26 november 2008

Fjernmåling og kokegroper

(S. Palmér, O. Grøn, P. Orlando & F.-A. Stylegar)

Bruk av satellittdata er et relativt nytt område innenfor arkeologien. I Norge har slike data tidligere vært utnyttet i registreringer i Rygge i Østfold (Grøn et al. 2004b; 2005). Nå har Vest-Agder fylkeskommune, Bifrost & Draupne as, Langelands museum og Universitetet i Palermo startet opp et sørvestnorsk satellittprosjekt (http://www.satelittprosjektet.no), fordi prøveprosjektet i 2006 ga så lovende resultater. I Norge har slike data tidligere vært utnyttet i registreringsøyemed i Rygge i Østfold og i Nord-Norge (Grøn et al. 2004b; 2005, Barlindhaug, Holm-Olsen og Tømmervik 2007).På forhånd var vi usikre på om metoden ville egne seg i det så å si eviggrønne landskapet i Vest-Agder og Rogaland, men resultatene så langt må sies å være meget gode. Fordi husdyrhold dominerer i denne regionen, er det en lav pløyingsintensitet som gir relativt gode bevaringsforhold for ikke-synlige kulturminner. Når tre av fem studieområder er undersøkt, har det kommet 899 mulige, ikke-kjente kulturminner for dagen.

Jordsmonn og planter stråler ut og reflekterer radiobølger, varme, lys og ultrafiolette stråler på forskjellig måte alt etter overflatens kjemiske og fysiske form. Ulike deler av dette elektromagnetiske spekteret kan måles med instrumenter som er spesialisert for å motta en mindre del (”en kanal” eller ”frekvensbånd”). Mønstre som ikke kan sees med øyet, blir tydeligere gjennom noen kanaler enn andre. Ved å kombinere bildene fra forskjellige kanaler kan mønstrene komme enda klarere frem. De kan måles passivt som refleksjoner eller aktivt ved at man sender en elektromagnetisk puls og måler ”ekkoet”, slik en radar gjør. Som for all annen fjernmåling kreves det lokale feltundersøkelser for å verifisere og justere registreringene.

Vi ble tidlig oppmerksomme på en del karakteristiske spor som skilte seg ut fra omgivelsene, såkalte anomalier, fordi de har en annen kjemisk sammensetning enn området omkring. Anomaliene var i utgangspunktet vanskelig å tolke. Vi oppdaget dem som en rekke større eller mindre uregelmessigheter på opptakene; mørke ”flekker” som hadde et tverrsnitt på 1-3 m. Enkelte steder kunne vi notere flere hundre slike ”flekker”. Stedvis opptrådte de i forbindelse med antatt forhistoriske bebyggelsesspor, eller de lå i tilknytning til gravminner.

I denne artikkelen skal vi gi en skisse av prosjektet, samt se nærmere på én type kulturminner som vi allerede har kunnet verifisere.

Målsettingene med prosjektet er tredelt. Vi ønsker å identifisere ”usynlige” kulturminner ved hjelp av svart/hvite (pankromaiske) og flerfargete (multispektrale) satellittopptak, samt hyperspektral skanning. Videre vil vi verifisere påviste anomaliene gjennom arkeologiske, historiske og geokjemiske metoder. Det mer overordnet målet er å forsøke å utvikle fjernmåling som redskap i forvaltning av og forskning på arkeologiske kulturminner.

Vi har foretatt satellittopptak av fem forskjellige områder i Vest-Agder og Rogaland; over Spangereid og Lista i Vest-Agder og Karmøy og Haraldseid i Rogaland (QuickBird-opptak), og vi har også opptak over Ølen/Etne i Rogaland/Hordaland, og Lista (Ikonos-opptak). Opptakene over Lista, Haraldseid og Ølen/Etne ble analysert i 2007, mens analysen av de øvrige opptakene startet i år.

Hva er multispektrale og hyperspektrale opptak?
Multispektrale satellittopptak (MS-opptak) er som digitale fotografier. Informasjon fra forskjellige ”frekvens-bånd” av både det synlige og det infrarøde området av den elektromagnetiske strålingen lagres som forskjellige lag i ett og samme opptak. De lagrede verdiene i ett av opptakets lag gjenspeiler den energien som mottas fra ett bestemt frekvens-bånd.

Et multispektralt opptak inneholder flere ”bilder” eller lag av samme motiv, sett i ulik ”belysning”. Et multispektralt opptak kan ha forskjellige antall lag og forskjellig oppløsning.

Landsat-opptakene fra 1972 var de første multispektrale bildene man prøvde å bruke i en arkeologisk sammenheng (Shazly 1983; Barisano & Helly 1985). De hadde syv bånd fordelt innenfor den synlige, den infrarøde og den termiske delen av spektret, og de ga derfor et godt innblikk i vegetasjonsforholdene. Fordi den multispektrale/mangefargete oppløsningen var på 30 m og den pankromatiske (svart-hvite) oppløsningen var på 10 m, var det imidlertid klart at de ikke egnet seg spesielt til å skille ut detaljene som ofte skal til for å avsløre mindre arkeologiske strukturer (Shennan & Donoghue 1992).

De nyere satellittene (Ikonos og QuickBird) som er sendt opp etter 2000, gir en forbedret oppløsning på bekostning av antall frekvensbånd. Ikonos-opptakene har en oppløsning på 4 m i den multispektrale delen med fire bånd (rød, grønn, blå, nær-infrarød), samt 1 m i den svart/hvite delen, mens QuickBird-opptakene har en oppløsning på 2,6 m i den multispektrale delen med fire bånd (rød, grønn, blå, nær-infrarød), samt 0,6 m i den svart/hvite delen. I øyeblikket venter man på at man skal sende opp GeoEye 1, som har fire bånd og flerfarget og svart/hvitt oppløsning på henholdsvis 1,65 m og 0,4 m.

Hyperspektrale opptak (HS-opptak) består av flere hundre lag og oppløsninger på under 0,5 m. Disse tas opp fra fly i dag, og har vesentlig bedre kvalitet enn de multispektrale satellittbildene, men prisen er vesentlig høyere.

MS- og HS-opptak gir adgang til informasjon fra ulike deler av det synlige spekteret, samt til frekvensområder som det menneskelige øye ikke oppfatter. Med bruk av forskjellige programvarer kan man kombinere disse lagene på ulike måter og manipulere dem for å skaffe seg informasjon om kjemiske småskala-variasjoner på bakken og vegetasjonen som flyfotografier ikke kan gi (Grøn et al. 2006).

Fordi MS-opptakene klart er de billigste, er det spennende for oss å undersøke hvor små arkeologiske anomalier man faktisk er i stand til å observere med denne teknikken. Ut fra oppløsningen i QuickBird klarer vi å skille ut multispektrale anomalier ned til et par meters størrelse. Vi makter å se gravhauger, rydningsrøyser og nedgravninger av ulike typer, men også ildsteder og andre større elementer i forhistoriske hus. Gjennom den svart/hvite oppløsningen på 0,6 m får vi et helt annet detaljeringsnivå. Det har vist seg at det er mulig å skille ut både stolpehull og indre vegger i hustomter, samtidig som vi også kan se detaljer som ikke synes på alminnelige flybilder. Denne nye teknikken gir mer enn et tradisjonelt ”svart-hvitt” bilde fordi man også registrerer refleksjonen fra det nær-infrarøde området.

Observasjon og verifikasjon av kokegroper er viktig i den fasen prosjektet er i nå, fordi det demonstrerer hvor små anomalier det er mulig å utskille med de høyoppløselige MS-opptakene. Arbeidet så langt viser at det ikke er urealistisk å regne med at metoden kan utvikles til å lokalisere jordfestegraver under flat mark.

Hva kan vi registrere med MS-opptak?
Til en boplass er det blitt tilført mange typer materiale; disse materialene vil opptre som “anomalier” fordi de har kjemiske signaturer som skiller seg fra omgivelsene. Ulikt materiale som f.eks leire eller dyreknokler har ulike spektrale signaturer, og dette reflekteres i satellittopptakene.

Disse opptakene fanger ikke bare opp arkeologiske strukturer som er direkte eksponert på overflaten, eller som allerede er pløyd opp. Man kan også se strukturer som skjuler seg under markoverflaten, fordi plantenes røtter kan ha løftet tungmetaller og fosfater opp til overflaten (Shaw 1990). Det innebærer at arkeologiske strukturer som er blitt overlagret av sakte sedimentering, kan opptre som anomalier på MS-opptaket.

Arkeologiske anomalier kan observeres i opptakene på grunn av den relative kjemiske/mineralske variasjonen i sedimentoverflaten mot den geologiske bakgrunnen. Noen arkeologiske anomalier reflekteres også i vegetasjon, men da er de langt mer usystematiske. Det er derfor best å benytte denne metoden i områder med minimal vegetasjon. Bruk av MS-opptak synes ikke å egne seg for arkeologiske undersøkelser i skogsområder.

Etter det første året hadde vi fått kjennskap til et stort antall spor som vi antok var fredete kulturminner som tidligere ikke har vært registrerte; 319 på Lista, 265 i Haraldseid og 315 i Ølen/Etne. De ble identifisert ved hjelp av visuell inspeksjon av multispektrale opptak. Majoriteten antas å representere utpløyde gravhauger, som er den letteste kulturminnekategori å identifisere. Videre er det funnet mulige hustufter, aktivitetsområder, veilinjer og eldre åkeravgrensninger (Grøn et al. 2004a).

Litt spredte resultater
Til de mer spesielle funnene vi har gjort, hører fundamentene til en middelalderkirke på Huseby på Lista. Den nevnes i et diplom fra 1308 som ”Ecclesia Sancti Laurentis de Lista”, et av de 14 kongelige kapeller i landet (Stylegar 1996). Frem til mellomkrigsårene kunne folk på gården påvise stedet der kirken hadde stått, men kunnskapen hadde gått i glemmeboken. Gjennom QuickBird-opptakene fra Lista klarte vi igjen å lokalisere kirkens steinfundamenter.

Det har dessuten vært svært interessant å få et innblikk i den reelle kulturminnebestanden i nærområdet rundt kjente kulturminner. Holder vi oss til Lista, er det gjennom denne metoden blitt sannsynliggjort at den mektige Sverreshaug, med en primærgrav datert til eldre bronsealder, ikke lå i ensom majestet som nå, men var omgitt av en rekke større gravhauger oppe på moreneryggen langs Kongeveien fra Lunde og videre utover Listalandet.

Satellittbildet avslører også sporene etter arkeologisk forvaltningspraksis. Sigurd Grieg undersøkte i 1934 to hustufter fra romertid/folkevandringstid med veggvoller av stein på Vere (tuft IV og V, Askeladden id 3479). Ingen andre kulturminner ble registrert, og tuftene er fremdeles bevart. På opptaket er det flere anomalier rundt tuftene. Disse er i dag bare delvis synlige på markoverflaten, og etter vår vurdering kan det dreie seg om steinkonstruksjoner som i så fall viser at hustuftene er mer komplekse enn ved første øyekast. Det er påfallende at anomaliene synes å være begrenset til sikringssonen rundt hustuftene. Det er en rimelig tolkning at den moderne jordbruksdriften har fjernet sporene etter andre, kanskje tilsvarende strukturer utenfor sikringssonen.

Ut mot kysten var det ved et høyere havnivå en åpning inn til det som nå er Nesheimvatnet (Prøsch-Danielsen 2005:46f.). NV for denne er det registrert en steinalderboplass (Askeladden id 22585), og den fremstår som en klar anomali i det multispektrale opptaket. Spennende er det også at boplassen ifølge satellittopptakene inngår i en perlerekke av tilsvarende anomalier rett på innsiden av et tidligere fjordsystems åpning mot havet; en typisk plassering for boplasser rettet mot havfangst (Fischer 1995).

Kokegropfeltene
På et tidlig stadium ble vi oppmerksomme på enkelte områder med noen karakteristiske anomalier som vi i utgangspunktet syntes var vanskelig å tolke. Det dreier seg om en rekke større eller mindre uregelmessigheter i form av mørke ”flekker” med et tverrsnitt på 1-3 m. Anomaliene ses både på de pankromatiske og de multispektrale opptakene. Enkelte steder kunne vi observere flere hundre av disse ”flekkene”. Spesielt store lokaliteter fantes på Vanse på Lista og på Midtbø i Spangereid i Vest-Agder.

Begge kokegropeansamlingene ligger i områder rike på andre kulturminner. Den lille kretsen av gårder på det smale Spangereidet rommer et stort antall monumenter av forskjellige typer fra eldre og yngre jernalder (Stylegar 1999; Stylegar & Grimm 2003, 2005), mens feltet på Vanse ligger et stykke SV for middelalderkirken. I dette området kjenner vi med et par unntak bare løsfunn, men de indikerer at det har vært gårdsbebyggelse i området siden mellom- eller senneolitikum. Flere steder på Vanse foreligger opplysninger om at man skal ha støtt på kokegroper under gravearbeider. Vanse er i dag tettbygd, og feltet vårt utgjør i praksis den eneste gjenværende større sammenhengende åkerbruksflaten i sentrumsområdet.

Tolkningen av anomaliene som kokegroper ble bekreftet like før jul i 2007. Vest-Agder fylkeskommune fikk melding om at gartneriet på Midtbø i Spangereid ville utvide, og tilfeldigvis lå området innenfor den ene av våre store lokaliteter. Under den arkeologiske registreringen kunne vi bekrefte at det fantes tett med kokegroper bevart under pløyelaget; et trettitalls groper lå i de seks sjaktene på Midtbø. Trekull fra én av gropene er C14-datert til 1590+/-50 BP (Beta-241096).

Disse gropene i Spangereid lå innenfor de konsentrasjonene vi kunne observere på satellittopptaket. Opptaket indikerte imidlertid at den arkeologiske registreringen bare påviste en mindre andel av de faktisk eksisterende gropene, anslagsvis under halvparten. Det kan finnes flere mulige forklaringer på dette. Registreringsforholdene var ikke særlig gode med nedbør og påfølgende temperaturfall til under null, og det var kanskje også vanskelig å skille ut kokegropene fra den nokså grove undergrunnen, men det er også sannsynlig at det pankromatiske opptaket plukker opp kjemiske signaturer i jordsmonnet fra groper som er ”usynlige” for vanlige arkeologiske feltmetoder, fordi anleggene er helt ødelagt av plogen og kun er bevart som fragmenter og kjemiske anomalier i pløyelaget.

Veien videre
Prosjektet er foreløpig planlagt ut 2008, men de involverte parter ønsker i utgangspunktet å videreføre samarbeidet. Den konkrete planleggingen tenkes sammensatt av flere elementer:

• Repetisjon av gjennomgang
Da det ikke eksisterer noen manual for hvordan bestemte arkeologiske anomalier ser ut, er prosjektets grunnleggende strategi at vi lærer mens vi går. Det har vist seg fruktbart å gjenta den visuelle gjennomgangen av de allerede gjennomsette områdene, slik at de kulturminnetyper man lærer å utskille underveis, kan fanges opp i de arealer man allerede tidligere har vært gjennom. Dette arbeidet vil så kunne sammenfattes i en eksempelkatalog som vil lette treningen av nye observatører.
• Systematisk registrering av linjeelementer
Det finnes store mengder uforklarlige linjeelementer i opptakene. Noen er relativt moderne markgrenser eller veier, men en del kan ha arkeologisk interesse. Systematisk registrering av linjeelementene og krysningspunktene av dem vil kunne skape bedre oversikt over hva som er nyere strukturer og hvilke som representerer gamle marksystemer eller veiforløp.
• Verifikasjon
På grunn av at planterøttene bringer næring- og sporstoffer opp fra dypere jordlag, viser det seg at jordbunnskjemiske undersøkeleser gir godt samsvar både med spor etter kulturminner verifisert på annen måte og med jordoverflatens utstråling i ulike deler av spekteret. Georadar og måling av jordens lokale magnetfelt varierer for mye med tilfeldige forhold til å kunne brukes som pålitelig indikator for sammenheng mellom ulike mønstre og kulturminner (Grøn et al. 2006).
Da de signaler vi observerer i MS- og HS-opptak grunnleggende sett er av kjemisk karakter, synes det logisk i verifikasjonen å sikte mot de kjemiske faktorer som er karakteristiske for de arkeologiske anomaliene.
• Eksperimentering med hyperspektral skanning
I og med bruken av multispektrale opptak med oppløsninger ned til 2.6 m og fire bånd har vist seg å ha et temmelig betydelig arkeologisk potensiale, vil det være viktig å få avklart hvor markant en kvalitetsforbedring bruken av hyperspektrale opptak vil innebære. Det planlegges derfor eksperimentering med hyperspektral skanning av områder som på grunnlag av de multispektrale resultatene har vist seg å være interessante og velegnet for denne type teknikker.

Litteratur
Barisano, E. & Helly, B. 1985: Remote sensing and Archaeological Research in Thessaly
(Greece). New Prospects in Archaeological Landscape. Proceedings of the EARSeL/EAS Symposium European Remote sensing Opportunities, Strasbourg, 31 March-3 April 1985 (ESA SP-233, May 1985), pp. 203-209.
Barlindhaug, S., Holm-Olsen, I.M. & Tømmervik, H. 2007: Monitoring archaeological sites in a changing landscape – using multitemporal satellite remote sensing as an 'Early warning method' for detecting regrowth processes. Archaeological Prospection 14 (4), pp. 231-244. Wiley, Chichester.
El Shazly, E. M. 1983: Space Borne Imagery Interpretation of Mega Features related to
Egyptian Archaeology. Remote Sensing: Extending Man’s Horizon. 1982 International Geoscience and Remote Sensing Symposium (IGARSS ’83). August 31 – September 2, 1983, San Francisco, California, pp. 4.1-4.6.
Fischer, A. 1995: An entrance to the Mesolithic world below the ocean, Status of ten years’
work on the Danish sea floor. A. Fischer (red.): Man & Sea in the Mesolithic. Coastal settlement above and below present sea level, pp. 371-384. Oxbow Monograph 53. Oxford.
Grøn, O., Aurdal, L., Christensen, F. & Loska, A. 2004a: Mapping and verifying invisible
archaeological sites in agricultural fields by means of multi-spectral satellite images and soil chemistry. Proceedings and Programme. International Conference on Remote Sensing Archaeology October 18-21, 2004, Beijing, China, pp. 83-90. Beijing.
Grøn, O., Aurdal, L., Christensen, F., Tømmervik, H., & Loska, A. 2004b: Locating invisible
cultural heritage sites in agricultural fields. Evaluation of methods for satellite monitoring of cultural heritage sites – results 2003. The Norwegian Directorate for Cultural Heritage. Oslo. http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Publikasjoner/Utgitt_i_samarbeid_med_andre/filestore/satellite-Rap.pdf
Grøn, O., Aurdal, L., Christensen, F., Solberg, R., MacPhail, R., Lous, J. &
Loska A., 2005: Locating invisible cultural heritage sites in agricultural fields. Development of methods for satellite monitoring of cultural heritage sites - report 2004. Research report from the Norwegian Directorate for Cultural Heritage. Oslo. http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Fagemner/Miljoovervaking/Overvakingsprosjekter/filestore/2005G-SATELITEMON2004-2-PRINTA.pdf
Grøn, O., Christensen, F., Orlando, P., Baarstad, I. & MacPhail, R. 2006: Hyperspectral and
multispectral perspectives on the prehistoric cultural landscape; the ground-truthed chemical character of prehistoric settlement and infrastructure as identified from space. Stefano Campana & Maurizio Forte (red.): From Space to Place: 2nd International Conference on Remote Sensing in Archaeology, pp. 143-147. Proceedings of the 2nd International Workshop, CNR, Rome, Italy, December 4-7, 2006.
Shaw, J.A.1990 (red.): Heavy Metal Tolerance in Plants: Evolutionary Aspects. Florida.
Prøsch-Danielsen, L. 2005: Historien om vann og våtmarksområder på Lista. Årsskrift Listamuseet 2005, pp. 42-63.
Shennan, I. & Donoghue, D. N. M. 1992: Remote Sensing in Archaeological Research.
Proceedings of the British Academy 77, pp. 223-232.
Stylegar, F.-A. 1996: Sancti Laurentis de Lista – et kongelig kapell på Huseby. Årsskrift
Agder historielag nr. 72, 1996, pp. 30-36.
Stylegar, F.-A. 1999: Spangereid. En sørlandsk saga. Lindesnes.
Stylegar, F.-A. & Grimm, O. 2003. Ein Kanal in Spangereid, Südnorwegen. Archäeologisches
Korrespondenz-Blatt 33/3, 2003, pp. 445-455.
Stylegar, F.-A. & Grimm, O. 2005. Spangereid – ein maritimes Zentrum der Eisenzeit und des
Mittelalters in Südnorwegen. Ein Deutungsversuch zur Funktion der ringförmigen Anlagen mit Verweis auf die dänischen Mooropfer um 200 n. Chr. (insbesondere Illerup Platz A). Offa 59/60, 2004. Neumünster.

23 november 2008

Kaupang, men and women

Ellen Høigård Hofseth (1999) points to the relatively high number of female graves at the Viking Age trading-site at Kaupang in Vestfold. Indeed at first sight, the relative number of female graves looks extraordinary, when compared to most regions in Norway. However, there are some chronological and source critical aspects worth exploring.

In Vestfold as a whole, female graves account for a quarter of the gendered graves – similar to many other coastal districts (cf Dommasnes 1982; Hofseth 1999). But female graves are relatively much more common in the region in the 9th century than in the 10th – 34 % of the total number of gendered graves against 13 %. This pattern is repeated in a number of other coastal districts (Dommasnes 1982:81-82).

The numbers for Kaupang exceed these figures, in the 9th as well as in the 10th century. Of the 41 datable female graves, 22 can be dated to the 9th century, and only 12 to the 10th. As for the 62 datable male graves from the Kaupang cemeteries, there are 16 from the 9th century and 38 from the 10th. Thus, the female graves comprise 58 % of the gendered graves in the 9th century, against 24 % in the 10th (the graves dated to the period 850-950 cannot account for the difference; of the 15 graves in question, eight are male and seven are female). Even if these are middle values for all the Kaupang cemeteries, the only cemetery with a significant number of datable, gendered graves seem to conform to this pattern. Thus, of 53 gendered, datable graves at Bikjholberget, female graves comprise 50 % of the graves in the 9th century, and 25 % in the 10th century. It is clear from this, that the Kaupang cemeteries seem to have a relative number of female burials that is substantially higher both in the 9th and the 10th century than in the rest of Vestfold.

How can one account for these differences? There are really three different questions to be answered. For starters, why is it that male burials seemingly outnumber female ones in the Vestfold material – and even more so in the Norwegian material as a whole? – even though Vestfold and the coastal districts of Østfold, just across the Oslo fjord, have a higher proportion of female graves than the rest of the country throughout the Viking Age? Where are the women? Secondly, why is it that the number of female graves relative to male graves decreases from the 9th century to the 10th? And, finally, why are there relatively more female graves at Kaupang than in the rest of Vestfold?

The gender distributions from Kaupang and Vestfold are at odds with results from other areas of Scandinavia. Starting with Birka, Gräslund (1980:82) finds that 58 % of the inhumations are female, against 61% of the cremations, although she suggests that the real distribution might be closer to 50-50. Of 113 10th and 11th century graves at Barshalder in Gotland, 37 % were female, 49 % male and 14 % gender neutral (Rundkvist 2003:79). A study of a sample of 76 sexed skeletons from Hedeby concluded that 62 % were male (Sellevold et al. 1984:214). Other South Scandinavian cemeteries also show a predominance of men: Stengade II (53 %), Kaagaarden (63 %) and Bogøvej (61 %), while there are relatively more women at Lejre (61 %) and Hesselbjerg (58 %) (Sellevold et al. 1984:214-215; Bennike 1994:169). With the exception of Birka and Barshalder, these studies are based on skeletal material – what we have here, is sexed burials, not gendered ones. Not only Kaupang and the rest of the material from Vestfold, but the Norwegian material as such – based as it is on the presence of gender specific artefacts in the graves – is biased relative to the South Scandinavian one, and the two cannot really be compared on equal terms. It is a telling fact that Per Holck’s anthropological analysis of Late Iron Age cremations in Southeast Norway, although only 42 burials from the period could be ascribed to either sex, concluded that 62 % of the cremation burials actually were female (Holck 1986, catalogue).

At Kaupang, the gendered burials account for only a part of the dated burials, while, more importantly, the dated burials themselves only account for a minor part of the total number of burials. Thus, the gendered graves belong to a rather exclusive category, and one must be careful when assuming that gendered graves equal sexed graves. Herein lies the answer to our first as well as to our third question. In principle, one would expect a more or less equal distribution of male and female sexed graves. The reason why we do not find an equal distribution in Vestfold, probably has to do with the difference betwen sexed and gendered graves, i.e. more males than females were buried with gender-specific artefacts, or, more likely, more males than females were buried with gender-specific artefacts that are preserved and can be recovered by archaeologists. There is a clear correlation between areas with a substantial number of professionally excavated graves and those with a relatively high proportion of female burials. This is evident in those parts of Vestfold where only few professional excavations have taken place, and the proportion of male graves is very high: After all, a corroded sword is easier to notice when ploughing than the remains of an oval bronze brooch or a few beads.

So, when we do find that 58 % (9th century) and 24 % (10th century) respectively of the dated graves at Kaupang are female, these high figures are due mainly to the substantial number of graves being archaeologically investigated at Kaupang. As for the relative decrease in the gendered female graves in the 10th century, it would be tempting to attribute this to an influx of males at Kaupang in the late period. However, the decrease can be traced also in Vestfold as a whole, as in most of Norway (Dommasnes 1982:81-83). A more likely explanation would seem to be either a real decrease in gendered female burials compared to male, or a change in the way female graves were gendered; the latter could be caused for instance by the partial and gradual abandonment of oval brooches as part of the female dress in the 10th century, under influence from Frankish and/or Byzantine single-brooch dresses (Hedeager Krag 1994; cf Ingstad 1999:243-244).). It is, furthermore, a distinct possibility that female dress customs were rather more varied at any point through the Viking Age than often assumed (Martens 1969:88; see also Blindheim 1947:117-118). A survey of the Viking Age evidence from Denmark supports that the poorest and the richest women, as indicated by grave furnishings, did not wear oval brooches (Hedeager Madsen 1990:104).

Litterature
Bennike, Pia 1994. An anthropological study of the skeletal remains of vikings from Langeland. In Grøn, Ole, Anne Hedeager Krag & Pia Bennike, Vikingetidsgravpladser på Langeland, pp 166-197. Rudkøbing.
Blindheim, Charlotte 1947. Drakt og smykker. Studier i jernalderens drakthistorie i Norden. Viking 1947, pp 1-139. Oslo.
Dommasnes, Liv Helga 1982. Late Iron Age in Western Norway. Female Roles and Ranks as Deduced from an Analysis of Burial Customs. Norwegian Archaeological Review, vol 15, nos 1-2, pp 71-84. Oslo.
Gräslund, Anne-Sofie 1980. Birka IV. The Burial Customs. A study of the graves on Björkö. Stockholm.
Hedeager Madsen (Krag), Anne 1990. Women’s dress in the Viking Period in Denmark, based on the tortoise brooches and textile remains. In Walton, Penelope and John P. Wild (eds), Textiles in Northern Archaeology, pp 101-106. NESAT III Textile Symposium in York. London.
Hedeager Krag, Anne 1994. Dragtudviklingen fra 8.-10. årh. e.Kr. i Sydskandinavien – med udgangspunkt i skålformede spænder. Lag 5, pp 7-114. Højbjerg.
Hofseth, Ellen Høigård 1999. Historien bak handelskvinnen på Kaupang. Kvinnegraver fra vikingtid langs Vestfoldkysten. Viking 62, pp 101-129. Oslo.
Holck, Per 1986. Cremated bones. A medical-anthropological study of an archaeological material on cremation burials. Oslo.
Ingstad, Anne Stine 1999. Tekstilene. In Blindheim, Charlotte et al 1999, Kaupang-funnene II. Gravplassene i Bikjholbergene/Lamøya. Undersøkelsene 1950-1957. Del B. Oldsaksformer. Kulturhistorisk tilbakeblikk. Del C. Tekstilene, pp 217-272. Norske Oldfunn XIX. Oslo.
Martens, Irmelin 1969. Gravfeltet på By i Løten, Hedmark. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1965-1966, pp 11-148. Oslo.
Rundkvist, Martin 2003. Barshalder 1. A cemetery in Grötlingbo and Fide parishes, Gotland, Sweden, c. AD 1-1100. Excavations and finds 1826-1971. Stockholm.
Sellevold, Berit J. et al. 1984. Iron Age Man in Denmark. Copenhagen.

17 november 2008

Å rane de døde

En gang etter at Oseberggraven var blitt lukket høsten 834, tok en gruppe mennesker seg inn i den store gravhaugen. De kom seg frem til gravskipet, brøt av den rikt dekorerte forstavnen og banet seg vei over forskipet til det tømrede gravkammeret bak masten. Deretter tvang folkene seg inn i gravkammeret, tok med seg levningene av én eller flere av de gravlagte personene samt deler av gravgodset, og forsvant ut av haugen igjen samme vei som de var kommet inn. Haugbrott som dette er kjent fra både sagakilder og gjennom arkeologiske utgravninger. Men hva slags praksis var dette i grunnen?

Haugbrott må i hvert fall ha vært relativt utbredt, i det minste i en periode, og i hvert fall i et visst sosialt sjikt. Så langt vi har kilder, tyder de på at en stor del av innbruddsaktiviteten foregikk i vikingtiden, og at det er storhauger fra folkevandringstid og senere som særlig har vært målet. Oseberghaugen hadde altså sitt haugbrott, og det samme hadde gravhaugene som gjemte Tuneskipet og Gokstadskipet. Av de kjente ubrente skipsgravene fra yngre jernalder, er Storhauggraven fra Karmøy faktisk den eneste som har vist seg å ikke være åpnet tidligere. Samtlige av de store gravhaugene på Borre i Vestfold har likeledes vært plyndret, og det samme gjelder trolig den kjente Halvdanshaugen på Ringerike.

Skjønt ”plyndret” og ”plyndret”... Det er lenge siden arkeologer og religionshistorikere begynte å se mer nyansert på haugbrottene enn å oppfatte dem som ren skattejakt eller gravplyndring.
For det første har det fra arkeologisk hold lenge vært pekt på at innbruddssporene for eksempel i Oseberghaugen er av en slik karakter at de vanskelig kan skrive seg fra aktiviteter som har foregått i det skjulte. Haugbrottet må ha foregått i åpenhet, og med lokalbefolkningens viten, om enn ikke nødvendigvis med deres vilje. I flere tilfeller, som i Osebergs, er det tydelig at de som bedrev haugbrott, visste hva som ventet dem inne i haugen, og hva de skulle ta med seg ut igjen. Holder vi oss til Oseberg, er det vanskelig å finne noen ”praktisk” forklaring på hvorfor man gikk løs på forstavnen med øks før man gikk videre til gravkammeret, hvorfor ”gravrøverne” brøt opp enkelte av kistene inne i gravkammeret, men ikke alle, eller hvorfor de tok med seg deler av minst ett skjelett ut av haugen.

Man kan neppe forstå haugbrott som simpelt tyveri. Det er mer nærliggende å se på innbrudd i gravhauger i lys av andre former for sosiale transaksjoner som er kjent fra sagaene, inkludert ran. Ran er en voldelig handling, men ikke forbundet med æreløshet. Det innebærer en avvisning av enhver sosial forbindelse mellom raner og ranet. Ranet foregår i full åpenhet – til forskjell fra det æreløse tyveriet, som foregår i det skjulte, i nattens mulm og mørke.

I sagaene ser det ut til at haugbrott forekommer med minst to forskjellige utgangspunkt. Et vanlig motiv, ikke minst i de islandske ættesagaene, er haugbrott for å hindre gjengangeri. I disse kildene skildres gjengangeriet med sterke farger. For eksempel forteller Laksdøla saga om den kranglevorne Rapp, som huserte som aldri før etter sin død. Rapp var en voldsom gjenganger, og han tok livet av de fleste husfolkene sine. Hele Rappstad ble lagt øde gjennom Rapps herjinger. Før han døde, hadde Rapp bedt Vigdis, konen sin, om at han måtte bli gravlagt under dørstokken til eldhuset på gården. Nå tok Vigdis initiativ til å grave opp den døde Rapp, og liket ble deretter lagt i røys på et avsidesliggende sted, langt fra Rappstad. Likevel fortsatte spøkeriet, og rolig ble det ikke før liket av Rapp igjen ble gravd opp og denne gangen brent på bål og asken kastet på sjøen.

