04 november 2008

Knokkelmanden, det gamle Skræmsel

”Det har altid været mig en Gaade, at Folk finder en Tilfredsstillelse i at besøge Grave og smykke disse Pesthuler med Blomster. ... Ned med Knokkelmanden, det gamle Skræmsel!” Camilla Collett talte varmt for kremasjonstanken i Under Lægekongressen fra 1884. I siste halvdel av 1800-tallet var likbehandling i høy grad et politisk valg, og kremasjon var tidens løsen for så vel det demokratisk og progressivt innstilte borgerskapet som for arbeiderbevegelsen mange steder i Europa. Norsk Ligbrændingsforening, stiftet i februar 1889, samlet på et tidspunkt flere tusen medlemmer.Agitasjonen for likbrenning, i Norge og i Vest-Europa for øvrig, var en fase i en større kulturell og ideologisk endringsprosess som hadde begynt tidlig i 1700-årene. Den gangen hadde jordfesteskikken vært enerådende, og i takt med befolkningsveksten var kirkegårder i større og mindre byer bokstavelig talt blitt fylt opp. Den begynnende kritikken mot de tradisjonelle gravleggingsskikkene var delvis rettet mot overfylte kirkegårder midt inne i tettbefolkede områder, og delvis mot praksisen med å sette kister med prominente lik ned under kirkegulvet. I slike tilfeller stod kistene uten jord over, og ofte var det bare et glissent plankegulv som skilte de råtnende kroppene fra menigheten over. Det kunne være så som så med jord over også på gravplassene som omgav kirkene. På fattigkirkegården i Kristiansand var det bare et tynt lag av sand som dekket over likene – så sant ikke sydvesten stod inn gjennom byens gater, da...

Verst var det imidlertid på kirkegårder i Europas storbyer. Da gravplassen i Bethnal Green i London ble lagt ned i 1746, var lukten fra kirkegården blitt så fryktelig at begravelser bare kunne forrettes når det blåste, slik at gravfølget kunne plassere seg på den siden av graven som vinden blåste fra. På Les Innocents-kirkegården i Paris holdt man inntil 10 meter dype fellesgraver åpne inntil de var krammet fulle av kister. Etter at et tusentalls kister var deponert på den måten, kastet man noen desimeter med jord på. Cimitiere des Innocents ble stengt i 1779, da kister og lik raste inn gjennom kjellerveggen på et av de nærliggende husene. På det tidspunktet var kirkegården blitt så full at man måtte bruke trapper for å komme opp til kirkegårdsmuren.

I Frankrike forbød man fortsatte begravelser inne i byene alt i 1765, og andre land fulgte etter. Samtidig ble det slutt på å sette ned kister under kirkegulvet – i Norge ble denne praksisen forbudt i 1805. Resultatet var en ny type kirkegårder i form av parkmessig opparbeidete ”skulpturlandskap” utenfor bykjernene. Pere Lachaise i Paris ble som den første av denne typen anlagt i 1804. Her hjemme kom Vor Frelsers gravlund i Kristiania fire år senere.

Det var ikke bare opplysningstidens oppfatning av hygiene og smitte som førte til at gravplassene ble flyttet ut fra sentrumsområdene. I det minste i Frankrike var nyordingen også et ledd i den ideologiske striden mellom kirken og den nye, borgerlige statsmakten. Selve likbehandlingen ble også snart et tema. For enkelte betydde kremasjon et endelig brudd med kirkens lære om legemets oppstandelse. I det revolusjonære Paris ble det bestemt at enhver borger selv skulle avgjøre om han ville jordfestes eller kremeres etter sin død. Med det var en mer enn tusenårig jordfestetradisjon i den vestlige kristenheten brutt.

Behandlingen av den druknede engelske dikteren Shelleys kropp bidro til å gi den nye kremasjonstanken en heltehistorie. Shelleys ilanddrevne lik ble brent på bål på en strand i Toscana i 1822, av Lord Byron og to andre av Shelleys nærmeste venner. Dikterens hjerte ville ikke brenne, og Edward Trelawny plukket det opp og skjenket det til Mary Shelley, som beholdt det i sin varetekt så lenge hun levde. De kremerte levningene ble satt ned på den protestantiske kirkegården i Roma.

Da Friedrich Engels døde i 1895, ble han etter eget ønske kremert. Eleanor Marx spredte deretter asken på sjøen en mils vei utenfor Eastbourne. Flere av den gamle Engels’ kamerater ville heller jordfeste ham, men det ble med ønsket. Engels’ kremasjon styrket selvsagt denne likbehandlingsmåtens status i den fremvoksende arbeiderbevegelsen. En annen arbeiderleder, Lenin, ønsket også å bli kremert eller jordfestet i det stille, men slik skulle det som kjent ikke gå.

Kunstnere og intellektuelle argumenterte gjennom siste halvdel av 1800-tallet for kremasjonstanken. I Tyskland var Jacob Grimm, én av ”brødrene”, en ivrig tilhenger av kremasjon. Den svenske riksantikvarien, arkeologen Hans Hildebrandt, forsynte ”eldbegängelserörelsen” i Sverige med viktige argumenter da han i en serie skriftlige arbeider hevdet at branngravskikken i forhistorien hørte hjemme i de mer utviklede samfunn. Da Norsk Ligbrændingsforening ble stiftet i 1889, var maleren Fritz Thaulow én av initiativtagerne. Den første formannen var industrigründeren og stortingsmannen H. R. Astrup, og senere ledet Dagbladet-grunnleggeren H. E. Berner foreningen i mange år. Det var Ligbrændingsforeningen som bar frem kremasjonstanken her hjemme. I statuttene het det at foreningens formål var å ”udbrede kjendskab til ligbrænding og virke for dens indførelse i Norge som en frivillig sag, idet mulige hindringer søges fjernede.” I sentrum for agitasjonen stod helsefarene ved jordfesteskikken og det plassbesparende ved å kremere.

Den første Lov om Ligbrænding ble vedtatt av Stortinget i 1898. Landets første krematorium ble åpnet i Bergen ni år senere, og i 1909 var det Kristianias tur. Enkelte nordmenn ble likevel kremert før loven kom på plass. Det gjaldt f. eks. overlege D. C. Danielsen, som sammen med blant andre Armauer Hansen hadde stiftet Bergen Ligbrændingsforening. Han ble som første utlending kremert i Göteborg. Apotekeren H. C. Thaulow, Fritz Thaulows far, som døde i 1881, hadde ønsket å bli kremert på sin eiendom Volvat i Kristiania. Enken søkte om tillatelse, men fikk det ikke, og Thaulow ble i stedet jordfestet i stillhet, privat og uten seremoni.

Mot de liberale og sosialistiske tilhengerne av kremering stod blant annet den katolske kirken og endel konservative lutheranere. ”Ligbrændingen, begynder … nu at vinde Indpas i flere af Europas Stæder, medens den i sin Helhed endnu, og navnlig her oppe i Norden, møder den mest fanatiske Modstand,” skrev Camilla Collett i sin artikkel fra 1884. Da hadde den katolske kirken to år tidligere forbudt kremering som en hedensk skikk. Også i Norge var motstanden betydelig i enkelte kirkelige miljøer. I 1900 skulle Kristiania bystyre behandle et forslag fra Ligbrændingsforeningen om å etablere et krematorium på én av byens kirkegårder. Alt året før hadde 34 prester skrevet under et opprop mot et slikt forslag, og i debatten pekte sogneprest Arnesen på at man med et krematorium ville innføre et ”fremmed og forstyrrende element på Kirkegaardene”. Sogneprest Klaveness fremholdt at ”de religioner, som har brugt brænding af ligene, har været hedenske”. Han fikk imidlertid liten støtte, og i 1909 stod altså byens første krematorium ferdig.

Men når det i Rudolf Nilsens Gategutt heter at ”i krematoriet skal min hvite ild/tilslutt, når hjertet flammer i det siste spill/forkynne stolt for den som lytter til:/Jeg var en gategutt”, er det ikke et tilfeldig valgt bilde. Det er en politisk ytring fra 20-årenes Oslo, like meningsmettet som formuleringen i statuttene til ”Østerrikske arbeideres begravelsesassosiasjon”: ”Et proletarisk liv, en proletarisk død - og kremering i det kulturelle fremskrittets ånd”.

1 kommentar:

Pinja sa...

Utrolig spennende artikkel! Jeg var i utgangspunkt på utkikk etter både Père Lachaise og C.C. til en tekst, nå fikk jeg så mye mer. Takk for det.
Nina Bell