14 november 2008

Variasjoner innenfor det tidligste jordbruket

I Europa dukker de første jordbrukssamfunnene opp i Thessalia i Hellas omkring 7.000 f. Kr. Jordbrukskulturen spredte seg derfra videre nordover som en bølgebevegelse – etter noen arkeologers mening med en hastighet av 1 km pr. år. Tusen år senere fantes det permanente landsbybosetninger i Sørøst-Europa, sør på Balkan og oppover langs Donaus bredder. Bølgebevegelsen har ikke vært kontinuerlig, og først omkring 6.000 f. Kr. finner vi jordbruksbosetninger på den best egnede jorden i det tempererte Europa – i de lette løssområdene. Løss er en jordart som består av fine, vindtransporterte partikler, og den er både næringsrik og lett å bearbeide. Den tidlige bondekulturen i løssområdene kalles gjerne for båndkeramisk kultur etter et karakteristisk båndmotiv som ofte sees brukt som dekorasjon på leirkarene fra disse boplassene.

Dette var den jordbrukskulturen som boplassfolket i Skandinavia først kom i kontakt med. På de båndkeramiske bosetningene i Mellom-Europa praktiserte man svedjebruk. Hvetesortene emmer og enkorn ser ut til å ha vært foretrukket, men vi vet også at de har dyrket andre planter som hirse, erter og bønner. Av husdyr var ku viktig, men man holdt også sau, geit og gris. Sau og geit var innført – de hadde sin naturlige utbredelse i de delene av Midtøsten der jordbruket hadde oppstått flere tusen år tidligere. Gris og ku var derimot et resultat av at de sentraleuropeiske bøndene selv hadde temmet henholdsvis villsvin og urokse.

Kontakten mellom den båndkeramiske kulturen og jeger- og sankergruppene lenger nord kan spores på mange av boplassene i Sør-Skandinavia. En type skafthulløkser av en bergart som bl.a. finnes i Balkanfjellene, er funnet på senmesolitiske boplasser i Danmark og Sør-Sverige. Slike funn viser at befolkningen i nord inngikk i et vidstrakt gavebyttesystem, men også andre gjenstandstyper samt kunnskapen om keramikkfremstilling viser de nordlige fangstfolkenes kontakt med bondesamfunnene i sør. I de senere år har man også avdekket spor etter kornbruk og husdyrhold på enkelte boplasser i Sør-Skandinavia alt i Atlantisk tid. De sikreste sporene kommer fra boplassen Rosenhof i det østlige Schleswig-Holstein, der bein av storfe er datert så tidlig som til 4.850 f. Kr., og kornpollen opptrer ca. 4.700 f. Kr. Men også på den skånske Øresundkysten er det påvist meget tidlige forekomster av korn.

Men i det store og hele ser det ut til at jordbrukskulturens ekspansjon igjen stanset opp i et tusentalls år, denne gangen ved nordgrensen for løssområdene i elvedalene i Tyskland og Polen. En usynlig grense gikk mellom bøndene i løssområdene og boplassfolket lenger nord, selv om det tydeligvis har vært livlige forbindelser på tvers av denne grensen. I århundrene omkring 4.000 f. Kr. får imidlertid jordbruket innpass også i de nordlige områdene. Denne tidligste jordbrukskulturen i Norden kalles gjerne for traktbegerkultur, og den er oppkalt etter de ”traktformede” leirkarene som finnes på boplasser og i graver fra denne tiden. I perioden 4.200-3.900 f. Kr. kan vi spore åkerbruk og husdyrhold opp gjennom Danmark og Sør-Sverige til områdene nord for innsjøene Mälaren og Vänern i Midt-Sverige og til slettebygdene på begge sider av Oslofjorden, og med enkelte nedslag videre langs Skagerrakkysten til Lista.

For å studere dette første jordbruket nærmere, må vi vende oss til pollenanalysene.

På begge sider av Oslofjorden, i Østfold og Vestfold, viser pollenanalysene en vegetasjonsutvikling som ligner på den som kjennes fra Sør-Skandinavia. Begge steder ser vi at almeskogen går sterkt tilbake omkring 4.000 f. Kr., samtidig som pollen fra hvete og bygg forteller om tidlig åkerbruk. De første forekomstene av urter som smalkjempe og groblad tyder på at husdyr beitet i skogene.

Lenger vest, ved Kristiansand og på Lista, finner vi igjen dette tidlige, kombinerte åkerbruket og husdyrholdet i pollendiagrammene. De eldste dateringene for korndyrking på Lista ligger så tidlig som omkring 4.100 f. Kr. Senere, i den perioden som kalles mellomneolitikum, kan det igjen spores markante endringer i pollendiagrammene fra Lista, og disse endringene tolkes som et resultat av at man har ryddet skog. Den store avsviingen av skogen på halvøya skjedde imidlertid først i senneolitikum og eldre bronsealder, og det er først fra det tidspunktet at man – med pollendiagrammene som utgangspunkt – kan tale om et fastere, kontinuerlig åkerbruk.

