25 oktober 2011

"Om et norsk National-Museum"

Danmark og Sverige har i likhet med de fleste andre land i Europa, sine nasjonalmuseer viet til kulturhistorisk formidling. Norge utgjør i så måte et unntak. Oslo har et Kulturhistorisk museum og et Norsk folkemuseum, men ingen av dem har status som nasjonalmuseer. Idéen om et kulturhistorisk nasjonalmuseum er imidlertid gammel, og den dukker fra tid til annen opp igjen, senest i forbindelse med diskusjonen om en eventuell flytting av Kulturhistorisk museum til Bjørvika.

I 1863 foreslo Fortidsminneforeningens formann og sekretær, Nicolay Nicolaysen, å opprette et “rigsmuseum”; ganske sikkert var inspirasjonen hentet fra Danmark, der statens kulturhistoriske samlinger var blitt samlet under ett tak i Prinsens Palæ i København i 1850-årene. Alt før den tid hadde Rudolf Keyser, som var Oldsaksamlingens første bestyrer, og numismatikeren C. A. Holmboe drøftet tanken.

På det tidspunktet fantes det alt en oldsaksamling ved Universitetet i Kristiania; den kunne for så vidt føre sin spede begynnelse like tilbake til 1811. Nå, mente mange, både i de vitenskapelige miljøene og på Stortinget, var hovedoppgaven å supplere den forhistoriske samlingen med gjenstander fra nyere tid – slike som kunne vise “almuens” skikker og materielle kultur.

Folkekulturen var et nøkkelbegrep i tiden. I 1879 søkte Yngvar Nielsen ved Universitetets etnografiske samling Stortinget om en ekstraordinær bevilgning på 1000 kroner for å bygge opp en slik samling. Det ble nederlag i avstemningen, men bare med ni stemmers overvekt. Det var ikke tanken om et museum for folkekultur man var mot, men heller koblingen til den etnografiske samlingen. Flere av representantene pekte på at man ikke kunne vise norske folkedrakter sammen med fjærprydede indianere, og det ble pekt på behovet for en samlet plan.

En slik plan var det Kristiania-arkeologen Ingvald Undset (bildet) kom opp med i 1885, da han på egen hånd gav ut propagandaskriftet Om et norsk National-Museum. Her leverte han argumenter for hvorfor landet trengte et landsdekkende museum som skulle omfatte alle perioder, “fra de ældste tider indtil de nyeste, fra de ældste primitive stadier, som vi kan komme på spor efter, indtil den nationale kulturs høieste blomstring i den hjemlige kunst fra de sidste tider”. Han ville bygge nytt og stort, og han ville plassere de kulturhistoriske utstillingene på øvre Thullinløkka, vis-a-vis det nybygde Nasjonalgalleriet – som han også ville inkludere i sitt nasjonalmuseum:

“De af vore forhåndenværende samlinger, der efter dette vil falde ind under det norske nationalmuseum, der bliver at organisere, vil altså blive: nationalgalleriet, skulpturmuseet, kobberstiksamlingen, kunstindustrimuseet, museet for nordiske oldsager, myntkabinettet og etnografisk museum. De tre sidste samlinger er som bekendt nu knyttede til universitetet; ved organisationen af et nationalmuseum måtte de da ei blot flyttes ud fra universitetets bygninger, men også i administrativ henseende skilles ud derfra,” skrev han.

Undsets forslag ble et stykke på vei gjennomført i 1904, da Oldsaksamlingen, Myntkabinettet og Etnografisk museum kunne flytte inn i nye lokaler nettopp på Thullinløkka. Men da hadde Norsk folkemuseum for lengst sett dagens lys, og det var ikke lenger noe tema å supplere de forhistoriske samlingene med nye tids gjenstander. I stedet gjennomførte man i løpet av få år en overføring av etterreformatoriske gjenstander fra Oldssaksamlingen til folkemuseet.

En annen strek i regningen for den opprinnelige planen var at Fornminneloven av 1905 delte det arkeologiske forvaltningsansvaret mellom Oldsaksamlingen og fire andre museer. Et tiltrengt nybygg fikk man, men prisen var altså å bli henvist til status som landsdelsmuseum. Men den gamle tanken om et samlet kulturhistorisk museum fortsatte en slags undergrunnstilværelse. Av og til har den stukket hodet frem – kanskje tydeligst hos A.W. Brøgger, som sørget for at Vikingskipshuset fikk sin plassering like ved Norsk folkemuseum. Og fremdeles i dagens debatt er det tydelig at de to gamle kulturhistoriske institusjonene i hovedstaden er knyttet til hverandre i et skjebnefellesskap.

Ingen kommentarer: