Gå til hovedinnhold

Slaver i byen

Camilla Collett skriver et sted om den fryktelige opplevelsen det var da hun som barn kom til Christiania og opplevde festningsslavene på Akershus – “en lang Dobbbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser”. Noe tilsvarende kjente hun ikke fra Kristiansand. Men dette var først i 1817, og Camilla var bare fire år gammel. Før hennes tid hadde nemlig slaveriet vært en del av bybildet også i Kristiansand.

1700-årene gjennom var straffanger i lenker et vanlig syn for befolkningen i festningsbyene, og Kristiansand var intet unntak. “Slaveriet”, som virksomheten ble kalt, lå på Christiansholm festning – og fangene holdt til i den murbygningen som fremdeles befinner seg nærmest innenfor festningsporten. Noen fanger var her for en begrenset periode, andre på livstid. På Christiansholm som ellers skilte man mellom “ærlige” og “uærlige” slaver. Sistnevnte hadde mistet sin ære ved å begå straffbare handlinger som mord, majestetsforbrytelser og spesielt alvorlige tyverier, og de var kakstrøket og brennemerket før de ble plassert på festningen, mens de “ærlige” fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, gjentatt utroskap og tyveri.

Felles for dem alle var at de lå i jern hele tiden, og at de var sysselsatt med hardt arbeid halve døgnet. Slavearbeidet var hardt, oftest grovt vedlikeholdsarbeid på festningen eller jord- og steinarbeid ute i byen. Det kunne også forekomme at slaver ble leid ut til private.

På Christiansholm hadde man slaver frem til 1761. Etter den tid måtte menn fra stiftet som ble dømt til festningsslaveri, sone på Akershus. Det gjaldt for eksempel kjente folk som Kristian Lofthus og Ole Høyland – de døde begge som slaver. Men fra 1789 kunne man også dømmes til straffarbeid ved det nyetablerte tukthuset i Kristiansand. Tukthuset lå på hjørnet av Tollbodgaten og Elvegaten, og samme Ole Høyland ble satt til tvangsarbeid der også, i likhet med en annen kjent skikkelse som Håvard Hedde.

Etter Christian den 5.s Norske Lov (1687) skulle personer som ble dømt til straffarbeid, sendes til Bremerholm i København. En forordning fra 1739 bestemte imidlertid at de viktigste norske festningene skulle benyttes istedet, deriblant Christiansholm. Likevel hadde nok slavearbeidet en eldre historie også i Kristiansand, men da som en straff forbeholdt rømte og kriminelle soldater.

I 1735 måtte for eksempel den menige soldateten Jørgen Tobiassen stå “åpenbart skrifte” i Domkirken fordi han “i sitt ekteskap haver besovet tre kvinnfolk”. På denne tiden finner vi stadig vekk at ugifte kvinner fra byen må stå skolerett for presten og få syndsforlatelse i hele menighetens påsyn. Med få unntak er det “leiermål” (samleie utenfor ekteskap) de har gjort seg skyldig i, og like regelmessig er den medskyldige enten en menig soldat fra et av byens kompanier eller en sjømann. Ikke sjelden hadde sjømannen for lengst lagt Kristiansand bak seg, mens soldater etter loven slapp straff for sitt første leiermål. Men Jørgen Tobiassen var altså en gift mann, og han hadde dessuten begått utroskap ved tre anledninger. Han måtte dermed ikke bare møte hele byens forakt under gudstjenesten, men ble – som kirkeboken bemerker – også dømt “til Slave at gaa paa Fæstningen hans Lifs tid”…

Eller la oss ta et tilfeldig år som 1747, da byens festning altså var blitt straffeanstalt også for sivile. Alt i løpet av årets første par måneder ble tre personer sendt som slaver til Christiansholm for ulike forbrytelser. Hans Johansen slapp for så vidt billig unna – han fikk seks måneders slavearbeid for løsgjengeri. Verre gikk det for unggutten Christen Nielsen Holte, som hadde gjort seg skyldig i “kirketyveri”. Riktignok var han blitt pågrepet før han fikk gjennomført forbrytelsen, men Christen ble dømt for sitt “ugudelige forsett” til “arbejde paa jærn i næste Fæstning sin Livstiid”. Omtrent samtidig stod Ole Johansen og Maren Jønsdatter for retten i Kristiansand. De to hadde i fem år flakket om mellom sørlandsbygdene, de hadde avlet to uekte barn og de hadde heller ikke gått til kirken denne tiden. Han fikk fem år på festningen, hun like lang straff i fiskeleiene nordpå.

(Illustrasjon: von Hannos Akershusprospekt fra omkr. 1870, t.v. to slaver og deres "gevaldiger")

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…