Gå til hovedinnhold

Skatten på Vardøya



Hvordan kan svaret på spørsmålet om hva som er forbindelsen mellom en 700 år gammel islandsk saga og en runeinnskrift fra Nordfjord, være Vardø? Jo, hør bare:

Runeinnskriften er én av flere på en stein på Hennøy i Bremanger kommune. Oversatt til moderne norsk lyder den: Her lå de menn som kom fra Risaland med skipet lastet med gull. Og det (gullet) er i denne steinen. Innskriften er fra middelalderen en gang, og noen har tydeligvis tatt teksten på ramme alvor, for steinen er delt i to ved hjelp av en kraftig slegge.

«Risaland» er et navn som først og fremst opptrer i den sene og legendariske sagalitteraturen. Det er et rike langt mot nord og øst, og bebodd av overnaturlige skapninger. I middelalderen forestilte man seg nemlig at det var fast land nord og øst for Finnmark, i form av en landbro til Grønland. Trollenes rike mente man måtte ligge ved den havbukta, Trollebotnen, som følgelig fantes øst for Varanger et sted.

I sagaene er Risaland et rike der farer truer over alt, men der store rikdommer venter på den som klarer å overvinne ville dyr, trollkyndige og kjemper. Likevel er runeinnskriften fra Hennøy så vidt spesifikk at den helst viser til en bestemt hendelse i en saga. Denne sagaen handler om den norske helten Orvar-Odd.

Orvar-Odds saga er sannsynligvis forfattet på slutten av 1200-tallet, men med senere tillegg. Den handler altså om Orvar-Odd (Pile-Odd), som arver tre magiske piler som treffer alt han sikter på, og så vender tilbake av seg selv. Hovedpersonen lever et omflakkende liv; drar i viking, slåss mot kjemper og troll, blir døpt i Frankrike, reiser til Det hellige land osv., før han til slutt dør av et ormebitt på sitt fødested. Ved Jordanelva blir Orvar-Odd tatt av en gribb, som fører ham i klørne helt til reiret sitt i Risaland.

Der blir helten berget av risen Hildir, som drømmer om å bli konge i Risaland på bekostning av sine brødre. Orvar-Odd vil hjelpe ham på veien, og det er her Vardø kommer inn i sagaen, bokstavelig talt. Han forteller at det finnes et dyr, en bjørn, som kan beseire brødrenes hunder. Denne bjørnen, fortsetter Orvar-Odd, ligger i hi hele vinteren, og når den står opp på sommeren er den så grådig og stygg at ingen motstander kan beseire den. Og bjørnehiet befinner seg «í Vargeyjum» - på Vardø. Navnet er en flertallsform, og Vargøyene («Ulvøyene») må være hele øygruppa, altså både Vardø, Reinøya og Hornøya. Vargøy er jo også navneformen som brukes om Vardø i forbindelse med at øya får kirke i 1307.

Sagaen skildrer deretter hvordan Hildir og Orvar-Odd seiler til Vardø, der de går i land et sted der det fantes en stor ur.  I ura er hiet, og Orvar-Odd trekker den sovende bjørnen ut. Han blir rikelig belønnet av Hildir, som kommer tilbake til Vardø på avtalt tidspunkt med to kister med gull og en kjele full av sølv. Men Orvar-Odd tør ikke å vise seg, og Hildir gjemmer i stedet skatten under en stor steinhelle. Da risen har seilt av gårde igjen, klarer ikke Orvar-Odd å flytte hellen, og riseskatten blir liggende på øya.

Sagaen om Orvar-Odd blander myter og gamle sagn med rene eventyrmotiver. Som historisk kilde er den av liten verdi, men den er faktisk en av eldste skriftene som omtaler Vardø, noe som nok først og fremst forteller oss at øya nå var i ferd med å få ny betydning som følge av det første festningsanlegget. Og fortellingen om riseskatten som lå skjult et sted på øya, appellerte altså til fantasien langt nedover kysten, slik runeinnskriften viser.

Kommentarer

Veldig spennende blogg, har følgt den ei stund! Har aldri hørt om denne sagaen, dette var artig lesning og flott foto!

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…