22 oktober 2011

St. Olavs hjelm

I 1564, under Syvårskrigen, inntok svenske tropper Trøndelag. Den 29. mars det året returnerte en styrke på 800 knekter til Sverige, og med seg hadde de kisten med Hellig Olavs avsjelede legeme, samt det som ble beskrevet som “St. Olavs hjelm og sporer”. Helligdommene var hentet på Steinvikholm, der de hadde befunnet seg siden Reformasjonen. Kisten med innholdet etterlot de på Fløan, mens de øvrige gjenstandene ble ført i triumf til kong Erik den 14. i Stockholm og hengt opp i Storkyrkan. Der ble sporeparet og hjelmen hengende like til 1865, da de ble overført til Historiska museet.I Stockholm gjorde man krus på erobringen. I Johannes Messenius’ Stockholmskrønike fra 1620-årene heter det om Storkyrkan:

Och under thenna kyrkios hwalf
henger, som iagh tigh will båda,
om tu har lust them at skåda,
sancht Olufz sporar och stormhat,
som hölles för eij ringa skatt
i Norge, och fördes hijt tå
när kungh Erich slog juten på.


Selv i Erik Dahlbergs prestisjetunge Svecia Antiqua fra senere i samme århundre er “S. Oluffs Norries Konungs Ståhlhatt och Spåror” viet plass og avbildet.

Men hvorfor hang man gjenstandene opp i kirken? Og hvorfor hadde de havnet i Nidarosdomen i første omgang? Vel, det må nevnes at det ikke finnes spor i kildene etter hjelm og sporer som man knyttet til Olav den hellige, før det skjebnesvangre året 1564. Sakene er heller ikke nevnt i inventarlisten fra Steinvikholm i 1537, den som ble tatt opp etter at den siste erkebiskopen hadde forlatt landet. Det er derfor ikke helt umulig at koblingen mellom hjelm og sporer på den ene side og helgenkongen på den annen først skriver seg fra den tredveårsperioden da gjenstandene befant seg på Steinvikholm. Det som klart peker i retning av at koblingen under enhver omstendighet var relativt ny i 1564, er at så vel hjulsporer som hjelm med stor grad av presisjon kan dateres til en senere del av 1400-årene – de er altså fra en langt senere tid enn slaget på Stiklestad.

Dersom sakene overhodet kan knyttes til Nidarosdomen, må de altså ha kommet til kirken omkring hundre år før de ble plassert i Storkyrkan. Og med det nevnte forbeholdet bør de kunne knyttes til en grav fra 1400-tallet – en stormannsgrav, å dømme ut fra gjenstandenes høye kvalitet. Når svenskene fant på å plassere “sancht Olufz sporar och stormhat” i en kirke, knyttet de nemlig an til en tradisjon med dype røtter, en som nettopp har med begravelser å gjøre.

Vi har bevart flere testamenter fra middelalderen, der testamentatoren velger sitt gravsted og gir jordegods i betaling, samt sørger for at prestene holder årtidene. Av og til er meget spesifikke retningslinjer som gis. Ridderen og lagmannen Eindride Simonsson i Bergen, skrev sitt testamente i 1335, et par år før han døde. Her skrev han at han ville gravlegges i Kristkirken i Bergen, ved nordveggen, der hans Helga ligger. Men dersom han døde i Fjordane, ville han begraves i Eid kirke, “framom den stolen jeg pleier å sitte i”.

Det forekommer imidlertid også at slike testamenter inneholder bestemmelser som trolig kan forklare hvordan sporer og “stormhatt” havnet i Nidarosdomen i senmiddelalderen. Jon Marteinsson på Sørum etterlot seg en siste vilje da han omkring år 1400 ville dra på pilgrimsferd til Roma “og lengere om Gud vil”. Foruten å skjenke et stort jordegods til kirker og klostre på Østlandet og i Sverige, velger han seg gravsted i Hallvardskirken i Oslo i det tilfellet at han skulle dø før han kom av gårde. Men dersom han skulle komme tilbake fra ferden, ville han legges i Mariakirken, og dit ville han fraktes med sin stridshest og iført sin rustning og “ald reitskab som der til hører”. Som om ikke det var nok, skulle Jons skjold og hjelm henges opp i Korskirken, “der som dend unge Kong Haagen huiler”.

“Der som … Kong Haagen huiler”… Tro om ikke det kan være et lignende forhold som har ledet til forvekslingen i Trondheim? Det kunne jo tenkes at en ridder i 1400-årene besørget sitt stridsutstyr opphengt ved St. Olavs grav i domkirken der, og at man etter hvert assosierte gjenstandene med helgenkongen heller enn den døde ridderen. Som eksemplet med Jon Marteinsson viser, behøver ikke en gang ridderen å ha vært gravlagt i Nidarosdomen.

Ikke minst for arkeologer, som er vant til å tenke i dikotomier som gravgods – ikke gravgods for å skille kristne graver fra førkristne, kan denne delen av middelalderens gravskikk fortone seg som temmelig eksotisk. Første gang vi hører om praksisen her hjemme, er i forbindelse med kong Sverres begravelse i Kristkirken i Bergen i 1202. I sagaen heter det at det på veggen inne i kirken var festet et pelsklede, og på denne ble kongens merke, skjold, sverd og hjelm hengt opp. Fra arkeologiske funn kjenner vi til flere eksempler på at våpen i kristen middelalder er blitt lagt ned sammen med den døde. Ved utgravninger i Mariakirken i Oslo er det for eksempel funnet tre middelaldersverd som nok tilhører graver, og det samme fenomenet kjennes fra domkirken i Bergen. Et kjent eksempel fra nyere tid er sjøoffiseren Iver Huitfeldts kårde fra hans grav i Hurum kirke.

Ingen kommentarer: