10 november 2008

Øysteinshaugen

Som i en del andre innlandsbygder på Agder er det først fra folkevandringstiden (350-550 e. Kr.) av at vi kjenner synlige fornminner og arkeologiske funn fra Gyland (Flekkefjord kommune). Det betyr som nevnt ikke at bygda først blir folkesatt på dette tidspunktet, men har med manglende arkeologisk undersøkelsesaktivitet å gjøre. Folkevandringstiden på Sørvestlandet er kjennetegnet av intensiv gravhaugbygging, og gravhaugene er lette å finne for et trenet øye. Mange av gårdsanleggene fra denne tiden kan vi fremdeles se merker etter i skog og mark, dels i form av gjerder og stengsler av stein, og dels som hustufter med ytre steinmurer. Menneskene i denne perioden satte rett og slett et annet og mye kraftigere preg på landskapet enn forfedrene sine. For å finne sporene etter bebyggelser og graver som er vesentlig eldre enn dette, må vi se etter under markoverflaten. Og slik som den moderne forvaltningsarkeologien er blitt, gjøres slike undersøkelser nesten bare i forbindelse med større utbyggingsprosjekter. Og slike har det ikke vært mange av i Gyland.

Kunnskapen vår om folkevandringstiden i Gyland er basert på mer tilfeldig innkomne funn. Likevel er det et par av disse som på egenhånd har plassert bygda på det arkeologiske norgeskartet. Først og fremst er det tilfelle med funnene fra Storhaugen eller Øysteinshaugen på Gyland gård (Storhaugen ser ut til å ha vært det navnet som i dagligtalen ble brukt om haugen; det fantes den gangen også en Litlehaug lenger sør på gården).Det var tidlig på høsten 1875 at Oldsaksamlingen i Kristiania fikk den første av tre sendinger med funn fra Øysteinshaugen. Finneren, Ola Ommundsen Gyland, hadde villet lage en potetkjeller i kjempehaugen, og så hadde han støtt på et stort gravkammer med vegger av stein. Før gravearbeidet begynte, hadde Øysteinshaugen vært meget stor – å dømme etter det som ligger igjen av haugen i dag, minst 20 meter i diameter og 2-3 meter høy (2 ½ alen ifølge innberetningen) – men Ola Ommundsen og medhjelperne hans hadde spadd vekk mer enn halvparten av den runde haugen før de fant gravkammeret. Selve kammeret lå under den gamle markoverflaten, skåret ned i bakken. Det var 5 meter langt, 1,2 meter bredt og like høyt. Taket bestod av store heller. Det var når hellene ble fjernet – de kunne man jo få bruk for! – at de første funnene dukket opp. Den første sendingen til Oldsaksamlingen, som ble formidlet med kjøpmann Søyland i Flekkefjord som mellommann, tok nesten pusten fra Oluf Rygh, som var bestyrer for samlingen.

Her var det nemlig en brakteat av gull, to forgylte relieffspenner av sølv og flere knapper og mindre stykker av forylt sølv, foruten to spinnehjul, et vevsverd, stykker av flere leirkar og restene av en stor kjel av bronse. Sølvsakene var fint ornert i nordisk dyrestil. Rygh så straks at det dreide seg om én av de rikeste kvinnegravene fra denne perioden man til da hadde oppdaget i Norge. Og mer skulle det bli: Den 23. november mottok Ola Ommundsen 6 speciedaler i betaling for gjenstandene som var blitt sendt til Oldsaksamlingen. Samme dag overleverte han flere gjenstander til lensmann Asbjørn Bakke. Denne gangen var det en gullbrakteat til, foruten et tredje spinnehjul og flere leirkarskår. Sannsynligvis har Ola funnet alle disse gjenstandene mer eller mindre på samme tid, men ventet med å sende inn deler av funnet fordi han ville se hvor mye Oldsaksamlingen var villig til å betale. Dette var 30 år før den første fornminneloven ble vedtatt, og de funne oldsakene tilhørte Ola som grunneier. Museene i Stavanger og Bergen var like ivrige kjøpere av arkeologiske funn som Oldsaksamlingen, og Ola Ommundsen kan ha hatt en tanke om å tilby et av disse museene resten av funnet dersom han ikke betalingen fra Kristiania svarte til forventningene. Men han må ha vært fornøyd med beløpet, og sikkert også med betalingen for den neste sendingen, for like oppunder jul leverer han inn en tredje brakteat: ”Der havde regnet og da havde Regnet afskyllet Mulden saa fundet tilfeldigvis fandtes,” skrev lensmann Bakke i følgebrevet. Han la til at ”nogen udgravning vil ikke kunde foregaa førend til Vaaren”, men noen flere funn fra Øysteinshaugen kom ikke inn til Oldsaksamlingen.Alle gjenstandene, bortsett fra den siste gullbrakteaten, var blitt funnet i kammeret. I dette lå det også noen brente ben og litt kull. Det kunne kanskje tyde på at det er en branngrav vi har med å gjøre, men det er neppe tilfelle. Ingen av gjenstandene bærer preg av å ha vært på noe likbål, og den store kisten eller kammeret er typisk for de rikt utstyrte ubrente gravene i folkevandringstiden. Men det er mulig at det kan ha vært en sekundær kremasjonsgrav i kammeret, eller kullet kan være spor etter ritualer som ble utført i forbindelse med begravelsen. Det kan nevnes at det i gravkammeret i den kjente Snartemograven i Hægebostad lå et tykt lag med trekull, selv om dette utvilsomt var en jordfestegrav.

Det er flere ting ved funnet fra Øysteinshaugen som tyder på at vi har for oss flere enn ett gravlagt individ. Først og fremst er det sannsynlig at de to relieffspennene representerer to kvinner. De tre brakteatene gjør det også trolig at det dreier seg om flere enn én gravlagte. Når det gjelder brakteatene, er de to eksemplarene som ble funnet i gravkammeret, helt like. De er laget med samme stempel, ser det ut til. Den tredje brakteaten, den som regnet vasket frem, er ganske annerledes. Ut fra funnopplysningene virker det for så vidt ikke rimelig at den skal ha kommet fra kammeret i det hele tatt, og det tyder kanskje på at det kan ha vært så mange som tre kvinnegraver i haugen, derav to i det store kammeret. De av gjenstandene fra funnet som kan dateres nærmerer, peker mot midten eller slutten av 500-årene.
Gravkammeret som inneholdt de fleste av gjenstandene, lå ikke midt i haugen, men nærmere kanten. Det er også et nokså vanlig trekk. Orienteringen var nordøst – sørvest. Samme retning hadde nok et nedgravd kammer som skal ha vært i Øysteinshaugen. Rygh nevner det i sin omtale av funnene fra det store kammeret, men legger til at dette andre kammeret fremdeles ikke var undersøkt nærmere. Siden hører vi ikke mer om det.

Men er det egentlig noen sannsynlighet for at bøndene på Gyland ikke skal ha benyttet sjansen til å kikke inn i det andre kammeret? Funnene så langt må jo ha gitt finneren og andre bygdefolk blod på tann og ført til økt interesse for hva gravhaugene hadde å by på av verdisaker? Og, ganske riktig, så har vi da også opplysninger om ytterligere funn fra Øysteinshaugen. Lars F. Nuland forteller om at flere mindre funn som ble gjort i haugen, og som ikke ble sendt til noe museum. Han nevner en kjel (av bronse?), et sverd og en liten dolk. Dette kunne under andre omstendigheter tenkes å være en litt misforstått beskrivelse av deler av funnet fra hovedkammeret i haugen – kjelfragmenter har vi jo der også, mens sverdet like gjerne kunne være et vevsverd og dolken skaftet med bronseholk til vevsverdet. Men slik er det ikke. For Nuland fikk faktisk tak i dette sverdet, og beskrivelsen han gav av det, viser at det dreier seg om et virkelig våpen, og antagelig fra yngre romertid eller folkevandringstid. Det er liten grunn til å tvile på at opplysningene om kjelen og dolken også er riktige. Dermed står vi ovenfor en på våre kanter nokså sjelden våpengrav med sverd fra eldre jernalder. Man kan selvsagt ikke vite det sikkert, men jeg gjetter på at det var denne våpengraven som lå i det andre kammeret under haugen.

Sverdet som Lars F. Nuland fikk tak i, var i god stand da han kom over det i 1920-årene. Da hadde det ligget i flere tiår i et hus på gården. Men siden må det ha kommet bort, for i dag ser det ikke ut til at noen lenger har kjennskap til dette våpenet. Til noe museum kom det visst aldri.

Men tilbake til kvinnegravene i Øysteinshaugen. Gjenstandene herfra, først og fremst representert ved gullbrakteatene og de ornerte sølvsakene med forgylling, understreker de gravlagtes forbindelser med samtidige elitemiljøer. Det er nemlig motiver fra folkevandringstidens aristokratiske kultus som møter oss i den nordiske dyrestilens bildeverden, slik vi finner den på flere av gjenstandene i vårt funn, og på gullbrakteatene. Den ridende figuren på brakteater som dem i Gylandsfunnet er en fremstilling av Odin selv, ifølge flere forskere. Relieffspennnene fra Øysteinshaugen har ellers klare likhetstrekk med spenner fra Jæren, som kan ha spilt en viktig rolle i de nettverkene som storfolket på Gyland inngikk i. Den største av brakteatene, den som ble vasket frem av regnet, tyder imidlertid på at disse nettverkene strakte seg atskillig lenger enn til Jæren. Denne brakteaten er av en type som knapt forekommer ellers i landet, men som har en viss utbredelse i Øst-Danmark og Vest-Sverige. Kan hende var hun født i Danmark, den ene av kvinnene som ble stedt til hvile i Øysteinshaugen? Den dårlig bevarte bronsekjelen fra det store gravkammeret er på sin side laget i et romersk verksted. Her i distriktet ser det ut til at vi har spesielt mange slike kjeler, antagelig to stykker bare i Øysteinshaugen.

Ingen kommentarer: