03 desember 2005

Leirblot og avvergelsesmagi i folkevandringstid


Kan det være noen sammenheng mellom et helt ekstraordinært funn av to leirfigurer i en kvinnegrav fra 300-/400-årene i Spangereid i Vest-Agder, en bestemmelse om ”leirblot” i den middelalderske Eidsivatings kristenrett og en folketradisjon fra 1800-årene?

Det var i 1879, i juli, at Kristiania-arkeologen Oluf Rygh undersøkte 44 gravhauger i Spangereid. Resultatene ble publisert senere samme år, i årsbe­retningen til foreningen med det uhyrlig lange navnet, Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Det er en av langhaugene Rygh undersøkte, som her skal oppta oss. Rygh kalte den for Haug 11. Haugen lå på det store gravfeltet på Presthusmonen, et stykke øst for kirken. Det er i dag intet spor etter den. Haug 11 var den gang, altså for nærmere 120 år siden, 47 fot lang og orientert ca. øst-vest. Bredden var 16 fot, høyden 3 ½. Da Rygh kom til Spangereid, var torven skrellet av hau­gen og det var tatt ut masse i østenden. Midt i haugen, som ellers bestod av sand, fantes en steinrøys.

Et stykke opp i kjernerøysen fant Oluf Rygh et dekorert leirkar. Karet lå hvelvet over en del brente menneskeben, og sammen med disse fantes også et spinnehjul, kitt fra et trekar, en liten, grønn glassperle og skår fra ytterligere to leirkar. Funnene har katalognr. C9358-9364 i Kulturhistorisk museum.

I leirkaret fantes også en liten liten menneskefigur av brent leire, sammen med de sørgelige restene av en annen, tilsvarende figur. Den bevarte leirfiguren er 55 mm høy, og den er grovt utført. Verken ansiktstrekk eller hår er antydet, bare armer, ben, torso og hode. De brente bena i leirkaret tilhørte et kvinnelig individ. Hun var blitt gravlagt en gang i yngre romertid eller folkevandringstid.

Jeg kjenner bare én parallell til de to leirfigurene fra Spangereid. Den skriver seg fra en grav fra Bjørke i Hedrum, Vestfold (C17824). Leirfiguren fra Bjørke ble funnet sammen med en annen klump av leire, så det er mulig at vi også her har å gjøre med leirfigurer som forekommer i par. Det er ellers verdt å merke seg at figuren(e) fra Bjørke, på samme måte som de fra Spangereid, fantes i en langhaug - trolig er også Hedrumgraven derfor en kvinnegrav. Av mulige sammenlignbare funn ellers kan man tenke på et antall små, plastiske byster av leire fra (eldre) romertid som er funnet forskjellige steder i Danmark og Sør-Norge, og enkelte tyske funn av leirfigurer. Men leirbystene er altså eldre, og de er så langt bare funnet i boplasskontekster. Den eneste helt troverdige parallellen til Spangereidfunnet er altså fra Hedrum.

1 sin gjennomgang og analyse av Spangereid-funnene som helhet, skriver Rygh:

”De mærkeligste af de her fundne Stykker ere de to smaa Menneskefigurer af Ler i Haug 11. Noget sidestykke til dem ved jeg ikke at anføre, ligesaali­det som jeg tør udtale nogen bestemt Mening om deres Betydning.”

I den eldre Eidsivatings kristenrett heter det i bestemmelsene om den tradi­sjonelle, men forbudte hedenske kultpraksis at det ikke lenger skal være til­latt med ”matblot eller leirblot, gjort i menneskeskikkelse av leire eller deig”. ”Men den Grav, hvori Billederne fandtes,” skriver Rygh videre, ”maa være mange Aarhundreder ældre end Lovbestemmelsen; jeg tør derfor her kun nævne en saadan Forklaring som mulig.”

Det ”leirblotet” som omtales i den middelalderske lovteksten, er fortsatt uforklart. Men selv om vi må gi Rygh rett i at det er vanskelig å slutte fra en middelaldersk normativ bestemmelse til et praktisk døderituale fem, seks, syv hundre år bakover i tid, så er tolkningen hans fascinerende. Bestemmelsen om matblot og leirblot i Eidsivatingsloven er dessuten så å si identisk med et forbud i den kontinentale Indiculus Superstitionum fra 700-årene (dette må vel være forelegget for bestemmelsen i E.s kristenrett), og det gjør tolkningen langt mer rimelig.

En annen tenkbar forklaring, er at ”seigmannen” har vært en slags leke. Men en humanostelogisk undersøkelse av de brente bena tyder på at det var en voksen kvinne som var blitt brent alene på likbålet. Likeledes kunne man tenke seg at den døde hadde vært en "klok kone", en volve, i levende live. I så fall kunne leirfigurene ha vært blant remediene hennes. Men det er ingenting ved det øvrige gravutstyret som peker i den retningen. Heller ikke graven fra Hedrum inneholdt andre "spesielle" gjenstander. Leirfiguren i sistnevnte grav bærer imidlertid tydelige spor etter å ha vært båret i et kjede e.l. Så hvor står vi da?

Et sagn som gjengis av folkeminnesamleren Tore Bergstøl, ledet meg på litt andre tanker. Han forteller:

”På Garde i Spangereid var det ei kona som døydde i barselseng. Men bar­net levde. Så var det samla nokre koner som skulle leggja henne i kista. Ei av dei tok då og laga ei lita dokke og la i armen på kona som var død. Det var for at ho ikkje skulle koma heim att og søkja barnet.”

Tradisjonen fra Gahre er ikke nødvendigvis så svært gammel. Men den gjen­gangerfrykt som kommer til uttrykk i sitatet, den er det. Er leirfiguren fra Spangereid egentlig ”ei lita dokke” – et magisk objekt brukt for å avverge gjengangeri? Døde kvinnen i haug 1l i barselseng – mens barnet (eller barna – det var jo to leirfigurer i graven) overlevde? Og fikk hun ”dokka” med seg i graven slik at hun ikke skulle gå igjen, på evig søken etter barnet sitt?

Som sagt, er gjengangerforestillingene meget gamle. De er f. eks. rikt doku­mentert i de norrøne sagaene. Troen på gjengangere var i utgangspunktet ikke utbredt når det gjaldt vanlige døde. Det var heller mennesker som i løpet av livet hadde vist seg som onde eller vrange, man fryktet skulle gå igjen. Frykten for gjengangere var stor i det norrøne samfunnet. Man forestilte seg dem som onde og hevngjerrige – og de voldet gjerne sykdom, galskap eller død. Av og til hører vi om at gjengangerens offer selv blir gjenganger, og at gjengangere opptrer i flokk og krever nye ofre.

Av utseende var gjengangerne lett gjenkjennelige – og avskrekkende. De bar sin tilstands tydelige kjennetegn, tilsølte av jord og med fillete klær. I folke­troen hender det at man åpner en gjengangers grav. Da finner man at liket er like helt, men svart og oppsvulmet. Gamle dagers gjengangere har lite til fel­les med ”ånder” som hjemsøker de levende. Man forestilte seg gjenganger­ne som fysiske og kroppsliggjorte – ”likspøkelser” er kan hende den mest presi­se betegnelsen.

Gjengangerne har gjerne en voldsom opptreden – det drønner når de ”rir” på husene til folk. De metoder man tok i bruk for å uskadeliggjøre gjengangere, samsvarer med denne kroppslige tilstedeværelsen. Fra tidlige, skriftlige kil­der vet vi at kampesteiner ble brukt for å ”feste” gjengangere til graven. I noen tilfeller blir liket til en avdød gravd opp igjen – og brent. Først da stop­per spøkeriet. Endel gjengangerskikkelser har levd i folketroen inntil nylig – gasten, utburden og draugen er vel de mest kjente.

At man knytter gjengangerforestillinger til døde mødre, slik som i fortel­lingen fra Gahre, er ikke uvanlig. Det finnes mange eksempler på at mors­skikkelser går igjen. I Peder Syvs danske folkevise, nedskrevet i 1695, heter det: "Det første de horde de smaa hunde tude, saa frygtede de for den døde deru­de".

I en fra nyere tid kjent tradisjon fortelles at kvinner som dør uforløst, føder sitt foster i graven. Får de ikke vann, svøp, saks, nål og tråd med, går de igjen for å lete opp disse tingene. Fra Søgne skriver Peder Lunde om Elen Olsdotter på Lunde, som døde i bar­selseng så sent som i 1819:

”Ho vart ikkje løyst med barnet. Hans (mannen hennes, min anm.) sytte for at dei la nål og tråd og saks og ein tybite i kista til henne, so ho fekk det med seg i gravi. Dei hadde høyrt at konor som var døde under slike høve, hadde gjenge att på kyrkjegarden og gråte for dei ikkje hadde klæde til barnet.”

Ingen kommentarer: