Gå til hovedinnhold

Dirk Hessels

I Tveit kirkes våpenhus er det oppstilt en praktfull gravstein av mørk bergart. Den snart 400 år gamle steinen har en innskrift på hollandsk, og man har sagt om den at den i sin tid ble lagt over graven til en fremmed kapteinshustru som døde om bord i et skip i en havn i nærheten, og hvis lik ble fraktet opp elven til kirken og gravlagt der.

Gravsteinen bærer ikke preg av vær og vind; det er bare de høyeste partiene som er litt slitt, helst gjennom tråkk. Trolig har steinen ligget i kirkegulvet og markert en grav i kirkens krypt. Innskriften er like lett og lese i dag som da den var ny:

“Her ligger begravet Femeyan Jansdr. som venter på den lykkelige oppstandelse. Denne har vært den høyst ærede frue av Capetyn Dierick Hessels, tjener av sin kongelige majestet av Danmark. Stedt til hvile den 27. august A-o 1635”, står det i oversettelse. Gravminnet er dessuten prydet med et våpenskjold, tydeligvis ektemannens.

Hvem var da denne kvinnen, og hvem var “capetynen” hun var gift med? Er det riktig som lokaltradisjonen i Tveit hevder, og at den dødes forbindelse til dette distriktet var rent tilfeldig?

Nei, ikke helt, lyder det korte svaret. Riktignok er det ikke mye vi vet om Femian Jansdatter, men ektemannen hennes, Dirk Hanssøn Hessels, var en av kong Christian den fjerdes betrodde menn. Da Femian døde i 1635, var han kaptein på kongens skip, Gribben, og dessuten generalvisitør i Norge. Med andre ord var Dirik Hessels den øverste ansvarlig for tollvesenet i Norge, og som sådan en betydelig maktperson. Tolloppsynet var uavhengig av lensadministrasjonen, så Hessels stod til ansvar for kongen, og ingen andre.

I 1620-årene viser kildene at Femian og Dirk bodde i Helsingør. Der hadde de en datter, Tielke Dirksdatter, som var gift med borgeren Berent Willumsen. Tielke ble gravlagt i den tyske kirken i Helsingør. Navnene Femian og Tielke tyder på at familien var av hollandsk opprinnelse, og det samme gjør jo språket på gravmælet i Tveit kirke. Helsingør hadde svært mange hollandske innbyggere på denne tiden.

I 1620 var Dirk Hessels undervisitør i Norge, der oppdraget var å “visitere de Skibe, som der indkommer, anlangendes forbudne Tømmer og Tolden paa de Steder, den ikke er forpagtet”. Men to år senere truet kong Christian med å legge ham i jern på Bremerholm. Da oppholdt han seg i en havn i Bratsberg len. Hvordan han hadde pådratt seg kongens mishag, vet vi ikke. Så veldig alvorlig var det neppe, for året etter ble Hessels utnevnt til den viktige stillingen som “øverste Visitateur” i Øresund, og skulle samtidig være ansvarlig for visiteringen i Norge.

En tid senere, i 1626, kjøper han kongens skip, “Den forlorne Søn”, på 75 lester. Året etter er Dirk Hessels med i den kongelige kommisjonen som skulle inspisere fyrvesenet i Danmark, og hvis arbeid resulterte i at vippefyr ble satt opp flere steder, blant annet på Anholt.

Etter den tid blir forbindelsene mellom Agdesiden og Dirk Hessels mer og mer tydelige i kildene, dels som en konsekvens av at havnene i den nåværende kristiansandsregionen økte i betydning. Høsten 1629 hører vi at Hessels har beslaglagt tre hollandske skip i Flekkerøy og ført dem til København. Et helt kobbel av adelsmenn får beskjed om å dømme i saken mellom Hessels, “vores Generalvisiteur”, og de hollandske skipperne Michel Gabes og Eggebret Harrens av Harlingen og Gert Folckes av Warnes i Frisland. Etter denne tid er ikke lenger Dirk Hessels visitør i Helsingør, men han utnevnes snart til generalvisitør i Norge, og får dessuten bestalling som visitør i Mandal og Nedenes len. I begynnelsen av 1630-årene er han blant annet involvert i etterforskningen når “en stor Hob Skibe” unndrar seg ringpengene i Flekkerøy. I 1634 hører vi at han en stund ligger syk hos Jacob Søffrensøn i Flekkerøy.

Det er liten tvil om at Dirk Hessels hadde slått seg ned et sted her i distriktet. I 1635, noen måneder før Femian Jansdatter døde, ble nemlig bygården Hessels hadde eid i Helsingør, solgt. Når så det prektige gravmælet viser at Tveit kirke ble valgt som gravsted for hustruen, er det grunn til å at det var i Tveit de to bodde.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…