I eksemplet fra Laksdøla saga er det den dødes kropp som man har vært opptatt av å fjerne fra graven. Noe tilsvarende ser ut til å ha vært tilfelle med haugbrottet i Oseberghaugen. Men i andre norrøne kilder er det et annet motiv som dominerer, nemlig ønsket om å skaffe seg spesielle gjenstander gjennom haugbrott. I Grettes saga hører vi om spøkeri på Haramsøy på Sunnmøre. Det er Kår den gamle, som er hauglagt på et nes, som går igjen og jager folk fra øya. Grette løser problemet ved å ta seg inn i haugen, der han hogger hodet av den døde Kår. Men Grette tar dessuten med seg en gullring og et dyrebart sverd ut av haugen. Sagaene er rike på lignende episoder. Tank bare på Flatøybokens beretning om Rane den vidfarne som gjør haugbrott i Olav Geirstadalvs gravhaug og henter ut sverdet Besing, en armring av gull og Olavs belte. Dette sverdet havnet siden i Olav den helliges eie.

Fortellinger av denne typen handler om overføring av makt og autoritet. Gjennom haugbrott har man bokstavelig talt tilranet seg legitimitet. Det er maktsymbolske gjenstander som gullringer og sverd som går igjen. Sagatradisjonen har vært opptatt av å knytte middelalderens konger av ”Hårfagreætten” til Vestfold, og det er i lys av dette vi bør lese beretningen om sverdet Besing. Det er vel et ekko av en lignende kobling til et eldre, regionalt herskerdynasti når Odd Munk forteller om Olav Tryggvasons utgravning i kong Augvalds haug på Karmøy.

Det var ikke alltid de døde gav fra seg tingene sine frivillig. Av og til skildres regelrette kamp mellom den døde i haugen og gravbryterne. I den sene Hords og Holmbrødrenes saga blir det fortalt om Hord Grimkelssons brytekamp med den døde vikingen Sote:

Omsider fant Hord en dør i haugen, og den brøt de opp. Da kom et sterkt jordskjelv og lysene sloknet, siden vellet en voldsom stank ut. I haugens indre lyste et svakt lys. De så et skip der, og i det mange skatter. I stavnen satt Sote selv og var fryktelig å se til. Geir stod i haugdøren, men Hord gikk fram og ville ta for seg av skattene, hvoretter Sote kvad et vers med spørsmål om hva han ville. Hord svarte med å håne den døde vikingen. Da sprang Sote opp og angrep Hord. Det ble en vanskelig kamp, for Hord var som kraftløs mot haugbuen. Da bad Hord Geir om at han måtte tenne vokslyset, så de kunne se hvordan Sote sto seg mot det. Men da lyset falt på Sote, mistet han all sin styrke og falt til jorden. Hord kunne dra gullringen av Sotes arm. Sote sa at det skulle bli hans død, men Hord fremsa et nytt smedevers, hvorpå Sote svarte at ringen skulle bli alles død som eide den. Hord ba Geir bære lyset fram til ham, men i det samme stupte Sote ned i jorden og ville ikke vente på lyset.

Odin opptrer i forbindelse med flere av de litterære haugbrottene. Det var Odin i forkledning som fikk Olav Tryggvason til å gjøre haugbrott på Avaldsnes, og Odin spilte en viktig rolle også i Grettes haugbrott på Haramsøy. Snorre skriver i Ynglingesaga (i Schjøtts oversettelse) om Odin at han ”visste om alt jordgravi gods, kor de var løynt, og han kunde slike kvæde, at jord og berg og steinar og haugar lét seg upp for han, og han batt berre med orda deim som raadde for de, og gjekk inn og tok de han vilde”.

Dessverre er det bare et fåtall av de arkeologisk dokumenterte haugbrottene som er datert, og en nærmere datering er selvsagt avgjørende for hvilke tolkninger man faller ned på. Ikke minst er det av avgjørende betydning å fastslå om haugbrottene fant sted i hedensk eller kristen tid. I de to haugene der haugbrottet kan tidfestes nærmere – Jellhaugen ved Halden og Haug 7 på Borre – ser det ut til at det har foregått allerede i vikingtiden. Det finnes ellers daterbart materiale fra andre haugbrott, bl.a. det i Oseberghaugen, som man kan håpe på vil bli analysert etter hvert.

14 november 2008

Variasjoner innenfor det tidligste jordbruket

I Europa dukker de første jordbrukssamfunnene opp i Thessalia i Hellas omkring 7.000 f. Kr. Jordbrukskulturen spredte seg derfra videre nordover som en bølgebevegelse – etter noen arkeologers mening med en hastighet av 1 km pr. år. Tusen år senere fantes det permanente landsbybosetninger i Sørøst-Europa, sør på Balkan og oppover langs Donaus bredder. Bølgebevegelsen har ikke vært kontinuerlig, og først omkring 6.000 f. Kr. finner vi jordbruksbosetninger på den best egnede jorden i det tempererte Europa – i de lette løssområdene. Løss er en jordart som består av fine, vindtransporterte partikler, og den er både næringsrik og lett å bearbeide. Den tidlige bondekulturen i løssområdene kalles gjerne for båndkeramisk kultur etter et karakteristisk båndmotiv som ofte sees brukt som dekorasjon på leirkarene fra disse boplassene.

Dette var den jordbrukskulturen som boplassfolket i Skandinavia først kom i kontakt med. På de båndkeramiske bosetningene i Mellom-Europa praktiserte man svedjebruk. Hvetesortene emmer og enkorn ser ut til å ha vært foretrukket, men vi vet også at de har dyrket andre planter som hirse, erter og bønner. Av husdyr var ku viktig, men man holdt også sau, geit og gris. Sau og geit var innført – de hadde sin naturlige utbredelse i de delene av Midtøsten der jordbruket hadde oppstått flere tusen år tidligere. Gris og ku var derimot et resultat av at de sentraleuropeiske bøndene selv hadde temmet henholdsvis villsvin og urokse.

Kontakten mellom den båndkeramiske kulturen og jeger- og sankergruppene lenger nord kan spores på mange av boplassene i Sør-Skandinavia. En type skafthulløkser av en bergart som bl.a. finnes i Balkanfjellene, er funnet på senmesolitiske boplasser i Danmark og Sør-Sverige. Slike funn viser at befolkningen i nord inngikk i et vidstrakt gavebyttesystem, men også andre gjenstandstyper samt kunnskapen om keramikkfremstilling viser de nordlige fangstfolkenes kontakt med bondesamfunnene i sør. I de senere år har man også avdekket spor etter kornbruk og husdyrhold på enkelte boplasser i Sør-Skandinavia alt i Atlantisk tid. De sikreste sporene kommer fra boplassen Rosenhof i det østlige Schleswig-Holstein, der bein av storfe er datert så tidlig som til 4.850 f. Kr., og kornpollen opptrer ca. 4.700 f. Kr. Men også på den skånske Øresundkysten er det påvist meget tidlige forekomster av korn.

Men i det store og hele ser det ut til at jordbrukskulturens ekspansjon igjen stanset opp i et tusentalls år, denne gangen ved nordgrensen for løssområdene i elvedalene i Tyskland og Polen. En usynlig grense gikk mellom bøndene i løssområdene og boplassfolket lenger nord, selv om det tydeligvis har vært livlige forbindelser på tvers av denne grensen. I århundrene omkring 4.000 f. Kr. får imidlertid jordbruket innpass også i de nordlige områdene. Denne tidligste jordbrukskulturen i Norden kalles gjerne for traktbegerkultur, og den er oppkalt etter de ”traktformede” leirkarene som finnes på boplasser og i graver fra denne tiden. I perioden 4.200-3.900 f. Kr. kan vi spore åkerbruk og husdyrhold opp gjennom Danmark og Sør-Sverige til områdene nord for innsjøene Mälaren og Vänern i Midt-Sverige og til slettebygdene på begge sider av Oslofjorden, og med enkelte nedslag videre langs Skagerrakkysten til Lista.

For å studere dette første jordbruket nærmere, må vi vende oss til pollenanalysene.

På begge sider av Oslofjorden, i Østfold og Vestfold, viser pollenanalysene en vegetasjonsutvikling som ligner på den som kjennes fra Sør-Skandinavia. Begge steder ser vi at almeskogen går sterkt tilbake omkring 4.000 f. Kr., samtidig som pollen fra hvete og bygg forteller om tidlig åkerbruk. De første forekomstene av urter som smalkjempe og groblad tyder på at husdyr beitet i skogene.

Lenger vest, ved Kristiansand og på Lista, finner vi igjen dette tidlige, kombinerte åkerbruket og husdyrholdet i pollendiagrammene. De eldste dateringene for korndyrking på Lista ligger så tidlig som omkring 4.100 f. Kr. Senere, i den perioden som kalles mellomneolitikum, kan det igjen spores markante endringer i pollendiagrammene fra Lista, og disse endringene tolkes som et resultat av at man har ryddet skog. Den store avsviingen av skogen på halvøya skjedde imidlertid først i senneolitikum og eldre bronsealder, og det er først fra det tidspunktet at man – med pollendiagrammene som utgangspunkt – kan tale om et fastere, kontinuerlig åkerbruk.

I andre deler av Sør-Norge gir pollendiagrammene et ganske annet bilde av det tidligste jordbruket.

Det gjelder også de undersøkelsene som er utført i Vest-Agder utenfor Lista og Kristiansand. På Ersdal i Bakke i Flekkefjord fant Helge I. Høeg en tidlig fase med husdyrhold fra og med ca. 3.700 f. Kr. Mer kontinuerlig husdyrhold kan spores fra ca. 2.100 f. Kr., mens korndyrking ikke har satt merke i pollendiagrammet før mer enn tusen år senere, i yngre bronsealder. Fra pollenanalysen som ble utført i forbindelse med undersøkelsene av ødegårdsanlegget Sosteli i Åseral i årene 1946-1949, foreligger det ikke C14-dateringer, men vegetasjonsutviklingen og forholdet mellom husdyrhold og åkerbruk synes å være like de i Bakke.

På Jæren finnes de første indikasjonene på beitebruk ca. 4.000 f. Kr. Korndyrking er imidlertid først påvist 1000 år senere – og på det tidspunktet skal altså korn ha vært dyrket på Lista i mer enn tusen år. Kombinasjonsbruket er et langt yngre fenomen på Jæren og i Rogaland som helhet. Også videre nordover på Vestlandet er jordbruket i de første århundrene av neolitisk tid et rent husdyrbruk.

Et pollendiagram fra Kolsdalstjønna i Kristiansand beskriver en utvikling lik den ved Oslofjorden og på Lista. Dermed kunne man kanskje tenke seg at den sør-skandinaviske ”pakkeløsningen” med kombinert åkerbruk og husdyrhold rådde grunnen over hele kystområdet fra Oslofjorden til og med Lista i tidligneolitikum, mens et rent husdyrhold var enerådende lenger nordover. Men flere pollendiagrammer fra Telemark forstyrrer bildet. Husdyrhold er påvist i Telemark fra ca. 3.400 f. Kr., mens de eldste daterte sporene etter korndyrking først skriver seg fra ca. 2.400 f. Kr.

Bildet som pollenanalysene gir for Vest-Agders del, er heller ikke entydig. Skal vi ta de tilgjengelige dataene for god fisk, tok det kanskje så mye som 1200 år fra korndyrkingen fikk fotfeste et sted i nærheten av Koldsdalstjønna til den nådde området ved Vesttjønna i Torridal, bare noen få kilometer lenger nord. Diagrammene fra Ersdal og Sosteli synes på sin side å vise en utvikling mer i tråd med den i Telemark og Rogaland.

I andre deler av Nord-Europa oppviser vegetasjonsutviklingen betydelige regionale forskjeller i neolitisk tid. De pollendiagrammene som så langt foreligger fra Sør-Norge, tyder på at vi også her har å gjøre med et lappeteppe av landskapstyper som i ulik grad og på forskjellige måter har vært utsatt for menneskelig påvirkning. I dette lappeteppet finnes landskap der folk driver kombinasjonsjordbruk, slik det kjennes fra områder lenger sør, men altså også større og mindre regioner der husdyrholdet tilsynelatende er enerådende – selvsagt ved siden av tradisjonelle aktiviteter som fangst, fiske og sanking. Trolig skal vi innimellom disse forskjellige tidlige jordbrukslandskapene se for oss områder befolket av grupper som ikke har tatt opp verken korndyrking eller husdyrhold, men fortsetter å leve mer eller mindre som i mesolitisk tid.

Det er vanskelig å forene dette bildet med tanken om at jordbrukskulturen spredte seg i én bølgebevegelse gjennom Danmark og Sør-Sverige, oppover langs den svenske vestkysten til Oslofjorden og videre vestover langs Skagerrakkysten. Virkeligheten synes å ha vært mer sammensatt. I lys av den mosaikken av ulike landskapstyper som pollendiagrammene viser oss, gir det bedre mening om vi tenker oss at de tidlige sporene etter kombinasjonsbruk i Kristiansand og på Lista skyldes direkte kontakt med Jylland, på tvers av Skagerrak. Traktbegerkulturens mennesker i Danmark bygde megalitt- eller storsteinsgraver i stort antall, og et lite antall slike dysser finnes også ved Oslofjorden. Lenger vestover kjennes imidlertid ikke slike graver.

Ved overgangen til den yngre delen av mellomneolitisk tid, dvs. ca. 2.800 f. Kr, kan det spores store vegetasjonsendringer i flere av pollendiagrammene. Ved Barlindtjønna i Kristiansand, der det hadde vært en fase med korndyrking og husdyrbeite i slutten av tidligneolitisk tid, kan det fra ca. 2.800 f. Kr. – tilsynelatende etter et opphold på noen hundre år – igjen dokumenteres kombinasjonsbruk. Grødesammensetningen er imidlertid annerledes enn i tidligneolitikum. Endringer ser likeledes ut til å ha inntruffet på Lista omtrent på denne tiden. Også det arkeologiske materialet endrer seg omkring 2.800 f. Kr.

10 november 2008

Øysteinshaugen

Som i en del andre innlandsbygder på Agder er det først fra folkevandringstiden (350-550 e. Kr.) av at vi kjenner synlige fornminner og arkeologiske funn fra Gyland (Flekkefjord kommune). Det betyr som nevnt ikke at bygda først blir folkesatt på dette tidspunktet, men har med manglende arkeologisk undersøkelsesaktivitet å gjøre. Folkevandringstiden på Sørvestlandet er kjennetegnet av intensiv gravhaugbygging, og gravhaugene er lette å finne for et trenet øye. Mange av gårdsanleggene fra denne tiden kan vi fremdeles se merker etter i skog og mark, dels i form av gjerder og stengsler av stein, og dels som hustufter med ytre steinmurer. Menneskene i denne perioden satte rett og slett et annet og mye kraftigere preg på landskapet enn forfedrene sine. For å finne sporene etter bebyggelser og graver som er vesentlig eldre enn dette, må vi se etter under markoverflaten. Og slik som den moderne forvaltningsarkeologien er blitt, gjøres slike undersøkelser nesten bare i forbindelse med større utbyggingsprosjekter. Og slike har det ikke vært mange av i Gyland.

Kunnskapen vår om folkevandringstiden i Gyland er basert på mer tilfeldig innkomne funn. Likevel er det et par av disse som på egenhånd har plassert bygda på det arkeologiske norgeskartet. Først og fremst er det tilfelle med funnene fra Storhaugen eller Øysteinshaugen på Gyland gård (Storhaugen ser ut til å ha vært det navnet som i dagligtalen ble brukt om haugen; det fantes den gangen også en Litlehaug lenger sør på gården).Det var tidlig på høsten 1875 at Oldsaksamlingen i Kristiania fikk den første av tre sendinger med funn fra Øysteinshaugen. Finneren, Ola Ommundsen Gyland, hadde villet lage en potetkjeller i kjempehaugen, og så hadde han støtt på et stort gravkammer med vegger av stein. Før gravearbeidet begynte, hadde Øysteinshaugen vært meget stor – å dømme etter det som ligger igjen av haugen i dag, minst 20 meter i diameter og 2-3 meter høy (2 ½ alen ifølge innberetningen) – men Ola Ommundsen og medhjelperne hans hadde spadd vekk mer enn halvparten av den runde haugen før de fant gravkammeret. Selve kammeret lå under den gamle markoverflaten, skåret ned i bakken. Det var 5 meter langt, 1,2 meter bredt og like høyt. Taket bestod av store heller. Det var når hellene ble fjernet – de kunne man jo få bruk for! – at de første funnene dukket opp. Den første sendingen til Oldsaksamlingen, som ble formidlet med kjøpmann Søyland i Flekkefjord som mellommann, tok nesten pusten fra Oluf Rygh, som var bestyrer for samlingen.

Her var det nemlig en brakteat av gull, to forgylte relieffspenner av sølv og flere knapper og mindre stykker av forylt sølv, foruten to spinnehjul, et vevsverd, stykker av flere leirkar og restene av en stor kjel av bronse. Sølvsakene var fint ornert i nordisk dyrestil. Rygh så straks at det dreide seg om én av de rikeste kvinnegravene fra denne perioden man til da hadde oppdaget i Norge. Og mer skulle det bli: Den 23. november mottok Ola Ommundsen 6 speciedaler i betaling for gjenstandene som var blitt sendt til Oldsaksamlingen. Samme dag overleverte han flere gjenstander til lensmann Asbjørn Bakke. Denne gangen var det en gullbrakteat til, foruten et tredje spinnehjul og flere leirkarskår. Sannsynligvis har Ola funnet alle disse gjenstandene mer eller mindre på samme tid, men ventet med å sende inn deler av funnet fordi han ville se hvor mye Oldsaksamlingen var villig til å betale. Dette var 30 år før den første fornminneloven ble vedtatt, og de funne oldsakene tilhørte Ola som grunneier. Museene i Stavanger og Bergen var like ivrige kjøpere av arkeologiske funn som Oldsaksamlingen, og Ola Ommundsen kan ha hatt en tanke om å tilby et av disse museene resten av funnet dersom han ikke betalingen fra Kristiania svarte til forventningene. Men han må ha vært fornøyd med beløpet, og sikkert også med betalingen for den neste sendingen, for like oppunder jul leverer han inn en tredje brakteat: ”Der havde regnet og da havde Regnet afskyllet Mulden saa fundet tilfeldigvis fandtes,” skrev lensmann Bakke i følgebrevet. Han la til at ”nogen udgravning vil ikke kunde foregaa førend til Vaaren”, men noen flere funn fra Øysteinshaugen kom ikke inn til Oldsaksamlingen.Alle gjenstandene, bortsett fra den siste gullbrakteaten, var blitt funnet i kammeret. I dette lå det også noen brente ben og litt kull. Det kunne kanskje tyde på at det er en branngrav vi har med å gjøre, men det er neppe tilfelle. Ingen av gjenstandene bærer preg av å ha vært på noe likbål, og den store kisten eller kammeret er typisk for de rikt utstyrte ubrente gravene i folkevandringstiden. Men det er mulig at det kan ha vært en sekundær kremasjonsgrav i kammeret, eller kullet kan være spor etter ritualer som ble utført i forbindelse med begravelsen. Det kan nevnes at det i gravkammeret i den kjente Snartemograven i Hægebostad lå et tykt lag med trekull, selv om dette utvilsomt var en jordfestegrav.

Det er flere ting ved funnet fra Øysteinshaugen som tyder på at vi har for oss flere enn ett gravlagt individ. Først og fremst er det sannsynlig at de to relieffspennene representerer to kvinner. De tre brakteatene gjør det også trolig at det dreier seg om flere enn én gravlagte. Når det gjelder brakteatene, er de to eksemplarene som ble funnet i gravkammeret, helt like. De er laget med samme stempel, ser det ut til. Den tredje brakteaten, den som regnet vasket frem, er ganske annerledes. Ut fra funnopplysningene virker det for så vidt ikke rimelig at den skal ha kommet fra kammeret i det hele tatt, og det tyder kanskje på at det kan ha vært så mange som tre kvinnegraver i haugen, derav to i det store kammeret. De av gjenstandene fra funnet som kan dateres nærmerer, peker mot midten eller slutten av 500-årene.
Gravkammeret som inneholdt de fleste av gjenstandene, lå ikke midt i haugen, men nærmere kanten. Det er også et nokså vanlig trekk. Orienteringen var nordøst – sørvest. Samme retning hadde nok et nedgravd kammer som skal ha vært i Øysteinshaugen. Rygh nevner det i sin omtale av funnene fra det store kammeret, men legger til at dette andre kammeret fremdeles ikke var undersøkt nærmere. Siden hører vi ikke mer om det.

Men er det egentlig noen sannsynlighet for at bøndene på Gyland ikke skal ha benyttet sjansen til å kikke inn i det andre kammeret? Funnene så langt må jo ha gitt finneren og andre bygdefolk blod på tann og ført til økt interesse for hva gravhaugene hadde å by på av verdisaker? Og, ganske riktig, så har vi da også opplysninger om ytterligere funn fra Øysteinshaugen. Lars F. Nuland forteller om at flere mindre funn som ble gjort i haugen, og som ikke ble sendt til noe museum. Han nevner en kjel (av bronse?), et sverd og en liten dolk. Dette kunne under andre omstendigheter tenkes å være en litt misforstått beskrivelse av deler av funnet fra hovedkammeret i haugen – kjelfragmenter har vi jo der også, mens sverdet like gjerne kunne være et vevsverd og dolken skaftet med bronseholk til vevsverdet. Men slik er det ikke. For Nuland fikk faktisk tak i dette sverdet, og beskrivelsen han gav av det, viser at det dreier seg om et virkelig våpen, og antagelig fra yngre romertid eller folkevandringstid. Det er liten grunn til å tvile på at opplysningene om kjelen og dolken også er riktige. Dermed står vi ovenfor en på våre kanter nokså sjelden våpengrav med sverd fra eldre jernalder. Man kan selvsagt ikke vite det sikkert, men jeg gjetter på at det var denne våpengraven som lå i det andre kammeret under haugen.

Sverdet som Lars F. Nuland fikk tak i, var i god stand da han kom over det i 1920-årene. Da hadde det ligget i flere tiår i et hus på gården. Men siden må det ha kommet bort, for i dag ser det ikke ut til at noen lenger har kjennskap til dette våpenet. Til noe museum kom det visst aldri.

Men tilbake til kvinnegravene i Øysteinshaugen. Gjenstandene herfra, først og fremst representert ved gullbrakteatene og de ornerte sølvsakene med forgylling, understreker de gravlagtes forbindelser med samtidige elitemiljøer. Det er nemlig motiver fra folkevandringstidens aristokratiske kultus som møter oss i den nordiske dyrestilens bildeverden, slik vi finner den på flere av gjenstandene i vårt funn, og på gullbrakteatene. Den ridende figuren på brakteater som dem i Gylandsfunnet er en fremstilling av Odin selv, ifølge flere forskere. Relieffspennnene fra Øysteinshaugen har ellers klare likhetstrekk med spenner fra Jæren, som kan ha spilt en viktig rolle i de nettverkene som storfolket på Gyland inngikk i. Den største av brakteatene, den som ble vasket frem av regnet, tyder imidlertid på at disse nettverkene strakte seg atskillig lenger enn til Jæren. Denne brakteaten er av en type som knapt forekommer ellers i landet, men som har en viss utbredelse i Øst-Danmark og Vest-Sverige. Kan hende var hun født i Danmark, den ene av kvinnene som ble stedt til hvile i Øysteinshaugen? Den dårlig bevarte bronsekjelen fra det store gravkammeret er på sin side laget i et romersk verksted. Her i distriktet ser det ut til at vi har spesielt mange slike kjeler, antagelig to stykker bare i Øysteinshaugen.

04 november 2008

Knokkelmanden, det gamle Skræmsel

”Det har altid været mig en Gaade, at Folk finder en Tilfredsstillelse i at besøge Grave og smykke disse Pesthuler med Blomster. ... Ned med Knokkelmanden, det gamle Skræmsel!” Camilla Collett talte varmt for kremasjonstanken i Under Lægekongressen fra 1884. I siste halvdel av 1800-tallet var likbehandling i høy grad et politisk valg, og kremasjon var tidens løsen for så vel det demokratisk og progressivt innstilte borgerskapet som for arbeiderbevegelsen mange steder i Europa. Norsk Ligbrændingsforening, stiftet i februar 1889, samlet på et tidspunkt flere tusen medlemmer.Agitasjonen for likbrenning, i Norge og i Vest-Europa for øvrig, var en fase i en større kulturell og ideologisk endringsprosess som hadde begynt tidlig i 1700-årene. Den gangen hadde jordfesteskikken vært enerådende, og i takt med befolkningsveksten var kirkegårder i større og mindre byer bokstavelig talt blitt fylt opp. Den begynnende kritikken mot de tradisjonelle gravleggingsskikkene var delvis rettet mot overfylte kirkegårder midt inne i tettbefolkede områder, og delvis mot praksisen med å sette kister med prominente lik ned under kirkegulvet. I slike tilfeller stod kistene uten jord over, og ofte var det bare et glissent plankegulv som skilte de råtnende kroppene fra menigheten over. Det kunne være så som så med jord over også på gravplassene som omgav kirkene. På fattigkirkegården i Kristiansand var det bare et tynt lag av sand som dekket over likene – så sant ikke sydvesten stod inn gjennom byens gater, da...

Verst var det imidlertid på kirkegårder i Europas storbyer. Da gravplassen i Bethnal Green i London ble lagt ned i 1746, var lukten fra kirkegården blitt så fryktelig at begravelser bare kunne forrettes når det blåste, slik at gravfølget kunne plassere seg på den siden av graven som vinden blåste fra. På Les Innocents-kirkegården i Paris holdt man inntil 10 meter dype fellesgraver åpne inntil de var krammet fulle av kister. Etter at et tusentalls kister var deponert på den måten, kastet man noen desimeter med jord på. Cimitiere des Innocents ble stengt i 1779, da kister og lik raste inn gjennom kjellerveggen på et av de nærliggende husene. På det tidspunktet var kirkegården blitt så full at man måtte bruke trapper for å komme opp til kirkegårdsmuren.

I Frankrike forbød man fortsatte begravelser inne i byene alt i 1765, og andre land fulgte etter. Samtidig ble det slutt på å sette ned kister under kirkegulvet – i Norge ble denne praksisen forbudt i 1805. Resultatet var en ny type kirkegårder i form av parkmessig opparbeidete ”skulpturlandskap” utenfor bykjernene. Pere Lachaise i Paris ble som den første av denne typen anlagt i 1804. Her hjemme kom Vor Frelsers gravlund i Kristiania fire år senere.

Det var ikke bare opplysningstidens oppfatning av hygiene og smitte som førte til at gravplassene ble flyttet ut fra sentrumsområdene. I det minste i Frankrike var nyordingen også et ledd i den ideologiske striden mellom kirken og den nye, borgerlige statsmakten. Selve likbehandlingen ble også snart et tema. For enkelte betydde kremasjon et endelig brudd med kirkens lære om legemets oppstandelse. I det revolusjonære Paris ble det bestemt at enhver borger selv skulle avgjøre om han ville jordfestes eller kremeres etter sin død. Med det var en mer enn tusenårig jordfestetradisjon i den vestlige kristenheten brutt.

Behandlingen av den druknede engelske dikteren Shelleys kropp bidro til å gi den nye kremasjonstanken en heltehistorie. Shelleys ilanddrevne lik ble brent på bål på en strand i Toscana i 1822, av Lord Byron og to andre av Shelleys nærmeste venner. Dikterens hjerte ville ikke brenne, og Edward Trelawny plukket det opp og skjenket det til Mary Shelley, som beholdt det i sin varetekt så lenge hun levde. De kremerte levningene ble satt ned på den protestantiske kirkegården i Roma.

Da Friedrich Engels døde i 1895, ble han etter eget ønske kremert. Eleanor Marx spredte deretter asken på sjøen en mils vei utenfor Eastbourne. Flere av den gamle Engels’ kamerater ville heller jordfeste ham, men det ble med ønsket. Engels’ kremasjon styrket selvsagt denne likbehandlingsmåtens status i den fremvoksende arbeiderbevegelsen. En annen arbeiderleder, Lenin, ønsket også å bli kremert eller jordfestet i det stille, men slik skulle det som kjent ikke gå.

Kunstnere og intellektuelle argumenterte gjennom siste halvdel av 1800-tallet for kremasjonstanken. I Tyskland var Jacob Grimm, én av ”brødrene”, en ivrig tilhenger av kremasjon. Den svenske riksantikvarien, arkeologen Hans Hildebrandt, forsynte ”eldbegängelserörelsen” i Sverige med viktige argumenter da han i en serie skriftlige arbeider hevdet at branngravskikken i forhistorien hørte hjemme i de mer utviklede samfunn. Da Norsk Ligbrændingsforening ble stiftet i 1889, var maleren Fritz Thaulow én av initiativtagerne. Den første formannen var industrigründeren og stortingsmannen H. R. Astrup, og senere ledet Dagbladet-grunnleggeren H. E. Berner foreningen i mange år. Det var Ligbrændingsforeningen som bar frem kremasjonstanken her hjemme. I statuttene het det at foreningens formål var å ”udbrede kjendskab til ligbrænding og virke for dens indførelse i Norge som en frivillig sag, idet mulige hindringer søges fjernede.” I sentrum for agitasjonen stod helsefarene ved jordfesteskikken og det plassbesparende ved å kremere.

Den første Lov om Ligbrænding ble vedtatt av Stortinget i 1898. Landets første krematorium ble åpnet i Bergen ni år senere, og i 1909 var det Kristianias tur. Enkelte nordmenn ble likevel kremert før loven kom på plass. Det gjaldt f. eks. overlege D. C. Danielsen, som sammen med blant andre Armauer Hansen hadde stiftet Bergen Ligbrændingsforening. Han ble som første utlending kremert i Göteborg. Apotekeren H. C. Thaulow, Fritz Thaulows far, som døde i 1881, hadde ønsket å bli kremert på sin eiendom Volvat i Kristiania. Enken søkte om tillatelse, men fikk det ikke, og Thaulow ble i stedet jordfestet i stillhet, privat og uten seremoni.

Mot de liberale og sosialistiske tilhengerne av kremering stod blant annet den katolske kirken og endel konservative lutheranere. ”Ligbrændingen, begynder … nu at vinde Indpas i flere af Europas Stæder, medens den i sin Helhed endnu, og navnlig her oppe i Norden, møder den mest fanatiske Modstand,” skrev Camilla Collett i sin artikkel fra 1884. Da hadde den katolske kirken to år tidligere forbudt kremering som en hedensk skikk. Også i Norge var motstanden betydelig i enkelte kirkelige miljøer. I 1900 skulle Kristiania bystyre behandle et forslag fra Ligbrændingsforeningen om å etablere et krematorium på én av byens kirkegårder. Alt året før hadde 34 prester skrevet under et opprop mot et slikt forslag, og i debatten pekte sogneprest Arnesen på at man med et krematorium ville innføre et ”fremmed og forstyrrende element på Kirkegaardene”. Sogneprest Klaveness fremholdt at ”de religioner, som har brugt brænding af ligene, har været hedenske”. Han fikk imidlertid liten støtte, og i 1909 stod altså byens første krematorium ferdig.

Men når det i Rudolf Nilsens Gategutt heter at ”i krematoriet skal min hvite ild/tilslutt, når hjertet flammer i det siste spill/forkynne stolt for den som lytter til:/Jeg var en gategutt”, er det ikke et tilfeldig valgt bilde. Det er en politisk ytring fra 20-årenes Oslo, like meningsmettet som formuleringen i statuttene til ”Østerrikske arbeideres begravelsesassosiasjon”: ”Et proletarisk liv, en proletarisk død - og kremering i det kulturelle fremskrittets ånd”.

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...