29 oktober 2011

700 år gammelt segl fra Tveit prestegård

Tveit kirke var i middelalderen trolig én av fire hovedkirker på Agder (Vanse, Holum og Øyestad var de andre). Prestene ved disse kirkene var samtidig kanniker eller korsbrødre ved domkirken i Stavanger. Første gang vi hører om prest i Tveit, er i 1379. Da het han Håkon Valtjofsson, og han skriver seg nettopp som «korsbroder j Stafangre ok prestr a Þuæit». Nå har det imidlertid kommet for dagen et arkeologisk funn som trolig avslører navnet på en annen av middelalderprestene i Tveit, kan hende en av forgjengerne til Håkon. En 700 år gammel seglstamp funnet på prestegården for få år siden har nemlig tilhørt presten Eirik Torsteinsson.

Det var under søk med metalldetektor på jordene nord for kirkegården at Christian Størmer fra Oslo fant seglstampen av kobberlegering. Segl var i middelalderen et juridisk bindende bevis på en handlings gyldighet, og seglstampen kalles det «stempelet» som man brukte til å trykke seglmerket inn i et bløtt materiale, f. eks. voks. Stampen fra Tveit er ganske liten, bare noe over 3 cm høy, og den har en karakteristisk spissoval fasong som man gjerne forbinder med gotikken. Segl av denne typen var i middelalderen forbeholdt kirkens menn. Til å begynne med var det bare biskoper og andre høyere geistlige som var utstyrt med segl. Men i løpet av 1200-årene blir det vanlig at prester, kanniker og kirkeverger også har.

Motivene på disse seglene varierer, men Agnus Dei (Gudslammet) går ofte igjen. Trolig er det Agnus Dei som er motivet også på seglet fra Tveit, selv om det er nokså grovt og slurvete utført. Langs kanten av stampen står det på latin: S[igillum] Erici (genetiv av Ericus) Thorstani (genetiv av Thorstanus, dvs. Torsteins(son)). Baksiden av seglstampen er hvelvet og har en hempe som er støpt i ett med seglet. Denne typen segl var i bruk fra 1200-årene til omkring 1400, og innenfor dette tidsspennet har altså presten Eirik Torsteinsson hatt sitt livsløp.

Vet vi så noe mer om denne Erik Torsteinsson? Nei, for så vidt gjør vi ikke det. Han er ikke, så langt jeg vet om, omtalt i noen bevarte middelalderdokumenter. I brev og diplomer fra den gangen blir prester helst omtalt bare med «sira» (prest) og fornavnet, slik at vår Eirik nok i det daglige har hett sira Eirik. Ettersom Eirik var et vanlig navn på denne tiden, er det en temmelig håpløs oppgave å identifisere vår prest i dette materialet. På 1300-tallet skal man ikke lenger enn til Oddernes før man finner en prest ved navn Eirik. Han er nevnt i 1344, uten at vi vet noe mer om ham.

Et annet spørsmål er om vi kan være sikre på at det var i Tveit Eirik Thorsteinsson var prest? Helt sikre kan vi selvsagt ikke være, men det er overveiende sannsynlig. Riktignok finnes det eksempler på at segl er blitt funnet på steder langt fra der eiermannen hadde sitt daglige tilhold – slik som da Stavangerbispen Henriks segl ble funnet ved Randers i 1878. Men når vi finner en geistlig seglstamp på et middelalderkirkested som Tveit, er det all grunn til å regne med at eieren har noe med den stedegne kirken å gjøre. I vårt tilfelle blir denne tanken styrket av at seglet ble funnet på et sted der det trolig har stått hus tidligere.

Middelalderfunnene er nemlig så mange på jordet nord for kirkegården, at det best kan forklares med at vi befinner oss i et tidligere tunområde. Blant de andre funnene på jordet er en mynt som er like gammel som seglstampen. Mynten er en engelsk sterling, en mynttype som ser ut til å ha vært spesielt populær på Agder i middelalderen. Det rimeligste er da at prestegården (eller kirkestedsgården) i middelalderen lå på dette jordet, og at den først senere ble flyttet dit den nå ligger.

26 oktober 2011

Riksantikvar i 100

I 2012 kan Riksantikvaren feire sitt hundreårsjubileum. Nåværende riksantikvar Jørn Holme er nummer åtte i rekken. Det lave tallet skyldes i første rekke den “evige” riksantikvaren, kunsthistorikeren Harry Fett, som mer enn noen andre satte sitt preg på embetet gjennom de 33 årene han satt i sjefsstolen – fra 1913 til 1946.

Minst kjent som riksantikvar er vel Herman Major Schirmer, som bare fungerte i fem måneder vinteren 1912/1913.

Men Riksantikvaren har også en ikke uvesentlig forhistorie, og det er et spørsmål om ikke Nicolay Nicolaysen bør regnes som landets første riksantikvar. Han var fra 1860 ansatt som antikvar og rådgiver for Kirkedepartmentet og skulle “beskæftige sig med rigets fortidslevninger”. I kildene fra 1880-årene og fremover blir han stadig kalt “rigsantikvar”, så det er liten tvil om at samtiden oppfattet ham slik.

25 oktober 2011

"Om et norsk National-Museum"

Danmark og Sverige har i likhet med de fleste andre land i Europa, sine nasjonalmuseer viet til kulturhistorisk formidling. Norge utgjør i så måte et unntak. Oslo har et Kulturhistorisk museum og et Norsk folkemuseum, men ingen av dem har status som nasjonalmuseer. Idéen om et kulturhistorisk nasjonalmuseum er imidlertid gammel, og den dukker fra tid til annen opp igjen, senest i forbindelse med diskusjonen om en eventuell flytting av Kulturhistorisk museum til Bjørvika.

I 1863 foreslo Fortidsminneforeningens formann og sekretær, Nicolay Nicolaysen, å opprette et “rigsmuseum”; ganske sikkert var inspirasjonen hentet fra Danmark, der statens kulturhistoriske samlinger var blitt samlet under ett tak i Prinsens Palæ i København i 1850-årene. Alt før den tid hadde Rudolf Keyser, som var Oldsaksamlingens første bestyrer, og numismatikeren C. A. Holmboe drøftet tanken.

På det tidspunktet fantes det alt en oldsaksamling ved Universitetet i Kristiania; den kunne for så vidt føre sin spede begynnelse like tilbake til 1811. Nå, mente mange, både i de vitenskapelige miljøene og på Stortinget, var hovedoppgaven å supplere den forhistoriske samlingen med gjenstander fra nyere tid – slike som kunne vise “almuens” skikker og materielle kultur.

Folkekulturen var et nøkkelbegrep i tiden. I 1879 søkte Yngvar Nielsen ved Universitetets etnografiske samling Stortinget om en ekstraordinær bevilgning på 1000 kroner for å bygge opp en slik samling. Det ble nederlag i avstemningen, men bare med ni stemmers overvekt. Det var ikke tanken om et museum for folkekultur man var mot, men heller koblingen til den etnografiske samlingen. Flere av representantene pekte på at man ikke kunne vise norske folkedrakter sammen med fjærprydede indianere, og det ble pekt på behovet for en samlet plan.

En slik plan var det Kristiania-arkeologen Ingvald Undset (bildet) kom opp med i 1885, da han på egen hånd gav ut propagandaskriftet Om et norsk National-Museum. Her leverte han argumenter for hvorfor landet trengte et landsdekkende museum som skulle omfatte alle perioder, “fra de ældste tider indtil de nyeste, fra de ældste primitive stadier, som vi kan komme på spor efter, indtil den nationale kulturs høieste blomstring i den hjemlige kunst fra de sidste tider”. Han ville bygge nytt og stort, og han ville plassere de kulturhistoriske utstillingene på øvre Thullinløkka, vis-a-vis det nybygde Nasjonalgalleriet – som han også ville inkludere i sitt nasjonalmuseum:

“De af vore forhåndenværende samlinger, der efter dette vil falde ind under det norske nationalmuseum, der bliver at organisere, vil altså blive: nationalgalleriet, skulpturmuseet, kobberstiksamlingen, kunstindustrimuseet, museet for nordiske oldsager, myntkabinettet og etnografisk museum. De tre sidste samlinger er som bekendt nu knyttede til universitetet; ved organisationen af et nationalmuseum måtte de da ei blot flyttes ud fra universitetets bygninger, men også i administrativ henseende skilles ud derfra,” skrev han.

Undsets forslag ble et stykke på vei gjennomført i 1904, da Oldsaksamlingen, Myntkabinettet og Etnografisk museum kunne flytte inn i nye lokaler nettopp på Thullinløkka. Men da hadde Norsk folkemuseum for lengst sett dagens lys, og det var ikke lenger noe tema å supplere de forhistoriske samlingene med nye tids gjenstander. I stedet gjennomførte man i løpet av få år en overføring av etterreformatoriske gjenstander fra Oldssaksamlingen til folkemuseet.

En annen strek i regningen for den opprinnelige planen var at Fornminneloven av 1905 delte det arkeologiske forvaltningsansvaret mellom Oldsaksamlingen og fire andre museer. Et tiltrengt nybygg fikk man, men prisen var altså å bli henvist til status som landsdelsmuseum. Men den gamle tanken om et samlet kulturhistorisk museum fortsatte en slags undergrunnstilværelse. Av og til har den stukket hodet frem – kanskje tydeligst hos A.W. Brøgger, som sørget for at Vikingskipshuset fikk sin plassering like ved Norsk folkemuseum. Og fremdeles i dagens debatt er det tydelig at de to gamle kulturhistoriske institusjonene i hovedstaden er knyttet til hverandre i et skjebnefellesskap.

22 oktober 2011

St. Olavs hjelm

I 1564, under Syvårskrigen, inntok svenske tropper Trøndelag. Den 29. mars det året returnerte en styrke på 800 knekter til Sverige, og med seg hadde de kisten med Hellig Olavs avsjelede legeme, samt det som ble beskrevet som “St. Olavs hjelm og sporer”. Helligdommene var hentet på Steinvikholm, der de hadde befunnet seg siden Reformasjonen. Kisten med innholdet etterlot de på Fløan, mens de øvrige gjenstandene ble ført i triumf til kong Erik den 14. i Stockholm og hengt opp i Storkyrkan. Der ble sporeparet og hjelmen hengende like til 1865, da de ble overført til Historiska museet.I Stockholm gjorde man krus på erobringen. I Johannes Messenius’ Stockholmskrønike fra 1620-årene heter det om Storkyrkan:

Och under thenna kyrkios hwalf
henger, som iagh tigh will båda,
om tu har lust them at skåda,
sancht Olufz sporar och stormhat,
som hölles för eij ringa skatt
i Norge, och fördes hijt tå
när kungh Erich slog juten på.


Selv i Erik Dahlbergs prestisjetunge Svecia Antiqua fra senere i samme århundre er “S. Oluffs Norries Konungs Ståhlhatt och Spåror” viet plass og avbildet.

Men hvorfor hang man gjenstandene opp i kirken? Og hvorfor hadde de havnet i Nidarosdomen i første omgang? Vel, det må nevnes at det ikke finnes spor i kildene etter hjelm og sporer som man knyttet til Olav den hellige, før det skjebnesvangre året 1564. Sakene er heller ikke nevnt i inventarlisten fra Steinvikholm i 1537, den som ble tatt opp etter at den siste erkebiskopen hadde forlatt landet. Det er derfor ikke helt umulig at koblingen mellom hjelm og sporer på den ene side og helgenkongen på den annen først skriver seg fra den tredveårsperioden da gjenstandene befant seg på Steinvikholm. Det som klart peker i retning av at koblingen under enhver omstendighet var relativt ny i 1564, er at så vel hjulsporer som hjelm med stor grad av presisjon kan dateres til en senere del av 1400-årene – de er altså fra en langt senere tid enn slaget på Stiklestad.

Dersom sakene overhodet kan knyttes til Nidarosdomen, må de altså ha kommet til kirken omkring hundre år før de ble plassert i Storkyrkan. Og med det nevnte forbeholdet bør de kunne knyttes til en grav fra 1400-tallet – en stormannsgrav, å dømme ut fra gjenstandenes høye kvalitet. Når svenskene fant på å plassere “sancht Olufz sporar och stormhat” i en kirke, knyttet de nemlig an til en tradisjon med dype røtter, en som nettopp har med begravelser å gjøre.

Vi har bevart flere testamenter fra middelalderen, der testamentatoren velger sitt gravsted og gir jordegods i betaling, samt sørger for at prestene holder årtidene. Av og til er meget spesifikke retningslinjer som gis. Ridderen og lagmannen Eindride Simonsson i Bergen, skrev sitt testamente i 1335, et par år før han døde. Her skrev han at han ville gravlegges i Kristkirken i Bergen, ved nordveggen, der hans Helga ligger. Men dersom han døde i Fjordane, ville han begraves i Eid kirke, “framom den stolen jeg pleier å sitte i”.

Det forekommer imidlertid også at slike testamenter inneholder bestemmelser som trolig kan forklare hvordan sporer og “stormhatt” havnet i Nidarosdomen i senmiddelalderen. Jon Marteinsson på Sørum etterlot seg en siste vilje da han omkring år 1400 ville dra på pilgrimsferd til Roma “og lengere om Gud vil”. Foruten å skjenke et stort jordegods til kirker og klostre på Østlandet og i Sverige, velger han seg gravsted i Hallvardskirken i Oslo i det tilfellet at han skulle dø før han kom av gårde. Men dersom han skulle komme tilbake fra ferden, ville han legges i Mariakirken, og dit ville han fraktes med sin stridshest og iført sin rustning og “ald reitskab som der til hører”. Som om ikke det var nok, skulle Jons skjold og hjelm henges opp i Korskirken, “der som dend unge Kong Haagen huiler”.

“Der som … Kong Haagen huiler”… Tro om ikke det kan være et lignende forhold som har ledet til forvekslingen i Trondheim? Det kunne jo tenkes at en ridder i 1400-årene besørget sitt stridsutstyr opphengt ved St. Olavs grav i domkirken der, og at man etter hvert assosierte gjenstandene med helgenkongen heller enn den døde ridderen. Som eksemplet med Jon Marteinsson viser, behøver ikke en gang ridderen å ha vært gravlagt i Nidarosdomen.

Ikke minst for arkeologer, som er vant til å tenke i dikotomier som gravgods – ikke gravgods for å skille kristne graver fra førkristne, kan denne delen av middelalderens gravskikk fortone seg som temmelig eksotisk. Første gang vi hører om praksisen her hjemme, er i forbindelse med kong Sverres begravelse i Kristkirken i Bergen i 1202. I sagaen heter det at det på veggen inne i kirken var festet et pelsklede, og på denne ble kongens merke, skjold, sverd og hjelm hengt opp. Fra arkeologiske funn kjenner vi til flere eksempler på at våpen i kristen middelalder er blitt lagt ned sammen med den døde. Ved utgravninger i Mariakirken i Oslo er det for eksempel funnet tre middelaldersverd som nok tilhører graver, og det samme fenomenet kjennes fra domkirken i Bergen. Et kjent eksempel fra nyere tid er sjøoffiseren Iver Huitfeldts kårde fra hans grav i Hurum kirke.

