Gå til hovedinnhold

Brobygger fra Vadsø



Se på dette gamle postkortet, motivet er ikonisk og viser et av Chicagos mest kjente – og kjære – landemerker: Michigan Avenue Bridge. Da den stod ferdig i 1920, satte den en ny standard for klaffebroer i verdens storbyer. Og den som var ansvarlig for hele vidunderet, var en bakersønn fra Vadsø.

Thomas Georg Pihlfeldt het han, og var født i Midtbyen i Vadsø. Faren var fra Piteå og hadde vært handelsmann i Kvænangen han tok med seg familien og flyttet til Varanger. Moren var født i Gudbrandsdalen.

Thomas mistet faren da han bare var tolv, og ble sendt på skole i Hammerfest og senere Trondheim og Christiania. Farfaren hadde vært ingeniør, og kanskje bidro dette til at Thomas deretter havnet som student ved de polytekniske høyskolene i Hannover og Dresden. Da han var ferdig uteksaminert ingeniør i 1879, reiste han rett til Chicago. Den ekspanderte voldsomt på det tidspunktet, og hadde 500 000 tusen innbyggere. I løpet av de neste ti årene skulle den komme til å nå millionen.

Chicagoplanen
Det var en hypermoderne storby som var i ferd med å vokse frem, og storskala utbygging av industri og infrastruktur gjorde Chicago til en naturlig valg for mang en ung ingeniør. Få av dem skulle imidlertid komme til å drive det så langt som Thomas G. Pihlfeldt.

I 1901 ble han sjefsingeniør og leder for byens viktige broavdeling med myndighet over bygging og vedlikehold av broer, og etter hvert havnet han også i sjefsstolen for havnevesenet og Chicagos arkitektkontor. Mange av de vakre broene som den dag i dag krysser Michigan River og binder Chicago sammen, er hans verk. Men finest av alle er nok Michigan Avenue Bridge, som var en vesentlig del av den storstilte «Chicagoplanen» for å skape en moderne metropol.

Thomas G. Pihlfeldt var ikke eneste nordmann, og heller ikke eneste finnmarking, blant de ingeniører og teknikere som spilte en så viktig rolle i utviklingen av Chicago til en verdensmetropol tidlig på 1900-tallet. En annen ingeniør fra Vadsø, Gustave Storm Burgendahl, var en mye benyttet brokonstruktør i byen, før han ble sjefsingeniør og visepresident for Koken Iron Works i St. Louis, Missouri, som var en ledende produsent av bygningsdeler i støpejern. Og den feirede mekanikeren, konstruktøren og oppfinneren Julius Aars Dyblie i Chicago var fra Alta.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…