30 desember 2005

"Sol" fra Søgne - fra dagliglivet i atlantisk tid

Satirikeren og humoristen Odd Børretzen skrev for noen år tilbake en liten bok som han gav navnet Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Den begynner et sted nede på Kontinentet, en gang helt mot slutten av siste istid. Det er en lykkelig tid - etter alle årene med slit og strev i isødet, puster medlemmene av en liten gruppe tidligere istidsjegere lettet ut: Endelig våres det! Store og små ligger utstrakt på en gressbakke og tar livet med stor ro. Bare én mann bryter mønstret. Han står med flakkende blikk og oppmerksomheten rettet dels mot flokken i gresset, dels mot de siste par reinsdyr på vei nordover, mot brekanten som stadig trekker seg lenger vekk. Til slutt fatter han en beslutning, plukker opp spydet, buen og pilkoggeret og styrter avgårde - nordover, etter reinsdyrene og etter isen. Denne mannen, stammens tulling, var, om vi skal tro Børretzen, den første nordmann.

Han unnlot, kan hende av høflighetsgrunner, Børretzen, å peke på at denne første nordmannen samtidig var den første sørlending. For det var trolig hit de kom, til vestre Agder og Jæren, de første innvandrerne.

For noen tiår tilbake mente toneangivende arkeologer her i landet at det hadde holdt til mennesker i Norge like siden paleolitisk tid, den eldste steinalderen, langt tilbake i istiden. De bygde teoriene sine først og fremst på sammenligning av norske redskapsformer med paleolitiske typer ute i Europa. I dag regner imidlertid de fleste kvartærgeologer med at Norge var fullstendig dekket av is under siste istid, og at det ikke fantes isfrie områder der mennesker kunne “overvintre”. Nå antar arkeologene at den første innvandringen til Norge først skjedde i det som kalles senglasial tid, altså henimot slutten av istiden. Grensen mellom glasial og senglasial tid settes forskjellig. I Norden blir den som regel satt ved isens tilbaketrekning fra Midt-Jylland for 20.000 år siden. I botanikernes pollendiagrammer legges den gjerne vesentlig senere, omkring 11.000 f. Kr., og her markeres den ved en markert temperaturstigning. Isiden var ikke over, selv om noen kyststrøk, som Lista og Lindesnes, var isfrie. Breen lå i fjellet og i innlandet i flere tusen år fortsatt.

Vi har foreløpig ikke funnet så gamle spor etter mennesker i Vest-Agder - og heller ikke i landet forøvrig, for den saks skyld. Men vi tror at folk må ha streifet rundt i våre trakter så tidlig som i senglasial tid, for mellom 12.000 og 13.000 år siden. Boplasser som er nesten så gamle, fra den såkalte Ahrensburgkulturen, er påvist flere steder i heiområdene i Rogaland.

De hittil eldste spor etter mennesker som er gjort på Agder, kommer fra Hidra i Flekkefjord. Ved mudring i Kjerkevågen ble det funnet et vakkert, hakkelignende redskap av horn eller bein, fint dekorert. Hidra-hakken er C14-datert til 9.500 år før vår tid.

Den første innvandringen
I den første tiden etter at isen hadde trukket seg tilbake, har tundradyret fremfor noe, reinen, vært å finne i Danmark. Trolig levde rein også i Søgne, der beitemulighetene nede i strandkanten må ha vært gode på denne tiden. Sammen med reinsdyret har ulv og jerv vandret inn. Fjellrype og snøhare fant også snart brukbare livsbetingelser her, og i sjøer og vann levde gjedde og abbor. Dyrelivet på Sørlandet må i det hele tatt ha vært nokså eksotisk, sett med moderne øyne. På flatlandet streifet bison, villhest og steppeekorn! Da temperaturen steg på grunn av isavsmeltningen, forsvant den typiske tundrafaunaen. Rein og bison ble erstattet av skogsdyr som bjørn, rev, elg, hare, villsvin, bever, grevling, urokse, rådyr, kronhjort - og sumpskilpadde, for å holde oss til det eksotiske.

Alle disse dyreartene vandret inn til våre trakter - men hvorfra? Og hva med menneskene?

I denne sammenhengen er det såkalte Nordsjøfastlandet meget viktig. Vi har såvidt vært inne på at det mot slutten av istiden fantes et mektig kontinent der Nordsjøen i dag ligger. Områder som nå er havbunn i søndre del av Nordsjøen var tørt land i flere tusen år etter istiden, på det meste ned til mer enn 100 meter under havflaten i dag. Funn av trestubber, torv og flintredskaper på fiskebankene er beviser for det.

Den mest sannsynlige innvandringsveien til Sørlandet må ha vært over Jylland og Nordsjøkontinentet. I dag, dersom vi kaster et blikk på kartet, kan det se ut som om Nordsjøen og Kattegat utgjorde en hindring for folk og dyr som ville over til Norge. Men avstanden mellom Sørlandskysten og Nordsjøfastlandet var ikke stor. De jegergruppene som streifet omkring på Nordsjøkontinentet, skulle ikke så langt til havs før de i klarvær kunne se brekanten på våre kyster. Vi vet strengt talt ikke om befolkningen på Nordsjøkontinentet hadde båter, men det fantes da også andre måter å ta seg over Norskerenna på. Kan hende var Norskerenna islagt vinterstid, kan hende benyttet noen drivtømmer eller drivis som fremkomstmidler i overfarten. Andre grupper kan ha kommet veien om den vestsvenske skjærgården.

Agder var et av de første områdene i Norge som ble isfritt for 13-14.000 år siden. En skulle da kanskje vente at mennesket ville ta dette landet i bruk svært tidlig, men foreløpig er det ingen sikre funn etter steinalderfolk på Agder før for cirka 8.000 år siden - Hidra-hakken unntatt. Dersom dette var riktig, måtte Sørlandsskjærgården med sitt rike dyre- og fugleliv ha vært urørt natur i mer enn 5.000 år; i flere varmeperioder omtrent som en Edens hage der jegere og fiskere kunne ha levd svært så godt. På Lista og på Jæren har botanikerne funnet trekullstøv i myrlag fra Allerød-tiden (10.000-9.000 f. Kr). Antagelig stammer støvet fra ildsteder som noen av de første settlerne har hatt. Det er ellers vanskelig å forklare trekullpartiklene utelukkende som et resultat av naturlige skogbranner etter lynnedslag.

Børretzens satiriske fremstilling av istidsgjeren som av gammel vane fulgte etter reinen nordover og dermed ble den første nordmann, er faktisk ikke så helt ueffen. For som en følge av isavsmeltningen, fikk de arktiske dyreartene større geografisk utbredelse. Muligheten for en arktisk fauna oppstod etter hvert i Sør-Norge. I Sør-Skandinavia og på Nordsjøkontinentet betød klimaendringene at de store tundradyrene ble trengt tilbake av andre arter. Det er all grunn til å tro at paleolitiske jegergrupper i disse områdene trakk nordover og fant nye jaktmarker, slik at de kunne opprettholde sitt vante levevis. Én slik jaktmark var Søgne.

Vi skal være litt forsiktig med å betegne de første menneskene som fant veien til våre trakter, for de “første sørlendinger”. Sannsynligvis ble norskekysten i den første tiden benyttet som del av en omfattende sesongsyklus. De aller eldste arkeologiske funnene i Sør-Norge har iallfall blitt tolket som midlertidige sommerboplasser for en befolkning som hadde sitt egentlige tilholdsted på Nordsjøfastlandet eller på svenskekysten.

Det gikk imidlertid ikke så svært lang tid før steinalderfolk bosatte seg permanent i vårt område. Så snart innlandsisen hadde trukket seg såvidt langt tilbake at deler av innlandet ble åpent for bosetning, finner vi spor etter en mer stabil, sesongvis flytting innenfor større områder av landet. De få boplassene som er undersøkt, taler sitt tydelige språk om en sterkt mobil befolkning.

Fosnakultur og Nøstvetkultur
Arkeologen Oluf Rygh hevdet i 1885 at det ikke var grunnlag for teorien om at Norge var bebodd i eldre steinalder - selv om et mindre antall redskaper var funnet her og der. Rygh selv hadde undersøkt en boplass på Sigersvoll på Lista, der noen svært grove hakkelignende redskaper tydet på stor elde, men for denne stringente vitenskapsmannen var ikke det nok.

I siste halvdel av det 19. århundre var arkeologer og historikere opptatt av om det hadde eksistert noen fast steinalderbosetning i Norge. Man kunne slå fast at en hadde de samme oldsaksformer i Norge som i Sør-Skandinavia i steinalderen. “Man har saaledes allerede paa mange Steder i Landet fundet saakaldte værksteder fra Stenalderen, dvs Steder, hvor de paa Jorden omstrøede Brudstykker af Sten vise, at det har været drevet Tilvirkning af Redskaber i Stenalderen,” skrev Rygh.

I løpet av de første åtte, ti år av 1900-tallet, var situasjonen dramatisk endret. En rekke riktig gamle steinalderfunn hadde kommet til, og arkeologene regnet nå med fast bosetning i landet i flere tusen år før jordbruket gjorde sitt inntog. To ulike kulturer var skilt ut og hadde fått navn etter hvert sitt funnsted: Fosna og Nøstvet.

Noen av de eldste boplassene som kjennes langs norskekysten, tilhører Fosnakulturen. Det er Fosnaboplassene som “mangler” på Sørlandet, antagelig fordi de i dag befinner seg under havets overflate eller under strandvollene fra Tapes-transgresjonen. Hidrafunnet må henføres til denne kulturen. Ekspertene tror nå at redskapet fra Hidra er laget av hvalbein. Kanskje skal det forstås dithen at folk på Agder allerede på et så tidlig tidspunkt hadde sjøfangst som en viktig del av næringsgrunnlaget sitt? Bare flere Fosnafunn herfra kan gi oss svaret.

Steinalderkvinnen Sol må ha tilhørt dette Fosnafolket.

Nøstvetboplasser finnes i hopetall i våre trakter - og hvert år oppdager vi flere. De er noe yngre enn Fosnaboplassene - fra atlantisk tid, da havet steg kraftig og tok tilbake områder som lenge hadde vært tørt land. Få Nøstvetboplasser er eldre enn omlag 7.000 år.

Nøstvetboplassene er resultatet av omfattende endringer i menneskenes næringsgrunnlag, en omlegging fra storviltjakt til utnyttelse av de mer stabile ressursene i sjøen. Folk var blitt mer stedbundne. I sjøen fantes det mat året rundt, bare en nå var i stand til å få tak i den. Til det trengtes andre redskaper enn tidligere - fiske- og fangstredskaper av ulikt slag. Det er sannsynlig at de nokså snart fikk seg båter, selv om vi fortsatt ikke har funnet spor etter dem her til lands. I hundreårene mellom 9.000 og 8.500 år før vår tid skjedde mange endringer i redskapsbruken. Og nye redskapsmaterialer som grønnstein og diabas ble tatt i bruk. Det arkeologiske funntilfanget skifter karakter. Samtidig tok en kulturepoke slutt - den som begynte på de europeiske tundraslettene for mer enn 10.000 år siden.

Steinalderliv
Det inntrykk en får av de eldste boplassene, er at de har tilhørt folk som levde i små grupper. De har aldri vært lenge på hvert sted, og de må ha vært på stadig flyttefot. Trolig har disse menneskene bedrevet reinsdyrjakt, slik funn fra boplasser i nærheten av Hamburg i Nord-Tyskland viser. Utover i eldre steinalder ser det ut til at folk flytter innenfor mindre og mindre områder. Reinsdyrjegerne flakket over store områder - i stor grad må de ha fulgt reinen på dens vandringer

Men Fosnakulturens folk fartet fortsatt vidt omkring. Vi finner blant annet tallrike spor etter dem i høyfjellet og på viddene. Allerede i Fosnatid finner vi imidlertid tegn til at havets og kystens ressurser økte i betydning for menneskene. Det eldste funnet vi har i vårt område, hakken eller hakapiken fra Hidra, tyder på at folk allerede for 9.500 år siden drev med sjøfangst. Foreløpige undersøkelser tyder nemlig på at hakken er tilvirket av hvalbein. Dersom reinsdyrjakt fortsatt hadde vært folks viktigste matauk, skulle vi ha forventet at redskapsmaterialet istedet hadde vært horn.

I forbindelse med et stort registreringsprosjekt i Indre Oslofjord gjorde man et overslag på boplasstørrelse og grad av mobilitet (egentlig bosetningsintensiteten). Materialet herfra tyder på at boplassene i Nøstvettid var opp til 10 ganger så store og 4 -5 ganger så mange som i periodene forut. Vi må forstå dette mønsteret dithen at Nøstvetfolkene både var større og mer “bofaste” enn befolkning i tidligere stadier av mesolitikum.

Et stykke på vei skyldes nok den økte graden av bofasthet at værlaget var blitt gunstigere. På Sørlandet har naturvitenskaplige undersøkelser godtgjort at vi har å gjøre med et klimaoptimum i atlantisk tid. Det fuktige klimaet var gradvis blitt mer kontinentalt. Temperaturen var høyere nå, ikke minst vinterstid. I denne perioden var eikeblandringsskogen fullt utviklet. For selv om Nøstvetjegerne holdt til i de samme områder som de tidligere menneskene, var landskapet blitt et annet: Furuskogen var etterhvert blitt avløst av løvskog med or, lind og alm som vandret inn sørfra da klimaet ble bedre. Senere var eik og ask kommet. I furuskogen hadde elgen vært et viktig vilt. Etter hvert ble vel hjort og villsvin mer vanlig. Det er mulig at steinalderfolket drev en slags “pleie” av denne skogen. Store mengder kullstøv som botanikere har påvist stammer fra nettopp denne perioden, kan tyde på menneskene laget kunstige lysninger i den atlantiske skogen gjennom å svi av underskogen og kylle de store trærne. Slik “skogsdrift” har i så fall favorisert hassel, gress - og vilt.

Egil Mikkelsen har foreslått at denne “menyen” kan ha vært vanlig blant folk på våre kanter (egentlig litt lenger øst) for seks, syv tusen år siden:

· Torsk og andre arter av saltvannsfisk
· Fjordsel/steinkobbe
· Småhval som nise og kvitnos
· Ulike sjøfuglarter: Alke, lomvi, kan hende også måke

· Østers og krabbe
· Elg
· Hasselnøtter, frø, røtter og annen planteføde

Et overskuddssamfunn
Det er så lett å forestille seg at jeger- og fiskerlivet i eldre steinalder bare dreide seg om matauk og kamp for å overleve fra én dag til den neste. Ofte er det da også det inntrykket en får i litteraturen, selv i temmelig nye fremstillinger: Folk jaktet, sanket, fisket - og sov. I den rekkefølgen.

Arkeologene har mye av skylden. For dessverre har steinalderens boplasser ligget åpne for vær og vind i flere tusen år. Det vi finner rester av i dag, er stort sett bare redskaper av stein og flint - saker som forteller om steinalderens arbeidsliv. Alt det som har bidratt til å gjøre livet rikere, ting av organisk materiale som klær, båter, fuglenett, fiskegarn og telt, er for lengst forsvunnet - sammen med folks tro- og forestillingsverden; deres historier, myter og sagn. Men det er feil å tro at det vi ikke lenger finner spor etter, heller aldri har eksistert. Og selv om vi nok aldri blir i stand til å gjenfortelle de historier som ble fortalt rundt leirbålene her lengst sør for seks, syv tusen år siden, så skal det kunne gå an å si noe om hva og hvordan folk tenkte den gangen.

Det er et faktum at vi har å gjøre med et nokså kompleks samfunn allerede på et så tidlig tidspunkt - og dessuten med en kultur som var i stand til å frembringe et materielt overskudd.

Noen har kalt den eldre steinalder for “det opprinnelige overflodssamfunnet” - ikke fordi folk på den tiden arbeidet så mye at de kunne legge “medel” til side og deretter leve i overflod, men fordi behovene deres var begrensede, og arbeidsinnsatsen som skulle til for å fylle behovene, ikke nødvendigvis var så svært stor. Moderne undersøkelser konkluderer med at folk som lever i rene jeger-sanker-fisker-kulturer, bare bruker tre til fire timer daglig til jakt og sanking! Slike kulturer har dessuten en “pensjonsalder” på rundt 60 år. Resten av tiden bruker de til andre sysler - til alt det som vi ikke lenger finner spor etter.

Men hva så med Sol?

Landets eldste funn av et menneskeskjelett ble gjort i Søgne for få år siden. Sol, som var det navnet skjelettfunnet fikk, var en kvinne som levde for omkring 8.600 år siden. Naturvitenskapelige analyser har vist oss at Sols kosthold i hovedsak må ha bestått av marin føde. Når vi med sikkerhet kan hevde at Sol fikk mye av føden sin fra sjøen, så har det med naturvitenskapelige forhold å gjøre. For i en viss forstand er vi hva vi spiser.

I den karbondioksiden som alle planter henter fra luften, finnes det to ulike typer av karbon - C12 og C13. Sjøplanter bruker relativt mer C13 enn andre planter. Når fisk og havdyr tar til seg næring, forplantes dette relative forholdet mellom C12 og C13 seg videre oppover i næringskjeden.

Mennesker som spiser mye marin føde, vil derfor ha en større andel av C13 i kroppen enn mennesker (eller dyr) som i hovedsak spiser landplanter og -dyr. Dette forholdet kan bringes på det rene ved å undersøke benmateriale fra skjelettfunn, slik man har gjort med Solfunnet.

Solfunnet er imidlertid særlig interessant fordi det viser oss at menneskene i steinalderen av utseende var nesten helt like moderne mennesker - de så omtrent ut som oss. De var lavere enn normalen på Sørlandet i dag, men neppe noe vesentlig lavere enn det sørlendinger var for hundre år siden. I en undersøkelse fra Sverige, konkluderes det med at gjennomsnittshøyden for menn var 1,68 og for kvinner 1,55. Hvis Sol og hennes samtidige ble utstyrt med moderne klær, ville vi neppe ha klart å skille dem ut fra mengden av folk i Høllen en sommerdag. Dersom de da ikke åpnet munnen og snakket til oss - for språket deres var trolig svært forskjellig fra vårt. Kan hende hadde vi tatt dem for å være turister?

Enkelte forskere mener at språket er like gammelt som kunsten å lage redskaper. I så fall har menneskelignende vesener hatt et språk og dermed en kultur i over en million år. De fleste fagfolk kan i hvert fall enes om at den moderne mennesketypen, homo sapiens sapiens, har hatt en utviklet talespråk så lenge den har eksistert. Da snakker vi kanskje om så meget som 100.000 år. Det innebærer at allerede de første innvandrerne på våre kanter, istidsjegerne, snakket med hverandre; diskuterte dagens gjøremål og fortalte historier fra gamle dager - kan hende også fortellinger fra det store kontinentet som sank i havet, Nordsjølandet...

Men kan vi egentlig finne ut noe om hva de tenkte, Fosnafolkene - kan vi om ikke annet prøve å forstå hvordan de oppfattet den virkeligheten de levde i, deres verdensbilde?

Det har - med en spissformulering - vært sagt at jegere og sankere helst bærer kulturen sin med seg i hodet, og ikke på ryggen. I en virkelighet der man stadig flytter omkring, er det begrenset hvor mye jordisk gods det er hensiktsmessig å drasse på. De fleste av de flint- og steinredskapene vi finner på steinalderboplassene, har da også vært typiske bruksgjenstander - det var temmelig fort gjort å lage en pilspiss eller en skinnskraper, og det må i mange tilfelle ha vært enklere å etterlate dem på en boplass når man forlot den, enn å frakte dem med seg videre. Man kunne alltids finne et brukbart emne og lage nye redskaper på neste boplass.

Men en annen bit av kulturen hadde de alltid med seg, steinalderjegerne. For den mentale siden av kulturen - sanger, fortellinger, myter og danser - må ha vært av avgjørende betydning. Uten en uviklet verdensoppfatning, uten en religion og uten en forståelse av tingenes sammenheng, kunne menneskene verken leve i verden eller handle i den. Derfor ligger selve nøkkelen til å forstå dette samfunnet i de store kunnskaper og all den erfaring som folk var i besittelse av, og ikke først og fremst i steinteknologi og redskapsbruk.

Fangstfolket var i høy grad en del av miljøet omkring - de levde med naturen og i naturen. Og mens kvinnene i flokken kjente hvert tre i skogen og godt visste hvilke planter som var spiselige og hvilke som ikke var det, og holdt god greie på hvilke danser og hvilke sanger som kunne blidgjøre maktene og sørge for at solen stod opp hver morgen og at sel og fisk stadig trakk til de vante fangst- og fiskeplassene, var mennene dyktige ”zoologer” med svært omfattende kunnskaper om dyrenes liv og bevegelser. De måtte ha inngående kjennskap til dyrenes biologi; og måtte vite når på året pelsdyrene har høyest kvalitet på pelsen, når dyrene er fetest og når de få unger.

Selv om mange av de steinalderboplassene vi har kjennskap til, er slik plassert i landskapet at folkene som bodde der hadde adgang til flere forskjellige økologiske soner - det kystnære skogkledte landskap, den beskyttede fjorden og det åpne havet - og derfor gjorde det mulig med bosetning året rundt, gir ikke det oss lov til uten videre å regne med at slike naturlige skattkammere var utbredt. Mange grupper må ha holdt til i områder som kun tillot midlertid eller sesongvis bosetning. For disse var fleksibilitet avgjørende. Slike grupper var avhengige av å skape et flyttmønster som bandt årstider, ressurstilgang og økologiske soner sammen i en nitidig overlevelsesstrategi. Enkelte grupper løste floken gjennom å ha en meget fleksibel samfunnsordning - i visse deler av året delte de seg opp i mindre grupper, i andre var hele stammen sammen.

Men det var ikke utelukkende på grunn av økologiske faktorer at dette fleksible mønsteret fantes. Slike årlige sammenkomster av flere grupper hadde også andre, viktige funksjoner. De bidro til å vedlikeholde forbindelsene ulike grupper imellom. Under de årvisse samlingene ble statusgjenstander utvekslet - her ble ekteskap arrangert og viktige seremonier avholdt.

Steinaldermenneskenes verdensbilde, den delen av kulturen som de hele tiden bar med seg, var preget av denne forbindelsen med andre grupper - med utveksling av ulike former for gaver og med de felles ritualer under de store sammenkomstene.

Utvekslingen ble styrt av faste og klare regler om hvem som til enhver tid skulle giftes bort fra hver gruppe. De fleste mesolitiske grupper benyttet et relativt enkelt skjema, der utvekslingen av gifteklare individer enten umiddelbart eller over tid jevnet seg ut, slik at en stamme til enhver tid bestod av mindre grupper som bare kunne inngå ekteskapsforbindelser med andre, tilsvarende grupper. Ved de anledningene der hele stammen kom sammen, kan hende én gang pr. år, grupperte de delene av stammen som kunne gifte seg innbyrdes, på et tilsvarende, men symbolsk vis innenfor leirområdet, slik at de motsatte gruppene inntok posisjoner motsatt av hverandre (øst- vest, innenfor - utenfor). Slik ble disse folkenes parvise kulturelle og samfunnsmessige orden samtidig en måte å ordne landskapet og bosetningen på.

Såkalt primitive kulturer over hele verden har dessuten latt denne skikken med å organisere samfunnet i parvise motsetninger, få bestemme også den måten de formet oppfatningen av natur og kultur, ja selve verdensbildet kan være ordnet i parvise motsetninger. I regelen sorteres disse motsetningene i enkeltstående, altomfattende inndelinger som både omfatter naturen og menneskelivet. Voksterliv, dyreliv og livsbetingelser deles inn i slike parvise motsetninger - når det gjelder det siste kan vi bare tenke på de motsetningsparene som har med værlag og klima å gjøre: vått eller tørt, fruktbart eller skrint og overflod eller fattigdom. På den måten kom steinalderfolkenes verden til å bestå av to halvdeler, som var forskjellige fra hverandre, men likevel forutsatte hverandre. Naturen, det vil si land, sjø, dyr og vegetasjon, hadde en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og guder og som symbol for sosiale forbindelser. Fjell, sjøer, dyr og planter utgjorde tankeredskaper som menneskene kunne bruke til å konkretisere abstrakte forhold og lage sosiale og mytologiske kart med. Dersom topografiske trekk ble endret, for eksmpel ved at skogen trakk seg tilbake fra kysten, måtte kanskje kartene justeres etter det nye terrenget, eller de gamle kartene måtte utvides med nye områder.

Den sammenblanding av samfunn og natur som forekommer i denne måten å organisere livet på, tjener til å skape forbindelser mellom ting - det være seg grupper av mennesker, naturfenomener eller egenskaper - som tilhører hver sin side av kulturens verdensbilde. Dette fenomenet kommer klarest til uttrykk når skjemaene ikke skiller klart mellom personlige, kulturelle, geografiske eller mytologiske forhold. For ikke bare var for eksempel bosetningens struktur, naturomgivelsene og universet som helhet organisert på identisk vis for steinaldermenneskene. Folk har også forholdt seg til disse likhetene som var de identiske - selv om vi oppfatter dem som høyst forskjellige ting. Jegersteinalderens mennesker levde i like stor grad i en mytologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. På samme måte forholdt det seg med omgivelsene. Landskapet ble delt inn i områder som var enten/eller, innerst/ytterst, høyre/venstre, øvre/nedre eller orden/kaos.

18 desember 2005

Boathouses in post-medieval Norway


Boathouses of different types are still common along the Norwegian coast from Vest-Agder in the south to Troms in the far north. Only in the south east, in the Oslofjord area, are boathouses from the modern period almost unknown.

Why are there no boathouses in South east Norway?
The reasons for the absence of boathouses in South east Norway are, most likely, manifold. It has often been pointed out that as a consequence of the relatively little difference between ebb and tide in the Oslofjord area, boats can be safely left floating on the water. In wintertime, they are hauled ashore and turned up-side down.

Another fundamental cause for the diverging sheltering practices seems to be the difference between the type of boats used in Western and Eastern Norway respectively in the post-medieval period. Two different boat building traditions meet in southernmost Norway, the transitional point seemingly being Cape Lindesnes in Vest-Agder.

To the east of Lindesnes we find the Skagerrack-Kattegat tradition with tree-nailed boats. In the western area the West Nordic tradition with iron-nailed boats dominates. The boats in the Skagerrack-Kattegat area are rather heavy and built of oak, while the boats in Western Norway are lighter, narrower and built of pine or spruce.

The eastern, oak-built boats are somewhat more robust than their western conifer counterparts, and this fact may be of some significance for the unequal distribution of buildings used for the protection of boats. Also, the greater weight alone might have done it less appealing to haul the vessels ashore on a regular basis.

Furthermore, the salty winds will do more damage to the iron nails commonly used in western boats than to the tree nails used in the southeastern area (Westerdahl 1989:249)..

Western and Northern Norway
From the above, the reasons for sheltering vessels on the Western coast should be clear. The effects of the spring drought, the rain and the wind on boats being stored ashore made special buildings or roof constructions a neccessity to protect the vessels. While there are some examples in Scandinavia of boat houses being used only in the summer (Rolfsen 1974:12), the vessels in question are relatively small boats that could just as well be brought ashore and turned upside down (Westerdahl 1989:249). During summer it might be enough to leave the boats on water. But this was usually no option at the open, western coast.

The long western coast of Norway from Vest-Agder to Troms, then, is the classical naust area in Scandinavia.

Types of nausts
Traditional boathouses in Norway come in a variety of types and shapes. Some of the types have a distinctly regional, even local distribution. However, three main types can be isolated:

Stone nausts:
In Jæren, parts of Lista and the western outer coast stone nausts are a characteristic feature. These have dry stone walls. A wooden frame on top of the stone walls supports the wooden roof. The stone nausts are often dug partly into the ground for stability, depending on the type of stone used. Where flagstones are used, one get very stable walls, and thus it is not neccessary to dig the walls into the ground. This was the case for instance in Hardanger.

Framework nausts:
There are two basic types of wooden boat houses. Framework (‘grindverk’) nausts have wooden, roof-bearing posts joined two and two into frames with with horizontal beams. Framework nausts are, together with stone nausts, the most common type of boat house in Western Norway. They occur regularly from Vest-Agder to Romsdal.

The framework construction have ancient roots. An identical or similar building technique must be presumed for the pattern of pairwise post holes found in prehistoric boathouses like the ones from Nordbø/Rennesøy and Stend. Traditional framework nausts do not have dug-down posts, however. Instead, the posts are positioned directly on the ground or on stone bases.

Somewhat similar to the ‘grindverk’ nausts are the ones constructed in ‘stavline’ construction, the difference being that the horizontal beams in the latter runs along both long walls of the building. Thus, the posts do not make pairs (‘grinder’), and may in fact stand at irregular intervals. Nausts with different variants of ‘stavline’ construction are found from Møre og Romsdal and further north.

In the far North, Saami nausts (‘naustgammer’) are constructed in a technique rather similar to the cruck construction found in a number of traditional barns in the British isles.

Log nausts:
Log nausts constructed with horizontal timbers using cog joints are primarily found in Møre and further north, but also in some inner fjord districts further south. Judging from the available material, the lafting technique seems to be an Eastern loan to Scandinavia in the Viking period. In Northern Norway log nausts may be combined with the so called ‘skjeltervegg’ technique, where parts of the wall(s) are constructed with vertically placed planks fitted into the logs below and above, making it easy to temporarily remove parts of the wall(s) – to make it easier to place a boat inside the building, for instance.

Other types of boathouses
Nausts can be combined with a number of other functions. Buildings combining naust functions with storage facilities for fishing equipment etc (‘sjøbu’) are rather common, for instance in Hardanger, while combinations of naust and sleeping facilities for fishermen (‘rorbu’) are found many places in Western Norway.

Especially in the southernmost part of Norway there occurs a type of ‘naust’ being constructed ‘off-shore’, so to speak. These buildings are placed partly on the beach, and partly off the beach, meaning that boats can be floated into the boathouse, where they remain safely on water. These ‘nausts’ often have a ‘sjøbu’ on top of them, and they can be attached to regular houses. For obvious reasons, they are only found where the difference between ebb and tide is little.

This type of boathouse now have a rather widespread distribution, but this is a very modern development, and one linked to the expansion in the use of boats for leisure since the 1930s (Molaug 1985). One core area for these boathouses seems to be the Feda fjord in Vest-Agder, where they seemingly goes back to at least the 17th century. A similar solution to the sheltering problem is found in parts of Sweden, as well, for example in Åland and Roslagen (Westerdahl 1989:255).

In the Feda fjord the boathouses in several cases had a hook fastened to the ceiling, so that the boats could be lifted up in case of bad weather.

The naust rows
At many places in Western and Northern Norway the beach is lined with a great number of nausts. These rows of nausts owe their existence to two different facts.

The first has to do with the limited supply of proper harbour sites. In Spangereid in Vest-Agder, of the 50 or so multi-occupant farms only one did not have access to a beach or harbour – although many farms did not border on the sea. This meant that the nausts or storage buildings of several farms often were located in one and the same harbour. This phenomenon was widespread in many parts of Western Norway, as well, especially where many farms did not have direct access to the sea. The occupants of one such inland farm often shared a naust together on a neighbouring farm that bordered on the sea.

The forms of landownership in Western Norway also contributed to the densely built farm harbours. There was usually no direct link between the number of owners and the number of occupants of a farm, as the right of ownership in the post-medieval period ordinarily amounted to little more than the extraction of rent. From the 17th century onwards population grew, and through inheritance the occupancies were divided into ever so many lesser plots. Thus, a large and resourceful Western farm could have several dozens occupants in the pre-industrial era, each of them often with their own naust at the beach in the farm harbour.

09 desember 2005

Steinfallosene i jernalderen

Steinfallosene, de "hellige hvite steinene", er en særpreget funngruppe i det arkeologiske jernaldermaterialet. Tilsammen kjenner vi nå flere enn 70 slike funn i Norge. Steinenes størrelse varierer - den største, Dønnasteinen fra Nordland, er 90 cm høy, men det finnes miniatyrer som ikke er mer enn 10 cm høye. Felles for alle steinfallosene er at de er laget av lys bergart (marmor, kvartsitt), og at de har et rundt toppstykke, en innhugget rundtløpende ring under toppen og en oftest søyleformet, rett avskåret fot (tegningen til venstre viser tre varienter - funnet sammen på Kallum i Rygge, Østfold). På folkemunne kalles de for pikksteiner.

Funnomstendighetene varierer. Mange steinfalloser er funnet på eller i gravhauger, og da dreier deg seg nesten alltid om hauger fra yngre romertid eller folkevandringstid. Men enkelte er også funnet i hustufter, i myrer m.v. Mange er også funnet i Sverige, og da under lignende omstendigheter.

Like siden W.F.K. Christie skrev om steinfallosene i Urda i 1837, har man tolket dem inn i en kultisk sammenheng. Christie forklarte dem som "Billeder forestillende Guddomme eller Skytsaander". En del år senere beskrev C.A. Holmboe steinfallosene som "hellige, symbolske Stene, der i Oldtiden dyrkedes som et Slags Gudebilleder".

Bergljot Solberg, som er den som sist har behandlet steinfallosene, knytter dem til fruktbarhetskulten i eldre jernalder, konkret relatert til Njordkulten. Hun viser til sammenfallet mellom utbredelsen av stedsnavn som inneholder gudenavnet og det spredningsmønsteret som steinfallosene oppviser.

Solberg (2001) kjenner ikke de upubliserte funnene fra Østfold. Men den sammenhengen hun peker på, synes enda tydeligere når man tar de østlige funnene med i beregningen. Ser vi på Norge isolert, fordeler både Njord-navnene og forekomsten av steinfalloser seg relativt jevnt utover kysten fra Østfold til Nordland.

Nedenstående liste bygger på Solbergs oversikt fra 2001, men har med en del "nye" funn.

  1. Urstad, Rygge, Østfold, Privat (se foto)
  2. Balke I, Rygge, Østfold, C?
  3. Balke II, Rygge, Østfold, C?
  4. Kallum I, Rygge, Østfold, Tapt
  5. Kallum II, Rygge, Østfold, Tapt
  6. Kallum III, Rygge, Østfold, Tapt
  7. Jeløy I, Moss, Østfold, Privat
  8. Jeløy II, Moss, Østfold, Privat
  9. Berg kirke, Larvik, Vestfold
  10. Digernes, Seljord, Telemark, Privat
  11. Bygland, Bygland, Aust-Agder, Privat
  12. Heggland, Bygland, Aust-Agder, C?
  13. Tjomsås I, Vennesla, Vest-Agder, Privat
  14. Tjomsås II, Vennesla, Vest-Agder, Privat
  15. Vigmostad, Farsund, Vest-Agder, C22603
  16. Rossland, Sokndal, Rogaland, Privat
  17. Tu, Klepp, Rogaland, S5681
  18. ”Jæren” , Rogaland, C?
  19. Østvoll, Sandnes, Rogaland, B2727
  20. Røyneberg, Sola, Rogaland, Privat
  21. Hanstad, Randaberg, Rogaland, S3742
  22. Noreim I, Finnøy, Rogaland, S5680
  23. Noreim II, Finnøy, Rogaland, C16221
  24. Hidle I, Finnøy, Rogaland, S4176a
  25. Hidle II, Finnøy, Rogaland, S4176b
  26. Eik I, Finnøy, Rogaland, S5090
  27. Eik II, Finnøy, Rogaland, S5174
  28. Gard, Finnøy, Rogaland, S5173
  29. Fister I, Hjelmeland, Rogaland, S5175
  30. Fister II, Hjelmeland, Rogaland, S5176
  31. Vestbø, Vindafjord, Rogaland, Privat
  32. Høyvik, Tysvær, Rogaland, S5970
  33. Byrkjedal, Forsand, Rogaland, S8240
  34. Mjelde, Osterøy, Hordaland, B7869
  35. Toft, Lindås, Hordaland, B9002
  36. Hauso, Ullensvang, Hordaland, B9922
  37. Bolstad, Voss, Hordaland, B10540
  38. Sunndal, Kvinnherad, Hordaland, B10576
  39. N. Haugland, Radøy, Hordaland, B12044
  40. Nautøy, Bømlo, Hordaland, B?
  41. Ålhus, Jølster, Sogn og Fjordane, Privat
  42. Loen I, Stryn, Sogn og Fjordane, B3311
  43. Loen II, Stryn, Sogn og Fjordane, B12563
  44. Fosnes, Stryn, Sogn og Fjordane, B4407
  45. Tunold, Stryn, Sogn og Fjordane, Privat
  46. Y. Kandal, Gloppen, Sogn og Fjordane, B12116
  47. Myklebust, Fjaler, Sogn og Fjordane, B?
  48. Njøs, Leikanger, Sogn og Fjordane, Privat?
  49. Hov, Ålesund, Møre og Romsdal, B4615
  50. Hjelmeset, Herøy, Møre og Romsdal, B6455
  51. Oppsal, Vanylven, Møre og Romsdal, B9639
  52. Ose, Ørsta, Møre og Romsdal, B8539
  53. Barstad, Ørsta, Møre og Romsdal, B9997
  54. Vik, Ørsta, Møre og Romsdal, Å1623
  55. Kuli, Smøla, Møre og Romsdal, Privat
  56. Longva, Haram, Møre og Romsdal, B12397
  57. Kleiva, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1110
  58. Våge, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1111
  59. L. Hatløy, Ulstein, Møre og Romsdal, Å992
  60. Høydalsnes, Volda, Møre og Romsdal, Å1783
  61. Kursetgjerdet, Sykkylven, Møre og Romsdal, Å4214
  62. Litlebø, Sande, Møre og Romsdal, Privat
  63. Kvernes, Averøy, Møre og Romsdal, Privat?
  64. Myklebust, Norddal, Møre og Romsdal, B?
  65. Hangran, Trondheim, Sør-Trøndelag
  66. Berg, Stjørdal, Nord-Trøndelag , T12666
  67. Rykke, Skatval, Nord-Trøndelag, T8946
  68. Varøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, T7363
  69. Mid-Gutvika, Leka, Nord-Trøndelag, T7869
  70. Eide, Skogn, Nord-Trøndelag, T14357
  71. Flåtten, Verdal, Nord-Trøndelag, T14634
  72. Hellmoen, Verdal, Nord-Trøndelag, Privat
  73. Dun, Fosnes, Nord-Trøndelag, T14616
  74. Jøren, Sparbu, Nord-Trøndelag, Tapt
  75. Ranem, Overhalla, Nord-Trøndelag, Tapt
  76. Gjedsfjorden, Dønna, Nordland, B731
  77. Glein, Dønna, Nordland, B109217

03 desember 2005

Leirblot og avvergelsesmagi i folkevandringstid


Kan det være noen sammenheng mellom et helt ekstraordinært funn av to leirfigurer i en kvinnegrav fra 300-/400-årene i Spangereid i Vest-Agder, en bestemmelse om ”leirblot” i den middelalderske Eidsivatings kristenrett og en folketradisjon fra 1800-årene?

Det var i 1879, i juli, at Kristiania-arkeologen Oluf Rygh undersøkte 44 gravhauger i Spangereid. Resultatene ble publisert senere samme år, i årsbe­retningen til foreningen med det uhyrlig lange navnet, Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Det er en av langhaugene Rygh undersøkte, som her skal oppta oss. Rygh kalte den for Haug 11. Haugen lå på det store gravfeltet på Presthusmonen, et stykke øst for kirken. Det er i dag intet spor etter den. Haug 11 var den gang, altså for nærmere 120 år siden, 47 fot lang og orientert ca. øst-vest. Bredden var 16 fot, høyden 3 ½. Da Rygh kom til Spangereid, var torven skrellet av hau­gen og det var tatt ut masse i østenden. Midt i haugen, som ellers bestod av sand, fantes en steinrøys.

Et stykke opp i kjernerøysen fant Oluf Rygh et dekorert leirkar. Karet lå hvelvet over en del brente menneskeben, og sammen med disse fantes også et spinnehjul, kitt fra et trekar, en liten, grønn glassperle og skår fra ytterligere to leirkar. Funnene har katalognr. C9358-9364 i Kulturhistorisk museum.

I leirkaret fantes også en liten liten menneskefigur av brent leire, sammen med de sørgelige restene av en annen, tilsvarende figur. Den bevarte leirfiguren er 55 mm høy, og den er grovt utført. Verken ansiktstrekk eller hår er antydet, bare armer, ben, torso og hode. De brente bena i leirkaret tilhørte et kvinnelig individ. Hun var blitt gravlagt en gang i yngre romertid eller folkevandringstid.

Jeg kjenner bare én parallell til de to leirfigurene fra Spangereid. Den skriver seg fra en grav fra Bjørke i Hedrum, Vestfold (C17824). Leirfiguren fra Bjørke ble funnet sammen med en annen klump av leire, så det er mulig at vi også her har å gjøre med leirfigurer som forekommer i par. Det er ellers verdt å merke seg at figuren(e) fra Bjørke, på samme måte som de fra Spangereid, fantes i en langhaug - trolig er også Hedrumgraven derfor en kvinnegrav. Av mulige sammenlignbare funn ellers kan man tenke på et antall små, plastiske byster av leire fra (eldre) romertid som er funnet forskjellige steder i Danmark og Sør-Norge, og enkelte tyske funn av leirfigurer. Men leirbystene er altså eldre, og de er så langt bare funnet i boplasskontekster. Den eneste helt troverdige parallellen til Spangereidfunnet er altså fra Hedrum.

1 sin gjennomgang og analyse av Spangereid-funnene som helhet, skriver Rygh:

”De mærkeligste af de her fundne Stykker ere de to smaa Menneskefigurer af Ler i Haug 11. Noget sidestykke til dem ved jeg ikke at anføre, ligesaali­det som jeg tør udtale nogen bestemt Mening om deres Betydning.”

I den eldre Eidsivatings kristenrett heter det i bestemmelsene om den tradi­sjonelle, men forbudte hedenske kultpraksis at det ikke lenger skal være til­latt med ”matblot eller leirblot, gjort i menneskeskikkelse av leire eller deig”. ”Men den Grav, hvori Billederne fandtes,” skriver Rygh videre, ”maa være mange Aarhundreder ældre end Lovbestemmelsen; jeg tør derfor her kun nævne en saadan Forklaring som mulig.”

Det ”leirblotet” som omtales i den middelalderske lovteksten, er fortsatt uforklart. Men selv om vi må gi Rygh rett i at det er vanskelig å slutte fra en middelaldersk normativ bestemmelse til et praktisk døderituale fem, seks, syv hundre år bakover i tid, så er tolkningen hans fascinerende. Bestemmelsen om matblot og leirblot i Eidsivatingsloven er dessuten så å si identisk med et forbud i den kontinentale Indiculus Superstitionum fra 700-årene (dette må vel være forelegget for bestemmelsen i E.s kristenrett), og det gjør tolkningen langt mer rimelig.

En annen tenkbar forklaring, er at ”seigmannen” har vært en slags leke. Men en humanostelogisk undersøkelse av de brente bena tyder på at det var en voksen kvinne som var blitt brent alene på likbålet. Likeledes kunne man tenke seg at den døde hadde vært en "klok kone", en volve, i levende live. I så fall kunne leirfigurene ha vært blant remediene hennes. Men det er ingenting ved det øvrige gravutstyret som peker i den retningen. Heller ikke graven fra Hedrum inneholdt andre "spesielle" gjenstander. Leirfiguren i sistnevnte grav bærer imidlertid tydelige spor etter å ha vært båret i et kjede e.l. Så hvor står vi da?

Et sagn som gjengis av folkeminnesamleren Tore Bergstøl, ledet meg på litt andre tanker. Han forteller:

”På Garde i Spangereid var det ei kona som døydde i barselseng. Men bar­net levde. Så var det samla nokre koner som skulle leggja henne i kista. Ei av dei tok då og laga ei lita dokke og la i armen på kona som var død. Det var for at ho ikkje skulle koma heim att og søkja barnet.”

Tradisjonen fra Gahre er ikke nødvendigvis så svært gammel. Men den gjen­gangerfrykt som kommer til uttrykk i sitatet, den er det. Er leirfiguren fra Spangereid egentlig ”ei lita dokke” – et magisk objekt brukt for å avverge gjengangeri? Døde kvinnen i haug 1l i barselseng – mens barnet (eller barna – det var jo to leirfigurer i graven) overlevde? Og fikk hun ”dokka” med seg i graven slik at hun ikke skulle gå igjen, på evig søken etter barnet sitt?

Som sagt, er gjengangerforestillingene meget gamle. De er f. eks. rikt doku­mentert i de norrøne sagaene. Troen på gjengangere var i utgangspunktet ikke utbredt når det gjaldt vanlige døde. Det var heller mennesker som i løpet av livet hadde vist seg som onde eller vrange, man fryktet skulle gå igjen. Frykten for gjengangere var stor i det norrøne samfunnet. Man forestilte seg dem som onde og hevngjerrige – og de voldet gjerne sykdom, galskap eller død. Av og til hører vi om at gjengangerens offer selv blir gjenganger, og at gjengangere opptrer i flokk og krever nye ofre.

Av utseende var gjengangerne lett gjenkjennelige – og avskrekkende. De bar sin tilstands tydelige kjennetegn, tilsølte av jord og med fillete klær. I folke­troen hender det at man åpner en gjengangers grav. Da finner man at liket er like helt, men svart og oppsvulmet. Gamle dagers gjengangere har lite til fel­les med ”ånder” som hjemsøker de levende. Man forestilte seg gjenganger­ne som fysiske og kroppsliggjorte – ”likspøkelser” er kan hende den mest presi­se betegnelsen.

Gjengangerne har gjerne en voldsom opptreden – det drønner når de ”rir” på husene til folk. De metoder man tok i bruk for å uskadeliggjøre gjengangere, samsvarer med denne kroppslige tilstedeværelsen. Fra tidlige, skriftlige kil­der vet vi at kampesteiner ble brukt for å ”feste” gjengangere til graven. I noen tilfeller blir liket til en avdød gravd opp igjen – og brent. Først da stop­per spøkeriet. Endel gjengangerskikkelser har levd i folketroen inntil nylig – gasten, utburden og draugen er vel de mest kjente.

At man knytter gjengangerforestillinger til døde mødre, slik som i fortel­lingen fra Gahre, er ikke uvanlig. Det finnes mange eksempler på at mors­skikkelser går igjen. I Peder Syvs danske folkevise, nedskrevet i 1695, heter det: "Det første de horde de smaa hunde tude, saa frygtede de for den døde deru­de".

I en fra nyere tid kjent tradisjon fortelles at kvinner som dør uforløst, føder sitt foster i graven. Får de ikke vann, svøp, saks, nål og tråd med, går de igjen for å lete opp disse tingene. Fra Søgne skriver Peder Lunde om Elen Olsdotter på Lunde, som døde i bar­selseng så sent som i 1819:

”Ho vart ikkje løyst med barnet. Hans (mannen hennes, min anm.) sytte for at dei la nål og tråd og saks og ein tybite i kista til henne, so ho fekk det med seg i gravi. Dei hadde høyrt at konor som var døde under slike høve, hadde gjenge att på kyrkjegarden og gråte for dei ikkje hadde klæde til barnet.”

30 november 2005

Husoffer

Da Anders Hagen i slutten av 1940-årene gravde ut ødegårdsanlegget i Sosteli i Vest-Agder, forundret det ham at det indre av den ene langhustuften var fylt opp med store mengder stein. Steinene fantes bare i husets boligdel, og de var tilsynelatende hentet fra veggmurene i fjøsdelen etter at huset var forlatt. Hagen noterte seg forholdet som bemerkelsesverdig, men forsøkte seg ikke på noen forklaring. Han kjente neppe heller til den lokale skikken om rituelt å stenge hus ved å dekke til ildstedene med stein – hadde han gjort det, ville han kanskje ha reflektert over den mulige sammenhengen mellom denne skikken fra nyere tid og den behandlingen folkevandringstidshuset i Sosteli hadde vært utsatt for. Sosteli er heller ikke noen enslig svale i Vest-Agder. Jeg har selv registrert hustufter, tentativt datert til middelalder, der ildstedet har vært dekket av en steinrøys, eller der blekksteinen (en helle reist på høykant for å beskytte den åpne åren mot trekk fra inngangsdøren) var veltet over ildstedet.

En arkeolog som nylig har problematisert rituelle nedleggelser i hus fra forhistorisk tid, er Anne Carlie. Hennes avhandling om Forntida byggnadskult ble trykt i 2004 og er en god sammenstilling av det eksisterende kildematerialet.

Bokens emne er ”husoffer” i forhistorisk tid og middelalder, et tema som hittil har blitt nokså stemoderlig behandlet i nodisk arkeologi. Geografisk er temaet avgrenset til Syd-Skandinavia, forstått som dagens Danmark og dagens Syd- og Mellom-Sverige.

Carlie gir et mer nyansert av den forhistoriske bygningskulten enn det som hittil har vært skissert i litteraturen. Hennes analyser av det arkeologiske materialet viser et bredt spekter av rituelle handlinger, men i særlig grad slike som er knyttet til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus. Andre nedleggelser kan knyttes til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.

Sentrale begreper som teksten er strukturert rundt, er offer og magi, samt ritualers og myters funksjoner. Carlie oppfatter huset som sosialt, kulturelt og mentalt konstruert, og peker på at de fysiske spor etter rituelle handlinger gir mening først når de settes i en samfunnsmessig kontekst.

Kildematerialet i studien består av 330 bygninger fordelt på 186 lokaliteter. 60 prosent av funnene er fra eldre jernalder. Flest funn er det fra Jylland, Skåne, Halland og Mälarlandskapene. Bokens kapitler tar for seg ulike gjenstandstyper som inngår i det Carlie argumenterer for er rituelle kontekster: leirkar, malesteiner, osteologisk materiale, våpen, fossile sjøpinnsvin m.v. Gjenstandene er deponert i stolpehull, i groper inne i bygninger, under ildsteder m.v.

Carlie argumenterer for en klar sammenheng mellom rituelle nedleggelser i hus og forfedrekult, særlig i eldre jernalder. Her bygger hun i stor utstrekning på Emil Birkelis arbeider fra mellomkrigsårene. Birkeli la på sin side stor vekt på etnografiske analogier og folkloristisk materiale.

Nedleggelsene i hus kan spores tilbake til tidligneolitikum, men Carlie viser at de endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Således kan det fra og med eldste jernalder påvises rituell bruk av gjenstandskategorier som i det yngre folkloristiske materialet tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige egg- og oddredskaper (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser.

I folkevandringstid og merovingertid/vendeltid endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. De tradisjonelle nedleggelsene av leirkar, malesteiner og slakteavfall av dyr blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander blir vanligere. Carlie viser dessuten at de rituelle aktivitetene i yngre jernalder konsentreres til et lite antall større gårdskomplekser – hun utfyller dermed det bildet som andre deler av kildematerialet så langt har gitt oss av de omfattende endringene som finner sted ved midten av det første millenniet.

Også regionale tradisjoner blir diskutert i boken. I førromersk jernalder og eldre romertid når deponeringen av leirkar sitt høydepunkt på Jylland. I yngre romertid og folkevandringstid overtar det østlige Danmark med Skåne og Halland stafettpinnen, men både i øst og vest forsvinner praksisen på det nærmeste i merovingertid/vendeltid. I det Carlie betegner som det øvrige Sydskandinavia, i praksis Sør- og Mellom-Sverige minus Skåne og Halland, ser det ikke ut til at deponeringen av leirkar noensinne får noen vesentlig utbredelse.

Omvendt fikk bruken av malesteiner som bygningoffer aldri den samme populariteten i Danmark som bruken av leirkar. I Östergötland og Mälardalen dominerer derimot malesteinene stort.

Carlies bok inneholder også en omfangsrik katalog, og det bidrar til å gi den betydelig nytteverdi.

På minussiden, og jeg kan ikke benekte at akkurat dette poenget er uten sammenheng med mitt eget geografiske utgangspunkt, vil jeg anføre at Carlies ”Sydskandinavia” i realiteten omfatter Danmark og deler av Sverige. Hvorfor er ikke det norske husmaterialet behandlet? Hun viser i den forbindelse til materialets angivelig manglende tilgjengelighet. Langt på vei er det imidlertid en myte. Riktignok kan det faktum at det i Norge ikke finnes noen overordnet, nasjonal publisering av utgravningsresultater ala det danske AUD, gjøre arbeidet med å skaffe seg oversikt over det norske materialet nokså tidkrevende, men utilgjengelig er det ikke.

En annen sak er at inntil de siste 20 årenes storskala flateavdekkings-/avbaningsundersøkelser, fantes den store majoriteten av de undersøkte husene fra forhistorisk tid i den delen av Norge som med noen rimelighet kan sies å tilhøre Sydskandinavia, i Rogaland og Vest-Agder. Den vesentligste delen av disse utgravningene igjen ble for trekvart århundre siden presentert i fyldige materialepublikasjoner av Jan Petersen (Rogaland) og Sigurd Grieg (Vest-Agder). En rask gjennomgang av disse publikasjonene viser et betydelig antall funn som det er rimelig å tolke som rituelle nedleggelser. Ullaland I fra Nærbø i Rogaland peker seg ut som særlig interessant, med tre ulike deponeringer under gulvet i boligdelen. Det øvrige Rogalandsmaterialet ble behandlet av Bjørn Myhre i hans Ullandhaugpublikasjon fra 1980, der for øvrig Ullandhaug III (Hetland, Rogaland) figurerer med interessante funn. For Sør- og Østlandet foreligger det en samlet oversikt over foretatte utgravninger i et arbeid av Einar Østmo fra 1991, Gård og boplass i østnorsk oldtid og middelalder.

Anne Carlie, Forntida byggnadskult. Tradition och regionalitet i södra Skandinavien. Stockholm 2004. 366 s. ISBN 91-7209-362-5.

09 november 2005

Kirkeferd på vestre Agder

Det 8. nordiske kirkesymposium gikk av stabelen i Søgne utenfor Kristiansand i Vest-Agder i dagene 6.-9. september 2004, med deltagere fra Danmark, Sverige, Finland og Norge. Kurs- og konferansesenteret Søgne gamle prestegård utgjorde en fin ramme rundt arrangementet, som var et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Foruten de 27 foredragene som utgjorde symposiets tyngdepunkt, var det også satt av tid til befaringer til et knippe av regionens kirkebygninger.

Søgne gamle kirke
Den 6. september overvar vi konsert med tradisjonsmusikk i Søgne gamle kirke.

Prest og prestebol på gården Søgne er nevnt 1344. Spor etter en gård fra 1000-årene ble påvist i dagens tunområde på den nærliggende prestegården for få år siden. Tidligere lå det et felt med store gravhauger i området mellom prestegården og kirken.

Nåværende kirke er en langkirke, dendrokronologisk datert til ca. 1640.

Kirken har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- og 1700-årene. Altertavlen i renessansestil er fra 1665. Til det mer spesielle inventaret hører en skåret gravtale i eik over sognepresten Christen Jenssøn (d. 1622).

I 1833 ble all innvendig dekor overmalt med ”blaagraa Oliefarve”, og siden med hvit farge. Overmalingene ble fjernet og dekorasjonene restaurert i årene 1954-57.

Onsdagen 8. september var i sin helhet satt av til ekskursjon. Den gikk først til Mandal, Norges sydligste by, ca. 30 km vest for Søgne.

Mandal kirke
Mandal kirke fra 1821 var det første offentlige monumentalbygg som ble reist i Norge etter adskillelsen fra Danmark i 1814. Kirken i utmurt bindingsverk er landets største trekirke. Den rommer ca. 1800 mennesker og er en langkirke i empire-klassisistisk stil.

Middelalderkirken som gikk med i bybrannen i 1810, stod på torvet i Mandal og var en langkirke av stein. Tuktet stein som rimeligvis skriver seg fra denne bygningen, er gjenbrukt i grunnmuren på den nåværende kirken.

Den nåværende kirken er tegnet av Jørgen Gerhard Løser. Etter avsluttet utdannelse ved Kunstakademiet i København, kom Løser i 1809 til Christiania, der han blant annet praktiserte som arkitekt. Andre kjente arbeider av ham er Borgerskolen i Christiania (1822-25) og ”Sorgenfri” på Hammersborg sammesteds.

Bjelland kirke
Oppover i Mandalen var Bjelland kirke et naturlig stoppested. Kirkestedet ved Mandalselven har middelalderske røtter; tydelige spor etter en eldre ridevei gjennom dalen finnes nord og øst for kirkegården, og jernaldergravfeltet på kirkebakken antyder en gravleggingskontinuitet som er typisk i denne delen av Norge.

Den nåværende Bjelland kirke er en korskirke bygget i 1793. Kirken ble malt og dekorert innvendig i 1803 av den kjente rosemaleren Guttorm Eftestøl fra Fjotland i Kvinesdal.

Den innvendige dekoren ble overmalt i 1882, men restaurert og tilbakeført av Olav Sæther i forbindelse med kirkens 150-årsjubileum i 1943.

Eiken kirke
En hovedgrunn til å stanse ved Eiken kirke i Hægebostad, var de tre middelalderske steinkorsene som står på kirkegården. Så vidt man vet, har korsene alltid stått på kirkegården, og kanskje er de da også gravkors opprinnelig. Men det kan ikke utelukkes at det opprinnelig var fire kors, og at de har markert avgrensningen av den middelalderske kirkegården.

Kirke på Eiken er nevnt i 1300-årene. Nåværende kirke ble reist 1817-1818. Også her finnes gravhauger på kirkebakken – én haug ble undersøkt i 1963 og inneholdt en yngre romertids kvinnegrav.

Lyngdal kirke
Eiken kirke ligger i bredbygden øverst i den stort sett temmelig smale Lyngdalen. Å eller Lyngdal kirke ligger i motsatt ende av dalføret, der Lyngdalen går over i Lyngdalssletten og møter fjorden.

Den middelalderske steinkirken på Å ble revet 1847. Den lå et par titalls meter syd for den nåværende. Den gamle ble revet og ny kirke reist i det driftige presteparet Kiellands tid. Også ny prestegård og ny, fast skole ble bygget på deres initiativ. Kirken fra 1848 er tegnet av Gabriel Kielland, trolig med et blikk til Linstows typetegninger fra 1831.

Deler av det middelalderske inventaret fra Å oppbevares i Kulturhistorisk museum, Oslo. Det staselige feltet med storhauger på høydedraget øst for kirkegården ble undersøkt av Nicolay Nicolaysen i 1871. Gravhaugene ble restaurert i 1980-årene.

Vanse kirke
Vest-Agder er et landskap rikt på kontraster. Etter turen oppover Mandalen, over de lavene heiene til Lyngdalen og langs Lyngdalsvassdraget nedover det trange dalføret til det brede slettelandet i bunnen av Lyngdalsfjorden, bar det utover fjorden til det særpregede kulturlandskapet på Lista.

Lista har blitt betegnet som en bit av Jylland som har løsnet, drevet til havs og ankret opp ved den norske sydkysten. Lyngheiene, sanddynene, landsbybebyggelsen og det flate landskapet bringer unektelig tankene hen på områder lenger syd. Senest fra eldre bronsealder av viser da også det arkeologiske materialet fra Lista at kontaktene med Jylland har vært nære og omfattende.

Midt på Lista ligger Vanse kirke – den største på landsbygden i hele bispedømmet, ifølge Peder Claussøn Friis i hans Norgesbeskrivelse fra 1613. I tidlig-moderne tid finner vi Vanse som hovedkirke i et prestegjeld som omfattet ikke bare Lista, men også nabobygdene Herad og Spind. Men sentrumsfunksjone her er eldre enn som så. Få andre steder i middelalderens Stavanger bispedømme er det slik permanens i at sognepresten også er kannik i Stavanger, som her. Vanse kirke viser i det hele alle tegn til å ha vært fylkeskirke i de første kristne århundrer.

Kirkebygningen er kraftig ombygget, men langskipets murer er de middelalderske. Etter den store ”forstyrrelsen” i 1848, da de fullspekkede pulpiturene sviktet og styrtet ned i et like fullspekket kirkerom og etterlot seg åtte døde mennesker, ble alt det gamle inventaret i kirken fjernet. Dagens korskirke er et resultat av en gjenoppbygging etter en brann i 1872.

Inventaret er spartansk og dekoren enkel – et minne om den sterke pietistiske vekkelsesbølgen som nådde Lista i siste halvdel av 1800-årene.

Spangereid kirke
På vei ut til Norges sydligste fastlandspunkt, Lindesnes fyr, der en lang ekskursjonsdag skulle avsluttes med middag på restaurant Havfruen, stanset vi i Spangereid.

Spangereid er en ca. 500 m bred landtunge som knytter Lindesneshalvøya til fastlandet. Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agders største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant åtte stornaust. For få år siden ble en en forhistorisk kanal påvist i Spangereid. Kanalen, som kan være anlagt i tidlig vikingtid eller noe før, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den har trolig først og fremst tjent militære hensyn.

Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid som et strategisk og viktig område. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet.

Kirkestedet i Spangereid ligger nede på eidet, på et forhistorisk gravfelt, men i god avstand fra middelalderens gårdstun. Kirkens sakristi, det middelalderske koret, synes å være plassert på toppen av en meget stor gravhaug. Kirken er av stein, og i romansk stil. Den ble utvidet og ombygget til korskirke i 1840. Kirken har kvader i tønsbergitt i korportalen, og i en viss forstand er Spangereid kirke den vestligste av de romanske kirkene av sydøstnorsk type.

Oddernes kirke
Som avslutning på symposiet besøkte vi den 9. september tre middelalderske steinkirker øst for Kristiansand.

I våpenhuset på Oddernes kirke står en runestein fra omkring 1050. Den yngste av de to innskriftene på steinen forkynner at ”Eyvind, Olav den helliges gudsønn, bygde denne kirke på sin odel”. Frem til 1990 stod kirken i bakken øst for kirken. Der stod den også i 1639, da biskop Wegner skriver at ”denne sten staar paa aadernes kirche gaard ved den ende som vender i øster paa kirchen".

En arkeologisk undersøkelse i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde imidlertid at steinen var tatt ned og flyttet flere ganger i løpet av middelalderen og nyere tid. En grav som ble påvist å ligge delvis under steinen, er radiologisk datert til perioden 1260-1420, og en annen grav som bare lå 20 cm fra steinen, gav en datering til 1160-1270. På den tiden må steinen ha vært et annet sted. En tradisjon som også gjengis av Wegner, vil ha det til at runesteinen ble funnet i området vest for kirken en gang i katolsk tid.

Kirken som omtales i innskriften, kan ikke være den romanske steinkirken som fremdeles står på Oddernes. Det må dreie seg om en forløper i tre. Runeinnskriften og de topografiske forholdene på stedet gjør at man kan mistenke at steinkirken ikke avløste trekirken på samme tuft, men at de to kirkene stod side om side i lengre tid. Like nedenfor stedet der runesteinen stod frem til 1990, finnes en Olavskilde. Et stort jernaldergravfelt omgav tidligere kirken, og det er påvist et omfattende kokegropfelt i området. Flere gravfunn fra vikingtid har fremkommet på kirkegården.

Den gjenværende kirken er altså i sin opprinnelse romansk, og den har kor med apsidal avslutning. Kirken ble forlenget i 1631, i forbindelse med at lensherreresidensen på Agdesiden flyttet fra Nedenes i nåværende Aust-Agder til Oddernes.

Inne i kirken, over korbuen, sitter et skulpturert djevelhode av granitt. Hodet er av tidligromansk type. Ved korbuens overgang til pillar på nordre vegg avsluttes granittgesimsen med et hode, også det tidligromansk i uttrykket. Trolig dreier det seg om en portrettfremstilling av en kronet (?) mannsperson. Et hode på den motstående, søndre avslutning av korbuen ble hugget bort i 1887. Det skal ha vært en kvinnefremstilling.

Skipets opprinnelige vestportal i granitt ble tatt ned ved forlengelsen i 1631. Det er brukt stein fra denne i den nåværende inngangsportalen. Et kapitél fra den opprinnelige portalen er innmurt over vinduet i apsis. Det dreier seg om et terningkapitél av tidligromansk type.

Fjære kirke
Fjære kirke ved Grimstad er besunget av Henrik Ibsen i ”Terje Vigen”, og den er som Oddernes en romansk steinkirke med senere endringer og utvidelser. Koravslutningen er apsidal.

Som på Oddernes, finnes også her en Olavskilde ved kirken. Igjen har vi å gjøre med en kirke som er plassert på et jernaldergravfelt. I en gravhaug like utenfor kirkegårdsmuren er funnet et tidligmiddelaldersk blykors – et funn som gir et interessant innblikk i den tidlige kristendommen i regionen.

Det middelalderske kirkebyggeriet på Fjære har vært satt i forbindelse med det antatte lendmannsdynastiet på nabogården Bringsvær. Det er mulig at det er en person fra dette dynastiet som er ”portrettert” i stein over sydportalen.

Av inventaret fortjener kirkens prakfulle døpefont i høygotisk stil å nevnes spesielt. Frem til 1811 fantes dessuten en gravplate fra begynnelsen av 1300-årene i kirken (den er nå i Kulturhistorisk museum, Oslo). Innskriften og våpenskjoldet viser at den har tilhørt graven til en datter av baronen Gaute Isaksson på Talgje i Ryfylke. ”Fjæreprinsessen”, som hun kalles lokalt, understreker kirkens fornemme status i middelalderen.

Tveit kirke
Tveit kirke i Kristiansand kommune var vårt siste stoppested. Det er nevnt kirke på Tveit i 1379 og senere. Tradisjonelt var Tveit ett av de feteste prestekallene i regionen, og i det minste i 1300-og 1400-årene var prestene her også kanniker i Stavanger.

Fine romanske detaljer i form av korportalen i tønsbergitt og to grotesker sekundært innsatt i korets yttervegg tyder på en datering til 1100-årene for steinkirken. Kvader fra den nedtagne sydportalen er også ivaratt på kirkegården og peker i samme lei.

I 1994 ble det imidlertid tatt ut en prøve av treverk fra den indre murremmen på korets nordside. Prøven ble siden C14-datert til 1400-årene. Da man i 1775 holdt på med reparasjonsarbeid på kirken, fant man en samling mynter fra første halvdel av 1500-årene inne i kirkens (skipets?) murer. Usikkerheten ved C14-dateringen er stor nok til at det kan tenkes sammenfall i tid mellom nedleggelsen av myntskatten og de arbeidene som har funnet sted i kirkens kor. Det kan således se ut til at det har vært foretatt omfattende arbeider på kirken i første halvdel av 1500-årene.

Det finnes lokal tradisjon om at koret tidligere hadde apsis. Denne kan i så fall ha blitt fjernet i forbindelse med de omtalte arbeidene. Det er interessant at den samme lokaltradisjonen vet å fortelle at apsiden ble ødelagt i et jordskjelv. Tradisjonen om et jordskjelv som en gang førte til store skader på kirken fantes også i forbindelse med Landvik kirke i Grimstad, og at det har vært hevdet at både Fjære og Holt kirker oppviser skader som kan skyldes nettopp jordskjelv.

Dagens prestegård på Tveit ligger like sydøst for kirken, på brinken ut mot Topdalselven. Nordvest for kirken og kirkegården har detektoramatører nylig gjort en rekke funn som tyder på tilstedeværelsen av et middelaldersk tunområde. Blant funnene er en geistlig seglstamp av bronse. Kanskje er det den opprinnelige kirkestedsgården man her er på sporet av? I området mellom dette tunområdet og kirken fantes tidligere flere gravhauger – de av dem som lå inne på selve kirkegården, ble spadd vekk i 1950-årene, men flere lave forhøyninger kan fremdeles anes.

31 oktober 2005

Obmundsrøysene og Skollevollsteinen

Da biskop Wegner i Stavanger i 1639 sendte opplysninger om en del runeinnskrifter i stiftet til den lærde Ole Worm i København, var det blant innskriftene en på en stein på Skollevoll på Lista. Worm må ha fått opplysninger om steinen tidligere også. I 1638 skriver han nemlig om en runestein som finnes ”i nærheten av Borhaug havn”. Skollevollsteinen lå alt i 1639 som klopp over en bekk. Siden 1865 har steinen vært i Oldsaksamlingen i Oslo.

Innskriften finnes på den ene bredsiden av den noe over 2 meter høye og ca. 1 m brede steinen. Innskriften er fordelt på to linjer nedenfra og opp, med begynnelsen i linjen til venstre.

I moderne oversettelse lyder den:

”Rannveig reiste stein etter Ogmund Hreppesson, sin mann. Skog hugg (runene).”

Innskriften dateres til omkring år 1000. Både Skógr og Hreppir er kjent som personnavn i middelalderen. Begge var da i bruk på Østlandet. Navnet Hreppir sees i all hovedsak ikke ut til å ha vært i bruk vest for Grenland, og omtrent samme utbredelse har navnet Skógr, som også forekommer i Danmark. Kanskje betyr det at vi har å gjøre med personer med østnorsk bakgrunn?

Skollevollsteinen er en enslig svale i den vestlige delen av Agder. I grensetraktene mellom de nåværende fylkene Vest- og Aust-Agder, altså atskillig lenger øst enn Lista, finnes imidlertid en gruppe runesteiner fra tiden rundt år 1000 – nemlig steinene fra Søgne, Oddernes, Ryen (Tveit), Galteland (Evje) og Bygland.

Steinens opprinnelige plassering
Innskriften viser at Skollevollsteinen en gang har stått oppreist. Det er tradisjon på Lista om at runesteinen opprinnelig skal ha stått reist på den største av Obmundsrøysene på Steinodden. Det er tydelig at prost Abel kjenner til denne tradisjonen når han skriver om ”2. Røser, kaldede Ommunds-Røsene” i 1810. Men hvor gammel skal vi regne med at denne tradisjonen er?

Like siden Worms Moumenta Danica i 1643 har store deler av innskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Den har også vært publisert i ulike verker. Vi kan derfor ikke se helt bort fra at tradisjonen om at steinen skal ha stått på den største av Obmundsrøysene, er en lærd konstruksjon fra opplysningstiden. Av runekyndige og lærde folk på Lista som kunne tenkes å ha gjort en slik kobling, står Vansepresten Michael Tyrholm (1691-1767) i første rekke. Han var særdeles interessert i både gravminner og runeinnskrifter, og han skrev avhandlinger om begge deler. Det er dessuten kjent at Tyrholm leste, og antagelig eide, Worms Monumenta.

Men det er et faktum at så langt tilbake vi kan spore det, har mange av storhaugene på Lista vært knyttet til personer gjennom navnene som har vært satt på dem. Vi behøver bare å tenke på Sverreshaug, Gunnarshaug, Atleshaug, Ådneshaug, Pershaug, Karlshaug og Trondshaugane. Det er slik sett ikke noe i veien for at Obmundsrøysene kan ha hatt navnet sitt lenge. Tradisjonen om at runesteinen skal ha stått på den største av røysene, kan selvsagt likevel være oppfunnet i senere tid – og være et resultat av at man har koblet navnet på røysene med navnet i innskriften.

Hvis det er dette siste scenariet som er det riktige, er jo navnelikheten bemerkelsesverdig. Da kan det være at røysene er oppkalt etter den Ogmund Hreppesson som minnes i innskriften, og røysene kan i prinsippet tenkes å ha hatt navnet sitt i tusen år.

Obmundsrøysene på Steinodden
Kan det tenkes at det er Ogmund Hreppesson som er gravlagt i den største av røysene på Steinodden? Arkeologisk sett, er det en meget dristig tanke. De store gravminnene ute på havkanten på Vest-Lista regnes gjerne for å være fra bronsealderen – de tilhører med andre ord en tid som ligger 1500-2000 år forut for slutten av vikingtiden, da Ogmund altså døde.

Røysene på Steinodden er temmelig kraftig ødelagt. Den største av de to store røysene har i dag en diameter på 23 meter og en høyde på 1 meter. Man kan fremdeles se rester etter de 14 mindre røysene som tidligere lå med jevn avstand utover høyderyggen fra den store Obmundsrøysa og innover. Et anlegg av samme type fantes tidligere i forbindelse med vikingtidshaugen Grønhaug på Austhassel. Betyr det at også Obmundsrøysa er fra vikingtid?

Nei, ikke nødvendigvis. Men mulig er det. Det er verdt å merke seg at ingen av de sikre bronsealderfunnene fra Lista og Agder er gjort i egentlige – det vil si tørrmurte – gravrøyser. Samtlige funn er fra gravhauger bygd av jord og/eller stein. Dessuten ligger Obmundsrøysa relativt lavt i lendet, bare 5 meter over havet. Dette er forhold som gjør det sannsynlig at røysa ikke er fra bronsealderen, selv om vi ikke vet om den er så ung som fra vikingtid.

Men runeinnskriften nevner ikke noen røys eller haug. Og steinen skriver seg fra en tid som ligger en generasjon eller to etter at skikken med å bygge haug eller røys over de døde har opphørt på Lista. Omkring år 1000 befinner vi oss i en overgangstid mellom hedendom og kristendom, og vi vet fint lite om gravskikken i denne perioden. Haug- eller røyslegging kan ha forekommet, men vi har ingen funn som viser det. Mest sannsynlig er det at dateringen av runeinnskriften ligger så sent at vi kan glemme teorien om at Ogmund Hreppesson ligger i Obmundsrøysa.

Å bygge røtter
Det betyr imidlertid ikke at Skollevollsteinen ikke kan ha vært reist på dette gravminnet. Om flere av runesteinene fra samme periode lenger øst på Agder, finnes tradisjoner om de opprinnelig skal ha stått på jernaldergravfelt, eventuelt også på gravhauger. Det gjelder iallfall Søgnesteinen, Oddernessteinen og Galtelandsteinen. I disse tilfellene er det ingen som helst grunn til å tro at den som minnes i innskriften, også er den som ligger i haugen. Vi har å gjøre med runesteiner som har vært reist på langt eldre gravfelt/-hauger.

Det dreier seg om en praksis som er vel kjent innenfor vikingtidens gravskikk; sekundærgraver i eldre hauger er uttrykk for det samme ønsket om å markere røtter og samhørighet med fortiden. Vikingtidens listalendinger tok rett og slett i bruk eldre monumenter på varierende, ofte kreative måter. I Marka på Hasselgårdene blir Grønhaug bygd i denne perioden, som en tilvekst til et gravfelt som opprinnelig var blitt etablert i eldre bronsealder, 2000 år tidligere. På Steinodden kan plasseringen av minnesteinen over Ogmund Hreppesson på en eldre gravrøys være et uttrykk for det samme. I dette tilfellet behøver det ikke være så stor avstand i tid mellom byggingen av røysa og reisingen av runesteinen. Kanskje er det en nær slektning av Ogmund som ligger gravlagt i Obmundsrøysa – ja, kanskje hans far, Hreppir?

24 oktober 2005

Romertids jernvinne i indre Sogn

Er jernvinna noe av forklaringen på de mange rike gravene fra romersk jernalder i indre Sogn? Ved Lomsli i Vik vet vi iallfall nå at man drev med utvinning av jern fra myrmalm omkring Kristi fødsel, og det er neppe noen grunn til å tro at anlegget her er et isolert tilfelle.

Per Fett skriver i sine Førhistoriske minne på Vestlandet om de såkalte Sindrehaugane i Vik i Sogn:

”Sindrehaugane i Vedadalen 100 m vestleg for Lomsli støl. 50 m SV frå Eitrå og dryge 700 m o.h. Haugane er sju slagghaugar med grop i toppen etter blåster. Dei er 8-16 m i tvm., 1-2 m høge, oftast avlange. Dei ligg på naturlege grushaugar. Råstoffet synest ikkje ha vore myrmalm, men jarnhaldig og sers laus flisastein i nærleiken.”

Når vi unntar informasjonen om ”grop i toppen etter blåster” og bruken av ”flisastein” (fyllitt) som råstoff, er det nokså tydelig at det dreier seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viser også slaggtypen.

Tidligere er jernvinne påvist i fjellene øst for Aurland – den var i gang noe før Kr.f. og varte til inn i yngre romertid (200-400 e.Kr.). Nå vet vi at det har foregått jernfremstilling også i Lomsli i romertid. Slagg herfra ble nylig datert, med en sannsynlighet på 95 prosent, til en gang i perioden 110 f.Kr.-70 e.Kr.

Selv om bare et fåtall anlegg så langt er påvist i Sogn, er det trolig bare toppen av et isfjell som er avdekket. Per Fett nevner for eksempel et anlegg av samme type som i Lomsli på Skoddesete nærmere Arnafjorden, og Gudmund Balvoll viser til at Sogn folkemuseum har et par kasser med slagg av eldre jernalders type fra ukjent sted.

Jernvinna i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).

Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder. Dateringen fra Lomsli faller fint inn i dette mønsteret.

Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.

De mange stornausttuftene på Vestlandskysten understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.

Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid, og det er interessant at fem av dem er funnet på Vestlandet – fra og med Rogaland til og med Møre og Romsdal. Bare ett funn er så langt påvist utenfor det egentlige Vestlandet – det er fra Evje i Setesdal. Ett funn er fra Fjaler i Sogn og Fjordane.

Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.

Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Kanskje har det vært slik i Sogn også?

Vik, Aurland og Sogndal peker seg ut i indre Sogn med spesielt rike graver i romersk jernalder. Her finnes mange graver med romersk drikkeutstyr og symboltunge gjenstander som de såkalte ormehoderingene av gull. Flere graver fra dette området har gitt funn av importerte, romerske langsverd – således graver fra Vetle Guhaug, Tryti og Nummedal i Vik.

Dette er bygder med gode jordbruksressurser. Men når nettopp disse bygdene utmerker seg med våpengraver og rikt utstyr, blant annet i form av romersk import, er det mulig å tenke seg en sammenheng med muligheten for herfra å kontrollere utmarksressurser i form av blant annet jernvinne.

Dateringen av jernvinna i Lomsli er således et lite, men ikke uvesentlig bidrag til kunnskapen om romertidssamfunnet i indre Sogn.

16 oktober 2005

Et makeløst gravfelt - Hasselneset på Lista



Frem til 1940 lå en praktfull samling med monumentale gravhauger i Marka på Aust-, Vest- og Midthassel på Lista. Haugene her var blant de største i landet fra bronsealderen, og som helhet betraktet, var det bare storhaugfeltet på Reheia ved Avaldsnes på Karmøy som kunne måle seg med dem. Det var ikke alle haugene på Hasselneset som skrev seg fra bronsealderen. Minst én av dem var anlagt i vikingtid. Samtlige hauger her ute ble kraftig skadet av tysk militær virksomhet 1940-45, og enkelte av dem ble på det nærmeste utslettet.

Helge Gjessing skriver i 1921, i Vest-Agderbindet av verket Norske Bygder, at Sverreshaug på Østre Hauge er Listas største gravminne. Den påstanden har siden blitt gjentatt av mange andre. Men det er ikke riktig. Sverreshaug er riktignok en meget stor gravhaug, men med sine 28 m i diameter og høyde på 6 m, overgåes den klart av flere av haugene i Marka.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp haugene og røysene på Austhasselneset som omtales i de tidlige kildene

Haugene ligger på brotet innenfor havstranden, på et platå som troner 9-10 meter over sjøen. Første gang vi hører om de monumentale gravminnene på Hassel, er i 1743. Da diskuterer fogden Andreas Tostrup dem. Han mente at de måtte være lagt opp ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.” For Tostrup må de de mektige gravhaugene ha vært et kjent syn, født og oppvokst på fogdegården på Austhassel som han var.

I 1790-årene omtaler Peder Holm gravminnene.

Noe nærmere kjennskap til gravminnene på neset, får vi imidlertid først i 1810, da prost Abel gir en nokså fyldig beskrivelse av enkelte av dem:

”Paa en stor Slette (…) ved Havet 2 af Mennesker opkastede lange og smale Hauger, hver 70 Skridt eller Alen lange, udvendig bestaaende af smaa runde Stene. Ved den vestlige Ende er en stor Rund Haug, omsat med store Stene. Noget derfra er nok en lang og smal af smaa Stene opkastet Haug, 70 Skridt lang, ved den vestlige Ende ligge, dog noget fra hverandre, 3 store runde Hauger, omsatte med store Stene. Ingen af disse Hauger aabnede.”

Det er tydelig at Abel beskriver situasjonen før ødeleggelsene begynte, det være seg de mindre forstyrrelsene som bøndene selv stod for i årene etter utskiftningen på Austhassel i 1860-årene, eller de omfattende herjingene som Wehrmacht stod for 80 år senere. Likevel kjenner man seg igjen.

Den ene av de to første langsmale haugene er i dag nesten helt ødelagt. Den kalles Litledøset. Etter de opplysningene Abel gir om den, må Litledøset opprinnelig ha vært 40-45 meter lang. Den andre ”langhaugen” er vel helst de 5-6 mindre røysene som ligger på rekke og rad like i nærheten av Litledøset. Av disse 5-6 røysene kalles de som ligger ytterst på brådet mot øst henholdsvis Store og Lille Steinhaug. Den store, runde haugen i vestenden av denne rekken, må være Grønhaug. Som vi siden skal se, ble Grønhaug ødelagt under siste krig. På det tidspunktet var den 24 meter i diameter og 2,5 meter høy, men trolig hadde den vært større tidligere (se nedenfor).

Langhaugen som lå ”noget derfra”, er Døset. Den er fremdeles synlig i landskapet. Dimensjonene Abel oppgir, tilsvarer dem som Jan Petersen oppgir i Abraham Berges Listabok i 1926. Petersen opplyser at Døset var 55 meter lang. Bredden var 8-9 m.

Heller ikke når det gjelder de tre store haugene som lå videre mot vest, er det tvil om identifiseringen. Den lengst mot øst er nå nesten utslettet. Den gikk under navn av Grønhaug, den også, men har også blitt kalt Haugen i Marka. Videre mot vest ligger Trollhaug og Engelshaug. Trollhaug er nå 20-22 meter i diameter og 3 meter høy. Engelshaug var opprinnelig 40 meter i diameter. Nåværende høyde er 4 meter, men den opprinnelige høyden har vært anslått til 8-10 meter.

Sistnevnte er, sammen med den mektige gravrøysa på Rauna, som på sett og vis hører med til det samme komplekset, Listas største gravminne. Engelshaug er dessuten, så vidt meg bekjent, det største gravminnet fra bronsealderen i hele Norge.

Det er ellers verdt å merke seg at prost Abel skriver at samtlige rundhauger på Hasselneset har fotkjede av store steiner. Det er en opplysning som ikke nevnes av senere forfattere, sikkert fordi steinene var fjernet før Nicolay Nicolaysen og senere Anders Lorange begynte å frekventere Lista i 1870-årene.

Flere andre storhauger i området nevnes ikke av Abel. Veden lenger nord i Marka har opprinnelig vært ca. 30 meter i diameter og 6 meter høy. Tuptehaug har en nåværende diameter på 20-22 meter og en høyde på 3,5 meter, men har vært en god del større tidligere. Av Kjørkehaug er det bare en liten rest tilbake, men også dennne haugen har vært av betydelig størrelse.

Mindre gravminner finnes like nord for Engelshaug, mellom Trollhaug og den østligste Grønhaug og sør for Veden.

Funn fra haugene
De opplysningene vi har om haugenes innhold, tyder på at det har vært bygd gravmonumenter på Hasselneset både i eldre og yngre bronsealder og i vikingtid.

Et par funn kan ikke tidfestes nærmere. Prost Abel nevner i 1810 at avdøde Samuel Vesthassel (dvs. Samuel Kåde, 1736-1802) hadde hentet stein i to hauger i Marka. I én av dem hadde han funnet 2 leirkar med ”aske” og brente ben. Den mindre gravrøysa nord for Engelshaug ble åpnet i begynnelsen av 1900-årene, og det ble funnet brente ben i den. Opplysningene forteller oss bare at begravelsene i disse haugene skrev seg fra periodene yngre bronsealder eller eldre jernalder (1000 f. Kr.-500 e. Kr.).

I 1881 ble Litledøset åpnet. I et lite, steinsatt kammer fantes et leirkar fylt med brente ben. I kammeret fantes også skår av et annet leirkar og tre bronsesaker – en pilspiss, en knapp og en liten stift (B 3875). Funnet kan dateres til yngre bronsealder. Året før hadde man i samme gravhaug støtt på et stort gravkammer. Dette var tomt. Dette siste kammeret har trolig inneholdt en ubrent grav fra eldre bronsealder.

Et kammer skal også en gang ha blitt funnet i Engelshaug, fikk Jan Petersen høre i sin tid. Kammeret innehold en ”urne” av stein fylt med brente ben. Petersen antok at det heller dreide seg om et leirkar, og at kammeret dermed skrev seg fra yngre bronsealder. Det er nok den mest sannsynlige tolkningen, men en kan ikke helt utelukke at det er tale om et kleberkar. I så fall kan en datering til vikingtid tenkes.

Det er ikke så uvanlig at det er satt vikingtidsgraver inn i hauger fra bronsealderen. Vikingtiden var en periode da det var viktig for samfunnets mektige å vise at makten deres hadde dype, historiske røtter – faktiske eller ikke. Det viser både de mange haugbrottene i denne perioden og sekundærbegravelsene i gravhauger som da var mange hundre år gamle.

En sikker vikingtidshaug har vi imidlertid i Grønhaug, det vil si den østligste av de to haugene som bar det navnet (haugen det her er tale om, ligger på Austhassel; den andre Grønhaug på Midthassel). Trolig er det, som Kåre Rudjord har foreslått, denne haugen som i en grensegang fra 1772 benevnes Skibhaugen. I den tidligere nevnte utskiftningen i 1860-årene fikk den dødsstøtet. Haugen ble delt mellom oppsitterne, og den skulle kjøres bort i løpet av fem år.

Dette er bakgrunnen for den opplysningen Anders Lorange fikk da han besøkte Lista sommeren 1877:

”I en stor Haug paa Vesthassel, hvorfra jævnligen kjøres Jord, skal findes ”nogenlunde bevarede Bord og mange Klinknagler”. Desværre fant jeg ikke Anledning til nærmere at undersøge Sagen.”

Navnet Skibhaugen tyde på at Hasselbøndene hadde gravd i haugen også lenge før den tid. For så vidt var det synd at Lorange aldri fikk anledning til å undersøke haugen. Vi skulle så gjerne ha visst mer om det fartøyet som lå i haugen. Det er ingen tvil om at det dreier seg om en båt, men hvor stor den kan ha vært, vet vi ikke. Men opplysningene om at man fant hele bord i haugen, tyder på at det kan dreie seg om et fartøy av betydelig størrelse, kanskje et skip (dvs. et fartøy med lengde større enn 15 meter). Haugens størrelse utelukker på ingen måte at det kan ha vært en skipsgrav i Grønhaug/Skibhaug.

Grønhaugfunnet
Nærmere kunnskap om hva Grønhaug inneholdt, fikk man da tyske soldater gav den hardt prøvede haugen nådestøtet sommeren 1942. Mesteparten av haugen var alt fjernet da soldatene den 3. juli støtte på rester av et bronsekar og en del sammenrustede redskaper av jern. Arbeidet ble innstilt, og en enkel arkeologisk etterundersøkelse foretatt av major Ernst Sprockhoff.

Sprockhoff var på ingen måte noen novise i arkeologisk sammenheng. Han var en ledende arkeolog i Tyskland og Europa så vel før som etter krigen. I vår sammenheng var det heldig at han var stasjonert på Lista i 1942, for innberetningen han skrev om utgravningen, holder høy kvalitet.

Det var et usedvanlig rikt gravfunn Sprockhoff dokumenterte. De funne gjenstandene (C. 27269) viser at én mann og én kvinne hadde blitt stedt til hvile i haugen. Mannen hadde fått med seg et rikt våpenutstyr i form av et praktsverd av O-typen, tre økser, én eller to spydspisser og to skjoldbuler. Til mannens utstyr hører også smedredskaper i form av en ambolt og to blåsebelgbeskyttere (avlsteiner). En ringspenne av bronse er likeledes mannsutstyr, og det gjelder antagelig også et bryne og et fiskesøkke av bergart. Til gravgodset hørte også 3 spillebrikker av ben.

Til kvinnens utstyr skal vi vel regne en praktfull kjel av bronse med forgylte hankebeslag, og videre en ovalspenne av bronse, en glassperle og et spinnehjul av bergart. Det er mulig at en stekepanne av jern også tilhører kvinneutstyret. For øvrig var forstyrrelsene forut for Sprockhoffs undersøkelse gått hardest utover kvinnegraven, og det forklarer vel at kvinneutstyret fremstår som temmelig ufullstendig i forhold til mannens.

Et (senere?) overstrøket parti i Sprockhoffs innberetning ser ut til å vise at gravgods forsvant før han fikk melding om funnet. I den delen av haugen som var fjernet før Sprockhoff kom til Austhassel den 5. juli, hadde det nemlig etter de opplysningene gravemannskapet gav, blitt funnet ”ein grosses Stück Metall in der Form einer ’Granate’”, som hadde stått med spissen ned. Beskrivelsen passer med en jernlampe av vikingtidstype. Slike lamper er helst funnet i kvinnegraver. Fra andre graver kjenner vi til at lampen har vært plassert slik at den har stukket opp av en kiste eller et kammer, og kanskje har den i slike tilfeller også vært tent. Den kan være forklaringen på at gjenstanden stod med spissen ned.

Det som er helt sikkert, er at vi har å gjøre med én av de aller rikest utstyrte gravene fra vikingtid i hele Vest-Agder. Både det rikholdige våpensettet, spillebrikkene og smedutstyret peker mot vikingtidens aristokrati. Bronsekjelen, som antagelig er fremstilt i Irland, viser til et miljø med forbindelser vestover. Graven er anlagt omkring 850 som en dobbeltgrav. Men hva slags gravform er vi har for oss?

Vi husker skipsmaterialene som ble trukket frem fra Grønhaug i 1870-årene. Sprockhoff fant da også ca. 200 kraftige båtnagler i haugen. Men gravgodset lå i et lag av trekull og sandholdig askejord i bunnen av haugen og på den opphavlige markoverflaten. Dette laget hadde form av et regelmessig rektangel, 2,3 ganger 1,8 meter stort, og med avrundede hjørner.

I den delen av laget (den nordøstlige) som ennå var urørt, lå rester av et kranium ved sørøstenden, mens restene av ribbena lå omtrent i midten. Mannen hadde ligget i den nordøstlige halvdel med hodet mot sørøst, kvinnen ved siden av i den sørvestlige halvdel.

Formen på laget tyder på at de døde har ligget i et slags kammer av tre. De avrundede hjørnene kan skyldes at det var en konstruksjon med hjørnestolper. Sprockhoff mente at det dreide seg om branngraver, ettersom skjelettrestene og gravgodset lå i et lag av trekull og askejord. Kanskje har de døde blitt brent inne i kammeret, slik vi har eksempler på fra rikt utstyrte graver i Øst-Sverige.

Hva da med plankene som var blitt funnet mange år tidligere? En rimelig tolkning er at det dreier seg om et (større) fartøy som har vært plassert over gravkammeret. Vi kjenner én parallell til en slik gravkonstruksjon – den såkalte båtkammergraven fra Hedeby i Schleswig-Holstein. Den ble anlagt ca. 840, altså omtrent samtidig med Grønhaug. Kammeret i Hedebygraven var skåret ned i bakken, mens det i Grønhaug altså må ha vært plassert på markoverflaten. Det betyr helst at båten eller skipet i Grønhauggraven har vært hvelvet over kammeret.

Sprockhoff regnet det for sikkert at Grønhaug var bygget over vikingtidsgraven, og at det ikke dreide seg om en sekundærbegravelse i en eldre haug. Den gamle markoverflaten under haugen bestod av lyngtorv.

Gravfeltet ødelegges
Det var ikke bare Grønhaug som var målet for Wehrmachts anleggsvirksomhet på Lista. De arkeologiske myndighetene var fra første stund klar over at mange av de store gravminnene i området var i faresonen når tyskerne skulle befeste Listakysten. Alt i juli 1940 gikk det ut brev til Oldsaksamlingens kontaktmann på Lista, bankdirektør M. Slevdal, med henstilling om å ta vare på det han kunne av eventuelle oldfunn som tyskerne gjorde. I svaret fra Slevdal 20. juli heter det seg at han fremdeles ikke har full oversikt over ødeleggelsene, men han nevner at Trihaugane på Brekne alt er skadet.

I 1942 var Sverre Marstrander fra Oldsaksamlingen på Lista. Da begynte man å ane ødeleggelsenes omfang. Høsten samme år forsøkte Oldsaksamlingen med Kirkedepartementets hjelp å få adgang til det avsperrede området på Lista. Man ville gjerne sende dit preparant Louis Smedstad, som kjente godt til de lokale forholdene. 1. desember kommer avslaget:

”Nach eingehender Untersuchung der Angelegenheit bei den zuständigen Stellen ist mitzuteilen, dass aus grundsätzlichen Erwägungen eine Erlaubnis zur Einreise in das militärische Sperrgebiet von Lista an den Obengenannten zum gengenwärtigen Zeitpunkt nicht erteilt werden kann. Es wird anheim gestellt, zu einem späteren Zeitpunkt den betr. Antrag noch einmal ernuet einzureichen.”

Det var likevel først etter krigen at de arkeologiske myndighetene fikk full oversikt over skadene. I oktober 1945 foretok Sigurd Grieg en befaring ”på foranledning av den av Kirkedepartementet nedsatte komité til undersøkelse av krigsskade på kunst- og kulturminnesmerker i Norge.” Med på befaringen var formannen i Lista museums styre, Anders Grostøl, og byggmester Otto Penne.

Grieg var forferdet over ødeleggelsene. Han fastslo at ”de tyske anleggsarbeider på Lista i stor utstrekning har forandret det gamle kulturlandskaps karakter”:

”Lista, som inntil 1940 var et av de få steder i landet, hvor en kunne studere oldtidens bebyggelse fra stenaldersboplasser over bronsealderens helleristninger frem til folkevandringstidens og vikingetidens gårdsbebyggelse, er i dag så forandret gjennom dårlig tysk bebyggelse, at landskapet for en stor del har mistet sin oldtidskarakter,” skrev han.

Av Otto Penne, som stod for mye av skadetakseringen etter krigen, fikk Grieg vite at tyskerne hadde bygget nesten 700 brakker på Lista. Videre fantes flere steder store hangarbygninger, lytteapparater på Nordberg og store radiopeileapparater på Østre Hauge og Hananger. Om de sistnevnte skrev Grieg at de så ut som ”kjempemessige strengeinstrumenter reist i friluft.”

Listen over hauger som var skadet eller ødelagt, er dyster lesning:

Rundt Sverreshaug på Østre Hauge var det gravd en grøft, og også selve haugen var skadet. Steglehaug samme sted var kraftig ødelagt. Heller ikke Stihaugen på Tjørve, Trihaugan på Brekne eller Ommundsrøysa på Borhaug hadde fått ligge i fred. I Pershaugen på Vestre Hauge var det endatil gravd ned en hel tanks!

Verst hadde det gått utover storhaugene på Hasselneset. Grønhaug og Litledøset var helt ødelagte, mente Grieg. Veden var omgjort til kanonstilling. Otto Penne anslo at det ville koste bortimot 5.000 kroner å restaurere den. I Trollhaug var det anlagt et maskingeværrede med tretak. Engelshaug var gjort om til kanonstilling. Inne i haugen var anlagt en bunker med vegger av tre. Grieg gråt bitre tårer over ”denne gravhaug (som) har en vidunderlig vakker beliggenhet ut mot havet.”

Fremtiden
Langs Listas strender var mange hauger, store som små, helt ødelagte. Totalt anslo Grostøl, Penne og Grieg at det ville koste 53.000 kroner å restaurere de av de store gravhaugene som kunne gjenreises. For intensjonen var at haugene skulle restaureres: ”Meget av dette vil (…) kunne gjenvinnes, dels ved restaurering av de mer fremtredende monumenter, dels ved rasering av den stygge tyske bebyggelse,” skrev Grieg.

Noen restaurering ble imidlertid aldri utført. Antagelig skyldtes det at pengene til dette arbeidet aldri ble bevilget fra Kirkedepartementet. Marka forble som kjent militært område, og er det fremdeles.

Fremdeles ligger mange av de store bronsealderhaugene på Lista i ruin. Men av mange av dem har vi så gode beskrivelser at det ville være fullt ut forsvarlig å tilbakeføre dem til sin opprinnelige skikkelse. Det gjelder Sverreshaug og det gjelder Ommundsrøysa, men det gjelder først og fremst flere av haugene i Marka på Hasselgårdene.

Disse haugene var et viktig element i kulturlandskapet i nærmere 3.000 år før de ble ødelagt. Dersom de kunne restaureres, ville vi gi Lista tilbake noe av det ”oldtidspreget”, for å bruke Sigurd Griegs ord, som forsvant i årene 1940-45. Det ville også ha vært litt av en attraksjon – en samling bronsealderminner uten like i vårt land.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...