I andre deler av Sør-Norge gir pollendiagrammene et ganske annet bilde av det tidligste jordbruket.

Det gjelder også de undersøkelsene som er utført i Vest-Agder utenfor Lista og Kristiansand. På Ersdal i Bakke i Flekkefjord fant Helge I. Høeg en tidlig fase med husdyrhold fra og med ca. 3.700 f. Kr. Mer kontinuerlig husdyrhold kan spores fra ca. 2.100 f. Kr., mens korndyrking ikke har satt merke i pollendiagrammet før mer enn tusen år senere, i yngre bronsealder. Fra pollenanalysen som ble utført i forbindelse med undersøkelsene av ødegårdsanlegget Sosteli i Åseral i årene 1946-1949, foreligger det ikke C14-dateringer, men vegetasjonsutviklingen og forholdet mellom husdyrhold og åkerbruk synes å være like de i Bakke.

På Jæren finnes de første indikasjonene på beitebruk ca. 4.000 f. Kr. Korndyrking er imidlertid først påvist 1000 år senere – og på det tidspunktet skal altså korn ha vært dyrket på Lista i mer enn tusen år. Kombinasjonsbruket er et langt yngre fenomen på Jæren og i Rogaland som helhet. Også videre nordover på Vestlandet er jordbruket i de første århundrene av neolitisk tid et rent husdyrbruk.

Et pollendiagram fra Kolsdalstjønna i Kristiansand beskriver en utvikling lik den ved Oslofjorden og på Lista. Dermed kunne man kanskje tenke seg at den sør-skandinaviske ”pakkeløsningen” med kombinert åkerbruk og husdyrhold rådde grunnen over hele kystområdet fra Oslofjorden til og med Lista i tidligneolitikum, mens et rent husdyrhold var enerådende lenger nordover. Men flere pollendiagrammer fra Telemark forstyrrer bildet. Husdyrhold er påvist i Telemark fra ca. 3.400 f. Kr., mens de eldste daterte sporene etter korndyrking først skriver seg fra ca. 2.400 f. Kr.

Bildet som pollenanalysene gir for Vest-Agders del, er heller ikke entydig. Skal vi ta de tilgjengelige dataene for god fisk, tok det kanskje så mye som 1200 år fra korndyrkingen fikk fotfeste et sted i nærheten av Koldsdalstjønna til den nådde området ved Vesttjønna i Torridal, bare noen få kilometer lenger nord. Diagrammene fra Ersdal og Sosteli synes på sin side å vise en utvikling mer i tråd med den i Telemark og Rogaland.

I andre deler av Nord-Europa oppviser vegetasjonsutviklingen betydelige regionale forskjeller i neolitisk tid. De pollendiagrammene som så langt foreligger fra Sør-Norge, tyder på at vi også her har å gjøre med et lappeteppe av landskapstyper som i ulik grad og på forskjellige måter har vært utsatt for menneskelig påvirkning. I dette lappeteppet finnes landskap der folk driver kombinasjonsjordbruk, slik det kjennes fra områder lenger sør, men altså også større og mindre regioner der husdyrholdet tilsynelatende er enerådende – selvsagt ved siden av tradisjonelle aktiviteter som fangst, fiske og sanking. Trolig skal vi innimellom disse forskjellige tidlige jordbrukslandskapene se for oss områder befolket av grupper som ikke har tatt opp verken korndyrking eller husdyrhold, men fortsetter å leve mer eller mindre som i mesolitisk tid.

Det er vanskelig å forene dette bildet med tanken om at jordbrukskulturen spredte seg i én bølgebevegelse gjennom Danmark og Sør-Sverige, oppover langs den svenske vestkysten til Oslofjorden og videre vestover langs Skagerrakkysten. Virkeligheten synes å ha vært mer sammensatt. I lys av den mosaikken av ulike landskapstyper som pollendiagrammene viser oss, gir det bedre mening om vi tenker oss at de tidlige sporene etter kombinasjonsbruk i Kristiansand og på Lista skyldes direkte kontakt med Jylland, på tvers av Skagerrak. Traktbegerkulturens mennesker i Danmark bygde megalitt- eller storsteinsgraver i stort antall, og et lite antall slike dysser finnes også ved Oslofjorden. Lenger vestover kjennes imidlertid ikke slike graver.

Ved overgangen til den yngre delen av mellomneolitisk tid, dvs. ca. 2.800 f. Kr, kan det spores store vegetasjonsendringer i flere av pollendiagrammene. Ved Barlindtjønna i Kristiansand, der det hadde vært en fase med korndyrking og husdyrbeite i slutten av tidligneolitisk tid, kan det fra ca. 2.800 f. Kr. – tilsynelatende etter et opphold på noen hundre år – igjen dokumenteres kombinasjonsbruk. Grødesammensetningen er imidlertid annerledes enn i tidligneolitikum. Endringer ser likeledes ut til å ha inntruffet på Lista omtrent på denne tiden. Også det arkeologiske materialet endrer seg omkring 2.800 f. Kr.

Ingen kommentarer: