Gå til hovedinnhold

Skatten på Vardøya



Hvordan kan svaret på spørsmålet om hva som er forbindelsen mellom en 700 år gammel islandsk saga og en runeinnskrift fra Nordfjord, være Vardø? Jo, hør bare:

Runeinnskriften er én av flere på en stein på Hennøy i Bremanger kommune. Oversatt til moderne norsk lyder den: Her lå de menn som kom fra Risaland med skipet lastet med gull. Og det (gullet) er i denne steinen. Innskriften er fra middelalderen en gang, og noen har tydeligvis tatt teksten på ramme alvor, for steinen er delt i to ved hjelp av en kraftig slegge.

«Risaland» er et navn som først og fremst opptrer i den sene og legendariske sagalitteraturen. Det er et rike langt mot nord og øst, og bebodd av overnaturlige skapninger. I middelalderen forestilte man seg nemlig at det var fast land nord og øst for Finnmark, i form av en landbro til Grønland. Trollenes rike mente man måtte ligge ved den havbukta, Trollebotnen, som følgelig fantes øst for Varanger et sted.

I sagaene er Risaland et rike der farer truer over alt, men der store rikdommer venter på den som klarer å overvinne ville dyr, trollkyndige og kjemper. Likevel er runeinnskriften fra Hennøy så vidt spesifikk at den helst viser til en bestemt hendelse i en saga. Denne sagaen handler om den norske helten Orvar-Odd.

Orvar-Odds saga er sannsynligvis forfattet på slutten av 1200-tallet, men med senere tillegg. Den handler altså om Orvar-Odd (Pile-Odd), som arver tre magiske piler som treffer alt han sikter på, og så vender tilbake av seg selv. Hovedpersonen lever et omflakkende liv; drar i viking, slåss mot kjemper og troll, blir døpt i Frankrike, reiser til Det hellige land osv., før han til slutt dør av et ormebitt på sitt fødested. Ved Jordanelva blir Orvar-Odd tatt av en gribb, som fører ham i klørne helt til reiret sitt i Risaland.

Der blir helten berget av risen Hildir, som drømmer om å bli konge i Risaland på bekostning av sine brødre. Orvar-Odd vil hjelpe ham på veien, og det er her Vardø kommer inn i sagaen, bokstavelig talt. Han forteller at det finnes et dyr, en bjørn, som kan beseire brødrenes hunder. Denne bjørnen, fortsetter Orvar-Odd, ligger i hi hele vinteren, og når den står opp på sommeren er den så grådig og stygg at ingen motstander kan beseire den. Og bjørnehiet befinner seg «í Vargeyjum» - på Vardø. Navnet er en flertallsform, og Vargøyene («Ulvøyene») må være hele øygruppa, altså både Vardø, Reinøya og Hornøya. Vargøy er jo også navneformen som brukes om Vardø i forbindelse med at øya får kirke i 1307.

Sagaen skildrer deretter hvordan Hildir og Orvar-Odd seiler til Vardø, der de går i land et sted der det fantes en stor ur.  I ura er hiet, og Orvar-Odd trekker den sovende bjørnen ut. Han blir rikelig belønnet av Hildir, som kommer tilbake til Vardø på avtalt tidspunkt med to kister med gull og en kjele full av sølv. Men Orvar-Odd tør ikke å vise seg, og Hildir gjemmer i stedet skatten under en stor steinhelle. Da risen har seilt av gårde igjen, klarer ikke Orvar-Odd å flytte hellen, og riseskatten blir liggende på øya.

Sagaen om Orvar-Odd blander myter og gamle sagn med rene eventyrmotiver. Som historisk kilde er den av liten verdi, men den er faktisk en av eldste skriftene som omtaler Vardø, noe som nok først og fremst forteller oss at øya nå var i ferd med å få ny betydning som følge av det første festningsanlegget. Og fortellingen om riseskatten som lå skjult et sted på øya, appellerte altså til fantasien langt nedover kysten, slik runeinnskriften viser.

Kommentarer

Veldig spennende blogg, har følgt den ei stund! Har aldri hørt om denne sagaen, dette var artig lesning og flott foto!

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…