23 mai 2006

En vikingtidsgravplass på Senum i Setesdal

Setesdal, de innerste bygdene vest i Aust-Agder, har en rik og på flere vis særpreget vikingtid. Rik, fordi den blotte mengden av funn skiller dalen fra Aust-Agder som helhet, og fordi flere av funnene består av uvanlige oldsakstyper eller spesielle saker som importert gods eller skålvekter. Særpreget, blant annet fordi kronologien i gravfunnene i Setesdal er vesensforskjellig fra den i kystdistriktene i fylket, men også fordi vi her har representert gravformer som er sjeldne i Agder for øvrig. Et eksempel på det siste er en vikingtidsgravplass som i 1970 ble delvis undersøkt på Senum i Evje og Hornnes kommune.

Trekk ved vikingtiden i dalen
Aust-Agder utgjør sammen med enkelte andre deler av Sør-øst-Norge et unntak fra det generelle bildet av en økning i antallet gravfunn fra eldre jernalder til vikingtid. Det er kjent klart færre funn fra vikingtid enn fra romertid/folkevandringstid i fylket som helhet. Men disse forholdstallene tilslører et tydelig skille i gravskikken mellom kysten og innlandet. I Setesdal har vi nemlig å gjøre med en funnøkning i vikingtid. Bygland er, ved siden av Fjære i Grimstad, det området som har flest vikingtidsfunn i Aust-Agder.

Jan Henning Larsen har nylig foreslått at det er utmarksressursene, konkretisert i jernvinna, som forklarer det funnmessige tyngdepunktet i Setesdal.

Mens den hedenske gravskikken langt på vei synes å være et avsluttet kapittel etter ca. 950 i kystdistriktene i fylket, er bildet i Setesdal et ganske annet. Herfra kjennes 15 graver fra 1000-årene, deriblant to, tre funn som med stor sannsynlighet kan dateres til århundrets siste halvdel.

Gravplassen på Senum
Senum ligger ved Byglandsfjorden, lengst nordøst i Hornnes i nåværende Evje og Hornnes kommune. Kontakten med bygdene på den andre siden av Byglandsfjorden har alltid vært stor. Senumsfolk har for eksempel like gjerne søkt til Årdal kirke i nåværende Bygland kommune som til Hornnes kirke. Det er da også i lys av det rike vikingtidsmiljøet på østsiden av Byglandsfjorden at vikingtidsfunnene fra Senum helst skal sees.

Gravplassen ligger på et nes ved Byglandsfjorden, en 150 m øst for tunet på gården. Det hadde kommet inn funn herfra til Universitetets oldsaksamling ved to anledninger da det i 1970 ble anledning til å foreta en mindre utgravning på stedet.

To flatmarksgraver ble det året undersøkt under ledelse av Trond Løken. En sannsynlig tredje grav ble påvist, men ikke undersøkt. Begge graver viste seg å være fra vikingtid, og begge inneholdt et temmelig rikt gravutstyr.

Det var to mannsgraver som ble undersøkt. Den eldste av dem, Grav I, tilhører antagelig slutten av 800-årene. Gjenstandene som hadde kommet til museet før utgravningen fant sted, er det rimelig å knyttet til denne graven. Graven har dermed inneholdt følgende gjenstander:

Et enegget sverd (type M), en øks (type G), en skjoldbule (R562), 5 pilspisser (3 som R539, 1 som R535), 3 kniver, en sigd, en ljå (?), et ildstål (R426), 2 bryner, en liten spiss av tre, et bronsekjede (Smykker, fig. 204), en jernskoning (?), 3 spiker og noen jernstykker (C22326, 32624, 33159).

Grav II ser ut til å være anlagt i første halvdel av 900-årene. Den inneholdt følgende gjenstander:

En spydspiss (type K), 2 økser (type H), et bissel (R571), et skjeformet bor (R418), 2 kniver, et ildstål, en jernring med fastrustede tekstilrester, et par nagler, en spiker, en liten jernstang og noen stykker jern (C33160).

Tre kammergraver
Kremasjonsgravskikken dominerer i Setesdal i vikingtid. Men gravene på Senum var utvilsomt jordfestegraver. Under utgravningen fremstod de som store, rektangulære nedgravninger i undergrunnen. Grav I var 1x2,1 m, Grav II 1,2x2 m. I løpet av utgravningen viste det seg at sidekantene i nedgravningene var helt loddrette, og det var ingen tvil om at nedgravningene hadde vært foret innvendig med vegger av tre.

