30 mars 2006

Oldtidsmiljøet ved Lyngdal kirke

Det er ikke til å undres over at Å – norrønt Ár, gården ved elvene – tidlig ble et sentralt sted i Lyngdalen (i Vest-Agder). Et blikk på kartet er nok for en utenforstående. Den lokalkjente vet jo godt at prestegården ligger strategisk plassert mellom Lygna og Litleåna. Til Å ble da også sognekirken lagt en gang i middelalderen. Men "storheten" og sentrumsfunksjonen her mellom elvene er langt eldre. Det vet arkeologen.

På brinken bak den nåværende kirken ligger fortsatt syv større gravhauger, og spredt rundt i landskapet innenfor prestegårdens gamle vald ligger flere enkeltliggende hauger. En del av haugene er fagmessig undersøkt, og det har vist seg at de er reist over medlemmer av det vi må regne med har vært en stormannsslekt på Å i eldre jernalder og vikingtid, dvs. i de siste tusen av vår forhistorie.

Løsfunn fra tidlig steinalder og fremover forteller om at alt de første innbyggerne på våre kanter søkte til landet mellom elvene, der fisket var rikt og jaktmulighetene gode. I senere perioder var Å et knutepunkt for samferdselen i distriktet. Her møttes ferdselsveiene nord-sør og øst-vest; rideveier oppover dalen eller sørover til Austad, og rideveier langs landet - østover mot Valle eller vestover, over Kvinesheia. Trafikken på elven har vel óg vært livlig i tidligere tider.

Det er likevel først i den eldre jernalder, de første 5, 6 århundrer etter Kristi fødsel, at vi med sikkerhet kan si at Å var blitt et regionalt maktsentrum – dog ikke uten konkurranse lokalt, for det er flere gårder i det senere Å sogn som kan oppvise rike gravfunn fra folkevandringstiden (400-600 e. Kr. f.). Berge peker seg ut i så måte. Her ble det også reist kirke i middelalderen en gang, men stormannsslekten pa Berge fikk aldri oppleve at deres kirke ble felles gudshus for et helt sogn, slik tilfellet var pa Å.

Fra keiserens Rom til Lyngdal
Til de mer spektakulære funnene fra prestegården hører et myntfunn som ble gjort en gang i forrige århundre og senere havnet i Bergen Museum. Det dreier seg om en liten, romersk mynt – en sølvdenar preget under keiser Hadrian, i årene rundt 120 etter Kristi fødsel. Slike sølvdenarer er meget sjeldne i Norge, og vi kjenner ytterst få parallellfunn. I Vest-Agder forøvrig har vi ingen. Lenger sør i Skandinavia er "denarskatter" et begrep, så funnet fra Å mer enn antyder at slekten som rådde grunnen her, stod i kontakt med frender i Sør-Skandinavia. Etter funnopplysningene å dømme, kom mynten for dagen da man fjernet en gravhaug.

Foreløpig siste gang arkeologer var i aktivitet pa det store gravfeltet bak kirken, var i 1990. Da ble en gravhaug like nord for Gustava Kiellands vei undersokt under ledelse av Arne Emil Christensen. I veiskjæringen her var det noen år tidligere plukket opp en del jernbiter og et naglehode, slik at en antok at det var en båtgrav en hadde med å gjøre. Christensen fant ikke noen båt, men derimot et 20-talls fragmenter av båtsøm. På enkelte av dem fantes fortsatt rester av treverk, sannsynligvis eik. Så det hadde nok opprinnelig ligget en mindre båt fra yngre jernalder i haugen.

Båtgraver av denne typen er kjent også fra andre steder langs Srarlandskysten. Mest omtalt er vel kan hende båtgravene fra Spangereid, men vi har typen representert også i Oddernes - og altså i Lyngdal. Båtene det er tale om, er mindre fartøyer, bruksbåter benyttet til blant annet jakt og fiske – og må ikke forveksles med regulære vikingskip slik vi kjenner dem fra andre landsdeler.

De virkelig store arkeologiske utgravningene var det antikvar Nicolay Nicolaysen som stod for på prestegården i 1871. Den gang var det om å gjøre for de relativt nylig etablerte oldsaksamlingene i Kristiania og Bergen å skaffe seg flest mulig representative gjenstander fra sine respektive landsdeler. Det daværende Lister og Mandals amt var nærmest for "ingenmannsland" å regne i den sammenheng. Her var det mange forruninner, rike gravfunn – og et uavklart "eierforhold" universitetsmuseene imellom.

I en periode utrustet derfor begge museer hver sine gravningsekspedisjoner for å skaffe til veie sørlandske oldsaker. Mange av de mest kjente oldfunnene fra vårt fylke har fremkommet som en følge av denne virksomheten. Situasjonen ble heller ikke mer oversiktlig av at antikvar Nicolaysen drev egne utgravninger – på vegne av Fortidsminneforeningen, der han var sekretær. Og det var altså Nicolaysen som først fant på å grave i Lyngdal.

Nicolaysens håndskrevne notater fra den gang vitner om de nye museumssamlingenes store innsamlingsbehov. Han har åpenbart vært rundt i bygden og spurt seg fore om noen hadde "funnet noe". Og – joda – noen hadde selvsagt det. Pa Vemestad oppe i Kvas fikk antikvaren nyss om et gravfunn fra bronsealderen. Det meste av funnet var tapt i mellomtiden, men Nicolaysen fikk kjøpe en holkøks (celt) for 24 skilling.

Gavmilde lyngdøler
I selve Lyngdal var funnene flere – og oppsitterne tydeligvis mer gavmilde. For under overskriften "Gaver" i Nicolaysens journal finner vi en rekke gjenstander som gratis er overlevert Fortidsminneforeningens representant.

Fra gaardmand Filip Olsen Fidje mottok han en "flintekniv, funden paa Drageland i Lyngdals hovedsogn i en myr". Fra Haakon Bergsaker kom et spinnehjul av stein, "fundet for endel aar siden i en haug paa Øvre Berge". Ikke alle sakene var av like stor verdi for den omreisende antikvaren. Hans Paulsen pa Øvre Berge leverte fra seg et knivskaft fra 1500- eller 1600-årene – for nytt, syntes nok Nicolaysen. Også Niels Svensen på Kvavik, Henrik Nielsen på Bergsaker og stortingsmann Lars Foss bidro med gaver til foreningen. De fleste av gjenstandene havnet senere i Universitetets Oldsaksamling, som regelmessig mottok gjenstandsfunnene fra Nicolaysens utgravninger.

Pa prestegården residerte i 1871 den stridbare sogneprest Andreas Jacob Lasson. Han var en lærd mann og hadde avlagt såvel fililogisk som teologisk embetseksamen. Lasson må også ha vært en mann med en viss interesse for arkeologi og kulturhistorie, og vi får tro at han fulgte spent med da Nicolaysen foretok sine utgravninger på gravbakken ved kirken. Det vi helt sikkert vet, er at sognepresten hadde tatt vare pa klebersteinsdøpefonten fra den gamle kirken som ble revet i 1844 (bilde 2: Den nye kirken i Lyngdal, reist 1848. Fra www.skomrak.net). Na overlot han den til Fortidsminneforeningen, som senere gav fonten til Oldsaksamlingen i Kristiania. Og Nicolaysen noterte med sin sirlige skrift, fortsatt under rubrikken "Gaver":

"(A)f sognepræst A. Larsen gjennem Foreningen (etc.) en døbefont af klebersten fra det 12te eller 13de hundreaar, hidhørende fra Lyngdals forrige Kirke. "

Men det var først og fremst for å bedrive arkeologiske utgravninger at Nicolay Nicolaysen hadde tatt den lange turen til Å og Lyngdal.

Det staselige gravfeltet på brinken øst for kirken i Lyngdal er egnet til å lokke til seg vitebegjærlige (og gravelystne) arkeologer – da som nå. Nicolaysen lot seg lokke – og han gjorde et grundig arbeid da han først satte i gang.

Fjorten hauger ble nemlig gravet gjennom under antikvarens myndige oppsyn.

Utgravningen i 1871
Funnene har vel aldri blitt skikkelig presentert for det publikum som burde kjenne dem best – Lyngdals befolkning, så derfor skal jeg i korthet ta for meg samtlige – haug for haug (men dog bare de av haugene som inneholdt oldsaker).

