22 juli 2013

Trollposer i tid og rom



En gaupeklo, to røyskattføtter og en rognekjepp – det var noe av det man fant da bronsealderhaugen Maglehøj nord for København ble åpnet i 1888. Det hele lå i en beltedåse av bronse. «Trollposer» mer eller mindre som dette – altså små poser eller esker med det som helst er tryllemidler – er funnet i arkeologiske kontekster fra høyst ulike tider og steder. Hvordan skal vi forstå det?

Maglehøj viste seg å skjule en branngrav, der de brente bena var blitt svøpt i ulltøy. Ovenpå dette lå blant annet beltedåsen, og inne i denne lå det en snodig kolleksjon av småting: To hestetenner, den ene fra et gammelt dyr og den andre blankpolert, to røyskattføtter, en gaupeklo, brente menneskeben, en rognekjepp, ben av én eller flere ormer, et kullstykke, noen kvartsbiter og litt svovelkis. Lignende «trollposer» er funnet i andre bronsealdergraver også.

Et meget tidlig eksempel på noe av det samme, kanskje så mye som tolv tusen år gammelt, kom for dagen i Israel for få år siden. En avdød kvinne hadde fått med seg en nokså merkelig samling gjenstander over i det hinsidige: En menneskefot, femti skilpaddeskall, et leopardbekken, to mårskaller, en villsvinfot og vingen av en kongeørn.

Arkeologer tolker gjerne slike spesielle funn dithen at den gravlagte har vært sjaman. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke langt tilbake i steinalderen. Og over like lang tid opptrer altså graver som skiller seg ut fra den vanlige gravskikken og inneholder gjenstander som peker i retning av at den gravlagte var sjaman, eller i det minste praktiserte magi.

Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til oppfatningen om at naturen er besjelet. Sjamanene er religiøse spesialister som i mange kulturer har «monopol» på kontakt med åndeverdenen. Kontakten skjer gjennom transe, og gjennom transen blir sjamanens sjel befridd fra kroppen og legger ut på en reise til åndeverdenen for å hente hjelp eller esoterisk kunnskap tilbake til denne verdenen. Denne sjelereisen er gjerne forbundet med hamskifte, ettersom man ofte forestiller seg at sjelen tar bolig i et dyr så lenge reisen varer.

Sjamanens utstyr har mange fellestrekk på tvers av tid og rom. Det kan være hans eller hennes rituelle staver eller «uvanlige» gjenstander som i funnet fra Maglehøj. Mange hundre år senere, i det første århundret e.Kr., ble en kvinne gravlagt ved landsbyen Brænde Lydinge på Fyn. Ved føttene hennes stod et skrin av lindetre, som foruten importerte bronsesaker innehold mer spesielle ting som flere runde og ovale småsteiner, et fossilt sjøpinnsvin og et stykke av en øks fra steinalderen.

Eller vi kan gå frem til folkevandringstiden og til Kvåle i Sogndal. Der finner vi en grav med et lignende inventar – en håndfull runde steiner av kvarts, et par bergkrystaller og en på det tidspunktet nesten tre tusen år gammel steinøks, for å nevne noe.  Fra Skåle i Kvinnherad, i en grav datert til 600- eller 700-årene, er det bevart et par kvartskuler, en kuleformet småstein med en hempe festet til og et fossilt sjøpinnsvin. Gravskikken og bevaringsforholdene betyr i disse tilfellene at organisk materiale ikke er bevart, men det er ikke vanskelig å se forbindelseslinjene bakover til trollposen i Maglehøj. Motsatt kan man se mange av de samme elementene i en ellers nokså heterogen gruppe kvinnegraver fra vikingtid, som i de senere år har vært trukket frem som mulige volvegraver, og som først og fremst kjennetegnes ved at de inneholder gjenstander som antas å være rituelle staver.

Nå kan det diskuteres hvor langt det er fruktbart å trekke sjamanismebegrepet, så vel i tid som i rom. Og slike objekter som fantes i Maglehøj, for eksempel, inngår også i nyere tids trolldomsmedisin. Dagfinn Grønoset skildrer en trollpose fra Finnskogene en gang i tiårene omkring 1900, «fra den gangen spåkjerringer og trollgubber trasket stiene med ferdselskiste og trollpose i nevene». Posen inneholdt ormehoder, bjørneklør, tordivelvinger, flaggermusklør, bjørneister, haukeklør og lange negler.  Fra andre kilder vet vi at trollposene i senere tid også kunne inneholde kvarts og andre småsteiner, samt deler av døde mennesker.

På den annen side er det jo også sjamanistiske trekk i den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter: Troen på underjordiske, troen på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi.

Vi finner igjen noe av dette i en trolldomssak som fant sted i Kristiansand sommeren 1670, og som endte med at gamle Karen snekkers ble brent på bål som heks. I løpet av prosessen kom det frem at Karen skulle ha gravd ned noe «tøy» i byskriver Worms bakgård som skulle ta bort lykken hans og ødelegge forholdet mellom ham og hans kone. Et vitne fortalte at han selv hadde sett henne – i skikkelse av en «styg Fugl» - stå i gården og grave ned noe i jorden. Da bylten ble gravd opp, viste «tøyet» seg å bestå av tenner, negler, ben, hår og fuglefjær. I dette og mange andre tilfeller er det ikke bare trollposen og dens karakteristiske innhold vi møter, men også høyst levende forestillinger om hamskifte.

20 juli 2013

"Listas fjells reinsdyr"

Dagens tittel kan nok virke forvirrende, men skyld ikke på meg. For ordene er ikke mine, men den islandske skalden Eiliv Godrunarssons. De er dessuten over tusen år gamle, fra slutten av 900-årene. Og skalden ville egentlig ikke fortelle om verken Lista, fjell eller reinsdyr, men om ulver og guden Tor som beseirer dem. For å gjøre det, brukte han slike poetiske omskrivninger som kalles "kjenninger".

Eiliv var en av Håkon Jarls skalder, og diktet Torsdråpa gjenforteller myten om Tors ferd til Utgard. Torsdråpa er spekket med kjenninger. "Lista gnípu hreinar", som det heter i originalen, er bare ett av mange eksempler.

Generelt er bruken av omskrivninger svært utbredt i den norrøne diktningen, som i muntlig basert poesi i en del andre kulturer. Kjenningene kan være enkle eller kompliserte, ikke sjelden i den grad at de blir, og er ment å være, gåter. Ofte forutsetter de at den som hører dem, kjenner de norrøne mytene. At døden i skaldediktningen blir omtalt som "sverdets søvn", er vel umiddelbart forståelig. Kanskje også at "hunn-ulvens bytte" er en omskrivning av lik, eller "øder av ørners hunger" for kriger. Men at gullet kallet "Frøyas tårer", er ikke like innlysende – om man da ikke husker myten om Frøya som ikke kunne finne Od, sin ektemann, og gråt tårer av gull. Det samme kan sies om kjenningen "Balders bane", som selvsagt viser til mistelteinen. Andre kjenninger kan være vanskelig å forstå, enda om de ikke tar utgangspunkt i bestemte myter. Men tenker man seg om, gir det jo en viss mening at ormen kan omtales som "skogens mørk-ørret" og ørnen som "likdyngens bølges måke".

Eilif skald fra Island valgte altså å si "Listas fjells reinsdyr" når det han egentlig mente å si, var ulver og jotner. Det er ingen innlysende sammenligning, og trolig ligger det en glemt myte bak. Fascinerende er det uansett at en islandsk skald i Trøndelag for over tusen år siden kunne forutsette at hans publikum ikke bare hadde kjennskap til villreinstammen i Setesdals vesthei ("Listas fjell"), men også mytedannelse rundt den.

Det hører med til historien at nettopp Lista – som en tydeligvis forestilte seg som et større område enn bare Listahalvøya – har påkalt skaldenes oppmerksomhet i større grad enn noe annet distrikt her i det sørlandske. Og da tenker jeg ikke bare på generelle omskrivninger for å betegne høvdinger og konger, for dem er det mange av – slik som når skalden Bodvar hyller sin herre, kong Sigurd Munn, som "Lista læskjarr konungr", altså noe slikt som "Listas svik-skye konge".

Nei, et par ganger møter vi også navnet Lista i omskrivninger som betyr gull. I et anonymt dikt kalt Bryllupsviser, som kanskje er fra 1200-årene, brukes uttrykket "sviftir lista linna", som strengt talt betyr "den som slynger Listas ormer". Men "Listas ormer" skal her forstås som gull, slik at den som "slynger" disse ormene, er en person som sprer rundt seg med gull – altså en gavmild mann. Det er ikke uvanlig i den norrøne forestillingsverdenen at ormer ligger og ruger på gull, mens koblingen til Lista er mer uvanlig. Kanskje er Lista i denne sammenhengen selv en omskrivning – for land? Men den forklaringen står nok litt svakere når sammenhengen mellom Lista og gull også fremkommer i et annet dikt. I et anonymt kvad til ære for Olav Tryggvason er nemlig " gló-Lista" – det skinnende Lista – en omskrivning for det edle metallet.

I Torsdråpa er det altså ulvene i villmarken som omskrives til "Listas fjells reinsdyr". Det samme diktet bruker Lista også i en annen, men lignende kjenning. "Val-látr-Lista Rygjar", heter det: "Ryger fra falke-reir-Lista", av folkenavnet ryger. Vi kan kanskje oversette det med "fjell-ryger". Meningen er under enhver omstendighet klar – fjell-rygene er ikke mennesker, men jotner.

Fra dette kan vi utlede at "Listas fjell" var et sted der som ble forbundet med så vel reinsdyr som falker. Villreinen og falkefangsten kjenner vi fra senere kilder, fra 1500-årene og fremover, men man har sjelden festet seg ved at Torsdråpa forteller om det samme alt i vikingtiden. Og skalden introduserer altså et moment som viser at man forestilte seg heiområdene i denne delen av Agder også som et mytisk landskap der jotner rådde og norrøne gudeskikkelser hadde sine jaktmarker.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...