12 oktober 2011

Bergs kirkegård

Har du hørt om den gamle kirkegården på Berge i Lyngdal? Den er nevnt et par ganger i kildene fra tiden før reformasjonen. Stedsnavn som Bergs kjørkegard, Kjørkegardsåkeren og Kjørkeledet avslører at kirkegården lå et sted i nærheten av byttet mellom Rossfjord og Berge, der amtmann P. Holm i 1790-årene fortalte at det “findes Tegn til at have været en Kirkegaard uden at man veed at der i fordum Tid har staaet en Kirke”. En kildeopplysning jeg tilfeldig kom over i Statsarkivet i Kristiansand, godtgjør at kirkegården ble brukt også etter reformasjonen, idet en mann som hadde tatt sitt eget liv, ble gravlagt der i 1623. Slikt ble det bråk av, og saken endte på tinget.

Første gang vi hører om kirkegården på Berge, er i 1388. Det året, det første i dronning Margaretas regjeringstid, vitner nemlig presten i Å (Lyngdal), Håvard Jonsson, og to andre lyngdøler at de hadde vært samlet “j kirkiugardenom a Berrghi” på Mikkelsmess (29. september) med mange andre gode menn. Der overvar de at Roald Petersson og hustruen Steinvor Øyulfsdotter solgte en part i Høyland mot en part i Birkeland og 20 mark i løsøre.

Så går det åtti år før vi igjen møter en henvisning til kirkegården på Berge i kildene våre. I 1465 dømmer tolv lagrettemenn i Lister Torgeir Aresson til å bøte én mark i gull til avdøde Jon Torkelssons barn, enda om lagretten fant at Torgeir ikke kunne holdes ansvarlig for at Jon var død ved drukning.

Denne rettssaken hadde altså funnet sted “a Bergs kirkiugarde j Lygnodale”, og tidspunktet var nesten det samme som i forrige tilfelle – “manedaghen nestæ efter Michialsmesso dagh”. Det er liten tvil om at Mikkelsmess var tiden da tinget (høsttinget) for Bergs tinghå eller skipreide ble avholdt. Bergs tinghå omfattet et område som mer eller mindre tilsvarte den nåværende Lyngdal kommune. Likevel skiller denne situasjonen seg fra det som oftest er tilfelle med bygdetingene på Agder i senmiddelalderen, som sjelden ser ut til å foregå i tilknytning til kirker eller kirkegårder (både eiendomshandler og rettsforhandlinger kunne imidlertid foregå på kirkebakken).

Både navn og tradisjon peker ellers ut moen mellom Berge og Rosfjorden som stedet der bygdetinget (skipreidetinget) ble holdt, uten at vi vet nøyaktig hvor. Det stedsnavnet som kanskje mest direkte peker mot tinget, er Tingvollen. Denne ligger imidlertid helt nede ved Rosfjorden, ca. 150 meter nord for Sørlandsbadet. Uansett, i tilknytning til tingstedet har det altså vært en kirkegård, trolig også en kirke. Kirken/kirkegården har vel neppe hatt direkte forbindelse med et gårdstun, slik middelalderkirkene på landsbygda gjerne har ellers (tenk bare på Austad kirke). Kanskje har den vært en kirke som først og fremst var knyttet til ting og tingsamlinger? Det er jo dessuten mulig, gitt koblingen til Mikkelsmess, å tenke seg at kirken på Berge var viet til St. Mikael…

Hendelsen i 1623

Likevel ser det ut til at kirken og kirkegården på Berge ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen i 1537, selv om tingsamlingene fremdeles ble holdt i området. I 1623 beskrives nemlig kirkegården som øde. Men denne siste kilden blir vi nødt til å nærme oss via en liten omvei!

Det har seg nemlig slik at tingbøkene fra denne perioden er tapt. Men ved et tilfelle har vi bevart for ettertiden utdrag av enkelte protokoller fra første halvdel av 1600-årene. Hundre år eller så etter dette var nemlig Jens Braunmann, som residerte på Boen i Tveit, innom en uthavn – vi vet ikke hvilken – på reise mellom Arendal og Kristiansand. Der ute brukte en skolelærer den da hundre år gamle rettsprotokollen til leseøvelser for elevene! Braunmann tok med seg boken, og da han døde i 1752, havnet boken hos hans svoger, Arendalskjøpmannen Thomas Ellefsen. Siden forsvant tingboken igjen, men ikke før Ellefsen hadde skrevet av en del utdrag, og avskriften er bevart. Det er i denne avskriften, de såkalte “Ellefsens excerpta”, at vi finner en henvisning til kirkegården på Berge.

Det dreier seg om en sak som var oppe på rådstua i Kristiansand høsten 1642, på lagtinget. Av sammenhengen forstår vi at saken er en del av en prosess mot den tidligere kongelige fogden i Lister, Johan Widow. Widow hadde i sin tid vært kongens tjener på Huseby, men hadde fått rykte på seg for å putte majestetens inntekter i egen lomme. Den delen av saken som er av interesse for oss i denne sammenheng, er en bot som Odd Osmundsøn Svennevig i Lyngdal hadde betalt mange år tidligere, men som ikke var blitt regnskapsført. Dessverre er ikke avskriften fullstendig, men det fremgår at Odd og flere andre personer 19 år tidligere hadde begravd en død mann, en selvmorder, “udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen”.

Etter datidens lovverk var dette forbudt. Mennesker som hadde tatt sitt eget liv, skulle ikke gravlegges på kirkegården. Det var først i 1842 at forbudet ble opphevet. I middelalderlovene het det seg at selvmordere skulle begraves i flomålet, der sjø og land møtes, og dette fortsatte man med i en del tilfeller også på 1600- og 1700-tallet. Men tanken om å benytte en nedlagt kirkegård til formålet, må ha vært nærliggende, slik den var for Odd Osmundsøn.

Men Odd var altså blitt bøtelagt for denne handlingen, og han hadde også betalt de 30 riksdalerne. Nå, 19 år senere, møter han i retten med skriftlig erklæring fra den tidligere lensherren, Christoffer Gøye, om at saken for lengst er gjort opp. Sistnevnte bodde i 1642 på Hisøy ved Arendal. Erklæringen er verdt å sitere i sin helhet:

“A.o 1642 d. 3d Septembris haffver Odt Svineviig udj Listerlehn mig anmoedet ladet, och vaer aff mig begierendis, Jeg hannom at at ville meddiele, mit Videnschaff, belangendis een døed mand som hand med fliere haffver nedersatt, och begraffvet udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen, da vaar derom udj sin tids forhverffedt dom, och Jeg siden des Sagh haffver affsoenet, for tredie Rixdaler, som den Letferdige Compan Johan Vidou schullet indfordrett, och Kong. maie. och mig haffvet till Regenschab førtt, hvilket aff hannom icke er scheett /: dog for min dend fembte part forschr.ne Johan Vidou Jeg achter om at søge :/ saa udi Sandhed, daa med min egen haand har underschreffvet, Ex Hiserøen Anno & die ut supra, Christoffer Gøye. Egen hannd.”

Ingen kommentarer: