26 juni 2008

Tingvoll kirke

Våren 2005 møttes femten forskere på Tingvoll i Møre og Romsdal til et ”grubleseminar”. Temaet var kirken på Tingvoll – en steinkirke av betydelige dimensjoner, med spesielle detaljer som ganger inne i murlivet, lektorium og en 10 meter høy korbue. ”En forundringspakke”, kaller Audun Dybdahl kirken i sitt forord. Hvem bygde kirken, og hvorfor? Hvorfor på Tingvoll? Var Tingvoll kirke en fylkeskirke, eller spilte den kan hende en rolle i forbindelse med tingsamlinger? Og hvem var den Gunnar som i en runeinnskrift i kort hevdes å ha ”gjort” kirken? Alle disse spørsmålene, og mange andre, blir diskutert i boken som seminaret resulterte i – Tingvoll kyrkje – gåta Gunnar gjorde.

Boken er forbilledlig bygd opp. Den innledes med en oppsummering av de ulike synspunkter og vurderinger som fremkommer i de forskjellige kapitlene, og bakerst i boken finnes en nyttig ordliste med faguttrykk, en tidsakse og en samlet litteraturoversikt.

Hele fjorten forfattere har bidratt til boken. Øystein Ekroll foretar i sin artikkel en grundig gjennomgang av de skriftlige og kirkearkeologiske kilder til Tingvollkirkens historie. Han dokumenterer at kirken er stor, langt større enn de andre kirkene i Nordmørafylke, og på høyde med de trøndske fylkeskirkene. Dn er også større enn Peterskirken på Veøy, som var fylkeskirke for Romsdal. Likevel er Ekroll skeptisk til idéen om at Tingvoll var fylkeskirke. Det er først og fremst den perifere plasseringen innenfor Nordmørafylket som taler mot den tanken, skriver Ekroll.Ekroll peker imidlertid på at det er funnet kristne graver flere steder utenfor dagens kirkegård, noe som indikerer at middelalderkirkegården har vært av betydelig størrelse. I så fall kan folk fra et større distrikt ha sognet til kirken. En funksjon som tingstedkirke kan muligens forklare fenomenet. En sammenheng mellom kirken og det tingstedet som navnet Tingvoll ymter om, blir også diskutert i boken.

Bjørn Ringstad tar for seg Tingvoll i forhistorisk tid. Han viser at kirkestedet rent kommunikasjonsmessig har en sentral beliggenhet ved den indre leden over Tiltereidet, for å unngå Hustadvika. En kavlbru på Tiltereidet ble i 1960-årene datert til vikingtid, og mange har sett for seg at bruken av den indre leden har vært omfattende i jernalder og vikingtid. Det er imidlertid lite i det arkeologiske materialet som peker ut noe sentralt oldtidsmiljø i området. Når det gjelder kirkestedet Tingvoll, er det et så å si ubeskrevet blad, arkeologisk sett.

I Audun Dybdahls artikkel tas tråden opp igjen fra Ekrolls dikusjon om Tingvolls eventuelle status som fylkeskirke. Dybdahl argumenterer for at kirkebyggeriet på Tingvoll neppe kan ha foregått i regi av lokale bønder eller en lokal stormenn, og han ser for seg at bare bøndene i hele Nordmørafylke kan ha stått bak. Dybdahl foreslår videre at den Gunnar som omtales i runeinnskriften i kirken, kan være lagmannen Gunnar Grjonbak, en av kong Sverres mest betrodde menn. Runeinnskriften blir grundig diskutert av Terje Spurkland i dennes bidrag.

Audun Dybdahl er ellers den eneste som så vidt nevner et forhold som kunne åpne for annen mulig tolkning av det arkeologiske funnbildet på og rundt Tingvoll enn de som fremkommer i boken, nemlig det faktum at kirkestedet med prestegården i tidlig nyere tid var omgitt av en hel krets av gårder som i sin helhet tilhørte prestebordet. Bildet ligner det som siden Magnus Olsens dager har vært påvist i forbindelse med mange storgårder på Vestlandet, og som ofte settes i sammenheng med en lokal godsorganisasjon. I så måte kan det tenkes at prestegårdens lave landskyld på ett spann i senmiddelaldersn reelt bare uttrykker skatteevnen til kjernen i et godssystem som hadde eksistert tidligere, slik at sammenligningen med andre (enkelt-)gårder i prestegjeldet i beste fall blir upresis.

Også Olav Tveito diskuterer om Tingvol kan ha vært fylkeskirke. Mot Ekrolls innvending om at kirkens beliggenhet er lite sentral i Nordmørafylke, anfører han Jørn Sandnes’ gamle tanke om halvfylkeskirker i Frostatingslagen, og at Veklem på Ørlandet kan ha hatt samme funksjon som Tingvoll.

Inge Bryhni foretar en gjennomgang av steinsortene som er benyttet i kirkebygningen. Hans konklusjon er at kirken hovedsakelig er bygd av naturslitte blokker fra åkre og strender, mens innfatningssteinen delvis må ha kommet fra utenfor regionen. Markus Dahlberg har to bidrag i boken. I det første setter han Tingvollkirken inn i en skandinavisk sammenheng, mens han i det andre drøfter hva slags funksjon den utvendige balkongen i kirkens østgavl kan ha hatt. Dahlberg heller mot at den rekonstruerte ”balkongen” faktisk er basert på spor etter et klokkeopheng. Margrete Syrstad Andås tar for seg innvielseskors, nisjer, altere og andre detaljer som forteller om den religiøse praksisen i Tingvoll kirke i høymiddelalderen. Hennes artikkel var et av høydepunktene for anmelderen. I Morten Stiges artikkel får vi vite at de horisontale gangene i murlivet i kirken neppe har vært forårsaket av liturgiske krav, men heller skyldes et ønske om status ved å etterligne større og mer berømte kirker. Ellers diskuterer Anne Marta Hoff korskilleveggen, Ola Storsletten takkonkstruksjonen, Kjartan Prøven Hauglid steinskulpturen, inkludert en interessant kulturhistorisk drøfting av kirkens solur, mens Ebbe Nyborg skriver om kirkesølvet og Margrethe C. Stang om senmiddelalderens kirkeinteriør.

Alt i alt fremstår boken som velredigert og gjennomarbeidet, og den bør kunne tjene til inspirasjon for andre, kommende kirkemonografier.

Morten Stige og Terje Spurkland (red.): Tingvoll kyrkje. Gåta Gunnar gjorde. Senter for middelalderstudier, skrifter nr. 21. Trondheim 2006.

Foto: Arve Holmeide/Wikimedia Commons

16 juni 2008

Domsteinane på Sola rekonstruert


Av Tor Erik Hansen, Sola historielag

Et 250 år gammelt arkeologisk mysterium er gjenreist, Domsteinene på Domsheia i Sola i Rogaland. En steinring som har tiltrukket arkeologer og historikere opp gjennom tidene, som til tider ikke har vært synlig og som derfor har hatt et ”mystisk” preg over seg. I nærmere 10 år har Sola Historielag jobbet med å få fram og rekonstruere dette mektige symbolet fra en fjern tid. Kanskje et lite norsk ”Stonehenge”?

Den første beskrivelsen vi kjenner av dette fornminnet ble formidlet av amtmann Bendix Christian de Fine i hans Beskrivelse av Stavanger Amt. Han skriver som følger:
På een sleet Plan oven for Sole-Sanden, Staar meget ordentlig i en accurat
Circul omtrent 102 alen i omkreds (64 meter), oppreist 24 Graae Steene, som
smaae Baute-Steene, hvor imellem hver af de høye Steene ligger circul-viis i
Kæderad nogle med sær fliid samlede hviide runde Steene, saa store som maadelige
Stykke-Kugler, og midt udi circulen er at see een firkantet oplagt flad Graae
Sten, som et Bord, og tvende store hviide Steene hos sidde paa; Ligeledes ligger
ovenmeldte slags hviide Steene atter i 8te lige rader fra 8te af de omkring
staaende store Steene, viissende alle lige til Steen-bordet.
Da senere observasjoner fraviker fra de Fines beskrivelse, har en tolket det dithen at han ikke har vært nøyaktig nok. Men som flere steder på Jærens kyst og Lista var strendene og jordene innefor utsatt for sandflukt og til tider dekket av flygesand. Dette har ført til at fornminnet til tider har vært helt eller delvis skjult, men også samtidig utsatt for sterk erosjon og forandring. For å bekrefte dette kan vi ta eksempelet med antikvar Nicolay Nicolaysen som i 1860-årene skrev om ”Norske Fornlevninger” i Stavangers Amt at det ikke mulig å gjenfinne stedet. Han skriver:

Omtrent en halv fjerding fra Solegaardene og omtrent midt imellem disse og den
søndenfor liggende gaard Reke er der et vistnok med urette kallet Thingsted, som
dog siden omtrent 1790 har været aldeles skjult af flyvesand, saaledes at ikke
engang dets plads bestemt kan paavises; det kjennes kun af de Fines beskrivelse
af 1745, ifølge hvilken det bestod af en kreds, omtr. 34 alen i tverrmaal, med
en opreist firkantet sten i midten og 24 lignende stene omkring.

I 1822 skrev også den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg om Domsteinane: ”Denna af 24 Domstenar bestående cirkel med 8 radier, laggde med hvita kullerstenar, har mycken likhet af en Persisk kyrkogård.” Sjöborg skriver videre at sjelden er steinene i sirkelen av ”normal” bautastein-størrelse, men omtrent halve størrelsen av slike bautasteiner. Var de for store kunne man heller ikke sitte på dem, om dette virkelig var et dommer- eller tingsted. Alternativt stod man ved siden av dem. Vanligvis, forteller Sjöborg videre, bestod en slik dommersirkel av: sete for konge og dronning, deres befalshaver eller dommerens sete og et Idavallsbord, en flat stein som skulle tjene som bord like foran setene. Rundt dem var det seter til resten av tinget eller ætten. Det er spennende hvordan dette passer for ”Den fordna märkliga Domstensbana vid Sola i Norrige, hvas ungefärliga utseende … tyckes hafva varit tingsställe för 8 härader eller socknar. Den tyckes haft både bord och stolar för Dommaren.” Også på Sola var det altså et steinbord i midten. Like ved er det plassert to steiner hvor to prominente personer kunne sitte. Dette er omkretset av en ring av små bautasteiner, en sirkel som er delt inn i åtte sektorer, som kanskje representerer 8 hærer eller distrikter.

I 1860 kunne ikke Nicolay Nicolaysen finne Domsteinene, men så, kun noen få år senere i 1879, kom konservator Anders L. Lorange fra Bergen Museum på tur til Sola og steinsirkelen på Sola var et naturlig mål. Ved hjelp av lokalkjente fant han steinsirkelen. Lorange var den første som gav en mer detaljert beskrivelse av selve monumentet.
Lorange beskriver stedet omtrent som følger: En sirkel dannet av runde ”Kampestene” med en omkrets på 68 meter. Sirkelformen var sterkt opprotet og det var bare enkelte steder at steinene lå rette etter hver andre, i sirkelform. Noen steder lå de som små steinrøyser. En fjerdedel av den ytre sirkelen, ca. 18 meter, var helt borte. Størrelsen på steinene i sirkelen var omtrent som et ”Mandshoved”, men enkelte større og mindre. Omtrent en tredjedel av steinene var av hvit kvarts. Av bautasteinene var det nå kun to tilbake. Som de Fine registrerte også Lorange 8 steinsatte linjer fra sentrum og ut til ytterste sirkel. Fra tegningen til Lorange ser vi at den midterste strålen går så å si rett nord. Det nye i Loranges registrerting er en indre sirkel av 8 litt større runde steiner, omtrent 2 meter fra sentrum, en sirkel som altså har ligget rundt det store steinbordet. Disse 8 steinene hadde også vært bundet sammen av mindre runde steiner. Selve bordet var fjernet, og kun noen ”uregelmæssige Smaaheller” lå tilbake. Lorange var overbevist om at sentrum av sirkelen nok hadde vært som et bord og ikke som en stående bautastein, selv om det var nettopp dette Nicolaysen hadde skrevet; ”med en opreist firkantet sten i midten”. Lorange viste blant annet til de Fines tegning og I. K. Christies beskrivelse i bladet Urda 1 (1837); ”en paa Støtningen oplagt Bordsten.” I tillegg hadde en eldre kar på Sola fortalt Lorange at når farfaren hadde vært sør i utmarken og hentet lyng; ”…pleide han at hvile der, idet han ved at støtte Byrden paa Bordet (Midstenen) slap for at tage den af Ryggen.” Så Lorange var overbevist om at det faktisk hadde vært et stort steinbord i midten av sirkelen.

Han ble ellers fortalt av ”Gamle Jakob Sole”, at denne midtsteinen hadde blitt flyttet til Ølberg og der brukt som tørkehelle i et tørkehus. Lorange fant steinen, men mente at størrelsen heller tilsa at dette var en av bautasteinene. Nils Andreas Svendsen kunne ellers vise Lorange en annen av bautasteinene. Den hadde nemlig faren Sven Tolleivson fjernet fra steinsirkelen og brukt som helle i naustet deres i Rægestranden. Den sistnevnte steinen fikk Lorange lov til å føre tilbake til steinsirkelen, mens den på Ølberg ville man ikke skille seg av med.

I 1888 kom Boye Strøm med sin ”Topografisk Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt”, og selvfølgelig kommer han ikke utenom Domsteinene. Men, han kom ikke med noen nytt, men spant stort sett på det som de Fine og Lorange beskrev.

Den neste seriøse beskrivelsen av Domsteinane som og gav ny informasjon og ikke minst en ny tegning, kom fra konservator Tor Helliesen, fra Stavanger Museum. Da Helliesen skrev om Domsteinane i 1902, drøyt 30 år etter at Lorange hadde vært der, hadde det skjedd en del forandringer. Nå var merkelig nok sirkelen nesten komplett og i det nordøstre hjørne hadde det faktisk kommet en ny stråle fra sentrum ut til ytterringen. Det kunne virke som om noen hadde tuklet med den gamle steinsettingen. Helliesen var inne på noe av det samme selv; ”Nu for tiden ligner hele anlægget ikke saå lidet paa saadanne tilstelninger, som smaabørn morer sig med at bygge og anvende som legestuer.”

Datering av ringen er vanskelig, da det ikke er funnet materiale som direkte kan brukes til datering. Siden flere steinringer stammer fra eldre jernalder, antas det at også denne ringen stammer fra denne tiden. Ringen skiller seg dog ut fra de andre med sin ”matematiske” sektor-inndeling med 8 sektorer og 24 bautasteiner. En bautstein står ved enden av sektor linjen, mens hver sektor har 2 bautsteiner. Tallet 8 (eller 4) går igjen, som i det senere skipreide-, fjordung- og fylkes-inndelingene. Denne ”matematiske” symmetrien kan kanskje tyde på en yngre datering. Like i nærheten, 900 m i luftlinje, finnes en nausttuft 17.5 x 4.4 m (ikke datert) sannsynligvis fra yngre jernalder som faktisk peker innover mot Domsteinene. Men ”mystikken” har og vil omspinne denne steinringen. Direkte syd for Domsteinene, ca. 1250 meter i luftlinje, på et høydedrag ligger Rægehaugen. Norges rikeste funn fra bronsealderen, funnet i 1881 med en gravlagt ung kvinne, rikt utstyrt med gravsmykker. Kan det være en sammenheng med Domsteinene med sin ring og bord i midten?

Ellers er ikke høyden over havet nyttig i dateringssammenheng. Steinringen er blitt oppmålt av Sola kommunes oppmålingsansvarlige med GPS, med en nøyaktighet på ± 2 cm og den ligger kun 2.7 til 3.0 meter over havet. Landhevningen i området er ikke kjent, men dette var nok en av de første plassene i landet hvor isen gikk. Landhevningen har derfor nok ikke vært mer enn 1 meter pr. 1000 år. Men det som ødelegger her er erosjonen som oppstod pga. av sandflukt. Lennsmann M.A. Grude som tok initiativet til å dempe denne sandflukten på midten av 1800-tallet (ref. Jæderen 1814 -1914, Bidrag til dens økonomiske og kommunale Udviklingshistorie ) beskriver effekten av sandflukten slik:

