24 juli 2011

Slaver i byen

Camilla Collett skriver et sted om den fryktelige opplevelsen det var da hun som barn kom til Christiania og opplevde festningsslavene på Akershus – “en lang Dobbbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser”. Noe tilsvarende kjente hun ikke fra Kristiansand. Men dette var først i 1817, og Camilla var bare fire år gammel. Før hennes tid hadde nemlig slaveriet vært en del av bybildet også i Kristiansand.

1700-årene gjennom var straffanger i lenker et vanlig syn for befolkningen i festningsbyene, og Kristiansand var intet unntak. “Slaveriet”, som virksomheten ble kalt, lå på Christiansholm festning – og fangene holdt til i den murbygningen som fremdeles befinner seg nærmest innenfor festningsporten. Noen fanger var her for en begrenset periode, andre på livstid. På Christiansholm som ellers skilte man mellom “ærlige” og “uærlige” slaver. Sistnevnte hadde mistet sin ære ved å begå straffbare handlinger som mord, majestetsforbrytelser og spesielt alvorlige tyverier, og de var kakstrøket og brennemerket før de ble plassert på festningen, mens de “ærlige” fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, gjentatt utroskap og tyveri.

Felles for dem alle var at de lå i jern hele tiden, og at de var sysselsatt med hardt arbeid halve døgnet. Slavearbeidet var hardt, oftest grovt vedlikeholdsarbeid på festningen eller jord- og steinarbeid ute i byen. Det kunne også forekomme at slaver ble leid ut til private.

På Christiansholm hadde man slaver frem til 1761. Etter den tid måtte menn fra stiftet som ble dømt til festningsslaveri, sone på Akershus. Det gjaldt for eksempel kjente folk som Kristian Lofthus og Ole Høyland – de døde begge som slaver. Men fra 1789 kunne man også dømmes til straffarbeid ved det nyetablerte tukthuset i Kristiansand. Tukthuset lå på hjørnet av Tollbodgaten og Elvegaten, og samme Ole Høyland ble satt til tvangsarbeid der også, i likhet med en annen kjent skikkelse som Håvard Hedde.

Etter Christian den 5.s Norske Lov (1687) skulle personer som ble dømt til straffarbeid, sendes til Bremerholm i København. En forordning fra 1739 bestemte imidlertid at de viktigste norske festningene skulle benyttes istedet, deriblant Christiansholm. Likevel hadde nok slavearbeidet en eldre historie også i Kristiansand, men da som en straff forbeholdt rømte og kriminelle soldater.

I 1735 måtte for eksempel den menige soldateten Jørgen Tobiassen stå “åpenbart skrifte” i Domkirken fordi han “i sitt ekteskap haver besovet tre kvinnfolk”. På denne tiden finner vi stadig vekk at ugifte kvinner fra byen må stå skolerett for presten og få syndsforlatelse i hele menighetens påsyn. Med få unntak er det “leiermål” (samleie utenfor ekteskap) de har gjort seg skyldig i, og like regelmessig er den medskyldige enten en menig soldat fra et av byens kompanier eller en sjømann. Ikke sjelden hadde sjømannen for lengst lagt Kristiansand bak seg, mens soldater etter loven slapp straff for sitt første leiermål. Men Jørgen Tobiassen var altså en gift mann, og han hadde dessuten begått utroskap ved tre anledninger. Han måtte dermed ikke bare møte hele byens forakt under gudstjenesten, men ble – som kirkeboken bemerker – også dømt “til Slave at gaa paa Fæstningen hans Lifs tid”…

Eller la oss ta et tilfeldig år som 1747, da byens festning altså var blitt straffeanstalt også for sivile. Alt i løpet av årets første par måneder ble tre personer sendt som slaver til Christiansholm for ulike forbrytelser. Hans Johansen slapp for så vidt billig unna – han fikk seks måneders slavearbeid for løsgjengeri. Verre gikk det for unggutten Christen Nielsen Holte, som hadde gjort seg skyldig i “kirketyveri”. Riktignok var han blitt pågrepet før han fikk gjennomført forbrytelsen, men Christen ble dømt for sitt “ugudelige forsett” til “arbejde paa jærn i næste Fæstning sin Livstiid”. Omtrent samtidig stod Ole Johansen og Maren Jønsdatter for retten i Kristiansand. De to hadde i fem år flakket om mellom sørlandsbygdene, de hadde avlet to uekte barn og de hadde heller ikke gått til kirken denne tiden. Han fikk fem år på festningen, hun like lang straff i fiskeleiene nordpå.

(Illustrasjon: von Hannos Akershusprospekt fra omkr. 1870, t.v. to slaver og deres "gevaldiger")

15 juli 2011

En ny skipsgrav på Øsel

Ved Salme sør på Øsel (estisk: Saaremaa) i Rigabukten graver estiske arkeologer i disse dager frem en skipsgrav fra vikingtiden.

Utgravningene ved Salme begynte i 2010, da det foruten et større antall skjeletter ble funnet bl.a. et praktsverd fra tidlig vikingtid. Da satte man også i gang med å avdekke konturene av et fartøy i sanden, men det er først nå at skipets dimensjoner er klarlagt: Det dreier seg om et langskip med en lengde på 17-17,5 m.

Lengden kvalifiserer til betegnelsen skipsgrav, og dermed den første av denne sjeldne gravformen som er funnet i Baltikum. Men de foreløpige funnopplysningene tyder på at Salmegraven er forskjellig fra de hittil kjente skipsgravene i Skandinavia og Vest-Europa. Det er nemlig funnet så mange som 29 menneskeskjeletter i tilknytning til fartøyet, og det bringer tankene i retning av den antatte massegraven i Repton, Derbyshire, og åpner muligheten for at man kan ha å gjøre med en krigersk bakgrunn for det spesielle gravritualet.

Flere av skjelettene viser tegn på vold, viser de foreløpige antropologiske analysene. Arkeologen Jüri Peets fra universitetet i Tallinn, som leder de pågående utgravningene, antar at det dreier seg om skandinaviske vikinger som led nederlag i forbindelse med et slag eller mislykket strandhogg i nærområdet.

Foruten skjelettene har man funnet bl.a. en mengde spillebrikker, flere kammer, glassperler, våpen og dyreben. Området nærmest midtskips er foreløpig ikke undersøkt. Det befinner seg enn så lenge under en moderne, asfaltert vei.

Det hører med til historien at det i 2008 ble undersøkt en båtgrav i det samme området. Denne rikt utstyrte graven ble datert til omkr. 700, og den inneholdt et rikt assortement av gjenstander. I graven ble det funnet skjelettrester fra syv forskjellige individer. Det gjør at man ikke kan utelukke en lokal bakgrunn for den spesielle gravskikken i den skipsgraven som nå er under utgravning.

Også ellers på den estiske kysten er det tidligere avdekket flere mindre båtgraver fra merovinger- og vikingtid. Ved Viltina lenger øst på Øsel foreligger opplysninger om en mulig skipsgrav til, men funnopplysningene er dessverre mangelfulle.

Øsel, sagaenes Eysýsla, befinner seg langs en av vikingtidens sentrale ferdselsruter. Innerst i Rigabukten ligger Dvinamunningen, den ene av to mulige innfallsporter for skandinaviske vikinger til Øst-Europa. Via Dvina kunne man ad ulike ruter nå Dnjepr ved Gnezdovo.

De norrøne sagaene forteller om flere trefninger mellom innbyggerne på Øsel og skandinaviske vikinger.

Mer:
www.saartehaal.ee
aerling.blogspot.com

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...