Haug 1
Nicolaysen undersøkte først en rundhaug som noen tydeligvis hadde gravet i tidligere. Haugen var 10 meter i tverrmål, og en fordypning i kanten vitnet om tidligere tiders skattejakt. I bunnen av haugen avdekket Nicolaysen et gjennomgående kullag. Høyere oppe i haugen fantes noen stykker av et kleberkar. Resten av karet - og uvisst hvilke andre oldsaker – var vel røvet under den nevnte skattegravningen. Kleberkarskårene forteller oss likevel at begravelsen i haug 1 mest sannsynlig ble foretatt i vikingtid.

Haug 2
var likeledes rund, men endel større enn den forste. Haugens diameter var nærmere 17 meter, høyden ikke mer enn knappe halvmeteren. I kullaget på haugbunnen fantes et par leirkarskår av eldre jernalders type (yngre romertid/folkevandringstid).

Haug 5
Denne haugen var rund, men størrelsen lot seg ikke fastslå sikkert. Den var herjet stygt med av skattejegere. Høyden var imidlertid bestembar – mellom 90 cm og 1 meter, ifelge Nicolaysen. Haugen hadde i likhet med de to foregående et gjennomgående kullag i bunnen. I kullaget fantes noen istykkerslåtte leirkar og et "jernstykke", kan hende en pilspiss. Leirkarskarene peker mot eldre jernalder.

Haug 6
Haug nummer 6 inneholdt på haugbunnen i midten en ansamling med kull og leirkarskår, i tillegg til et bryne av bergart. Haugen var rund, hadde et tverrmål pa ca. 7 meter og var 40 cm høy. Begravelsen må dateres til eldre jernalder.

Haug 7
Rund haug av ubestemmelig størrelse. Også her et gjennomgående kullag. 3, 4 meter sør for den antatte midten av haugen og et stykke opp i haugfyllen fantes spor etter brente menneskeben, minst to knuste leirkar, restene av en vakker benkam med beslag av bronse, en beltespenne og noen jernbiter. Karene har her tjent som gjemme for den dodes kremerte levninger, og begravelsen må være foretatt i eldre jernalder.

Haug 11
inneholdt restene av en velutstyrt våpengrav fra yngre vikingtid, det vil si perioden 900-950. Det er mulig at det dreier seg om to ulike, men nokså samtidige begravelser. Graven inneholdt to sverd, en spydodd, en våpenøks, en pilspiss, en kniv, et ildstål og et lite stykke (ild-)flint. Ifølge Nicolaysens innberetning lå det også en nagle i funnet, men denne er nå tapt. Haug 11 var rund. Diameteren var ikke mer enn 10 meter, og høyden var ca. 60 cm. Flere steder i haugen fantes brente ben og kullrester.

Haug 12
Også her fantes levningene av en begravelse fra tidlig 900-tall. I midten av den 1 meter høye rundhaugen (diameter 10 m) fantes en steinlegning. Dels på og dels utenfor denne steinlegningen lå gravgavene. Det ble tatt opp følgende oldsaker: Spyd, øks, celt, kleberkar, tre bryner, to kniver, jernkrok, ildstål, sigd, bissel, saks og en del andre, mindre saker. Kleberkaret er særlig fint, og er forsynt med et langt skaft. I karet (eller øsen) lå et "muslingskal".

Haug 13
var rund, 1 meter høy og hadde et tverrmål pa omkr. 7 meter. I et kullag på haugens bunn fant Nicolaysen 30 klinknagler, et kleberkar med hank av jern, en stekepanne og en jernsaks. Trolig skal dette forstås som en primær brannbegravelse i båt fra vikingtid.

Haug 14
Dette var den eneste langhaugen Nicolaysen undersekte. Størrelsen var imponerende: Haugen var 35 meter lang fra nord til sør, bredden var 5 meter og høyden anselige 1.5 meter. Haug 14 må ha vaert et imponerende skue da den ble bygget over en fornem kvinne en gang i vikingtiden. Spredt rundt i den store haugen fantes et par sølvringer, et kleberkar, en celt, en sigd, en linhekle, en jernkrok, en kniv, 18 nagler, en jernring, et kuhorn (drikkehorn) og et spinnehjul. Nicolaysen nevner ogsa brente ben og "et lidet stykke taug(?)". Dessuten fantes et "rundt, ubekjent redskap af glasagtigt materie i 2 stykker". Det siste er en somglatter - en forløper til det strykejernet vi fortsatt bruker.

Nicolaysens kommentar til beskrivelsen av kleberkaret, som forervrig hadde skaft slik som karet i haug 13, sier ikke så rent lite om datidens nokså primitive gravningsmetoder. I parentes står det anført: "NB: skaftet gik af ved et stød af spaden"...

Uvanlig gravskikk
Det er ikke dagligdags i Vest-Agders vikingtid med så rikt utstyrte graver, heller ikke er det vanlig i vårt område med primærbegravelser fra vikingtid i haug – og slett ikke med vikingtidshauger kant i kant på et gravfelt, slik det er tilfelle på Å. I andre landsdeler er denne gravskikken derimot mer utbredt. Det ser altså ut til at stormannsslekten på Å – av årsaker vi idag knapt har forutsetninger for å gjenkjenne – har benyttet en gravskikk som er fremmed og lite vanlig på Agder i vikingtid.

En gang tidlig i middelalderen ble den første kirkebygningen reist på det forhistoriske gravfeltet. Det samme forholdet finner vi i de fleste andre bygder påAgder – kirken bygges på eller ved den hedenske gravplassen.

Dersom vi tar utgangspunkt i det faktum at de sørlandske middelalderkirkene opprinnelig er reist som stormannskirker (privatkirker, høgendeskirker) på stormannsgårder, er det fristende å se kirkenes plassering i naerheten av de forhistoriske gravbakkene som bevisste forsøk på å kristne avdøde, hedenske forfedre. Det er ikke umulig at gravhaugene ved Lyngdal kirke i en overgangstid i sen vikingtid/tidlig middelalder kan ha blitt oppfattet som "kristne" – all den stund jorden rundt dem må ha vært vigslet til kirkegård. Vi skal ikke lenger enn til Spangereid eller Feda før vi finner forhistoriske gravhauger inne på selve middelalderkirkegården. Kan hende ble kirken, kirkegården og gravhaugene i sin tid oppfattet som ett monument – såvel over slektens storhet og elde som over Guds allmakt og miskunn?

18 mars 2006

Vikingtidens gravskikk, del I

Et lite antall ekstraordinære høystatusgraver – som skipsbegravelsene fra Oseberg, Gokstad og Ladby – har bidratt til å gi et inntrykk av vikingtidens gravskikk som spektakulær og eksotisk. Den er den også, til en viss grad, men faktum er at dersom periodens behandling av de døde skal beskrives med ett ord, så er ”mangfold” et bedre valg. Det finnes nemlig en myriade av ulike gravskikker i vikingtiden, og de kronologiske, sosiale og regionale variasjonene er mange og store.

I vikingtiden var døden nærværende på en annen måte enn i dag. Det er gjort undersøkelser av skjelettmateriale fra en rekke av tidens gravplasser, og disse studiene viser oss et dødelighetsmønster som har mer til felles med det man i dag finner i den såkalte tredje verden enn med det moderne europeiske. Spebarnsdødeligheten var stor, mens forventet gjennomsnittlig levealder for voksne individer neppe oversteg 35 år. Kvinner kunne, som i dag, regne med å leve noe lenger enn menn. At mennesker som tilhørte ens nærmeste krets - familie, naboer, venner og bekjente – døde, var derfor noe de fleste opplevde mange ganger i løpet av livet.

Men selv om døden lurte overalt, var måten man behandlet de døde på i døderitualene – altså de handlingene som måtte utføres for å bringe den døde trygt over i dødsriket og forberede de gjenlevende på et liv uten den døde – preget av stor variasjon.

Denne variasjonen gjenspeiles også i det vi kan kalle ”dødens topografi”. For i sammenligning med tidligere perioder av jernalderen, da gravlegging på gårds- eller landsbygravplasser hadde vært nesten enerådende, plasserer vikingtidens mennesker sine dødes graver spredt ut i landskapet. Visst finnes samlede gravplasser eller –felt også i vikingtid. De kan til dels være svært store – det har vært anslått at gravfeltene ved Hedeby rommer så mange som 12.000 graver, og like omfattende er trolig gravplassen ved Gnezdowo ved Smolensk. Store er også feltene på Birka og Kaupang.

Bruk av fortiden
Det finnes også mindre gravplasser knyttet til ordinære gårder og landsbyer. I en del regioner i Norge ser det ut til at gårdsgravfelt med røtter i romersk jernalder eller tidligere fremdeles er i bruk i vikingtid. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om disse gravplassene har vært i kontinuerlig bruk gjennom alle disse århundrene. Ofte synes det som om de har gått av bruk en gang i 500- eller 600-årene, men at man etter et lengre opphold igjen har anlagt graver på disse stedene i vikingtid. Denne praksisen er neppe uten sammenheng med de omfattende endringsprosessene som vikingtidssamfunnene i nord gjennomgikk. I det som på så mange vis var en oppbruddstid, kunne man gjennom en slik gravskikk symbolsk markere ”røtter” og kontinuitet med for lengst henfarne tider. Dette kunne være et ledd i aristokratiske gruppers maktstrategier, idet man forsøkte å hente legitimitet fra fortidens helter og høvdinger, eller skikken kunne inngå som en del av mindre jordeieres strev for å legitimere sin eiendomsrett til gård og grunn. Under enhver omstendighet må vi anta at den reelle slektsforbindelsen mellom de nye og de gamle brukerne av gravplassen nok ofte kunne være høyst usikker.

Antagelig er det lignende forhold som ligger bak den spredningen av graver rundt i landskapet som er et karakteristisk trekk ved vikingtidens gravskikk. Vi skal se litt nærmere på dette siste fenomenet.

Det har vist seg at vikingtidsgraver mange steder finnes som såkalte sekundærgraver i eldre gravminner. I Danmark dreier det seg ofte om gjenbruk av gravhauger fra eldre bronsealder. Gorms haug i Jelling på Jylland er et eksempel på det. Men det kan også være tale om gravminner fra andre perioder. Av og til kan det være vanskelig, selv for arkeologer, å avgjøre om en haug er en gravhaug eller en naturformasjon, og det er ikke alltid vikingtidens mennesker har truffet riktig heller. Det er vel derfor man av og til støter på vikingtidsgraver som er anlagt i gravhauglignende morenedannelser. Noen ganger viser det seg at folk i vikingtiden har gjort tilføyelser til det som på det tidspunktet var eldgamle monumenter. På Lista i Vest-Agder var en kjede av monumentale gravhauger blitt anlagt i eldre og yngre bronsealder på et nes ut mot Nordsjøen. Så, omkring 850, bygges en ny storhaug på neset over et fornemt ektepar.

Men det finnes også andre varianter av denne måten å etablere forbindelser med fortiden på. En gang i 830- eller 840-årene ble en kvinne gravlagt i Spangereid i Vest-Agder. Hun fikk ingen haug over seg. Sammen med et rikt gravutstyr ble nemlig den døde kvinnen plassert i tuftene etter et naust fra romertid eller folkevandringstid, der arkeologen Oluf Rygh fant graven hennes i 1879. Andre graver fra vikingtiden er påtruffet i hustufter som var blitt fraflyttet lenge før vikingtiden begynte.

I andre tilfeller ser vi at gravhauger eller -røyser er anlagt på uvante steder. På Lilla Askerön i Bohuslän fant man i 1873 de kremerte restene av en mannsperson, som var blitt deponert på en holme en gang i vikingtiden sammen med våpen og andre gravgaver, og over dem var det blitt kastet en røys. I denne delen av Skandinavia er det en gravskikk som man ellers forbinder med bronsealderen. På Sør- og Vestlandet i Norge hendte det ikke sjelden at gravhauger i vikingtid ble kastet opp ved havner og anløpsplasser. Andre steder er gravene anlagt i forbindelse med datidens landeveier. En nordisk kvinne i Adwick-le-Street i Yorkshire ble gravlagt på stranden, tilsynelatende langt fra samtidig bebyggelse.

Gravformer
Hauger av jord og røyser av stein er den vanligste gravformen i vikingtid over store deler av den skandinaviske halvøya, men det finnes også andre typer med større eller mindre utbredelse. I Danmark, Skåne og deler av den sørnorske kysten dominerer graver under flat mark – i noen tilfeller opprinnelig markert med støtter av tre eller stein. Av og til er haugene så lave og lite markerte at det kan være tvil om en har å gjøre med hauggraver eller flatmarksgraver. Det er for eksempel tilfelle på Island. Lengst i nord, i det samiske området, utgjør begravelser i stein og ur en egen, karakteristisk type.

Steinsetninger av forskjellige former er vanlige gravmarkeringer i vikingtid. De kan være runde, trekantede, firkantede eller spissovale – skipsformede. Slike skipssetninger, som de også kalles, finnes fremfor alt i Sør-Skandinavia. Ved Lindholm Høje på Jylland finnes et stort felt med skipssetninger. Skipssetningene opptrer alt i yngre bronsealder, og når man bygger slike igjen i vikingtid, er det neppe uten sammenheng med den historiserende gravskikken som vi har vært innom tidligere.

Trekantede steinlegninger - ”treuddar”, kalles de på svensk, og et annet navn på dem er stjerneformede steinlegninger – er en sak for seg. Ikke mange ”treuddar” er undersøkte, og utbyttet har vanligvis vært tynt i de tilfellene det har vært gravd i dem. I de tilfellene de har vist seg å inneholde graver, er det alltid tale om branngraver. Oftest opptrer de trekantede steinlegningene én og én på gravplassene i yngre jernalder, og da ikke sjelden på gravplasser som ut fra funn eller andre kilder kan knyttes til aristokratiske miljøer. De finnes for eksempel på storhaugfeltet på Borre i Vestfold og på Birka i Mälaren. Vanligst er disse anleggene i Sør- og Mellom-Sverige og i det sørøstlige Norge, men de finnes også blant annet i Trøndelag, på Öland, på Jylland og på de nordfrisiske øyer. Når de trekantede steinlegningene finnes enkeltvis, dreier det seg ofte om meget store anlegg som ligger sentralt plassert på gravplassene. Det har vært foreslått at den karakteristiske fasongen er en symbolsk fremstilling av det norrøne verdenstreet, Yggdrasil, og at det dreier seg om et rituelt og symbolsk midtpunkt på gravplassene.

Brent og ubrent
Det går en tydelig skillelinje i gravskikken i vikingtiden mellom brent og ubrent begravelse. Imidlertid har det vist seg vanskelig å komme frem til en tolkning av hva de to ulike ritene representerer. Sett i et større perspektiv, hadde kremasjon vært den dominerende riten i årtusenet før Kristi fødsel, mens inhumasjon eller jordfeste for alvor hadde nådd Norden i romertid som del av en allmenneuropeisk kulturstrømning med utgangspunkt i Romerriket. Siden lever de to ritene side om side helt frem til kristen gravleggingspraksis overtar og jordfeste blir enerådende.

Skillet ser ut til å ha vært meningsbærende i vikingtiden, men det dreier seg ikke, slik mange tror, om et skille mellom en gravskikk for fattige og én for rike. Det finnes storslåtte graver der den døde har blitt brent, for eksempel båtgravene fra Vendel og Valsgärde i Uppland og skipsgraven fra Myklebostad i Nordfjord. Motsatt er det langt flere enkelt utstyrte, ”fattige” jordfestegraver enn ”rike”. Det er i det hele tatt vrient å si noe generelt om forskjellen på de to ritene hva angår status og rang hos den døde, men det finnes klare regionale variasjoner i utbredelsen av dem.

Helt generelt dominerer branngravskikken i øst og jordfesteskikken i vest. I store deler av Sverige og langt på vei også på det norske Østlandet er det kremasjonsriten som rår grunnen. Videre vestover langs norskekysten blir jordfestegravene suksessivt mer vanlige, og på Vestlandet er de to ritene omtrent like utbredt. I Nord-Norge er jordfesteskikken så å si enerådende. I Danmark og de tidligere danske landskapene Skåne og Halland er det likeledes jordfeste som dominerer stort. I Danmark utgjør branngravene er signifikant innslag først og fremst i distriktene rundt Limfjorden, samt på Amrum og de andre nord-frisisiske øyene. På Island er det bare kjent inhumasjonsgraver. Men de to ritene utelukker hverandre ikke. I de områdene der både jordfeste og kremasjon har blitt praktisert, er det slett ikke uvanlig at begge typer forekommer om hverandre på én og samme gravplass.

Begrepet ”branngrav” dekker over et helt spekter av distinkte gravtyper. I Sverige og størstedelen av Norge dominerer brannflaket, der bålmørje fra likbålet er spredt ut over et større areal på haugbunnen. På østsiden av Oslofjorden, og med et kjerneområde i Østfold og Romerike, finnes urnebrangraver ved siden av det vanlige brannflaket. I disse gravene er et kleberkar brukt som gravgjemme. Urnebranngraver fra vikingtiden ellers i Norge er sjeldne, og en rekke ulike slags beholdere har vært brukt til å oppbevare de brente bena i – skjoldbuler, ovalspenner og importerte, irske bronsekjeler, i et fåtall tilfeller også leirkar. Branngravene i Danmark er gjerne av denne siste typen, og da med leirkar som benbeholder.

De ubrente gravene er heller ikke noen enhetlig kategori. I mange tilfeller har nok jordfestegravene inneholdt en likkiste av tre, selv om det ofte ikke er rare restene igjen av den. Men også mer uvanlige ”kister” kunne brukes. I graver fra Jämtland og Västmanland, for eksempel, har stokkebåter tjent som kiste. Større skrin eller brukskister kunne også benyttes. I de samiske urgravene er de gravlagte gjerne svøpt helt eller delvis i never, og en pulk er i mange tilfeller tatt i bruk som ”kiste”. Også fra Birka og Kaupang kjennes eksempler på at de døde har blitt gravlagt i pulk.

Også kister av stein ble brukt. Særlig i slutten av vikingtiden var store steinkister bygd av kalkheller vanlige på Gotland. Hellekister er også utbredt i Nord-Norge. Andre typer innenfor jordfestegravene er for en stor del knyttet til tidens ledende sjikt. Disse gravformene kommer vi straks tilbake til. Det hører også med til helhetsbildet av vikingtidens gravskikk at det finnes mellomformer mellom kremasjon og jordfeste. Oftest dreier det seg om graver der liket har blitt brent, mens gravgodset har vært lagt ubrent i graven.

Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk. Båtgraver kjennes også fra eldre perioder, men det er i vikingtiden at skikken med gravlegge de døde i mindre eller større bruksbåter griper om seg. Båtene i disse gravene varierer i størrelse – de fleste ligger mellom 3 og 6 meter, men enkelte er langt større, og det er en gradvis overgang til skipsgraver som dem fra Oseberg og Ladby. Skillet mellom båtgraver og skipsgraver er skipsteknologisk, og man har satt det ved en lengde på 15 meter. Vi kjenner til sammen flere enn 300 båtgraver fra vikingtiden, dels ubrent og dels brente. Langt de fleste er funnet i Norge og Sverige, flest på norskekysten fra Vestfold og videre vestover, men skikken er kjent fra et større område som inkluderer blant annet Island, Orknøyene, England og Isle of Man. Både menn og kvinner ble gravlagt i båt. I innlandsdistrikter i Norge og Sverige utgjør begravelser i slede et slags motstykke til båtgravene.

Hva inneholder gravene?
Innholdet i gravene gir et like broget intrykk som gravskikken forøvrig. En fellesnevner over hele det nordiske området er at den døde gjerne er lagt i graven med personlig utstyr i form av drakttilbehør eller våpen og i mange tilfeller dessuten verktøy og redskaper, drikkeutstyr og dyr som hund eller hest, men variasjonene er likevel betydelige.

”Personlig utstyr” er en vanlig betegnelse for draktsmykker og våpen i gravene. Men det er samtidig en språkbruk som lett kan forlede en til å tro at smykker og våpen ”bare” er en del av drakten eller det faste utstyret som personen hadde brukt i levende live. Men så ukomplisert er det ikke. Et nærmere blikk på en del gravfunn viser at det ”personlige utstyret” i en gitt grav ikke bare er en passiv gjenspeiling av den dødes drakt og våpen mens han var i live, men at gjenstandene er bevisst valgt ut til å følge den døde over i dødsriket.

Dette symbolske aspektet ved tilsynelatende dagligdagse gjenstander i gravene kommer klart til uttrykk for eksempel når osteologiske analyser viser at kvinner har blitt gravlagt med fullt våpenutstyr i form av sverd, øks, lanse og skjold, eller når det kan påvises klare regionale forskjeller i hvilke våpentyper eller hva slags smykkeutstyr som legges ned i gravene. Vi forstår at slike forskjeller må ha vært meningsbærende i vikingtiden, men hvilken mening de målbar – se, det er en vanskeligere nøtt å knekke!

I Vestfold er vikingtidens karakteristiske ovalspenner vanlige i kvinnegravene. Men tvers over Oslofjorden, i Østfold, er de relativt sjeldne. Øst for fjorden er det først og fremst perleoppsetningen som kjennetegner periodens kvinnegraver. Gjenspeiler dette kanskje en forskjell i draktskikk, slik at kvinnene i Østfold har brukt drakter av en annen type enn sine søstre over fjorden? Det kan vel ikke helt utelukkes, men det er rimeligere å tenke seg at forklaringen er av symbolsk art: man har villet uttrykke noe annet i disse gravene i øst enn i vest. I akkurat dette tilfellet er det ikke umulig at det man ville uttrykke, nettopp var forskjellen på ”oss” og ”dem”. I enkelte områder har imidlertid draktskikken sikkert vært en annen. På Gotland er de typiske nordiske ovalspennene helt fraværende i gravene, der deres plass i stedet inntas av dyrehodeformede spenner. Den ”tredjespennen” som finnes i mange graver i det øvrige Norden, og som kan være blant annet en trefliket spenne eller et importert beslagstykke som er gjort om til spenne, er på Gotland regelmessig byttet ut med en såkalt ”dåseformet” spenne. Dette må gjenspeile reelle forskjeller i draktskikk.

Ser vi på hvilke våpentyper som legges i gravene, er det også store variasjoner. De norske landskapslovene fra tidlig middelalder, Gulatingsloven og Frostatingsloven, har forskrifter om bevæpning som ofte antas å gå tilbake til vikingtiden, men det er vanskelig å se noen klar overensstemmelse mellom lovbestemmelsene og de våpenkombinasjonene som opptrer i gravene. Gulatingsoven sier at hver mann skal ha et bestemt våpensett: spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Dette er de såkalte folkevåpnene. Det medførte bøter dersom man manglet noen av våpnene. Loven foreskrev videre hvordan ubemidlede skulle skaffe seg våpnene. Øksen var det billigste våpenet, og det første man måtte skaffe seg. Dernest kom spydet, og til sist sverdet. Men de våpensammensetningene som loven opererer med, er ikke spesielt fremtredende i mannsgravene på Vestlandet, der Gulatingsloven var gjeldende lov. Det vanligste våpenet i gravene for eksempel i Rogaland, er øksen, som i svært mange tilfeller er funnet som eneste våpen. I gravene finner vi altså at en våpenoppsetning dominerer som i det levende livet ville ha medført bot!

Som tilfellet var med draktspennene, kan vi vanskelig slutte direkte fra våpensammensetningen i gravene til hva slags våpenkombinasjoner folk faktisk omgav seg med i tilfelle krig eller konflikt. Og som med draktutstyret, må det være symbolske betraktninger som ligger bak forskjellene. Øksen dominerer i mannsgravene også i Danmark, mens det på Island og i Øst-Sverige er vanligst med lanse. I distriktene rundt Oslofjorden er det derimot sverdet som ser ut til å ha inntatt posisjonen som viktigste våpen i gravene, og det samme er tilfelle på De britiske øyer og på rus’ gravplasser i Russland.

