30 november 2005

Husoffer

Da Anders Hagen i slutten av 1940-årene gravde ut ødegårdsanlegget i Sosteli i Vest-Agder, forundret det ham at det indre av den ene langhustuften var fylt opp med store mengder stein. Steinene fantes bare i husets boligdel, og de var tilsynelatende hentet fra veggmurene i fjøsdelen etter at huset var forlatt. Hagen noterte seg forholdet som bemerkelsesverdig, men forsøkte seg ikke på noen forklaring. Han kjente neppe heller til den lokale skikken om rituelt å stenge hus ved å dekke til ildstedene med stein – hadde han gjort det, ville han kanskje ha reflektert over den mulige sammenhengen mellom denne skikken fra nyere tid og den behandlingen folkevandringstidshuset i Sosteli hadde vært utsatt for. Sosteli er heller ikke noen enslig svale i Vest-Agder. Jeg har selv registrert hustufter, tentativt datert til middelalder, der ildstedet har vært dekket av en steinrøys, eller der blekksteinen (en helle reist på høykant for å beskytte den åpne åren mot trekk fra inngangsdøren) var veltet over ildstedet.

En arkeolog som nylig har problematisert rituelle nedleggelser i hus fra forhistorisk tid, er Anne Carlie. Hennes avhandling om Forntida byggnadskult ble trykt i 2004 og er en god sammenstilling av det eksisterende kildematerialet.

Bokens emne er ”husoffer” i forhistorisk tid og middelalder, et tema som hittil har blitt nokså stemoderlig behandlet i nodisk arkeologi. Geografisk er temaet avgrenset til Syd-Skandinavia, forstått som dagens Danmark og dagens Syd- og Mellom-Sverige.

Carlie gir et mer nyansert av den forhistoriske bygningskulten enn det som hittil har vært skissert i litteraturen. Hennes analyser av det arkeologiske materialet viser et bredt spekter av rituelle handlinger, men i særlig grad slike som er knyttet til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus. Andre nedleggelser kan knyttes til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.

Sentrale begreper som teksten er strukturert rundt, er offer og magi, samt ritualers og myters funksjoner. Carlie oppfatter huset som sosialt, kulturelt og mentalt konstruert, og peker på at de fysiske spor etter rituelle handlinger gir mening først når de settes i en samfunnsmessig kontekst.

Kildematerialet i studien består av 330 bygninger fordelt på 186 lokaliteter. 60 prosent av funnene er fra eldre jernalder. Flest funn er det fra Jylland, Skåne, Halland og Mälarlandskapene. Bokens kapitler tar for seg ulike gjenstandstyper som inngår i det Carlie argumenterer for er rituelle kontekster: leirkar, malesteiner, osteologisk materiale, våpen, fossile sjøpinnsvin m.v. Gjenstandene er deponert i stolpehull, i groper inne i bygninger, under ildsteder m.v.

Carlie argumenterer for en klar sammenheng mellom rituelle nedleggelser i hus og forfedrekult, særlig i eldre jernalder. Her bygger hun i stor utstrekning på Emil Birkelis arbeider fra mellomkrigsårene. Birkeli la på sin side stor vekt på etnografiske analogier og folkloristisk materiale.

Nedleggelsene i hus kan spores tilbake til tidligneolitikum, men Carlie viser at de endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Således kan det fra og med eldste jernalder påvises rituell bruk av gjenstandskategorier som i det yngre folkloristiske materialet tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige egg- og oddredskaper (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser.

I folkevandringstid og merovingertid/vendeltid endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. De tradisjonelle nedleggelsene av leirkar, malesteiner og slakteavfall av dyr blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander blir vanligere. Carlie viser dessuten at de rituelle aktivitetene i yngre jernalder konsentreres til et lite antall større gårdskomplekser – hun utfyller dermed det bildet som andre deler av kildematerialet så langt har gitt oss av de omfattende endringene som finner sted ved midten av det første millenniet.

Også regionale tradisjoner blir diskutert i boken. I førromersk jernalder og eldre romertid når deponeringen av leirkar sitt høydepunkt på Jylland. I yngre romertid og folkevandringstid overtar det østlige Danmark med Skåne og Halland stafettpinnen, men både i øst og vest forsvinner praksisen på det nærmeste i merovingertid/vendeltid. I det Carlie betegner som det øvrige Sydskandinavia, i praksis Sør- og Mellom-Sverige minus Skåne og Halland, ser det ikke ut til at deponeringen av leirkar noensinne får noen vesentlig utbredelse.

Omvendt fikk bruken av malesteiner som bygningoffer aldri den samme populariteten i Danmark som bruken av leirkar. I Östergötland og Mälardalen dominerer derimot malesteinene stort.

Carlies bok inneholder også en omfangsrik katalog, og det bidrar til å gi den betydelig nytteverdi.

På minussiden, og jeg kan ikke benekte at akkurat dette poenget er uten sammenheng med mitt eget geografiske utgangspunkt, vil jeg anføre at Carlies ”Sydskandinavia” i realiteten omfatter Danmark og deler av Sverige. Hvorfor er ikke det norske husmaterialet behandlet? Hun viser i den forbindelse til materialets angivelig manglende tilgjengelighet. Langt på vei er det imidlertid en myte. Riktignok kan det faktum at det i Norge ikke finnes noen overordnet, nasjonal publisering av utgravningsresultater ala det danske AUD, gjøre arbeidet med å skaffe seg oversikt over det norske materialet nokså tidkrevende, men utilgjengelig er det ikke.

En annen sak er at inntil de siste 20 årenes storskala flateavdekkings-/avbaningsundersøkelser, fantes den store majoriteten av de undersøkte husene fra forhistorisk tid i den delen av Norge som med noen rimelighet kan sies å tilhøre Sydskandinavia, i Rogaland og Vest-Agder. Den vesentligste delen av disse utgravningene igjen ble for trekvart århundre siden presentert i fyldige materialepublikasjoner av Jan Petersen (Rogaland) og Sigurd Grieg (Vest-Agder). En rask gjennomgang av disse publikasjonene viser et betydelig antall funn som det er rimelig å tolke som rituelle nedleggelser. Ullaland I fra Nærbø i Rogaland peker seg ut som særlig interessant, med tre ulike deponeringer under gulvet i boligdelen. Det øvrige Rogalandsmaterialet ble behandlet av Bjørn Myhre i hans Ullandhaugpublikasjon fra 1980, der for øvrig Ullandhaug III (Hetland, Rogaland) figurerer med interessante funn. For Sør- og Østlandet foreligger det en samlet oversikt over foretatte utgravninger i et arbeid av Einar Østmo fra 1991, Gård og boplass i østnorsk oldtid og middelalder.

Anne Carlie, Forntida byggnadskult. Tradition och regionalitet i södra Skandinavien. Stockholm 2004. 366 s. ISBN 91-7209-362-5.

Ingen kommentarer: