'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

17 april 2015

Myter og fakta om Brodtkorbsjåene i Vardø

Brodtkorbsjåene i Vardø «er blant Finnmarks eldste bevarte fiskeribebyggelse, og det eneste bryggemiljøet som dokumenterer pomorenes virksomhet,» heter det i Arkitekturguide for Nord-Norge. Det er riktig nok, men hvor gammelt er det – og hva vet vi egentlig om anleggets bygningshistorie?

Det kommer tydeligvis an på hvem man spør og hva man leser. Nevnte arkitekturguide nøyer seg med å slå fast at de fire sjåene er oppført i perioden 1840-1900, mens tidligere museumsbestyrer Pirjo Saariniemi mente at de to nordligste bygningene – som i dag går under navnet Tranbua og Saltbua – kunne være helt fra slutten av 1700-tallet. Andre har ment at den yngste sjåen, Storsjåen som i dag huser Pomormuseet, ikke ble reist før tidlig på 1900-tallet.

Men heldigvis har vi bevart kilder som gir klarere svar. Det dreier seg først og fremst om eldre branntakster. Disse er bare delvis intakte for Vardøs del, men firmaet A. Brodtkorbs store eiendomsportefølje i byen er godt dekket. Og det var Brodtkorbfamilien som eide anlegget helt frem til 1972, da det ble overført til fiskerifagskolen og senere til Vardøhus Museumsforening.

Det opprinnelige anlegget innerst i vågen tilhørte ikke Brodtkorb i det hele tatt, men derimot Chr. Andreas Nordvi. Han fikk i 1822 skjøte på tomt til pakkhus, med pålegg om å bygge innen to år. Det er ingenting som tyder på at det fantes noen bygningsmasse på eiendommen før den tid. Det pakkhuset Nordvi satte opp, er sannsynligvis identisk med den bygningen som i dag kalles Bøkkerverkstedet eller Lillesjåen, og som ligger nærmest Valen.

Da Nordvi omkring 1830 solgte sin handel i Vardø til Andreas Esbensen Brodtkorb, beholdt han i noen år det vi kjenner som Brodtkorbanlegget. Det bestod i 1831 av et tranbrenneri, et pakkhus og en tranbod, samt en brygge. Pakkhuset er altså Lillesjåen, mens tranbrenneriet og tranboden (senere betegnet som saltbod) lå ved siden av hverandre der Storsjåen nå er.


Den nåværende Storsjåen ble oppført rundt 1895, viser branntakstene, og i reisverk. Men den nordlige delen av bygningen er visserlig laftet, og denne laftekjernen har identiske mål med Nordvis gamle tranbrenneri, og den står på nøyaktig samme sted som dette. Det er all grunn til å anta at det bare var tran-/saltboden som ble revet i 1895, mens tranbrenneriet ble beholdt og utvidet. Halve Storsjåen er dermed oppført i Nordvis tid, trolig i 1820-årene.

I 1838 hører vi at tranbrenneriet med to pakkhus eies i fellesskap av Brodtkorb og Nordvi, men i 1840 fikk førstnevnte skjøte på tomten alene. Rundt 1850 er det kommet til flere bygninger, blant annet et naust som lå innenfor den nåværende Storsjåen. Naustet er for lengst revet, men det vises på eldre fotografier.

De to nordligste sjåene som fremdeles står, nevnes ikke i branntakstene før i 1865, og de må være oppført en gang mellom 1852 og dette året. Et tredje pakkhus stod tidligere vegg i vegg med sistnevnte. Det tilhørte også Brodtkorb, men lå på naboeiendommen. Dette pakkhuset, som er oppført i begynnelsen av 1860-årene, eksisterer fremdeles. Men en gang etter 2. verdenskrig ble det flyttet nærmere bygningene på fiskerifagskolen. Nå ligger den såkalte «Grønnsjåen» parallelt med sjøen.
I 1895 hadde Brodtkorbsjåene fått den utforming og planløsning de har i dag. Naustet på innsiden stod fremdeles på det tidspunktet, men bare i noen få år til.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...