17 oktober 2011

Dirk Hessels

I Tveit kirkes våpenhus er det oppstilt en praktfull gravstein av mørk bergart. Den snart 400 år gamle steinen har en innskrift på hollandsk, og man har sagt om den at den i sin tid ble lagt over graven til en fremmed kapteinshustru som døde om bord i et skip i en havn i nærheten, og hvis lik ble fraktet opp elven til kirken og gravlagt der.

Gravsteinen bærer ikke preg av vær og vind; det er bare de høyeste partiene som er litt slitt, helst gjennom tråkk. Trolig har steinen ligget i kirkegulvet og markert en grav i kirkens krypt. Innskriften er like lett og lese i dag som da den var ny:

“Her ligger begravet Femeyan Jansdr. som venter på den lykkelige oppstandelse. Denne har vært den høyst ærede frue av Capetyn Dierick Hessels, tjener av sin kongelige majestet av Danmark. Stedt til hvile den 27. august A-o 1635”, står det i oversettelse. Gravminnet er dessuten prydet med et våpenskjold, tydeligvis ektemannens.

Hvem var da denne kvinnen, og hvem var “capetynen” hun var gift med? Er det riktig som lokaltradisjonen i Tveit hevder, og at den dødes forbindelse til dette distriktet var rent tilfeldig?

Nei, ikke helt, lyder det korte svaret. Riktignok er det ikke mye vi vet om Femian Jansdatter, men ektemannen hennes, Dirk Hanssøn Hessels, var en av kong Christian den fjerdes betrodde menn. Da Femian døde i 1635, var han kaptein på kongens skip, Gribben, og dessuten generalvisitør i Norge. Med andre ord var Dirik Hessels den øverste ansvarlig for tollvesenet i Norge, og som sådan en betydelig maktperson. Tolloppsynet var uavhengig av lensadministrasjonen, så Hessels stod til ansvar for kongen, og ingen andre.

I 1620-årene viser kildene at Femian og Dirk bodde i Helsingør. Der hadde de en datter, Tielke Dirksdatter, som var gift med borgeren Berent Willumsen. Tielke ble gravlagt i den tyske kirken i Helsingør. Navnene Femian og Tielke tyder på at familien var av hollandsk opprinnelse, og det samme gjør jo språket på gravmælet i Tveit kirke. Helsingør hadde svært mange hollandske innbyggere på denne tiden.

I 1620 var Dirk Hessels undervisitør i Norge, der oppdraget var å “visitere de Skibe, som der indkommer, anlangendes forbudne Tømmer og Tolden paa de Steder, den ikke er forpagtet”. Men to år senere truet kong Christian med å legge ham i jern på Bremerholm. Da oppholdt han seg i en havn i Bratsberg len. Hvordan han hadde pådratt seg kongens mishag, vet vi ikke. Så veldig alvorlig var det neppe, for året etter ble Hessels utnevnt til den viktige stillingen som “øverste Visitateur” i Øresund, og skulle samtidig være ansvarlig for visiteringen i Norge.

En tid senere, i 1626, kjøper han kongens skip, “Den forlorne Søn”, på 75 lester. Året etter er Dirk Hessels med i den kongelige kommisjonen som skulle inspisere fyrvesenet i Danmark, og hvis arbeid resulterte i at vippefyr ble satt opp flere steder, blant annet på Anholt.

Etter den tid blir forbindelsene mellom Agdesiden og Dirk Hessels mer og mer tydelige i kildene, dels som en konsekvens av at havnene i den nåværende kristiansandsregionen økte i betydning. Høsten 1629 hører vi at Hessels har beslaglagt tre hollandske skip i Flekkerøy og ført dem til København. Et helt kobbel av adelsmenn får beskjed om å dømme i saken mellom Hessels, “vores Generalvisiteur”, og de hollandske skipperne Michel Gabes og Eggebret Harrens av Harlingen og Gert Folckes av Warnes i Frisland. Etter denne tid er ikke lenger Dirk Hessels visitør i Helsingør, men han utnevnes snart til generalvisitør i Norge, og får dessuten bestalling som visitør i Mandal og Nedenes len. I begynnelsen av 1630-årene er han blant annet involvert i etterforskningen når “en stor Hob Skibe” unndrar seg ringpengene i Flekkerøy. I 1634 hører vi at han en stund ligger syk hos Jacob Søffrensøn i Flekkerøy.

Det er liten tvil om at Dirk Hessels hadde slått seg ned et sted her i distriktet. I 1635, noen måneder før Femian Jansdatter døde, ble nemlig bygården Hessels hadde eid i Helsingør, solgt. Når så det prektige gravmælet viser at Tveit kirke ble valgt som gravsted for hustruen, er det grunn til å at det var i Tveit de to bodde.

15 oktober 2011

Roskilde 6 – langskibet fra Viken

Suðr gnauðuðu súðir,
segl hýnd við stag rýndu;
vík skar vandlangt eiki,
Visundr hneigði þrǫm sveigðan.

(Skibene fór brusende afsted sydpa; sejlene, hejste til toppen, pludrede med tovene; skibene med de høje master furede søen; Visund lod sin svejede side duve.)

Tjodolv Arnorsson: Magnússflokkr

Fund af historiske skibsvrag påkalder sig altid offentlighedens interesse. Fascinationen, af hvordan vore forfædre har levet og anvendt skibe og både for hundreder af år siden, er stærk. Det kan derfor heller ikke undre, at fundet i 1996-97 af hele 10 skibsvrag i forbindelse med anlæggelsen af den nye museumsø ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde vakte betydelig opmærksomhed. Samtidig med de arkæologiske undersøgelser blev der udtaget prøver fra alle vragene til en foreløbig dendrokronologisk dateringsundersøgelse, og inden de arkæologiske udgravninger var afsluttet, var så godt som alle vrag dateret. Resultaterne af årringsundersøgelserne viste, at de 10 skibe var blevet bygget i perioden fra begyndelsen af det 11. århundrede til begyndelsen af det 15. århundrede. Alle var klinkbyggede og rigget med mast og råsejl. Byggematerialet var overvejende eg.

Vragene blev fundet i bunden af Roskilde fjord, hvor Roskilde by har sin nærmeste havn i kvarteret Vindeboder (oprindeligt vendernes boder), et navn som er dokumenteret i kilder fra højmiddelalderen (1291). Mindre arkæologiske undersøgelser i det tidligere strandengsområde har påvist spor af bebyggelse fra første halvdel af 1000-årene, og de mange fund herfra af såkaldt østersøkeramik og vestslaviske knivskedebeslag gør det rimeligt at antage, at Vindeboder i realiteten var et vendisk kvarter. Byen som sådan var fra slutningen af 900-årene et vigtigt støttepunkt for kongemagten og – efter at Roskilde blev bispesæde i 1020 – kirken. Adam af Bremen beretter omkring 1070, at Harald Blåtand opførte en kirke og anlagde en kongsgård i Roskilde, og at han selv blev gravlagt i kirken.

Hvad angår de fundne skibsvrag, adskiller de sig på afgørende vis fra de mindst lige så kendte vrag, som blev udgravet i 1950’erne og 1960’erne ved Skuldelev længere oppe i fjorden. Men mens de sidstnævnte repræsenterer en konkret begivenhed – nemlig etableringen af en sejlspærring i det ene sejlløb ned til byen, den såkaldte Peberrenden – viser dateringerne, at skibene ud for Vindeboder er et resultat af en langvarig funktion; idet disse fartøjer til forskellige tider er forlist eller af andre årsager blevet efterladt på lavt vand inde i havnen. Pragtstykket blandt de udgravede skibe er det fartøj, der benævnes Roskilde 6, og som også er det ældste af vragene. Det blev fundet i februar 1997, da kanalen, som omkranser museumsøen, blev gravet ud. Vraget blev skadet i forbindelse med gravearbejdet, og det viste sig desuden, at den forudgående tørlægning ligeledes havde berørt fartøjet. Ellers var skibet temmelig godt bevaret, men agterstavnen var blevet delvis ødelagt, da fartøjet på et tidspunkt var forsøgt trukket ind på lavt vand. At man ikke havde formået at trække vraget op på land, skyldes antagelig dels vandstanden, dels at vraget hurtigt var blevet fyldt med sand. Da det blev fundet, lå vraget kun 60 cm under den nuværende havoverflade.

