Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2005

"Sol" fra Søgne - fra dagliglivet i atlantisk tid

Satirikeren og humoristen Odd Børretzen skrev for noen år tilbake en liten bok som han gav navnet Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Den begynner et sted nede på Kontinentet, en gang helt mot slutten av siste istid. Det er en lykkelig tid - etter alle årene med slit og strev i isødet, puster medlemmene av en liten gruppe tidligere istidsjegere lettet ut: Endelig våres det! Store og små ligger utstrakt på en gressbakke og tar livet med stor ro. Bare én mann bryter mønstret. Han står med flakkende blikk og oppmerksomheten rettet dels mot flokken i gresset, dels mot de siste par reinsdyr på vei nordover, mot brekanten som stadig trekker seg lenger vekk. Til slutt fatter han en beslutning, plukker opp spydet, buen og pilkoggeret og styrter avgårde - nordover, etter reinsdyrene og etter isen. Denne mannen, stammens tulling, var, om vi skal tro Børretzen, den første nordmann.

Han unnlot, kan hende av høflighetsgrunner, Børretzen, å peke på at denne første nordmannen samtidig var d…

Boathouses in post-medieval Norway

Boathouses of different types are still common along the Norwegian coast from Vest-Agder in the south to Troms in the far north. Only in the south east, in the Oslofjord area, are boathouses from the modern period almost unknown.Why are there no boathouses in South east Norway?
The reasons for the absence of boathouses in South east Norway are, most likely, manifold. It has often been pointed out that as a consequence of the relatively little difference between ebb and tide in the Oslofjord area, boats can be safely left floating on the water. In wintertime, they are hauled ashore and turned up-side down.Another fundamental cause for the diverging sheltering practices seems to be the difference between the type of boats used in Western and Eastern Norway respectively in the post-medieval period. Two different boat building traditions meet in southernmost Norway, the transitional point seemingly being CapeLindesnes in Vest-Agder.To the east of Lindesnes we find the Skagerrack-Kattegat t…

Steinfallosene i jernalderen

Steinfallosene, de "hellige hvite steinene", er en særpreget funngruppe i det arkeologiske jernaldermaterialet. Tilsammen kjenner vi nå flere enn 70 slike funn i Norge. Steinenes størrelse varierer - den største, Dønnasteinen fra Nordland, er 90 cm høy, men det finnes miniatyrer som ikke er mer enn 10 cm høye. Felles for alle steinfallosene er at de er laget av lys bergart (marmor, kvartsitt), og at de har et rundt toppstykke, en innhugget rundtløpende ring under toppen og en oftest søyleformet, rett avskåret fot (tegningen til venstre viser tre varienter - funnet sammen på Kallum i Rygge, Østfold). På folkemunne kalles de for pikksteiner.Funnomstendighetene varierer. Mange steinfalloser er funnet på eller i gravhauger, og da dreier deg seg nesten alltid om hauger fra yngre romertid eller folkevandringstid. Men enkelte er også funnet i hustufter, i myrer m.v. Mange er også funnet i Sverige, og da under lignende omstendigheter.Like siden W.F.K. Christie skrev om steinfallosen…

Leirblot og avvergelsesmagi i folkevandringstid

Kan det være noen sammenheng mellom et helt ekstraordinært funn av to leirfigurer i en kvinnegrav fra 300-/400-årene i Spangereid i Vest-Agder, en bestemmelse om ”leirblot” i den middelalderske Eidsivatings kristenrett og en folketradisjon fra 1800-årene?

Det var i 1879, i juli, at Kristiania-arkeologen Oluf Rygh undersøkte 44 gravhauger i Spangereid. Resultatene ble publisert senere samme år, i årsbe­retningen til foreningen med det uhyrlig lange navnet, Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Det er en av langhaugene Rygh undersøkte, som her skal oppta oss. Rygh kalte den for Haug 11. Haugen lå på det store gravfeltet på Presthusmonen, et stykke øst for kirken. Det er i dag intet spor etter den. Haug 11 var den gang, altså for nærmere 120 år siden, 47 fot lang og orientert ca. øst-vest. Bredden var 16 fot, høyden 3 ½. Da Rygh kom til Spangereid, var torven skrellet av hau­gen og det var tatt ut masse i østenden. Midt i haugen, som ellers bestod av sand, fantes en steinrøy…

Husoffer

Da Anders Hagen i slutten av 1940-årene gravde ut ødegårdsanlegget i Sosteli i Vest-Agder, forundret det ham at det indre av den ene langhustuften var fylt opp med store mengder stein. Steinene fantes bare i husets boligdel, og de var tilsynelatende hentet fra veggmurene i fjøsdelen etter at huset var forlatt. Hagen noterte seg forholdet som bemerkelsesverdig, men forsøkte seg ikke på noen forklaring. Han kjente neppe heller til den lokale skikken om rituelt å stenge hus ved å dekke til ildstedene med stein – hadde han gjort det, ville han kanskje ha reflektert over den mulige sammenhengen mellom denne skikken fra nyere tid og den behandlingen folkevandringstidshuset i Sosteli hadde vært utsatt for. Sosteli er heller ikke noen enslig svale i Vest-Agder. Jeg har selv registrert hustufter, tentativt datert til middelalder, der ildstedet har vært dekket av en steinrøys, eller der blekksteinen (en helle reist på høykant for å beskytte den åpne åren mot trekk fra inngangsdøren) var veltet …

Kirkeferd på vestre Agder

Det 8. nordiske kirkesymposium gikk av stabelen i Søgne utenfor Kristiansand i Vest-Agder i dagene 6.-9. september 2004, med deltagere fra Danmark, Sverige, Finland og Norge. Kurs- og konferansesenteret Søgne gamle prestegård utgjorde en fin ramme rundt arrangementet, som var et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Foruten de 27 foredragene som utgjorde symposiets tyngdepunkt, var det også satt av tid til befaringer til et knippe av regionens kirkebygninger.

Søgne gamle kirke
Den 6. september overvar vi konsert med tradisjonsmusikk i Søgne gamle kirke.

Prest og prestebol på gården Søgne er nevnt 1344. Spor etter en gård fra 1000-årene ble påvist i dagens tunområde på den nærliggende prestegården for få år siden. Tidligere lå det et felt med store gravhauger i området mellom prestegården og kirken.

Nåværende kirke er en langkirke, dendrokronologisk datert til ca. 1640.

Kirken har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- og 1700-årene. …

Obmundsrøysene og Skollevollsteinen

Da biskop Wegner i Stavanger i 1639 sendte opplysninger om en del runeinnskrifter i stiftet til den lærde Ole Worm i København, var det blant innskriftene en på en stein på Skollevoll på Lista. Worm må ha fått opplysninger om steinen tidligere også. I 1638 skriver han nemlig om en runestein som finnes ”i nærheten av Borhaug havn”. Skollevollsteinen lå alt i 1639 som klopp over en bekk. Siden 1865 har steinen vært i Oldsaksamlingen i Oslo.

Innskriften finnes på den ene bredsiden av den noe over 2 meter høye og ca. 1 m brede steinen. Innskriften er fordelt på to linjer nedenfra og opp, med begynnelsen i linjen til venstre.

I moderne oversettelse lyder den:

”Rannveig reiste stein etter Ogmund Hreppesson, sin mann. Skog hugg (runene).”

Innskriften dateres til omkring år 1000. Både Skógr og Hreppir er kjent som personnavn i middelalderen. Begge var da i bruk på Østlandet. Navnet Hreppir sees i all hovedsak ikke ut til å ha vært i bruk vest for Grenland, og omtrent samme utbredelse har navnet S…

Romertids jernvinne i indre Sogn

Er jernvinna noe av forklaringen på de mange rike gravene fra romersk jernalder i indre Sogn? Ved Lomsli i Vik vet vi iallfall nå at man drev med utvinning av jern fra myrmalm omkring Kristi fødsel, og det er neppe noen grunn til å tro at anlegget her er et isolert tilfelle.

Per Fett skriver i sine Førhistoriske minne på Vestlandet om de såkalte Sindrehaugane i Vik i Sogn:

”Sindrehaugane i Vedadalen 100 m vestleg for Lomsli støl. 50 m SV frå Eitrå og dryge 700 m o.h. Haugane er sju slagghaugar med grop i toppen etter blåster. Dei er 8-16 m i tvm., 1-2 m høge, oftast avlange. Dei ligg på naturlege grushaugar. Råstoffet synest ikkje ha vore myrmalm, men jarnhaldig og sers laus flisastein i nærleiken.”

Når vi unntar informasjonen om ”grop i toppen etter blåster” og bruken av ”flisastein” (fyllitt) som råstoff, er det nokså tydelig at det dreier seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viser også slaggtypen.

Tidligere er jernvinne påvist i fjellene øst fo…

Et makeløst gravfelt - Hasselneset på Lista

Frem til 1940 lå en praktfull samling med monumentale gravhauger i Marka på Aust-, Vest- og Midthassel på Lista. Haugene her var blant de største i landet fra bronsealderen, og som helhet betraktet, var det bare storhaugfeltet på Reheia ved Avaldsnes på Karmøy som kunne måle seg med dem. Det var ikke alle haugene på Hasselneset som skrev seg fra bronsealderen. Minst én av dem var anlagt i vikingtid. Samtlige hauger her ute ble kraftig skadet av tysk militær virksomhet 1940-45, og enkelte av dem ble på det nærmeste utslettet.

Helge Gjessing skriver i 1921, i Vest-Agderbindet av verket Norske Bygder, at Sverreshaug på Østre Hauge er Listas største gravminne. Den påstanden har siden blitt gjentatt av mange andre. Men det er ikke riktig. Sverreshaug er riktignok en meget stor gravhaug, men med sine 28 m i diameter og høyde på 6 m, overgåes den klart av flere av haugene i Marka.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp haugene og røysene på Austhasselneset som omtales i de tidlige kildene

Haug…