Det siste forholdet ble underbygget også av et annet fenomen: I grav II fantes nemlig stolpehull i alle fire hjørner – i den tidligere forstyrrede grav I i to av hjørnene. Utgraveren foreslo at de nokså kraftige stolpene hadde båret et tak, og at de var rester av dødehus over gravene. Han kjente den gangen ikke paralleller til stolpehullene.

Siden 1970 har det imidlertid blitt avdekket mange lignende anlegg, langt de fleste i Danmark og Nord-Tyskland, men også et lite antall her hjemme. Det dreier seg om en type gravbygninger som går under betegnelsen kammergraver. Hjørnestolpene har holdt på plass en kledning av liggende planker.

Også den tredje – påviste, men ikke undersøkte – graven ser ut til å ha vært av denne typen. Feltet er ikke totalundersøkt, og det er uvisst om det skjuler seg flere kammergraver eller graver av ndre typer på stedet.

På ca. 20 ulike lokaliteter i Danmark og Nord-Tyskland er det hittil påvist et sekstitalls kammergraver. Der finnes de gjerne i mindre grupper som den på Senum. På Birka i Mälaren i Sverige er det avdekket over hundre kammergraver, men gravtypen er uvanlig i Sverige for øvrig. Hittil er det i Norge kjent bortimot tredve kammergraver fra vikingtid. De tre (?) gravene på Senum er så langt de eneste på den lange strekningen mellom Larvik i øst og Stavanger i vest.

Av de danske kammergravene som kan dateres nærmere enn til vikingtid, er samtlige fra 900-årene. Hovedmengden av Birkagravene tilhører også det 10. århundre, men her opptrer kammergravene alt i 800-årene. Det er også tilfellet hva de norske kammergravene angår, slik eksemplene fra Senum også viser.

Kammergravene representerer en aristokratisk gravskikk i vikingtiden. I så måte utfyller gravene på Senum det bildet vi har av vikingtidsgravskikken i Setesdal.

14 mai 2006

Fosens historie frem til 1730

Fosen, kystdistriktene i dagens Sør-Trøndelag fylke, ble frem til senmiddelalderen regnet til Nordmøre. Fosen omfatter kommunene Osen, Roan, Åfjord, Riss, Bjugn, Ørland, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Hitra og Frøya. Området, og spesielt bygdene omkring utløpet av Trondheimsfjorden, lå meget strategisk til. Nå foreligger Fosens historie frem til 1730 i ett bind, med Fosen historielag som utgiver. ”Tradisjonelt har kystbefolkningens historie blitt stemoderlig behandlet,” pekes det på i innledningen. Det er dette misforholdet boken søker å bøte på.

Tre arkeologer og tre historikere har blitt satt på jobben med å skrive regionens historie.

Kristian Pettersen tar for seg pionerbosetningen og den videre utviklingen gjennom eldre steinalder. Han presenterer systematisk en rekke sentrale funn og lokaliteter. Pettersens tekst er forskningsorientert, og han avslutter med å trekke opp noen problemstillinger som det vil være ønskelig å få belyst i kommende år.

Yngre steinalder behandles innsiktsfullt av Kari Støren Binns. Hun håndterer sikkert de store diskusjonene om hvordan jordbruket ble innført, hvilken karakter jordbruket hadde i neolitisk tid og så videre. Heller ikke kultiske uttrykk som gravskikk, bergkunst og offerfunn er glemt.

Kalle Sognnes overtar stafettpinnen ved overgangen til eldre bronsealder, og han gir den ikke fra seg før vikingtiden ebber ut. I hans bolk fremstår særlig kapitlet om bronsealderen som velskrevet og godt, men her er også interessante diskusjoner om bruken av Valseidet i forhistorisk tid og om jernalderens fiskevær på ytterkysten.

Et problem med Sognnes’ bolk, ”I bronsens og jernets tid”, er imidlertid at den, etter min mening, er for kort! Det dreier seg jo om et 2500 år langt tidsrom med et atskillig større og mer mangslungent kildemateriale overlevert enn hva som er tilfelle med forutgående perioder. Likevel avspises vikingtiden med 12 trykkesider, fratrukket illustrasjoner. Her og der nevnes praktfunn og store gravhauger, og jeg kunne ha ønsket meg at disse i større grad hadde vært trukket veksler på og lagt til grunn for en rekonstruksjon av regionens ”politiske geografi” i jernalder og vikingtid. Slik det nå er, savner en som leser den antatte forhistoriske bakgrunnen for de lokale maktsentraene som behandles i middelalderdelen.

Dette er et tilbakevendende problem i nyere historieverk av denne typen – overgangen fra arkeologisk til historisk tid blir ofte for brå, og det er gjerne for liten grad av samsvar mellom problemstillinger i den delen av boken som omhandler forholdene i jernalder og vikingtid, og den som tar for seg tidlig- og høymiddelalder. Jeg tror det først og fremst bunner i ulike fagtradisjoner.

Det er nemlig historikeren Audun Dybdahl som skriver om middelalderen frem til 1350. Hans tekst er imponerende både i sin struktur og sin detaljrikdom. Fremstillingen er sentrert rundt jordeiendomsforhold, bebyggelsesutvikling og jordbruk. Men her behandles også kristendom og kirkemakt, samt konsekvensene for fosningene av etableringen av Kaupangen i Nidaros.

Eilert Bjørkviks tema er den store mannedauden og følgene av den. Her er det et rikt kildemateriale å øse av, og det finnes en klar rød tråd i fremstillingen i denne nokså korte bolken som er videreført fra den foregående.

Perioden fra ca. 1500 til 1730 er det Svein Bertil Sæther som turnerer. Hans tekst utgjør forståelig nok en betydelig del av boken, og er, når det gjelder problemstillinger og metodevalg, er videreføring av de grep som ble tatt i Dybdahls og Bjørkviks bolker. Her finnes dessuten mer etnologisk og mentalitetshistorisk stoff, som byggeskikk og glimt fra tingbøkene.

Alt i alt har fosningene fått en god og grundig regionshistorie. Men jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hvor er samene? Deres så å si totale fravær er påfallende. Riktignok nevnes det en passant at kirkebøkene ikke dokumenterer samisk bosetning i Fosen før i begynnelsen av 1700-årene, og at mange av stedsnavnene på -finn i området trolig ikke har noe med samer/”finner” å gjøre. Men det fremstår dessverre mest som et halvhjertet forsøk på å vise at den samiske befolkningen ikke hører med i en fremstilling som avsluttes i 1730. Det er liten hjelp i å vise til mangelen på eldre kilder når forfatterne ellers viser at de behersker retrospektiv metode. Det avgjørende spørsmålet er jo om det faktisk holdt til samer i området før begynnelsen av 1700-årene eller ikke. I det minste burde man ha brukt mer plass på å argumentere for at det samiske nærværet er et sent fenomen i regionen.

Enkelte skrivefeil har sneket seg gjennom korrekturen, også i overskrifter. Her og der finnes manglende sidereferanser av typen: se side xxx.

Boken er rikt illustrert. Spesielt skal Kari Støren Binns’ fine akvareller nevnes.

Kristian Pettersen, Kari Støren Binns, Kalle Sognnes, Audun Dybdahl, Eilert Bjørkvik og Svein Bertil Sæther: Fosens historie fra istid til 1730. Utg. av Fosen historielag, 2005.

07 mai 2006

"Håkon den femtes messinghester"

”Håkon den femtes messinghester”, benevnes gjerne en nokså heterogen gruppe middelalderske vektlodd av kobberlegering. Til sammen kjennes over 80 funn. Langt de fleste er fra Norge, men vi har også enkelte funn fra Danmark, Sverige og Grønland (se nedenstående oversikt).

Betegnelsen ”messinghest” kommer av norr. messingarhestr, som i Viga-Glums saga omtales som leketøy: Ok bað Steinólfr Arngrim liá ser messingarhest. Arngrim svaraði: ek mun gefa Þer, Þvi at Þat er nú hellðr ðitt leika enn mit.

”Messinghestene” er oftest formet som hester – med eller uten sal og tømmer. Men det forekommer også andre dyrefigurer – okse, bukk og hund, kanskje også ulv og bjørn, og i et par tilfeller ryttere til hest. Og selv om det finnes to standardvarianter av hestene (henholdsvis med og uten sal), er det mange hestefigurer som ikke direkte lar seg innpasse i noen av de to gruppene.

”Freyhester”
Tolkningen av messinghestene var lenge omtvistet. Ett av de danske funnene, en variant av form som en okse med en vinget drage på ryggen, fremkom i 1600-årene en gang, i en haug ved Odense. Den ble innlemmet i den lærde Thomas Bircherods raritetskabinett. Han forfattet et skrift om funnet, der han førte argumenter til torgs for at bronsefiguren hadde vært brukt i de gamle kimbrernes overtro og avgudsdyrkelse.

Niels Henrik Sjöborg diskuterer tilsvarende funn i sine Samlingar för Nordens fornälskare i 1822. Han kommer til at det dreier seg om ”Freyhester”.

Det er først omkring 1860 at Nicolay Nicolaysen (i Norske Fornlevninger) kommer til den konklusjon at siden en oksefigur fra Ski i Akershus (C2043) er merket med en middelaldersk H, kan neppe denne eller andre lignende figurer være fra hedensk tid.

Fiskelykke
Ole Worm skriver i Museum Wormianum om to messinghester som var i hans besittelse, at noen hekser som var grepet i nærheten av Bergen, under tortur hadde tilstått at de hadde skadet fisket på stedet ved å nedsenke disse figurene i sjøen. Ved en undersøkelse ble da også figurene funnet, bragt til København og overlatt Worm av kansler Friis.

Forestillingen om at visse gjenstander kunne skade fisket dersom de ble senket på en fiskeplass, kjenner vi fra andre sammenhenger også. I Kristiansand fortelles det om en heks som ødela laksefisket i Otra for lang tid da hun kastet en øks i elven.

En annen messinghest (NM8043) ble funnet i 1681 av noen gutter som fisket utenfor Nes verk på Halle i Brunlanes (Larvik). Det ble skjenket til Kristian den 5. på hans Norgesreise fire år senere. Det ble i den forbindelse fortalt at lokalbefolkningen alle som én trodde at figuren var blitt lagt i sjøen ad avertendam piscationem – for å ødelegge fisket.

Men vi hører også om det motsatte. Én av messinghestene fra ukjent sted i Norge som nå befinner seg i Nationalmuseet i København, ble holdt av folk for å være et tryllemiddel som ble festet til fiskegarn og skulle gi heldig fangst.

Funnkonteksten gjør det i flere tilfeller rimelig å anta at vi har med lignende forestillinger å gjøre. Således er NM637 fra ”Åmotgaard” i Akershus funnet på strandbredden ved lavvann, mens et funn fra Lande ved Kongsberg (C26622) antagelig er funnet på en elvebakke utgravet av Lågen.

Muligens representerer også to ”guldkalver” som ved ulike anledninger i 1700-årene ble funnet i fosser i Akershus, lignende funn.

Magiske forestillinger
Om flere av messinghestene har vi opplysninger om at de har vært brukt til å helbrede syke husdyr. Til en messinghest fra Myre i Ringebu (C23158) er det festet to små trestykker som er bundet sammen med en hyssing. Anders Sandvig opplyser følgende om dette: ”De to trestykker har opprinnelig vært ett med et hull i midten. De brukte hesten til å kurere dyr med, især svin, og gikk fram på den måte at de stakk tommelfingeren i hullet på trestykket, stilte seg med ryggen til det syke dyr og slengte hesten bakover så den traff det syke lem på dyret, idet de gjentok tre ganger: Jeg slår deg for svek osv. Det skulde helst gjøres ved soloppgang, vendt mot solen.”

Tilsvarende heter det om en messinghest som skal ha blitt funnet i en gravhaug i Ångermanland (SHM1736), at den ble fratatt en bondekone som var utrøstelig over tapet, og tilbød sin beste ku om hun bare kunne få den ”allt ondt botande hästen” tilbake. En messinghest fra Gudbrandsdalen (C18640) ble lenge brukt som legemiddel for syke husdyr, og den er i nyere tid forsynt med en kobberring i halsen for at det enkelt skulle kunne henges om dyrehalsen. En annen messinghest fra Gudbrandsdalen (C3693) er slitt over sadelen etter at man hadde brukt å henge den med en snor om halsen på syke dyr.

Når gravhauger oppgis som funnsteder for dyrefigurene i flere tilfeller, er det neppe uten sammenheng med oppfatningen av disse gjenstandene som magiske. Fra Valle i Setesdal hører vi om en mann som får en messinghest i gave fra de underjordiske:

"Fargebakk va tussehaug'e. Eigòng tussen turka medelen, kåm Rikjismannen å tok 'an av o å sula heimigjenom. Tussen elta etti ville få sitt att'e; men Rikjismannen la at loptè å smelte hurinn' i lås. "Lopti ska stand' i rau'e logji," sa tussen. De fór ti tjuke i tòkunn'. "De må vere som du vi," sa Rikjismannen. Då slokkna ellen. Tussen let 'an hav' etti 'n kåpår'e-hest å a herrenos, å dei måtte dei alli skjiljast me, sa 'an: då sill der allstødt vere busse menna i Rikjè; skjuldes dei me dei, sill der alli vere ko foddog å gjelli. Dei låge i huso mann etter mann. Men so selde dei hesten ti 'n aussmann'e. Då fór armoi ti drage inn å garen" (etter Johannes Skar).

Funnfordeling og datering
Som påpekt av blant andre A.W. Brøgger, har messinghestene et tydelig østnorsk tyngdepunkt. Mer enn 50 skriver seg fra østnorske distrikter (inkludert Bohuslän). Over 20 av funnene er fra Akershus, og derav er halvparten fra det middelalderske Oslo. Muligens kan ytterligere 2 funn knyttes til Oslo. Jernbanestasjonene på Ås i Follo og Rygge i Østfold er nemlig representert ved hvert sitt funn, noe som kan skyldes at jord fra Loenga i Gamlebyen i slutten av 1800-årene ble kjørt til stasjonene langs Smålensbanen. Dertil kommer 2 funn fra de tilgrensende svenske landskaper, Dalsland og Västergötland.

Konsentrasjonen til Oslo er bemerkelsesverdig, ikke minst med tanke på at andre middelalderbyer, ikke er representert med funn overhode. Det gjelder også de andre viktige østnorske byene, Tønsberg og Hamar.

Når det gjelder dateringen, er det liten tvil om dyrefigurene tilhører middelalderen. Flere ting viser det – i noen tilfeller også funnkonteksten (Mariakirken i Oslo, Dominikanerklosteret i Sigtuna). Holmboes, og senere Brøggers datering av dem til Håkon den femte Magnussons regjeringstid har blitt stående. Disse forskerne mente at messinghestene var vektlodd som var justert etter en vekt på 1 mark (= 8 ører) på ca. 214 gram, og at kong Håkon hadde gjennomført en kongelig justering av vektstandarden.

Brøgger tok utgangspunkt i flere forhold:

  1. At figurenes vekter ser ut til å fordele seg i distinkte grupper, tilsvarende multipler av 214-gramsmarken.
  2. At mange av figurene har justeringsmerker.
  3. Funnfordelingen, med Oslo som tyngepunkt.

Problemer med Brøggers tolkning
Det er lett å peke på problemer med denne tolkningen. Ad 1:

Det er riktig nok at figurene grupperer seg i vektgrupper. Men selv i Brøggers egen sammenstilling er det klart at gruppene har karakter av sekkeposter med til dels betydelige vektdifferenser mellom laveste og høyeste vekt i én og samme gruppe. Således opptrer markloddene hans over hele spekteret fra 187,4 til 213,1 gram, mens halvmarksloddene fordeler seg fra 87,5 til 109,7 gram og kvartmarksloddene fra 39,7 til 52,9 gram. Dersom Brøggers tolkning er riktig, har kong Håkons vektstandard vært lite verdt sammenlignet for eksempel med den som fantes i vikingtid og tidlig middelalder (jfr. Ola Kyhlbergs arbeider).

Ad 2:

Til sammen 13 av dyrefigurene i vårt materiale har innstemplede merker. 4 av dem har bokstaven H. Ellers er det én eller to innstemplede ”sirkler”, av Holmboe og Brøgger tolket som bokstaven O, som dominerer, med 6 tilfeller (Holmboe antar at O’en viser til kong Olav Håkonsson, 1380-1387). Én figur er stemplet med bokstavene HE, og én med N eller S. Én er dessuten utstyrt med krone og stjerne. Det er verdt å merke seg at ingen av messinghestene, så vidt meg bekjent, er forsynt med vektangivelse, dersom da ikke de punkterte sirklene som finnes på flere av eksemplarene angir vekten. Men det er rimeligst å oppfatte dem som et rent dekorelement. Det synes heller ikke å være noen entydig sammenheng mellom vekten og typen av dyr.

Ad 3:

Håkon Magnusson var hertug fra 1280, med Oslo som regjeringsby. Konge var han fra 1299 til 1319, og det var han som flyttet administrasjonssenteret i det norske riket fra Bergen til Oslo. Skulle funnfordelingen taes helt på alvor, måtte man helst regne med at det var i sin tid som hertug at Håkon drev med vektjustering (en rettarbot for Ringerike og Hadeland fra 1297-1298 viser da også at han faktisk gjorde det). Men det er altså bare 4 av de godt over 80 dyrefigurene som er merket med bokstaven H. Det er imidlertid 6 tilfeller av O, samtlige på Østlandet. Det er vanskelig å finne kildebelegg for en like klar Østlandstilknytning for Olav som for Håkon.

En justert (!) tolkning
Det er ikke lett å komme opp med alternativer til Holmboes og Brøggers tolkning av dyrefigurenes funksjon. Trolig dreier deg seg da også om vektlodd.

Det er imidlertid vanskelig å peke på klare forbilder for vektlodd i form av dyr i datidens europeiske kontekst. Dyreformede vektlodd er riktignok kjent fra langt eldre perioder i det østlige middelhavsområdet, til inn i nyere tid har man for eksempel i Burma og i deler av Afrika brukt vektlodd utformet som dyr. I Europa synes dyreformede vektlodd å gå av bruk i tidlig middelalder.

Men det kan være grunn til å se nærmere på dateringen av vektloddene våre. Tyder ikke de betydelige variasjonene både når det gjelder utforming og vekt på at de ikke skal knyttes til én, kortvarig fase? Er det ikke rimelig å tenke seg at de har vært i bruk gjennom et langt tidsrom, helst med begynnelse i god tid forut for Håkon den femtes tid?

Det kan likevel tenkes at H’ene og de andre merkene er justeringsmerker, og at de førstnevnte skal knyttes til Håkon Magnusson. Men det er ingen ting i veien for at det kan dreie seg om en annen hersker med monogrammet H, at man har stemplet eldre lodder med Håkons merke, eller at Håkons merke har vært benyttet lenge etter 1319. Her har vi en yngre parallell fra Danmark. Eldre danske vektlodd er ofte prydet med Christian den femtes (1670-1699) monogram. Men det betyr ingenlunde at loddene kun er fra hans regjeringstid. For under Christian ble det danske mål- og vektsystemet koordinert, og langt inn i 1800-årene fortsatte man med å stemple med hans monogram.

Kjente funn av "messinghester"
(funnsted - form - innskrift - museumsnr.)

Østfold
Hvamm, Hobøl - Sadlet hest - C4615
Fløgstad, Rygge - Sadlet hest - C17225
Gipsund, Rygge - Sadlet? hest - ?
Rygge stasjon - Sadlet hest - O - C23890
Strømshaug, Råde - Sadlet hest - ?
Nord-Moen, Eidsberg - Usadlet hest-?

Akershus
Hunstad, Nes - Usadlet hest - NM 8044
”Åmot gård” - Sadlet hest - N el. S - NM 637
Svanfossen, Fenstad - ”Guldkalv” - Ab 1869, 124
Rånåsfoss, Udenes - ”Guldkalv” - Ab 1869, 124
Ås sogn - Sadlet hest - O - C322
Doltorp, Høland - Sadlet hest - C1161
Hauger, Vestby - Usadlet hest - C2009
Ski - Okse m. horn - H - C2043
Syverud, Ås - Usadlet? hest - C29231
Ås stasjon - Sadlet hest - C31631
Kråkstad prestegård - Sadlet hest - C52572
Bjørnholt, Fet - Usadlet? hest - C3751
Flogstad, Sørum - Sadlet hest - C25826
Tøyen, Aker - Okse m. horn - H - C3608
Mariakirken, Oslo - Usadlet? hest - C4546
Oslo ladegård - Usadlet? hest - C5382
Gamlebyen, Oslo - Usadlet hest - Krone, stjerne mm - C8671
Gamlebyen, Oslo - Sadlet hest - O - C16810
Clemenskirken, Oslo - Sadlet hest - C23891
Grønland, Oslo - Sadlet hest - C26004
Gamlebyen, Oslo - Sadlet hest - C28218
Oslo - Sadlet hest - Privat?
Bekkelaget, Oslo - Hest med rytter - O - C34216

Hedmark
Amundrud, Solør - Usadlet? hest - C1307
Sakslund, Stange - Sadlet hest - C2590
Ringsaker pr. gård - Usadlet hest - O - C4734
Hestnest, Stange - Sadlet hest - C17956

Oppland
Sperre, Ringebu - Sadlet, løpende hest - C3693
Berge, Vang - Hest, fra nyere tid? - C3964
Nordengen, Gran - Usadlet? hest - C4431
Røste, Lunner - Usadlet hest - C12854
Bilben, Våge - Hund? - C18460
Gudbrandsdalen - Sadlet hest - C17589
Myre, Ringebu - Sadlet hest - C23158
Alm, Sør-Fron - Sadlet hest - C23159
Gårder, Hof - Sadlet hest - C32159 - C34865

Buskerud
Hoen, Eiker - Usadlet? hest - C1728
Eiker - Okse m. horn - 2xO og krone - C1866
Lande, Sandvær - Usadlet? hest - C26622

Vestfold
Nes verk, Brunlanes - Oppsadlet hest - NM 8043
Krakken, Ramnes - Usadlet hest - C. 11648
Borge, Stokke - Sadlet hest - C11758
Hesby, Sem - Sadlet hest - C30188
Bjelland, Sem - Usadlet hest - Privat?

Telemark
Berg, Bamble - Usadlet hest - HE - C24611
Vinje - Usadlet hest - B1600

Vest-Agder
Korsvik, Kristiansand - Sadlet hest - Privat

Rogaland
Høyland, Nærbø - Bukk - B6256

Hordaland
Opedal, Hardanger - Usadlet hest - B1602
Bergenhus - Usadlet hest - B1603
Aksnes, Kvam - Usadlet? hest - B6764

Sogn og Fjordane
Li, Aurland - Bukk - B10442

Møre og Romsdal
Rindalen - Usadlet? hest - C20343
Otterøy - Okse m. drage på ryggen - B1599

Nord-Trøndelag
Huseby, Stjørdal - Usadlet? hest - H - Ab 1881, 112

”Trøndelag”
? - Okse - T29

”Christiansand stift”
? - Okse - B1605

”Norge”
? - Isbjørn? - NM uten nr.
? - Ulv? - NM uten nr.
? - Sadlet hest - NM uten nr.
Sadlet hest - NM 620
Sadlet hest - NM 5310
Sadlet? hest - C32456
Usadlet hest - ? - B1601
Sadlet hest - B1604

Grønland
Kangamint - Usadlet hest - NM 12207

Danmark
Odense - Okse m. drage på ryggen - H - ?
Veddelev - Usadlet hest - NM D 11204
Broholm - Hest med rytter - NM D 11239
Brahetrolleborg, Fyn? - Usadlet hest - SHM14265:724

Sverige
Örmjält, Naverstad, Bohusl. - Usadlet hest - SHM1270:497
Ballbo, Västerlanda, Bohusl. - Okse - SHM20593
Önsta, Sollefteå, Ångerm. - Usadlet hest - SHM1736
Halleberg, Västergötland - Usadlet hest - SHM7194:55
Öland? - Hund? - SHM2318
Sverige? - Usadlet hest - SHM uten nr.
Månstorp, Skåne - Usadlet hest - SHM2549:IV:16
Stora Rud, Örs, Dalsland - Sadlet hest - SHM19145
Dominikanklostret, Sigtuna - Sadlet hest - SHM26027:34

England
Nær Lincoln, Lincolnshire - UKDFD Ref. No. - 13841

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...