17 april 2015

Myter og fakta om Brodtkorbsjåene i Vardø

Brodtkorbsjåene i Vardø «er blant Finnmarks eldste bevarte fiskeribebyggelse, og det eneste bryggemiljøet som dokumenterer pomorenes virksomhet,» heter det i Arkitekturguide for Nord-Norge. Det er riktig nok, men hvor gammelt er det – og hva vet vi egentlig om anleggets bygningshistorie?

Det kommer tydeligvis an på hvem man spør og hva man leser. Nevnte arkitekturguide nøyer seg med å slå fast at de fire sjåene er oppført i perioden 1840-1900, mens tidligere museumsbestyrer Pirjo Saariniemi mente at de to nordligste bygningene – som i dag går under navnet Tranbua og Saltbua – kunne være helt fra slutten av 1700-tallet. Andre har ment at den yngste sjåen, Storsjåen som i dag huser Pomormuseet, ikke ble reist før tidlig på 1900-tallet.

Men heldigvis har vi bevart kilder som gir klarere svar. Det dreier seg først og fremst om eldre branntakster. Disse er bare delvis intakte for Vardøs del, men firmaet A. Brodtkorbs store eiendomsportefølje i byen er godt dekket. Og det var Brodtkorbfamilien som eide anlegget helt frem til 1972, da det ble overført til fiskerifagskolen og senere til Vardøhus Museumsforening.

Det opprinnelige anlegget innerst i vågen tilhørte ikke Brodtkorb i det hele tatt, men derimot Chr. Andreas Nordvi. Han fikk i 1822 skjøte på tomt til pakkhus, med pålegg om å bygge innen to år. Det er ingenting som tyder på at det fantes noen bygningsmasse på eiendommen før den tid. Det pakkhuset Nordvi satte opp, er sannsynligvis identisk med den bygningen som i dag kalles Bøkkerverkstedet eller Lillesjåen, og som ligger nærmest Valen.

Da Nordvi omkring 1830 solgte sin handel i Vardø til Andreas Esbensen Brodtkorb, beholdt han i noen år det vi kjenner som Brodtkorbanlegget. Det bestod i 1831 av et tranbrenneri, et pakkhus og en tranbod, samt en brygge. Pakkhuset er altså Lillesjåen, mens tranbrenneriet og tranboden (senere betegnet som saltbod) lå ved siden av hverandre der Storsjåen nå er.


Den nåværende Storsjåen ble oppført rundt 1895, viser branntakstene, og i reisverk. Men den nordlige delen av bygningen er visserlig laftet, og denne laftekjernen har identiske mål med Nordvis gamle tranbrenneri, og den står på nøyaktig samme sted som dette. Det er all grunn til å anta at det bare var tran-/saltboden som ble revet i 1895, mens tranbrenneriet ble beholdt og utvidet. Halve Storsjåen er dermed oppført i Nordvis tid, trolig i 1820-årene.

I 1838 hører vi at tranbrenneriet med to pakkhus eies i fellesskap av Brodtkorb og Nordvi, men i 1840 fikk førstnevnte skjøte på tomten alene. Rundt 1850 er det kommet til flere bygninger, blant annet et naust som lå innenfor den nåværende Storsjåen. Naustet er for lengst revet, men det vises på eldre fotografier.

De to nordligste sjåene som fremdeles står, nevnes ikke i branntakstene før i 1865, og de må være oppført en gang mellom 1852 og dette året. Et tredje pakkhus stod tidligere vegg i vegg med sistnevnte. Det tilhørte også Brodtkorb, men lå på naboeiendommen. Dette pakkhuset, som er oppført i begynnelsen av 1860-årene, eksisterer fremdeles. Men en gang etter 2. verdenskrig ble det flyttet nærmere bygningene på fiskerifagskolen. Nå ligger den såkalte «Grønnsjåen» parallelt med sjøen.
I 1895 hadde Brodtkorbsjåene fått den utforming og planløsning de har i dag. Naustet på innsiden stod fremdeles på det tidspunktet, men bare i noen få år til.

01 april 2015

Uggerbyskipet - den siste kaper?

Den som har lest – eller hørt – André Bjerkes psykologiske kriminalroman, Døde menn går i land, glemmer det vel aldri. I fortellingen, som utspiller seg et sted på Sørlandskysten i moderne tid, spiller den for lengst døde, men høyst tilstedeværende kaperkapteinen Jonas Korp en viktig rolle. Flere uforklarlige begivenheter inntreffer på den gamle Kapergården, og i sjøen utenfor dukker etter hvert Korps kaperfartøy, «Krebsen», opp igjen.  Hun er et spøkelsesskip med forrevne, sorte seil og et fryktinngytende mannskap av daudinger – men tar vi vekk staffasje og litterære virkemidler, står vi tilbake med et fartøy ikke ulikt Uggerbyskipet.

Det var i 1983 at et godt bevart skipsvrak ble funnet i sanden ved Uggerby strand, like ved Hirtshals. Fartøyet var 11 meter langt og 3,5 meter bredt og bygd av eik. Det danske Nationalmuseet foretok en utgravning på funnstedet, og fartøyet ble berget. Etter en omskiftelig tilværelse havnet det for et par år siden i Vest-Agder, og det inngår nå i utstillingen på Listeskøyta kystkultursenter i Farsund. I mellomtiden var det nemlig blitt utført årringsanalyser av tømmeret i skipet, og denne viste to ting: Fartøyet er bygd i 1810 eller 1811 – og byggestedet skal søkes på Sørlandskysten, helst mellom Arendal og Kristiansand.

Uggerbyskipet er relativt fyldig i forskipet og tilsvarende slank akterut. Fartøyet har en liten luke i akterspeilet som røper at det på et tidspunkt har fraktet trelast. Ellers bærer skroget preg av å være bygget etter tegning på et større verft. Bare i Kristiansand gikk det av stabelen et stort antall «slupper» av denne typen under Napoleonskrigene (1807-1814), da «engelske krydsere stængte hver havn». Da korntilførselsen stanset, var resultatet hungersnød i kystbygdene, som jo var avhengige av importert korn fra Jylland. Det ble bygget båter i stor stil – foruten å skaffe mat og andre nødvendige forsyninger, skulle fartøyene frakte post mellom Norge og Danmark.

Trolig var skipet fra Uggerby strand bygget for å delta i denne viktige farten. I så fall er Uggerbyskipet det eneste gjenværende av den flåten som reddet Sørlandet under nødsårene for 200 år siden.

 Men kaperfarten var jo også en viktig del av krigsinnsatsen i disse årene. Og kaperskutene var sjeldent noe annet enn mindre, skarpseilende fartøyer som i fredstid ville ha gått i ordinær fart. Utstyrt med en kanon eller to, kunne imidlertid disse små, kjappe skutene utgjøre en reell trussel mot skip som førte varer som kunne komme fienden til gode.

Kan det tenkes at Uggerbyskipet har vært benyttet i kaperfarten? Er hun vår eneste gjenværende kaperskute også? Det er kanskje å trekke det litt langt, men tanken er faktisk ikke helt uten grunnlag i virkeligheten. For å gjøre Uggerbyskipet i stand til å tåle transporten fra Hirtshals til Lista, måtte vi rette opp skroget og plassere fartøyet i et «stativ» av stål. Det var i forbindelse med dette arbeidet at en av håndverkerne gjorde et funn – en liten arkeologisk sensasjon, kan man godt kalle det: Klemt under et av spantene lå en liten kule av jern. Vekt og utseende røper at det er tale om en kule fra en kardesk eller drueskudd. Kardesk var en form for haglladning som frem til begynnelsen av 1800-årene ble benyttet i glattborede kanoner. Det er derfor en rimelig tanke at det på et tidspunkt har stått en liten kanon om bord i Uggerbyskipet. Og da er ikke veien til kapertid og kaperfart lang…

Jakten på Uggerbyskipets identitet går videre – på dansk så vel som på norsk side. Vi har ikke gitt opp håpet om at vi en dag skal bli i stand til å fortelle hele historien om fartøyet – fra verftet, via kaperfart (?) og trelasthandel til endeliktet på stranden i Vendsyssel.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...