Et ganske særligt skib
Roskilde 6 var i sin tid blevet repareret, men er i øvrigt kun mærket af få brugsspor. Skibet er det længste, som hidtil er kendt fra vikingetiden. Med en køl på hele 32 meter, har skibet haft en samlet længde på 36–37 meter, mens bredden blot er 3,5 meter. Længde/bredde-forholdet på 11:1 er usædvanligt. Fartøjet tilhører gruppen af den sene vikingetids lange, smalle krigsfartøjer med høje stævne, som også omfatter Skuldelev 2 og Hedeby 1, og det har været godt forsynet med årer, således som denne type skibe altid er. Med en spantafstand på 78 centimeter har skibet haft 38 rum, og det har med andre ord haft 39 tofter med 78 roere og en besætning på omkring 100 eller flere. Til sammenligning har de tre bedst kendte og bedst bevarede skibe fra ældre vikingetid – gravskibene fra Gokstad, Oseberg og Tune – henholdsvis 16, 15 og 12 tofter. De nogenlunde jævnaldrende Skuldelev 2 og Hedeby 1 har derimod begge 30 tofter.

Det er ikke blot størrelsen, som gør Roskilde 6 til et helt specielt fartøj, men også den meget høje håndværksmæssige kvalitet. Stort set alle overflader er høvlede, og de reparationer, som er foretaget, mens skibet stadig var i drift, er meget omhyggeligt udført. De horisontale, T-formede kølsvinsknæ, der tjener til fastholdelse af kølsvinet, er meget elegant udformet. Der er anvendt udsøgte materialer til byggeriet, og egeplankerne i bordgangene er indtil otte meter lange. Kølen består af ét langt midterstykke og et endestykke (lot) mod hver af stævnene. Stævnloterne er specielt lange, og sammenføjningerne af midterstykket og loterne er usædvanlige og komplicerede, sandsynligvis for at den lange køl både skulle opføre sig som om og give udseende af at være gjort af et enkelt stykke tømmer. Sammen tyder disse forhold på, at vi har at gøre med et fartøj, som har hørt hjemme i et stormands- eller høvdingemiljø, slik Jan Bill har påpegt. Spørgsmålet er nu, om det er mulig at udbygge denne konklusion.

De skriftlige kilder
Ser vi på samtidige skjaldekvad og, ikke mindst, senere saga- og lovtekster, tegner der sig et vist mønster, hvad angår langskibenes størrelse og kapacitet i første halvdel af 1000-årene. Judith Jesch har analyseret skjaldekvadene og mener, at skeið, skejd, er den mest almindelige skibsbetegnelse. I de strofer, hvor ordet forekommer, fremgår det klart af sammenhængen, at det er tale om krigsfartøjer. De beskrives som lange og/eller smalle, lastet med våbenføre mænd og så videre. Snekkja, snekke, optræder langt sjældnere, og det synes, som om dette er et mindre skib i forhold til skejden. Heller ikke dreki, dragen, forekommer særlig ofte. I ældre litteratur bliver dragen af og til opfattet som en særlig skibstype, men Jesch argumenterer for, at der snarere er tale om en poetisk omskrivning med udgangspunkt i det faktum, at skibe kunne være forsynet med dyrehoveder i stævnene. Af Tjodolv Arnorssons (død 1066) vers om Harald Hårderådes leding fremgår det desuden, at et og samme skib kan være en drage så vel som en skejd:

Skeið sák framm at flœði,
fagrt sprund, ór ô hrundit;
kend hvar liggr fyr landi
long súð dreka ens prúða;
orms glóar fax of farmi
fráns, sízt ýtt vas hônum,
bôru búnir svírar
brunnit goll, af hlunni.

(Jeg så skibet (skejden) blive stødt ud af elven ud i søen; fagre kvinde, se hvor den prægtige drages lange side ligger foran landet; den skinnende drages manke skinner over ladningen, siden den blev ført ned fra rullestokkene; den prydede nakke bar smeltet guld.)


Holder vi os til beskrivelserne i Snorre Sturlassøns Olav den Helliges saga, refereres der stadig til skibsstørrelser. Oftest er det skibe med 20 rum (20 tofter) som omtales. Således hører vi om Øyvind Urarhorn, som havde ”en snekke, en 20 tofters” (kap. 52), om Asbjørn Selsbanes ”langskib, en snekke med 20 tofter” (kap. 118), om Sigurd og Tore Erlingssønner, som havde hver sin 20 tofters med 90 mand om bord (kap. 138, jf. kap. 144), om Arne-sønnene Torberg, Finn og Arne som hver havde en 20 tofters (kap. 138) og om Hårek fra Tjøtta, som ligeledes havde ”en snekke, en 20 tofters” (kap. 140). I samme klasse eller noget mindre er den 15 tofters, som kong Olav gav Kjetil fra Ringnes i gave (kap. 52) og Tore Hunds langskibs-busse med en besætning på omkring 80 (kap. 133). I samtlige tilfælde er det stormænd, og først og fremmest sådanne som teksten betegner som tilhørende det aristokratiske niveau under konger og jarler, som er ejere af skibene. Når det gælder størrelsen, er disse fartøjer sammenlignelige med de ledingsskibe, som omtales i de norske middelalderlige lovtekster (20- og 25-tofters).

Men den samme saga skildrer også større skibe, og disse er lige så tydeligt knyttet til tidens øverste samfundslag: konger og jarler. Erling Skjalgsson har for eksempel et krigsskib, ”en stor skejd”, på 32 rum (kap. 22, jf. kap. 144). Skibet havde en besætning på 200 (kap. 22). Olav Haraldsson nævnes i forbindelse med to langskibe, som tydeligvis er større end de mere ordinære stormandsskibe. Om skibet Karlhovde siges det blot, at det havde en besætning på 100 (kap. 45), mens Visunden (kap. 144), som kong Olav lod bygge, ifølge Magnus den Godes saga (kap. 19) havde over 30 rum. Håkon Jarl havde på sin side en drage på 40 rum (Olav den Helliges saga kap. 147), mens Knud den Stores drage hævdes at have været på hele 60 rum (kap. 147).

Overensstemmelsen mellem den skibsarkæologiske vurdering af Roskilde 6 og de skriftlige kilders udsagn, når det gælder fartøjstyper og -størrelse i første halvdel af 1000-årene er slående. Der er grund til at antage, at vi i Roskilde 6 har at gøre med et krigsskib, som har tilhørt en person af meget høj rang, sandsynligvis en konge eller en jarl. Skibet har været af typen skejd.

Dendrokronologi
Muligheden for at fortage dendrokronologiske undersøgelser af historiske skibsvrag forbedres hele tiden efterhånden som netværket af dendrokronologiske grundkurver bliver mere og mere finmasket. I de senere år er netværket for dendrokronologiske grundkurver for egetræ blevet udbygget med en grundkurve for det sydlige Norge, dækkende kystregionen fra Lindesnes i syd til og med regionen omkring Oslofjorden i øst. Det sydlige Norge hører til området for egetræernes naturlige udbredelse, og grundkurven er en væsentlig forudsætning for, at der kan udføres dendrokronologiske undersøgelser på historiske skibsvrag i Sydskandinavien.

Allerede ved den præliminære årringsundersøgelse af de første tre prøver fra Roskilde 6 stod det klart, at voksestedet for de træer, der var anvendt til bygningen af skibet, sandsynligvis skulle søges i områderne omkring Oslofjorden – Vestfold og Østfold - måske i Bohuslen. Undersøgelsen viste, at ingen af de tre prøver havde splintved bevaret samt, og at den yngste bevarede årring i de tre prøver var dannet i år 998. Korrigeres der for de manglende årringe i splintveddet kunne fældningstidspunktet for træerne, som de tre prøver stammede fra, sættes til første halvdel af det 11. århundrede, hvilket også angav tidspunktet for bygningen af skibet. Ved udvælgelse af prøver til en dendrokronologisk undersøgelse af et klinkbygget skib får man langt de bedste prøver til undersøgelse ved at udtage disse fra bordplankerne, som normalt er radialt udkløvede og derved indeholde rigtig mange årringe – i heldige tilfælde alle årringene fra marv til og med splintveddet. Spanterne er ikke egnede til årringsundersøgelse, idet de har spinkle dimensioner og som sådan ikke indeholder mange årringe, ligesom de ofte stammer fra træer, som er udvalgt på grund af kroget og atypisk vækst. Efter at alle skibsdele var dokumenteret blev der udtaget yderligere 12 prøver, og alle 15 prøver blev udtaget af bordplanker.

I alt er 11 prøver dateret. De 10 kan henføres til skibets byggetidspunkt, mens den 11. stammer fra en reparation. Årringskurverne for de ti prøver, som kan henføres til konstruktionsfasen af skibet, kan sammenregnes til en middelkurve på 339 år. Denne kurve er forsøgt kryds-dateret med de ”store” egetræskronologier, som er udarbejdet på grundlag af materiale, der er indsamlet i Mellem- og Nordeuropa. Særlig egetræskronologierne fra det sydlige Skandinavien var interessante, og den passer perfekt sammen med grundkurven for egetræ, som dækker regionen omkring Oslofjorden. Dette indicerer, at træerne, som prøverne stammer fra, har vokset i områderne omkring fjorden, sandsynligvis i Vestfold. Én af de ti prøver har rest af splintved bevaret, hvilket gør det muligt at bestemme fældningstidspunktet for træerne, som prøverne stammer fra, indenfor en snæver tidsramme. Den yngste bevarede årring i splintveddet blev dannet i år 1017, og korrigeres der for de manglende årringe kan fældningstidspunktet fastsættes til 1025-26 (indenfor tidsrummet 1018-1032) på grundlag af den splintstatistik som gælder for egetræer, der stammer fra det sydnorske område.

Årringskurven for prøven, som stammer fra en reparation indeholder 241 årringe. Den kryds-daterer ikke med kurverne for de tidligere nævnte 11 prøver, som indgår den beregnede middelkurve. Dette indicerer, at træet, som prøven stammer fra, har vokset under helt andre betingelser end træerne, som de øvrige daterede prøver stammer fra. Den kryds-daterer bedst med grundkurver, som er udarbejdet på grundlag af materiale, som er indsamlet i områderne omkring Østersøen. Det er ikke muligt at komme voksestedet nærmere på det foreliggende grundlag. Den yngste bevarede årring i prøven, som ikke har splintved bevaret, er dannet i 1024, og korrigeres der for manglende splintved, kan det beregnes, at den stammer fra et træ, der formentlig er fældet efter AD 1039. Skibet er altså repareret på dets færd rundt i Østersøen 20-30 år efter, at det blev bygget.

Fra Nesjar til Helgeå
For at opsummere: Skibet Roskilde 6, et langskib af typen skejd, er bygget i Oslofjord-området, mest sandsynligt i Vestfold omkring 1025, og det endte sine dage i Roskilde havn på et ukendt tidspunkt efter 1039 efter at være blevet repareret et sted i Østersø-området. I denne periode var de dansk-norske forbindelser, som også vort skib for så vidt udtrykker, særlig tætte. Ja, landområderne syd og nord for Skagerrak var i store dele af perioden samlet under én fælles konge, og skibe og flådemagt spillede en afgørende rolle i konflikterne mellem regenterne i de fremvoksende skandinaviske riger. Store dele af perioden var desuden præget af militær oprustning, og flere kilder beretter om store flåder under kongelig kommando. På denne baggrund er det muligt at skitsere hvilke politiske og militære relationer, der kan have ført til konstruktionen af Roskilde 6 og hvilke, som senere førte skibet sydpå til Roskilde. Det skal her nævnes, at Roskilde 6 ikke er noget enestående skibsarkæologisk eksempel på forbindelserne på tværs af Skagerrak i 1000-årene. To af fartøjerne i Skuldelev-fundet, nr. 1 og nr. 6, er således bygget af fyrretræ i Vestnorge, det første efter 1025 og det andet efter 1027. Og Skuldelev 1 er repareret 1050-1060 med egetræ, som har vokset i området omkring Oslofjorden.

I 1015, ti år før Roskilde 6 blev bygget, udruster den nye konge af Danmark, Knud den Store, en stor flåde for at erobre England. Året efter tages han i ed som Englands konge. Med på englandstogtet var den norske stormand Eirik Håkonsson jarl, den senere jarl af Northumbria, som siden årtusindskiftet havde siddet på magten i Vestnorge ved at anerkende den danske konge Svend Tveskægs overherredømme. Jarlen var ikke den eneste stormand fra det nuværende Norge, som støttede Knud den Store i hans bestræbelser for at vinde den engelske trone. En runeindskrift fra Galteland i Aust-Agder er for eksempel ristet til minde om en vis Bjor, som døde, da han var med i Knuds ”lid” i England. Som det ofte var tilfældet i 900- og 1000-årene, havde kong Svend ellers beholdt den direkte kontrol i Viken, hvilket i praksis vil sige kystlandskaberne fra Lindesnes til Göta elv. Hele Skagerrak-området var dermed et indre dansk farvand ved begyndelsen af vores periode, hvilket gør det umuligt at forstå de politiske og militære konflikter i begyndelsen af 1000-årene på baggrund af nutidens skandinaviske landegrænser.

Samtidig med at Knud den Store satte kursen mod England, kom den senere kong Olav Haraldsson (den hellige) tilbage til Norge fra England. Olav var søn af Harald Grenske, som ifølge den vestskandinaviske sagatradition havde kontrolleret Viken på Harald Blåtands vegne i slutningen af 900-årene. Det er usikkert, om Olav kom til Norge som den engelske kong Ethelreds allierede, eller om det skete i forståelse med kong Knud, som jo var optaget af at hævde sin arveret i England. Efter et søslag ved Nesjar syd for Vestfold i 1016, hvor Olavs flåde besejrede Eirik Jarls bror, Svein Håkonsson, følger under alle omstændigheder en periode, hvor Olav Haraldsson i kildene fremstår som konge af Norge.

Knud den Stores nordsøimperium var en væsentlig magtfaktor i det nordvestlige Europa. I 1025 hører vi om fjendskab mellem Olav Haraldsson og kong Knud. Det år hærger en norsk flåde de danske kyster. Året efter beretter flere kilder om et stort slag mellem Olav Haraldsson og svogeren, kong Anund Jakob i Sverige, på den ene side og en dansk-engelsk flådestyrke på den anden. Kilderne (Saxo, Heimskringla og William af Malmesbury) er ikke enige i udfaldet af slaget ved Helgeå i Skåne, men det er hævet over enhver tvivl, at slaget i det lange tidsperspektiv markerede indledningen på Knuds overherredømme i Skandinavien. Olav Haraldssons herredømme nord for Skagerrak tilhører således perioden fra Nesjar-slaget i 1016 til Helgeå-slaget ti år senere, hvor stadig flere af stormændene i Norge sluttede sig til kong Knud. I 1028 var Olav Haraldsson fordrevet. Forud for Helgeå-slaget beretter Heimskringla, når det gælder den store dansk-engelske opmarch i Roskilde, at der var ”en talstærk hær af udlændinge i Danmark, både englændere og nordmænd (Olav den Helliges saga, kap. 161). Knuds søn, Svein Alfivason, regerede derefter i Norge i sin fars navn.

Efter Knud den Stores død i 1035 gik det danske nordsørige i opløsning. Magnus den Gode, en 11-årig søn av Olav Haraldsson, tog magten i den norske del af riget efter at have indgået et forbund med flere af de stormænd, som tidligere havde støttet Knud. Da Knuds efterfølger, Hardeknud, døde i 1042, overtog en søn af Ethelred, Edward, kongeværdigheden i England, mens Magnus den Gode blev kåret til konge også i Danmark. I årene, som fulgte, var der stadig konflikter mellem Magnus og prætendenten til den danske trone, Svend Estridsen, Knud den Stores søstersøn. I 1047 fordrev Svend kong Magnus fra Danmark, og kort tid efter dør Magnus, og Svend Estridsen bliver konge. Året før havde Magnus måttet acceptere farbroderen, Harald Hårderåde, som medregent. Efter Magnus’ død fulgte så en lang periode med krig mellem Harald Hårderåde og Svend Estridsen, og først i 1064 opgav Harald sit krav på den danske trone. Svend opretholdt på sin side kravet på kongeværdigheden i England.

Det er inden for dette ca. 50 år lange tidsrum med alle dets konflikter og kontakter på tværs af Skagerrak, at vi skal søge Roskilde 6-skibets ”karriere” fra nybygget krigsfartøj til vrag. Søger vi efter den direkte baggrund, for at skibet blev bygget, er der flere muligheder. Sagakilderne beskriver en storstilet oprustning af flåden under Olav Haraldsson såvel forud for Nesjar-slaget som forud for den begyndende konflikt med Knud den Store i 1025 og det følgende slag ved Helgeå. I 1016, inden slaget ved Nesjar, fortæller Heimskringla (Olav den Helliges saga, kap. 47), at Olav Haraldsson havde opbygget en stor flåde i Viken. Kongen selv havde et skib, som hed Karlhovde, og den legendariske Olavssagaen (kap. 24) oplyser endvidere, at dette skib var blevet bygget vinteren før, da Olav opholdt sig i Viken. Karlhovde er det eneste navngivne skib i de bevarede kilder, som har proveniens fælles med Roskilde 6. Før slaget ved Helgeå blev en ny, stor flåde udrustet. Den bestod ifølge sagaen af 350 skibe. Nu hed Olavs eget skib Visunden, ”det var et vældig stort skib; i forstavnen havde det et bisonhoved, som var belagt med guld”. Det var dette skib, der som tidligere nævnt havde 30 rum. Visunden var ifølge Heimskringla bygget i Trondheim, og skibet var blandt dem, som overlevede Helgeå-slaget. Ifølge skalden Tjodolv Arnorssons Magnússflokkr var det den gamle Visunden, som var Magnus den Godes eget skib, da han rejste til Danmark for at blive kronet der i 1042. Omfanget af oprustningen i Oslofjord-området forud for Helgeå-slaget illustreres på bedste vis i Heimskringla, som skildrer, hvordan der efter slaget ikke var andet end bondeskuder at få fat på i Vestfold (Olav den Helliges saga, kap. 167).

Men selvom byggetidspunktet for Roskilde 6 ligger inden for den periode da Olav Haraldsson havde herredømmet i Viken, er det ikke sikkert, at byggeriet har foregået i hans regi. Der er mange eksempler på stormænd, som stod på Knud den Stores side, og også senere – under Magnus den Gode og Harald Hårderåde – omtales stormænd, som sluttede sig til den danske konge. Morkinskinna fortæller for eksempel om Håkon, søn af lensmanden Ivar Hvite i Viken, som efter en konflikt med Harald Hårderåde sluttede sig til kong Svend Estridsen og blev hans landeværnsmand.

Tilsvarende mange muligheder er der, når det gælder de begivenheder, som førte skibet til Roskilde mange år efter, at det var blevet bygget. Det kan være sket i forbindelse med stridighederne mellem Olav og Knud i 1020-årene, mens Magnus var konge i både Danmark og Norge i 1040-årene, eller da Harald kæmpede mod Svend frem til 1064, for bare at nævne et par alternativer. Skibets helt specielle karakter gør, at det trods alt ikke er usandsynligt, at bygherren faktisk er at finde blandt de konger og stormænd, der er omtalt her, og det må regnes for i højeste grad sandsynligt, at fartøjet har deltaget i én eller flere af de dansk-norske konflikter, som satte præg på første halvdel af 1000-årene, det være sig slaget ved Helgeå eller senere sammenstød.

(Av Niels Bonde og F.-A. Stylegar)

Litteratur
Baillie, M.G.L. & J. Pilcher 1973: A simple cross-dating program for tree-ring research, Tree-Ring Bulletin 33, pp. 7-14.
Baittinger,Claudia, Niels Bonde, Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar. 2009: “Med ryggen til fjellet” – dendrokronologi og eika på Sørlandet. Årbok 2009 Fortidsminneforeningen, s. 157-164.
Bartholin, Thomas. S. 1998. Dendrokronologisk undersøgelse af Vrag 1 og 6 fra Skuldelevfundet. NNU Rapport 15 • 1998. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Bill, Jan, Morten Gøthche & Hanne Marie Myrhøj 1998: Nordeuropas største skibsfund. Ni skibe fra vikingetid og middelalder under museumsøen i Roskilde. Nationalmuseets Arbejdsmark 1998, s. 136-158.
Bill, Jan, Morten Gøthche & Hanne Marie Myrhøj 2000: Roskildeskibene. I: T. Christensen og M. Andersen (red.): Civitas Roscald – fra byens begyndelse, s. 211-258. Roskilde.
Bjørgo, N. 1965: Skipstypar i norrøne samtidssoger. Sjøfartshistorisk årbok 1965, s. 7-20.
Bonde, Niels 1984: Dendrokronologiske undersøgelser på skibstømmer fra Fribrødre Å ved Maglebrænde på Falster, Hikuin, 10, s. 275-278.
Bonde, Niels & Ole Crumlin-Pedersen 1990: The dating of Wreck 2, the Longship, from Skuldelev, Denmark, News Warp, nr. 7, s. 3-6.
Bonde, Niels, Christensen, Kjeld, Eriksen Orla H. & Kent Havemann 1991: Dendrokronologiske dateringsundersøgelser på Nationalmuseet 1990. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1990. København, ss. 226-242.
Bonde, Niels & Arne Emil Christensen 1993: Dendrochronological dating of the Viking Age Ship burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway, Antiquity, vol. 67, number 256, ss. 575-583
Bonde, Niels 1994: De norske vikingeskibsgraves alder. Et vellykket norsk-dansk forskningsprojekt. Nationalmuseets Arbejdsmark 1994. pp. 128-148. English summary.
Bonde, Niels 1997: Dendrochronological Dating of the Viking Age Ship Burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway. Archaeological Sciences 1995. Proceedings of a conference on the application of scientific techniques to the study of archaeology. Liverpool, july 1995. Oxbow Monograph 64, ss. 195-200.
Bonde, Niels & Aoife Daly 1999: Dendrokronologiske undersøgelser 1998. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1998. København, ss. 346-364.
Bonde, Niels & Aoife Daly 2000: Dendrokronologiske undersøgelser 1999. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1999. København, ss. 326-339.
Bonde, Niels 2005. Træ som arkæologisk kilde – nye muligheder. Arkeologi och naturvetenskap. Gyllenstiernska Krapperupstiftelsens Symposium Nr. 6 År 2003, ss. 344-352.
Bonde, Niels & Frans-Arne Stylegar 2009: Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Viking vol 72, s. 149-168.
Bonde, Niels 2010: Dendrokronologisk undersøgelse af prøver fra historisk skibsvrag (vrag 6) fundet i ’Roskilde gl. havn’. NNU Rapport 3 • 2010. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Brøgger, Anton W. 1940: Fra Helgeån til Stiklestad. Viking vol 4, s. 1-39.
Brøgger, Anton W. & Håkon Shetelig 1950: Vikingeskipene. Oslo.
Christensen, Kjeld & Kent Havemann 1998: Dendrochronology of oak (Quercus sp.) in Norway. AmS-Varia 32, Stavanger, s. 59-60.
Crumlin-Pedersen, Ole 1997: Viking-Age Ships and Shipbuilding in Hedeby/Haithabu and Scleswig. Ships and Boats of the North 2. Schleswig & Roskilde.
Crumlin-Pedersen, Ole & Olaf Olsen (red.) 2002: The Skuldelev Ships I. Topography, Archaeology, History, Conservation and Display. Ships and Boats of the North 4.1. Roskilde.
Den legendariske Olavssaga 2000: Oversatt av K. Flokenes. Stavanger.
Den Norsk-islandske skjaldedigtning 1912-1915: Udgitt ved Finnur Jonsson. København.
Eriksen, Orla H. 1993: Dendrokronologisk undersøgelse af skibsvrag fra Klåstad, Norge. NNU Rapport 21 • 1993. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Falk, Hjalmar 1912: Altnordisches Seewesen. Heidelberg.
Helgesson, Bertil 2003: Slaget vid Helge å – några aspekter på ett sägenomspunnet slag. Föreningen Gamla Christianstads årsskrift, s. 5-17.
Hultén, Eric 1971: Atlas över växternas utbredning i Norden. Stockholm.
Jesch, Judith 2001: Ships and Men in the Late Viking Age. The Vocabulary of Runic Inscriptions and Skaldic Verse. Woodbridge.
Malmros, Rikke 1985: Leding og skaldekvad. Det ellevte århundredes nordiske krigsflåder, deres teknologi og organisation og deres placering i samfundet, belyst gennem den samtidige fyrstedigtning. Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, s. 89-139.
Moberg, Ove 1989: The battle of Helgeå. Scandinavian Journal of History 14:1, s. 1-19.
Morkinskinna 2001: Oversatt av K. Flokenes. Stavanger.
Snorre Sturlasons kongesagaer 2009: Redigeret af Finn Hødnebø. Oslo.
Ulriksen, Jens 2000: Vindeboder – Roskildes tidlige havnekvarter. I: T. Christensen og M. Andersen (red.): Civitas Roscald – fra byens begyndelse, s. 145-198. Roskilde.

12 oktober 2011

Bergs kirkegård

Har du hørt om den gamle kirkegården på Berge i Lyngdal? Den er nevnt et par ganger i kildene fra tiden før reformasjonen. Stedsnavn som Bergs kjørkegard, Kjørkegardsåkeren og Kjørkeledet avslører at kirkegården lå et sted i nærheten av byttet mellom Rossfjord og Berge, der amtmann P. Holm i 1790-årene fortalte at det “findes Tegn til at have været en Kirkegaard uden at man veed at der i fordum Tid har staaet en Kirke”. En kildeopplysning jeg tilfeldig kom over i Statsarkivet i Kristiansand, godtgjør at kirkegården ble brukt også etter reformasjonen, idet en mann som hadde tatt sitt eget liv, ble gravlagt der i 1623. Slikt ble det bråk av, og saken endte på tinget.

Første gang vi hører om kirkegården på Berge, er i 1388. Det året, det første i dronning Margaretas regjeringstid, vitner nemlig presten i Å (Lyngdal), Håvard Jonsson, og to andre lyngdøler at de hadde vært samlet “j kirkiugardenom a Berrghi” på Mikkelsmess (29. september) med mange andre gode menn. Der overvar de at Roald Petersson og hustruen Steinvor Øyulfsdotter solgte en part i Høyland mot en part i Birkeland og 20 mark i løsøre.

Så går det åtti år før vi igjen møter en henvisning til kirkegården på Berge i kildene våre. I 1465 dømmer tolv lagrettemenn i Lister Torgeir Aresson til å bøte én mark i gull til avdøde Jon Torkelssons barn, enda om lagretten fant at Torgeir ikke kunne holdes ansvarlig for at Jon var død ved drukning.

Denne rettssaken hadde altså funnet sted “a Bergs kirkiugarde j Lygnodale”, og tidspunktet var nesten det samme som i forrige tilfelle – “manedaghen nestæ efter Michialsmesso dagh”. Det er liten tvil om at Mikkelsmess var tiden da tinget (høsttinget) for Bergs tinghå eller skipreide ble avholdt. Bergs tinghå omfattet et område som mer eller mindre tilsvarte den nåværende Lyngdal kommune. Likevel skiller denne situasjonen seg fra det som oftest er tilfelle med bygdetingene på Agder i senmiddelalderen, som sjelden ser ut til å foregå i tilknytning til kirker eller kirkegårder (både eiendomshandler og rettsforhandlinger kunne imidlertid foregå på kirkebakken).

Både navn og tradisjon peker ellers ut moen mellom Berge og Rosfjorden som stedet der bygdetinget (skipreidetinget) ble holdt, uten at vi vet nøyaktig hvor. Det stedsnavnet som kanskje mest direkte peker mot tinget, er Tingvollen. Denne ligger imidlertid helt nede ved Rosfjorden, ca. 150 meter nord for Sørlandsbadet. Uansett, i tilknytning til tingstedet har det altså vært en kirkegård, trolig også en kirke. Kirken/kirkegården har vel neppe hatt direkte forbindelse med et gårdstun, slik middelalderkirkene på landsbygda gjerne har ellers (tenk bare på Austad kirke). Kanskje har den vært en kirke som først og fremst var knyttet til ting og tingsamlinger? Det er jo dessuten mulig, gitt koblingen til Mikkelsmess, å tenke seg at kirken på Berge var viet til St. Mikael…

Hendelsen i 1623

Likevel ser det ut til at kirken og kirkegården på Berge ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen i 1537, selv om tingsamlingene fremdeles ble holdt i området. I 1623 beskrives nemlig kirkegården som øde. Men denne siste kilden blir vi nødt til å nærme oss via en liten omvei!

Det har seg nemlig slik at tingbøkene fra denne perioden er tapt. Men ved et tilfelle har vi bevart for ettertiden utdrag av enkelte protokoller fra første halvdel av 1600-årene. Hundre år eller så etter dette var nemlig Jens Braunmann, som residerte på Boen i Tveit, innom en uthavn – vi vet ikke hvilken – på reise mellom Arendal og Kristiansand. Der ute brukte en skolelærer den da hundre år gamle rettsprotokollen til leseøvelser for elevene! Braunmann tok med seg boken, og da han døde i 1752, havnet boken hos hans svoger, Arendalskjøpmannen Thomas Ellefsen. Siden forsvant tingboken igjen, men ikke før Ellefsen hadde skrevet av en del utdrag, og avskriften er bevart. Det er i denne avskriften, de såkalte “Ellefsens excerpta”, at vi finner en henvisning til kirkegården på Berge.

Det dreier seg om en sak som var oppe på rådstua i Kristiansand høsten 1642, på lagtinget. Av sammenhengen forstår vi at saken er en del av en prosess mot den tidligere kongelige fogden i Lister, Johan Widow. Widow hadde i sin tid vært kongens tjener på Huseby, men hadde fått rykte på seg for å putte majestetens inntekter i egen lomme. Den delen av saken som er av interesse for oss i denne sammenheng, er en bot som Odd Osmundsøn Svennevig i Lyngdal hadde betalt mange år tidligere, men som ikke var blitt regnskapsført. Dessverre er ikke avskriften fullstendig, men det fremgår at Odd og flere andre personer 19 år tidligere hadde begravd en død mann, en selvmorder, “udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen”.

Etter datidens lovverk var dette forbudt. Mennesker som hadde tatt sitt eget liv, skulle ikke gravlegges på kirkegården. Det var først i 1842 at forbudet ble opphevet. I middelalderlovene het det seg at selvmordere skulle begraves i flomålet, der sjø og land møtes, og dette fortsatte man med i en del tilfeller også på 1600- og 1700-tallet. Men tanken om å benytte en nedlagt kirkegård til formålet, må ha vært nærliggende, slik den var for Odd Osmundsøn.

Men Odd var altså blitt bøtelagt for denne handlingen, og han hadde også betalt de 30 riksdalerne. Nå, 19 år senere, møter han i retten med skriftlig erklæring fra den tidligere lensherren, Christoffer Gøye, om at saken for lengst er gjort opp. Sistnevnte bodde i 1642 på Hisøy ved Arendal. Erklæringen er verdt å sitere i sin helhet:

“A.o 1642 d. 3d Septembris haffver Odt Svineviig udj Listerlehn mig anmoedet ladet, och vaer aff mig begierendis, Jeg hannom at at ville meddiele, mit Videnschaff, belangendis een døed mand som hand med fliere haffver nedersatt, och begraffvet udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen, da vaar derom udj sin tids forhverffedt dom, och Jeg siden des Sagh haffver affsoenet, for tredie Rixdaler, som den Letferdige Compan Johan Vidou schullet indfordrett, och Kong. maie. och mig haffvet till Regenschab førtt, hvilket aff hannom icke er scheett /: dog for min dend fembte part forschr.ne Johan Vidou Jeg achter om at søge :/ saa udi Sandhed, daa med min egen haand har underschreffvet, Ex Hiserøen Anno & die ut supra, Christoffer Gøye. Egen hannd.”

03 oktober 2011

1821-utskiftningene

13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på Dåreid, og jorder som frem til da hadde vært delt mellom alle bøndene på gården, fikk nye eiere. For at hvert bruk skulle få sine teiger mest mulig samlet, måtte flere av brukene flytte ut fra det gamle fellestunet på høydedraget rett nord for Dåreidvannet. Slik var det på mange av gårdene i Spind i disse årene.

Det er en innarbeidet oppfatning at det først var med den utskiftningsloven som ble gjort gjeldende fra 1858 av, at oppløsning av teigblanding og klyngetun fikk noe særlig omfang på Sør- og Vestlandet. Den eldre loven, Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, som kom i 1821, har gjerne vært omtalt som mindre hensiktsmessig. Ja, i mange bygder kan det ved første øyekast se ut til at det ikke ble gjennomført spesielt mange utskiftninger etter den nye loven, heller. Spind er en slik bygd. Men når man går kildene nærmere etter i sømmene, ser man at forklaringen på dette siste forholdet er at det knapt var behov for noen utskiftning etter loven fra 1858 i Spind. For her var flertallet av gårdene blitt utskiftet 10, 20, 30 år tidligere – etter den utskjelte 1821-loven. Av de 52 matrikkelgårdene i Spind, hadde det nemlig vært utskiftning på 29 mellom 1825 og 1857.

Sammenlignet med nabolandene begynte utskiftningene i Norge på et sent tidspunkt, og lovverket var da tydelig påvirket av først danske (1821-loven) og deretter svenske forhold. I Danmark var stavnsbåndet blitt opphevet og landboreformene satt i gang fra 1784 med utskiftninger og oppløsning av landsbyfellesskap. Etter hvert begynte man i København og bekymre seg for “det skadelige fellesskapet” (teigblandingen) også i den norske delen av riket. Fra amtmennene i Norge ble utførlige innberetninger om ”jordfellesskapet” sendt til hovedstaden. Et lovutkast lå ferdig da unionen mellom Danmark og Norge ble historie i 1814, og det var dette som lå til grunn for den loven som ble vedtatt av Stortinget i 1821.

Viktige bestemmelser i loven var:

  • · Teigene til én eier skulle i størst mulig utstrekning samles på ett sted
  • · Som grunnlag for jordskiftet skulle man bruke landskylden. De forskjellige delene av innmarka skulle takseres etter bonitet
  • · Brukerne skulle selv bekoste utskiftningen, og utgiftene skulle dekkes etter hver enkelt bondes del av gårdens samlede skyld
  • · Utskiftning var en frivillig ordning, men gårder som tilhørte kirken samt embetsgårder skulle arronderes på nytt før de fikk ny bruker

I praksis gjorde loven fra 1821 det bare mulig med utskiftning, den påla det slett ikke. I vestre deler av Lister og Mandals amt, der det forekom utstrakt teigblanding, er det store forskjeller fra bygd til bygd med hensyn til hvilke konsekvenser denne første utskiftningsloven fikk. I Spangereid og Tonstad har loven nesten ikke satt spor, mens det forekom et betydelig antall utskiftninger f. eks. i Lyngdal, Vanse og Hidra – og i Spind, altså. Det har nok en viss sammenheng med hvor langt bruksdelingen var kommet i den enkelte bygd, men skyldes sikkert også andre forhold, herunder sterke enkeltpersoners innflytelse.

Mange utskiftninger

De fleste av disse tidlige utskiftningene ble tinglyst, og dermed kan man finne opplysninger om dem – ofte nokså knappe, riktig nok – i pantebøkene. Men det fantes også det som er blitt kalt “private utskiftninger”, og som slett ikke alltid ble tinglyst, og oftest bare når det var nødvendig, f. eks. i forbindelse med konflikter eller nye utskiftninger. Det kunne derfor gå lang tid fra en privat utskiftning ble gjennomført og til den ble tinglyst; på Tjersland i Lyngdal hadde man utskiftning i 1823, og denne ble ikke innført i panteboken før i 1889. Tallene for Spind som er gjengitt ovenfor, inneholder ikke utskiftninger av denne typen, slik at det i prinsippet kan ha vært enda flere enn 29 matrikkelgårder som ble utskiftet etter den første loven.

Flere av de største og mest oppdelte gårdene i Spind ble utskiftet i disse årene. Det var vel gjerne her problemene knyttet til teigblandingen ble opplevd som størst. Spindanger (11 bruk i 1865) ble utskiftet i 1837, Lyngsvåg (12 bruk i 1865) i 1826, Sævik (22 bruk i 1865) i 1834 og Helle (14 bruk i 1865) i 1841, for bare å nevne noen. Utskiftningen på Helle må ha vært usedvanlig krevende – den ble påbegynt i september 1837, og ikke avsluttet før i juni 1841.

Den første utskiftningen jeg har funnet i kildene, skjedde på Ytre Stautland i 1825. Ellers kunne det forekomme at det ble gjennomført flere enn én utskiftning etter 1821-loven. På Reisvåg var det utskiftning som omfattet hele gården i 1828 og igjen i 1840. De fleste utskiftningene var begrenset til teigene i innmarka, men det fantes unntak. Bumarka i Reisvåg ble delt i 1826, og det var utskiftninger av utmark på Ytre Stautland i 1844, i Våge i 1850 og i Berevåg i 1857.

I en del tilfeller var det ikke mulig å gjennomføre utskiftning uten å flytte på hus. Av og til ligger murer, hager og små jordlapper igjen i det gamle tunet som stumme vitner om en bosetningsform som trolig hadde eksistert siden middelalderen da fellestunet ble oppløst for 150 år siden. Disse sporene er viktige kulturminner. Slik er det på Bruhauen under Husefjellet på Dåreid, og det er ikke det eneste eksemplet i bygdene her omkring. Det finnes et godt bevart “klyngetun” av denne typen også på Ås i Austad sogn, og for alt jeg vet, finnes det flere også i Spind.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...