Vikingtidens graver inneholder i en del tilfeller verktøy eller redskaper. Graver med smedutstyt har ofte vært trukket frem i den forbindelse, men det finnes også graver med for eksempel snekker- eller tømmermansutstyr eller jordbruksredskaper. I enkelte mannsgraver fra innlandsbygder i Norge kan det se ut til at det har vært et poeng å legge ned et størst mulig antall verktøy og redskaper. Den merkelige og prangende Byglandsgraven fra Morgedal i Telemark inneholdt således både snekker- og smedverktøy, foruten jordbruksredskaper som sigd og ljå, hesteutstyr og et omfattende våpensett bestående av minst fire sverd, fem økser og tre spydspisser.

Noen graver inneholder drikkeutstyr i form av glassbegre eller drikkehorn, men dette er sjeldnere foreteelser i vikingtiden enn det hadde vært i tidligere deler av jernalderen. De karene av keramikk, kleber eller tre som finnes i mange graver, har inneholdt matoffer. Som mat er det videre rimelig å tolke de parterte skrottene av storfe og sau/geit som ofte er påtruffet i graver fra denne perioden. Når det er funnet intakte dyreskjeletter i vikingtidsgraver, dreier det seg oftst om hester eller hunder, men også rovfugler som trolig har blitt brukt til jakt. I Gokstadskipet ble det påtruffet rester av en påfugl. Et annet uvanlig funn er et helt bjørneskjelett som lå i en mannsgrav på Kaupang. Hesten var ett av flere dyr som i nordisk mytologi hadde kraftfulle rituelle egenskaper. Hesten ble betraktet som et grenseoverskridende vesen, som blant annet kunne bære mennesker over i døden, som sjelefører. I den norrøne mytologien er det som regel hesten som bringer mennesker gjennom de ulike verdener. Det er rimelig å tenke seg at det er én årsak til den utbredte forekomsten av hestenedleggelser i gravene i vikingtid.

Hesteutstyr er vanlig i en del regioner. Vanligst er bisler, men også finere seletøybeslag, samt dombjeller og høvrebeslag forekommer. Hestesko ser ikke ut til å ha blitt utbredt i Norden før utover på 1000-tallet, det vil si først da den hedenske gravskikken hovedsak var på vikende front, men brodder, som har tjent mye av det samme formålet, finnes i gravene. En del mannsgraver inneholder rideutstyr i form av stigbøyler og sporer. Mer om disse i neste del, som omhandler skipsgraver, kammergraver, ryttergraver og andre sider ved aristokratiets overregionale gravskikk i vikingtiden.

Arkivert i:

09 mars 2006

Gravskikk og symbolsk kommunikasjon i eldre jernalder

Gravskikken i eldre jernalder oppviser stor variasjon. I løpet av perioden blir det vanlig med gårdsgravfelt i mange områder, men det finnes også både enkeltliggende gravhauger/-røyser og gravplasser som omfatter så store arealer at det er rimelig å knytte dem til større enheter enn enkeltgårder. Eksempler på det siste kan være Gunnarstorp og Store-Dal – begge i Skjeberg (Sarpsborg kommune), Østfold. Blant annet ved Oslofjorden (Vestfold, Østfold) ser det ut til at graver samlet på gravfelt har vært nokså vanlig allerede i førromersk jernalder.

Gravhaugene i eldre jernalder kan være fra et par meter i diameter til 25-30 m. Helt i slutten av eldre jernalder bygges det flere steder på Østlandet monumentale storhauger – Raknehaugen i Ullensaker i Akershus er det fremste eksemplet. Den er ca. 95 i diameter og 15 m høy, og begravelsen som haugen ble bygd over, er C14-datert til sent i folkevandringstiden (528-546 e. Kr.).

Gravhaugene kan ha fotkjede eller fotgrøft, og av og til kan haugene være markert med en bauta i toppen.

Det finnes et mylder av gravformer ved siden av hauger og røyser. Både enkeltstående, reiste steiner – kalt bautaer, flere reiste steiner satt sammen til runde, firkantede eller skipsformede steinsetninger og forskjellige slags steinlegninger (bestående av lagte – ikke reiste – steiner) kjennes. Dessuten finnes graver uten synlig markering over markoverflaten – såkalte flatmarksgraver.

Det går et skille mellom brent (kremasjon) og ubrent (inhumasjon/jordfestelse) begravelse i perioden. I et makroperspektiv hadde inhumasjon vært vanlig i eldre bronsealder, mens branngravskikken hadde overtatt i yngre bronsealder. Videre gjennom førromersk jernalder dominerer branngravskikken, mens jordfestegravene får et slags gjennombrudd i romertid – selv om branngravene er i flertall gjennom hele perioden.

De eldste jordfestegravene dukker opp omtrent samtidig over store deler av det germanske området, i eldre romertid. Tidlige skjelettgraver er kjent fra Østfold. I siste instans beror muligens skikken på romerske impulser – i Romerriket skjer det en gradvis overgang fra kremasjon til inhumasjon i løpet av det 1. århundret e. Kr. I yngre romertid er det særlig på Vestlandet at jordfestegravene finnes, og de eldste ubrente begravelsene i Trøndelag og i Nord-Norge skriver seg fra denne tiden.

I folkevandringstid finnes rikt utstyrte jordfestegraver i store, hellebygde kister først og fremst på Sør- og Vestlandet (eks. Snartemo i Hægebostad, Vest-Agder), men i noen grad også videre østover langs kysten til og med Vestfold.

Branngravene forekommer i flere former. Det vanligste er urnegraver med rensede, brente ben. Dette er regelen på Vestlandet, mens det i øst også forekommer at bålmørjen (brente ben iblandet trekull og andre rester fra likbålet) er satt ned i graven. Urnen kan være et leirkar eller et importert, romersk kar av bronse, i en del tilfeller også et trekar. De brente bena kan også være pakket inn i never. Urnen kan finnes under flat mark, eller være satt inn i en gravhaug eller –røys – enten i et eget ”gravrom” eller kiste bygd av stein, eller fritt plassert. Videre forekommer branngraver uten urne, i form av brannflak og branngroper.

De fleste urnegraver er enten sparsommelig utstyrt eller har mangler helt gravgods. Det er ikke uvanlig med draktutstyr (spenner) og bjørneklør (trolig fra bjørnefell som den døde har vært svøpt i/ligget på). På Østlandet finnes i romertid urnegraver der det er gitt med en liten sigd eller løvkniv av jern. En større gruppe utgjøres av våpengravene. Brente våpengraver finnes over hele landet i romertid, men med et klart tyngdepunkt øst i landet.

De ubrente gravene er ikke sjelden rikt utstyrt. Den døde har vært lagt i graven fullt påkledd, og ofte kan det være gitt med en stor oppsetning av kar til mat og drikke, som oftest plassert ved fotenden.

Rituelle deponeringer
Matoffer i form av nedsatte leirkar i myr og våtmark finnes gjennom hele jernalderen. I Danmark ledsages disse funnene i førromersk jernalder av store bronsehalsringer, importerte kar av sølv og bronse, menneskeoffer etc.. De fleste offerfunnene i de nåværende norske landskapene i begynnelsen av jernalderen består – så langt vi i dag vet – kun av leirkar. Offerfunn av samme type som de sørskandinaviske kjennes pr. i dag først og fremst fra Hedmark, der både er funnet myrskjeletter og (i ett tilfelle) en stor halsring av bronse. Udaterte myrskjeletter (”moselik”) er kjent også fra andre deler av Østlandet.

Husoffer, leirkar, forhistoriske steinredskaper, kvernsteiner etc. nedlagt inne i bygninger, forekommer også.

Paralleller til de sørskandinaviske krigsbytteofringene fra romersk jernalder kjennes ikke fra det norske området.

I folkevandringstiden, helst i slutten av perioden, opptrer de såkalte ”skattefunnene”. Disse funnene består av betalingsringer, sverdskjedebeslag, stenger, armringer, halsringer og brakteater av gull. Fra hele landet kjennes henimot 150 små og store slike funn, flest fra Rogaland. I faglitteraturen diskuteres det om ”skattefunnene” er egentlige skatter, altså verdigjenstander som er gjemt unna i ufredstider med tanke på at de skal kunne hentes frem igjen, eller om ikke heller dreier seg om et slags offer til høyere makter. Med et nøytralt begrep kan disse gullfunnene betegnes som markfunn. Sammensetningen av funnene i Norge er annerledes enn i Sør-Skandinavia. Hovedmengden av gjenstandene i våre funn består av betalingsgull (-ringer), mens gullbrakteater og –mynter er vanligere i Danmark og på øyene i Østersjøen.

Stilutvikling
Det er først og fremst gjennom smykkesmedens produkter at vi møter jernalderens ornamentikk og dekorative stil. På sølvblikkspennene – en stor draktspenne for kvinner – fra yngre romertid er dekoren i en stil som etter et rikt funn fra Skåne kalles for Sösdalastil. Sösdalastilen er tydelig romersk-påvirket og todimensjonal, med stempelornamenter i form av border og geometriske figurer, og med klassiske motiver som delfiner, fisk etc.

I begynnelsen av 400-årene opptrer en annen stil, Nydamstilen – oppkalt etter et funn fra Nydam mose i Schleswig (NB samme sjø/mose, men ikke samme funn som romertidsfunnet som bl. a. inneholdt Nydambåten). Også denne stilen inneholder elementer som går tilbake på romerske forbilder, bl. a. karveskurd. Karakteristisk for stilen er ellers spiralornamentikken. Med Nydamstilen gjør dyrefigurene dessuten sitt virkelige inntog i kunsten.

Overgangen til en fullt utviklet dyrestil fant sted i løpet av 400-tallet. I den såkalte Salins Stil I (oppkalt etter den svenske arkeologen Bernard Salin) har vi for første gang å gjøre med en selvstendig germansk ornamentstil, der dyr var det dominerende motivet. Det dreier seg om stiliserte dyrefigurer, der hoder og lemmer er løsrevet fra kroppene og tvunnet om hverandre.

Den germanske dyrestilen, slik den kommer til uttrykk i Stil I, har blitt satt i sammenheng med utviklingen av en fyrsteideologi, som ellers kan gjenfinnes i gjenstandstyper som gullbrakteatene.

04 mars 2006

Hedenskap og kristendom


”Alle i Norge er meget kristent sinnede,” skriver Adam av Bremen i 1070-årene Kristningen eller konversjonen var en lang prosess i Norden. Vesentlige deler av denne prosessen fant sted i vikingtiden, og i mesteparten av Norge skal vi regne med at den var over ”en gang i slutten av det 11. århundre, da de fleste mennesker hadde vokst opp i et samfunn der det store flertall oppfattet seg selv og hverandre som kristne, og den kristne kosmologi og kristne skikker dominerte i befolkningen” (Dagfinn Skre).
I flere hundre år før vikingtiden må i det minste aristokratiet i det skandinaviske området ha hatt kjennskap til kirke og kristendom. Dette kjennskapet skal vi helst regne med går tilbake til Romerrikets tid. Gjennom hele forhistorien har det vært kontakt mellom Norge og Europa. Fra 300-tallet av er det dokumentert nære forbindelser over Nordsjøen mellom England og Sørvest-Norge. Fra slutten av 700-tallet har vi sikre vitnesbyrd om kontakt mot sør og vest.
Det er meget vanskelig å fastslå hva slags konsekvenser denne kontakten har fått for trosforestillinger. Så vidt vi vet, tok man heller ikke i Norden opp kristen kultpraksis, men det er mulig at den hedenske kulten fra og med 500-årene ble influert av den kristne kulten – f. eks. i den forstand at den hedenske kulten ble trukket inn i hallen på aristokratiets gårder, mens den frem til da ser ut til å ha foregått i friluft (jfr. krigsbytteofringene, moselikene etc.).
De kristningsinitiativene vi kjenner i senantikken og i vikingtid/tidlig middelalder er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos kongen. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet. Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de romaniserte karolingiske og ottonske rikene. Det er kristendommens tiltrekningskraft for eliten, og, indirekte, den manglende tiltrekningskraften blant resten av befolkningen, som klarest viser at den tidlige kristendommen i bunn og grunn var et politisk fenomen – og i mindre grad var et resultat av åndelig omvendelse.

”Sidarskipti”
Hedendommen var en etnisk religion. Den norrøne, religiøse kulten var trostolerant, men kulteksklusiv (jfr. Håkon den gode). Den sosiale og kultiske verden var sentrert om det hjemlige området, der landets guder og makter rådet. Hvem disse maktene var, varierte imidlertid. Det var ikke problematisk at andre folk hadde andre guder enn de hjemlige, og dersom disse fremmede gudene bare ble ansett for mektige nok, kunne de bli opptatt i det hjemlige panteon og bli gjenstand for kult – iallfall når man var borte hjemmefra. Primsigningen (se nedenfor) kan tolkes inn i et slikt perspektiv også.
Middelalderens kristendom var en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Men selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, fokuserte man i den første kristne tiden på de ytre handlinger, på riter og skikker. Overgangen fra hedendom til kristendom heter på gammelnorsk sidarskipi – altså endringen i sed eller skikk. Det er typisk at begrepet fokuserer mer på hva folk gjorde enn på hva folk trodde.

Kristningsprosessen i skriftlige kilder
Ved midten av det første århundret av vår tidsregning var det etablert kristne menigheter i hele Middelhavsområdet. I 325 hører vi om flere kristne forsamlinger i dagens Frankrike og Tyskland. I det følgende århundre fikk kristendommen innpass på de britiske øyer. Alt på 300-tallet var det menigheter i London og York, og i 444 ble det første irske kloster grunnlagt. I 601 ble erkebispesetet i Canterbury opprettet – klosteret på Lindisfarne ble etablert i 635. Frankerkongen Klodvig tok imot den kristne dåpen i 496.
Områdene i den nordlige utkanten av Vest-Europa var blant de regionene som sist ble integrert i den vestlige kristenheten.
I begynnelsen av 700-årene søkte frisernes apostel, Willibrord, forgjeves å påvirke danekongen Ongendus (Angantyr) til å ta imot kristendommen. I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danskekongen Harald Klak – som den første nordiske hersker vi kjenner til fra skriftlige kilder – døpt i Mainz sammen med et antall danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell.
I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. Danekongen Harald Gormsson (Blåtand) skal ha sendt biskoper til Viken i en periode da han hadde overherredømmet der, og Håkon den Gode skal ha hatt med seg en engelsk biskop til Vestlandet. Håkon var blitt oppfostret hos den kristne kongen Athelstan (924-939), som én av flere unge prinser fra ulike steder i Europa. Sammen med Håkon var f. eks. Ludvig, sønn av den franske keiseren Karl den enfoldige, Alan, greve av Bretagne, og to av Athelstans yngre brødre som senere skulle etterfølge ham på tronen.
De norrøne bosetningene i Irland ser ut til å ha blitt kristne på et tidlig tidspunkt. Det var kristne mennesker blant de nordmennene som slo seg ned på Island henimot slutten av 800-årene, og noen av dem lot bygge kirker i sitt nye hjemland, om vi skal tro den islandske Landnåmsboken.
”Sedskiftet” i Skandinavia er i tid sammenfallende med omfattende samfunnsmessige og politiske endringer. Etter hvert som rikssamlingsprosessene i Norden utkrystalliserer de tre kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, utvikler det seg nye maktstrukturer og nye styringsformer. Over store deler av Europa var kristendommen blitt introdusert som en del av den herskende ideologien i de nye germanske statsdannelsene som oppstod etter Romerrikets fall. Det hadde f. eks. vært tilfelle i Frankrike, Tyskland og England. I vikingtiden fantes det med andre ord en godt utprøvd modell for et symbiotisk forhold mellom kirke og kongemakt – en modell som var tilgjengelig også for nordiske statsbyggere in spe.

Tidlig kristen innflytelse
Det har vært hevdet at det skjer en tilnærming til kristen gravskikk i yngre vikingtid i en del regioner i Norge. Konkret kommer det til uttrykk ved a) en gradvis overgang fra branngravskikk til jordfeste, b) et større innslag av flatmarksgraver og b) enklere utstyrte graver. Dette er imidlertid ikke noe entydig fenomen, verken på kysten eller i innlandet. Gjennom hele vikingtiden utgjør jordfestegravene en større andel av gravene på Vestlandet enn på Østlandet, men det dreier seg neppe om mer enn halvparten av gravene til enhver tid. En annen sak er at gravfunnene ”forsvinner” i enkelte områder i løpet av 900-årene. Slik ser det ut til å være bl. a. i Østfold og Vest-Agder, og sammenhengen kan være at folk nå har begynt å gravlegge folk på kirkegårder. Men kronologien er grovmasket for mange av gjenstandstypene i vikingtidsgravene, slik at det i mange tilfeller er umulig å si om en grav er fra 950 eller 1000.
I senere år har arkeologer (Per Hernes m.fl.) pekt på at hedenske graver fra vikingtiden i Norge i en del tilfeller inneholder gjenstander med kristent symbolinnhold, og dermed antatt at kristendommen gradvis vant innpass blant folk i kystdistriktene fra og med 700-tallet. Det dreier seg blant annet om gjenstander med korssymbolikk. Alt i 800-årene forekommer det dessuten relikviegjemmer, hengekors m. v. i grav- og depotfunn i Norge. Men vi vet ikke hvilket symbolinnhold man har tillagt disse gjenstandene. Uten skriftlige kilder som kan støtte hypotesen, er det problematisk å regne graver som ”kristne” – dersom de da ikke ligger i umiddelbar nærhet av en samtidig kirkebygning; det vil si på en kristen kirkegård.
Langs kysten fra Lindesnes til Trondheimsfjorden finnes/fantes et hundretalls reiste kors av stein. De tolkes som kristne symboler, og de kan ha tjent som minnekors, veikors, havnekors etc. Dateringen av steinkorsene er usikker. Fridtjov Birkeli publiserte i 1973 en studie av disse korsene der han hevdet at de er et resultat av kristen innflytelse fra vest (Irland, England) på Vestlandet alt i tidlig vikingtid.

Tidlige trekirker
Det er først når kirker og kirkegårder opptrer i det arkeologiske materialet at vi kan være sikre på at kristen kult er etablert i et område.
I løpet av de siste årene er det gjort flere slike funn i Norden. Ingen steder er imidlertid disse kirkene/kirkegårdene sikkert datert til en periode forut for det sene 900-tall.
På markedsplassen Sebbersund ved Limfjorden på Nord-Jylland er det gravd frem levninger av minst to trekirker. Markedsplassen her var i virksomhet i århundrene mellom ca. 700 og ca. 1100. Én av gravene fra kirkegården i Sebbersund er C14-datert til omkring år 900 - men verdien av akkurat denne dateringen er svært omstridt. Kirkegården inneholder så mange som 1000 graver, og den kan ha vært i bruk forut for den offisielle kristningen av Danmark i 965. En tidlig trekirke er likeledes funnet i Boserup ved Roskilde.
Mindre kjent er stavkirken ved Fredbjerg i Vesthimmerland, som ligger på en gravplass med 600-700 graver og der det foreligger (omstridte) dateringer til midten av 800-tallet. Struktur og konstruksjon ser ut til å være identisk med kirken i Sebbersund. Kirkegården ved Fredbjerg har vært kjent i en del år, men det var først da man fjernet matjordlaget over kirkegården, at sporene etter trekirken kom frem. Midt på gravplassen oppdaget arkeologene et rektangulært område på 14 x 6 meter uten graver, og i kanten av dette området var det spor etter to parallelle rekker med jordgravde stolper fra en kirkebygning. Disse danske funnene er meget omstridte, både hva angår tolkning og datering.
Tidlige stavkirker er funnet også i Sverige – og på Island, der arkeologisk påviste kirkebygninger på Stöng og Thórarinsstaðir er tentativt datert til 1000-årene.
I Norge er det særlig undersøkelsene på Veøy i Romsdal som har vært omtalt. Her har arkeologen Brit Solli påvist to kirkegårder fra sen vikingtid. Den eldste ser ut til å ha vært anlagt en gang i første halvdel av 900-årene, den andre nærmere år 1000. I Kvinesdal i Vest-Agder dokumenterte en arkeologisk undersøkelse i år 2000 at en kirke var blitt bygget på det stedet der den nåværende sognekirken i dalen står, så tidlig som omkring år 1000 (980-1020). Det som tolkes som en kristen gravplass på stedet, ser ut til å ha vært tatt i bruk allerede tidlig i 900-årene. Også den eldste Peterskirken i Tønsberg ser ut til å ha vært reist alt før år 1000, og det samme gjelder den eldste Clemenskirken i Oslo.
Vikingtidens kirker var relativt små trebygninger. Typologisk var de forløpere til høymiddelalderens stavkirker, men i motsetning til stavkirkene ble kirkene i vikingtiden reist ved hjelp av jordgravde stolper. Det er slike stolpekirker som er funnet i f. eks. Sebbersund og Fredbjerg. Det er ting som tyder på at denne bygningstypen var i bruk også lenge etter at de ”klassiske” stavkirkene hadde fått sitt gjennombrudd. I år 2000 ble en stolpekirke i innlandsbygden Åseral i Vest-Agder undersøkt, og bygningen er C14-datert til 1200-årene.

01 mars 2006

Krig og konflikt i romertid og folkevandringstid

Mange av forbindelsene mellom romere og germanere var av krigersk art. De germanske stammenes krigsteknikk gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode, ikke minst gjennom direkte lån av romersk militærteknikk og –organisasjon. Alt omkring Kr. f. hører vi om germanere som er offiserer i den romerske hæren (eks. Arminius).

Krig i stammeområdet
Skriftlige kilder og arkeologiske funn tyder på at også krigere fra Skandinavia har deltatt i stridighetene mellom romere og germanere langs Limes – trolig på begge sider av konflikten. Germanske veteraner i den romerske hæren kan ha fått statsborgerskap (etter en krigstjeneste på 20 år, i så fall), de har lært romersk kultur å kjenne og de har kanskje talt latin. Flere av nyvinningene innenfor militær teknikk og organisasjon i romertid og folkevandringstid – naust, for eksempel – kan skyldes slike hjemkomne ”romere”. Det gjelder også ”sivile” innovasjoner som runekunst og veibygging.

Både i keiserens hushold og ellers blant fornemme familier i Roma var det fra et tidlig
tidspunkt en motesak å omgi seg med en germansk livvakt. I yngre romertid kan imiterte juvelinnlegg i form av glass på belteutstyret i enkelte skandinaviske mannsgraver (Sætrang/Ringerike) skyldes påvirkning fra skikken hos keiserens livgarde – blant romerne var bruken av juveler forbeholdt keiserens familie.

Det var eksportforbud for våpen i Romerriket, men romerske våpen – ikke minst sverd – havnet likevel på germansk område, også i Skandinavia, i stort antall.

Et viktig maktgrunnlag for det aristokratiet som vokser frem i løpet av romertid og folkevandringstid, er krigerfølgene. I løpet av perioden får disse følgene stadig større betydning. Allerede hos Tacitus hører vi om stormennenes væpnede følge, men etter hvert utvikler følget seg i struktur og ideologi – følget blir et middel til å endre tradisjonelle maktstrukturer. Følget/hirden kjempet for lederen sin, og i belønning kan de alt i løpet av yngre romertid og folkevandringstid ha fått utdelt jord av høvdingen. Det er mulig å forklare konsentrasjonen av våpengraver i enkelte områder som et resultat av slike donasjoner.

Krigens spor
I Illerup Ådal utenfor Skanderborg på Jylland ble en hær på mer enn 1000 mann beseiret av lokale styrker en gang i første halvdel av 200-årene e. Kr. (per. C1b). De beseiredes utrustning ble ofret i en innsjø i nærheten. Våpenutrustningen som er funnet i den delen av funnområdet som er undersøkt så langt, har tilhørt 5 høytstående offiserer/hærledere, 33 ”mellomledere” og minst 300 ordinære krigsfolk. Rangeringen begrunner utgraveren, Jørgen Ilkjær, blant annet med ulikheter med hensyn til hvordan skjoldene er utstyrt. Hærlederne har hatt skjold med buler av sølv, de øvrige offiserene skjoldbuler av bronse og de vanlige krigerne skjoldbuler av jern.

Illerup-funnet er bare ett av mange våpenofferfunn eller krigsbytteofringer i Sør-Skandinavia. I Nord-Tyskland, i Danmark, i Sør-Sverige og på øyene i Østersjøen finnes mange lignende funn – Vimose på Fyn og Nydam i Schleswig-Holstein er blant de mer kjente. De eldste krigsbytteofringene fant sted alt f. Kr., og de yngste i folkevandringstid. Krigsbytteofringene er et slående og arkeologisk sett talende uttrykk for krigens betydning og omfang i skandinavisk eldre jernalder.

Det enormt store Illerup-materialet er fremdeles under publisering, men Jørgen Ilkjær har i en rekke nyere arbeider fremholdt at den hæren som i periode C1b ble beseiret ved Skanderborg, kom fra ”den vestlige del av den skandinaviske halvø”, dvs. Sør-Norge eller Vest-Sverige. Stedfestingen begrunnes blant annet med utgangspunkt i likheter mellom gjenstandstyper funnet i Illerup (våpendetaljer, kammer, fyrtøy) og gjenstandstyper som opptrer i gravfunn ellers i Skandinavia, samt materialet i kammer (elghorn) og gjenstander av tre (kristtorn).

Den eldste gruppen av våpenofferfunn (Thorsbjerg, Vimose etc.) fra tiden omkring Kr. f. finnes i den sørlige delen av Danmark. Analyser av gjenstandstypene i disse funnene tyder på at angriperne har kommet sørfra, fra det nåværende Tyskland.

Funnene fra omkring 200 e. Kr. (Illerup m. fl.) har tilknytning til Kattegatregionen, mens angriperne altså ser ut til å ha kommet fra det nåværende Sør-Norge eller Vest-Sverige.

Ofringene omkring 300 e. Kr. (Ejsbøl m. fl.) har tilknytning til Østersjøen. Angriperne kan ha kommet fra Øst-Sverige/Mälardalen.

Ilkjærs tolkning av Illerup-funnet forutsetter en temmelig utviklet, romersk-inspirert militær og politisk organisasjon i Sør-Norge i yngre romertider. Hans tolkninger er ikke uten kritikere. Anders Andrén har stilt spørsmål ved om den slagne hæren faktisk har blitt beseiret på Øst-Jylland, og om ikke den ofrede krigsutrustningen like gjerne kan være fruktene av et vellykket krigstog til Norge – et resultat av en triumf etter romersk modell? Lotte Hedeager har på sin side foreslått at utrustningen kan ha tilhørt skandinaviske leietropper på vei hjem fra kamper ved Limes – et resultat av en mer tilfeldig, mislykket plyndring, med andre ord.

Ufred i det hjemlige?
Krig og konflikt blir synlige på en annen måte enn tidligere fra og med slutten av førromersk jernalder også i Skandinavia. Først i gravfunnene, men i løpet av eldre romertid også gjennom forekomsten av nye typer anlegg.

Våpengraver fra romertid kjennes over store deler av landet, men med en klar konsentrasjon til Indre Østland. Håkon Shetelig foreslo i sin tid (1925) at en del av disse gravene (kremasjonsgraver i bronsekjeler eller –urner) tilhørte hjemvendte krigere som hadde gjort tjeneste hos markomannerne eller ved Donau. I eldre romertid finnes slike graver også i Valdres og i deler av Trøndelag. Ellers i landet er de nokså sjeldne. I yngre romertid er det mange funn også fra bl. a. Sogn og Jæren.

I folkevandringstiden endrer bildet seg – funnene er flest på Sør- og Vestlandet, mens våpengraver nå er nokså sjeldne på Østlandet.

Våpensammensetningen endrer seg i løpet av perioden. I romertid består våpensettet av sverd (gladius, senere spatha), spyd og lanse; i folkevandringstid kommer øksen til.

Krig eller ideologi?
Forteller våpengravfunnene direkte om regioner der konfliktnivået har vært spesielt stort, eller er det en krigerideologi eller –ideal som møter oss i gravskikken? Det er vanskelig å gi noe entydig svar, men i de områdene (indre Østland) der våpengravskikken er mest utbredt i yngre romertid, tegner det seg et bilde av et militært hierarki som ligner på det Ilkjær finner i sitt materiale.

”Mellomlederne” – dvs. graver med bronseskjoldbuler – utgjør nemlig en like stor prosentdel av våpengravfunnene i Øst-Norge i yngre romertid som i Illerup-funnet. Det kan tyde på at et militært hierarki av ”Illerup-typen” kan ha eksistert i Øst-Norge i samme periode (Bergljot Solberg).

Der våpengravskikken ikke er like allminnelig i romertid, kan en lignende militær rangordning likevel selvsagt ha eksistert. Ett av to gravfunn fra Norge med gjenstander som vitner om samme høye militære status som hærlederne i Illerup, er fra Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Det andre funnet er fra Sætrang på Ringerike, men mens dette skriver seg fra sluttfasen av yngre romertid, er Avaldsnesfunnet nesten samtidig med Illerup.

Et par fornminnetyper som muligens vitner om samme, høye organisasjonsnivå som de østlandske våpengravene, har også en klart vestnorsk utbredelse.

Naust
Det er registrert mer enn 250 tufter etter naust langs norskekysten. De fleste finnes fra Jæren og videre nordover. Utenfor Norge er disse fornminnene meget sjeldne. De eldste nausttuftene er datert til romertid, men de opptrer helt frem til og med middelalderen. Nausttuftene fra romertid og folkevandringstid er relativt smalere enn de yngre tuftene. Enkelte steder langs kysten finnes det konsentrasjoner av naust fra jernalderen (Hafrsfjord ved Stavanger; Spangereid ved Lindesnes). Flere av de eldste naustene har vært store nok til å romme (krigs-)skip av Nydamtypen. De største tuftene har trolig sammenheng med en tidlig militær organisasjon, og det er typisk at de finnes i tilknytning til bebyggelser som vi ut fra andre kildetyper oppfatter som stormannsbebyggelser.

Tunanlegg
Tunanlegg eller ringformede tun eller kretstun finnes i et antall av litt over 20 langs kysten fra Kristiansand og vest-/nordover. Anleggene består av et antall hustufter plassert i sirkel eller halvsirkel omkring en åpen plass (”tun”), hvert av dem med inngang i kortveggen inn mot tunet.

Det kjennes ikke direkte paralleller til tunanleggene i Nord-Europa for øvrig

På Sørvestlandet er hovedmengden av de daterte tunanleggene fra romertid (i Nord-Norge er de yngre). Som nausttuftene finnes også tunanleggene gjerne i tilknytning til bosetninger som utmerker seg gjennom rike og spesielle funn. Trolig har tunanleggene hatt en funksjon knyttet til høvdingsetene.

En tidligere forskergenerasjon mente at de store og kjente anleggene på Jæren (Dysjane og Klauhaugane) var jordbruksbosetninger, men i de tilfeller der utgravninger er foretatt, mangler spor etter permanent opphold, og det finnes ikke spor etter husdyrhold.

Tunanleggene har sannsynligvis vært multifunksjonelle, og vært benyttet i forbindelse med tingsamlinger, ritualer og – ifølge én tolkning – som midlertidige oppholdssteder for høvdingens væpnede følge.

Borger
Tolkningen av de såkalte bygdeborgene har endret seg gjennom årene. Over store deler av landet (og i Sverige) kjennes disse anleggene – i Østfold finnes f. eks. et 70-talls, i Vest-Agder like mange. Tidligere tok man det for gitt at det dreide seg om tilfluktsborger fra den antatt urolige folkevandringstiden. C14-dateringer fra undersøkelser av borger har imidlertid vist at slike anlegg har vært i bruk over et meget langt tidsrom – fra bronsealder til middelalder. Det er ikke sannsynlig at én og samme tolkning kan gjøres gjeldende for alle ”borgene”. Alternative tolkninger som har vært foreslått, har vært kultiske anlegg (av og til finnes gravrøyser fra bronsealder eller eldste jernalder innenfor murene) og jaktinnretninger.

De fleste daterte borgene har imidlertid én av flere bruksfaser i perioden 100-600 e. Kr., og mange har villet se militære hensyn bak disse anleggene. Flere steder aner man hele rekker av borger, og blant annet på Lista er det foreslått at de utgjør regulære forsvarskjeder (Bjørn Myhre).

Andre steder kan det se ut til å være en sammenheng mellom borgene og eldre ferdselsveier, og mellom borger og havner. Trolig har mange av borgene hatt varierende funksjoner som observasjonsposter, midlertidige tilfluktsanlegg etc.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...