Tidsperioden 1850-1870 var en av de ugunstigste Perioder. Aar for Aar greb
Sandflugten om sig og ødelagde megen Mark paa alle til Havet stødende Sand
gaarde paa Jæderen. Som bekjendt er det ikke paa alle Punkter i Havstranden,
hvor den fine Sand skylles op og bliver liggende, men hvor dette finder Sted
sker det saa meget rigeligere, og i tørt Veir med Paalandsvind kan Vinden i kort
Tid føre den fine Sand langt indover de tilstødende Marker og med senere
forandrede Vindretninger føres den da frem og tilbage, hid og did og kastes ind
over andre Marker. Bliver Sanden liggende paa en Mark, skal der ikke mange
Tommer tykt Lag til for at kvæle al Vegetation og hindre Planterne fra at komme
ned i den begravne Muldjord. Bliver Muldjorden liggendc i Ro 30, 50 eller 100
Aar vil man finde den igjen som en tynd mørkere Stribe mellem to ublandede
lysere Sandlag. Men en saadan Ro intræder blot i de sjeldneste Tilfælde. Naar
Sanden har ligget rolig i et jevnt Lag over Marken en kortere Tid - f. Eks. i 1
à 2 Aar, kan en ny Storm fra en anden Kant gjerne feie Marken ganske ren for
Sand. saaat den gamle Muldjord atter kommer op i Dagen igjen, men dette gjør
ofte blot ondt værre. Vinden tager da fat i selve Mulden som nu ingen Sammenhæng
har af de raadnede Planterødder, og fører saavel denne som ogsaa underliggende
Sandlag afsted i ny Flugt, gjerne tilbake til havet.

Ser vi på hvordan Domstein-ringen har utviklet seg i de tidligere observasjonene så kan dette forklare at pga erosjon så har bakken rundt bautasteiene forsvunnet. Dette fører da til at ”støttejord” rundt bautasteinene har forsvunnet og at de til slutt faller over ende. De små steinene synker bare videre nedover. Dette betyr at dagens høyde over havet har forandret seg slik at landhevingen som datering vil være svært unøyaktig. På grunn av denne skaden som sandflukten gjorde for bøndene på Jærkysten, ble det satt i gang et større arbeid med planting av marehalm og buskfuru. Området som Domsteinene ligger, fikk hele kr. 2600,- i statstøtte for marehalm og skogplanting. Dette arbeidet startet i 1899 og var ferdig i 1906. hele 1227 mål ble beplantet med furu. Dette forandret selvsagt området helt og det var enda mer vanskelig å finne rester av steinringen.

I november 1924 får direktør for Stavanger Museum, Jan Petersen et brev om at nå var Domsteinene helt ødelagt. Han reiser ut til Sola og får dette bekreftet. Steinene var borte og han politianmelder saken da det er påstand om tyveri av steinene. Saken blir etterforsket i ca. 1 år, men blir så avsluttet da ikke var mulig å konstatere hvem de skyldige var. Selv mener vi at dette ”tyveriet” hadde sammenheng med at det var utskifting i dette området i 1924. I dette steinløse området, hva var mer enkelt enn å ta disse små bautasteinene og bruke dem til å markere sitt eget jordstykke?

I 1955 blir misjonsprest og senere biskop og historiker Fridtjof Birkeli intervjuet i avisen Stavangeren om Domsteinene og han legger sin teori om hva ringen er brukt til. På slutten av artikkelen kommer han med hjertesukk og ønske om at steinringen må komme fram i dagen igjen. Han nevner også at opp gjennom årene har dette fornminnet har hatt besøk av flere utenlandske arkeologer, uten at vi har fått dette bekreftet. Stedet ligger brakk og i 1967 skriver så den unge arkeologen Bjørn Myhre fra Stavanger Museum i Frá Haug ok Heidni om dette glemte fornminnet og at de har planer om å grave det ut året etter.

Men ingenting skjer før en lokal fanatiker i Sola Historielag, herredsagronom Kåre Myklebust sakte men sikkert begynner å rydde i urskogen der Domsteinene skulle ligge. Han tusler alene i skogen gjennom flere år og området blir mer og mer åpent. Da det er tid for det, etter tillatelse fra fylkeskommunens ansvarlige så går historielaget manngard og stikker etter steiner. Det blir funnet 245 steiner som blir merket med GPS. Det kan ikke oppdages noe mønster så Rogaland fylkeskommune bestemmer seg for å grave ut halve ringen. Dette skjer i 2006 og ca. 60 flere steiner blir funnet, men de kunne dessverre konkludere med at ringen er ødelagt. Laget får da tillatelse, i nært samarbeid med fylkesarkeologene, til å rekonstruere ringen mot at de opprinnelige steinene blir overgravd.

Men hvordan får en fatt i 24 små bautasteiner og flere hundre småsteiner til sektorinndelingen? Vi merket raskt at de som opprinnelig laget stedet, må ha brukt lang tid og mye strev, ettersom det ikke finnes stein i området i det hele tatt. Med godt vennskap til de lokale bøndene får vi ”ta” tilbake gamle veg- og jordemarkeringer. Igjen så merker vi at det med å reise dette monumentet i sin tid har vært et omfattende arbeid. Vi bruker selvsagt moderne redskap, så det går lett, men kunbare handmakt så må dette ha tatt tid og krefter. Så endelig, sommeren 2008, 263 år etter at Bendix de Fine registrerte fornminnet første gang, så er det gjenreist eller mer korrekt, rekonstruert. Som mal har vi brukt Sjøborg sin tegning fra 1822 samt Anders Lorange sin tegning fra 1879 av hvordan han mente det hadde sett ut. Nå kan vi si at Fridtjof Birkelis ønske er oppfylt - et mektig monument er gjenreist.

Hva dette stedet er blitt brukt til vil jeg ikke spekulere på i denne artikkelen, da det er nok av dem som sagt sin mening om dette og forhåpentlig enda flere som vil. Men kanskje vi skal ta fram Anders Loranges kommentarer fra 1879:

Men til hvilken Tid hører dette Mindesmærke, og hvilken Bestemmelse har det
havt? Baade dets eiendommelige Form og besynderlige Beliggenlied gjør Svaret
lige vanskeligt, men ligesorn det nu efter i saa lang Tid at have været gjemt
atter er kommet for Lyset, vil forhaabentlig Fremtiden engang også løse denne
Gaade.

PS! Vi merker oss allerede kommentarer på internett som: Domsteinene ”as mysterious as Stonehenge”

07 juni 2008

Hvilesteiner og kroting

En halv kilometer vest for kommunegrensen mellom Kvinesdal og Flekkefjord i Vest-Agder, bare et par meter fra E39, har en hvilestein lenge ført en nokså anonym tilværelse. Steinen ble for flere tiår siden flyttet fra Fosseland, på Kvinesdalssiden av kommunegrensen, i forbindelse med anleggelsen av datidens E18. Steinen hadde inntil dette tidspunkt ligget på toppen av en lang bakke i stigningen fra Feda opp mot Fosselandsheia, på et sted der det falt naturlig for reisende å ta en hvil. Hvilesteinen er en tilnærmet rektangulært formet flyttblokk, omtrent én meter bred, litt over to meter lang, og i overkant av én meter høy. Den er oversådd med navn, årstall og annet som er risset inn i den myke bergarten. I fjor ble steinen grundig vasket og innskriftene malt opp. Nå har Fylkeskonservatoren sørget for at steinen har blitt flyttet til et mer egnet sted, langs den gamle postveien bare et par hundre meter unna plasseringen hittil. Flyttingen var vellykket, og det oppstod ingen skader på steinen.

Som navnet tilsier, lå steinen på en lokalitet der det var naturlig å ta en hvil på ferden over Fosselandsheia. Som på så mange andre lokaliteter med inskripsjoner fra nyere tid, har det også her tilsynelatende gått "sport" i å skrive på steinen. Inskripsjonene virker i hovedsak å være initialer, av "jeg-var-her"-typen. De lengre tekstlinjene er imidlertid vanskelige å tolke, og en annen betydning hva disse angår kan ikke utelukkes. Kan hende har den i tidligere tider utbredte analfabetisme også spilt en rolle for hvordan tegn og tekstlinjer har blitt utformet. Som nevnt ovenfor finner en bare ett noenlunde tydelig årstall på steinen, 1713, noe som gjør det rimelig å datere de tidligste inskripsjonene, hvilke det nå måtte være, til i alle fall 1600- og 1700-tallet.

Det forekommer kun noen få tall på steinen. Inskripsjonen "LTSANO1713", skal trolig forstås som at LTS var her i anno (år) 1713. Over og under denne inskripsjonen kan en med en god porsjon velvilje lese årstallene 1511 og 1735. I alle fall hva det første av disse to årstallene angår dreier det seg høyst sannsynlig om bokstaver og ikke tall (bokstaven "S" og ikke tallet "5"). Et annet sted leser en tydelig tallene "62", og da i sammenheng med en bumerke-lignende "m".

Mange av inskripsjonene på hvilesteinen er ellers påfallende vanskelige å tolke, siden svært mange av tegnene ikke kan gjenkjennes som bokstaver eller tall. Flere tegn er åpenbart heller ikke risset inn som dette, men likner små bumerker. Disse tegnene er likevel lite dominerende både i størrelse og utforming, og inngår oftest som en del av teksten i inskripsjonene, som om de var bokstaver.

Endre Wrånes ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter har sammen med Flekkefjord historielag og på oppdrag fra Fylkeskonservatoren stått for flyttingen. Rapporten hans kan leses her.

02 juni 2008

Fimbulvinteren

I den norrøne mytologien er Fimbulvinteren innledningen til verdens undergang, Ragnarok. Selve navnet betyr ”den mektige vinteren”. ”Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar – utan sommar imellom,” heter det om Fimbulvinteren i den yngre Edda. Vinteren gjør ende på det meste av liv på jorden. Bare to mennesker, Liv og Livtrase, overlever Fimbulvinteren, idet de holder seg skjult i jotnen Hoddmimes skog. Ny forskning mener nå å kunne peke på en faktisk bakgrunn for forestillingen om den mektige og langvarige vinteren.

I de skriftlige kildene innevarsler Fimbulvinteren det kommende Ragnarok, men historikere og arkeologer har likevel i flere generasjoner spekulert på om Fimbulvinteren kan gjenspeile en faktisk tradisjon om klimaendringer ved overgangen mellom bronsealder og jernalder (dvs. ca. 500 f. Kr.). Denne tesen var delvis basert på det tidlige 1900-tallets oppfatning av at den såkalte førromerske jernalderen var en ”funntom” periode, men også på pollenanalyse. Idéen fikk raskt stor utbredelse, noe enhver som har studert floraen av eldre norske bygdebøker, kan bevitne. Da det senere, i 1950-årene, viste seg at klimaendringen tidlig i jernalderen ikke inntraff så plutselig som man hadde forestilt seg, at pollenanalysene ikke oppviste noen tilbakegang for planter som indikerer åkerbruk og husdyrhold og at disse århundrene faktisk representerte en periode da det bebygde landskapet økte i omfang, forlot de fleste tanken om den historiske Fimbulvinteren.

Helt nylig har imidlertid diskusjonen blitt tatt opp igjen med fornyet styrke, senest i en artikkel av den svenske arkeologen Bo Gräslund, kalt Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr., i årboken Saga och Sed for 2007.

Gräslund poengterer at kildenes omtale av Fimbulvinteren ikke dreier seg om vinteren som vinter, men om vinteraktige somrer. Snø og kald vind vinterstid kan neppe ha fungert spesielt godt som jærtegn her oppe i nord. For at en klimasituasjon skal være så skremmende og uforståelig at den menes å innevarsle verdens undergang, må vi anta at den er av et slikt kaliber at den virkelig bryter med naturens orden. Da er en rimelig tolkning at kildenes malende beskrivelser faktisk gjelder de to sommerperiodene i løpet av Fimbulvinteren. Gräslund hevder videre, med støtte hos religionshistorikeren Anders Hultgård, at opplysningene i Voluspá om Fenrisulven og avkommet dens har sammenheng med forestillingene om Fimbulvinteren. Der heter det at Fenrisulven som innledning til Ragnarok røver bort månen, og at én av ungene hans griper solen:

I aust sat gamle
jarn-gygri
og fødde der
Fenres ungar.
Ein vert umfram
av alle desse
solar-tjuven
i trolle-ham.

Matar seg mett
på manna-lik,
um gude-gardar
gøyser han blod.
Svart vert solskin
sumrane etter,
vèret vålyndt.
Vita de enn eller kva?

Opplysningene om Fimbulvinteren er for Gräslund ”förunderligt precisa och målande på ett sätt som mer ger intryck av faktisk verklighetsbakgrund än något redan från början sägenartat”. Han mener at det dreier seg om en tradisjon om at solen en gang ble borte eller formørket flere somrer på rad, med svært kaldt sommervær som resultat. Denne tradisjonen inneholder dessuten stoff om at himmelen ble farget rød (”um gude-gardar gøyser han blod”), og om at folketallet gikk kraftig ned (Liv og Livtrase). Gräslund setter seg derfor fore å lete etter en faktisk historisk bakgrunn for tradisjonen. Den finner han i den langvarige solformørkelsen som antikke forfattere skildrer i årene 536 og 537 e. Kr.

Bysantineren Prokopius skriver for eksempel i sitt verk Vandalkrigen, at ”dette året (dvs. 536) skjedde et særdeles merkelig under. Hele dette året lyste nemlig solen som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som vanlig. Fra den stund dette fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.” Flere samtidskilder beskriver en solformørkelse som varer over ett år. Kinesiske kilder skildrer også uvanlige værfenomener i disse årene. De senantikke forfatterne synes å være samstemte i at formørkelsen varte til ut på høsten 537. Selv om den norrøne tradisjonen om Fimbulvinteren taler om en periode på tre år, mener Gräslund at det kan skyldes at ettervirkningene av katastrofen var større og mer merkbare i Norden.

Det kraftige, midlertidige klimaskiftet kan spores i årringssekvenser fra trær også i de nordiske land. Hendelsene i 536-537 ble for noen år siden pekt ut som en avgjørende faktor for å forklare den påfallende horisonten med nedleggelser av gullskatter nettopp i denne perioden. Over hele Norden ofret man gull i form av brakteater, arm- og halsringer midt på 500-tallet. Den danske arkeologen Morten Axboe har foreslått at gullskattene representerer forsøk på å blidgjøre maktene under formørkelsen og de traumatiske årene som fulgte.

Hva var det så som forårsaket fenomenet i 536-537? Svaret de fleste gir, er et voldsomt vulkanutbrudd. Gräslund støtter seg til en analyse av borekjerner fra Antarktis, der et distinkt lag med sulfat er datert til 533-534 pluss/minus 2 år. Dette laget settes av mange i sammenheng med et vulkanutbrudd. Det hører imidlertid med til historien at selv de kraftigste av vulkanutbruddene i moderne tid, som Krakatau i 1883 og Pinatubo i 1991, ikke førte til mer enn høyst tilfeldige og lokale formørkelser. I de senere år har det vært pekt på at bare en kosmisk hendelse, så som et kometnedslag, kan ha ført til de omfattende konsekvensene.

”Fimbulvinteren” 536-537 ble etterfulgt av et tiår med relativt kalde somrer og en omfattende byllepest, den justinianske pesten i 540-årene. Ser vi på det samtidige arkeologiske materialet fra Norden, har vi ikke bare den merkelige horisonten med gullskatter. Nei, dette er også tiden da gårder, grender og hele bygder legges øde mange steder i Skandinavia, og kulturlandskapet gror igjen. Det virker urimelig at ikke det skulle være en sammenheng mellom hendelsen i 536-537 på den ene siden og nedlegging av marginalbosetninger og lavere beitetrykk på den andre.

Var det da hendelsen som inntraff i 536 som tjente som modell for mytologiens Fimbulvinter? Bo Gräslund mener iallfall det. Det skal bli interessant å følge debatten videre.

Illustrasjon: J.M.W. Turner: Snow Storm (1812).

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...