Den lille, men strategisk plasserte øya Man i Irskesjøen har spilt og spiller en viktig rolle i diskusjonen om Rogalands vikingtid. Stedsnavnene på øya «har Sydvestnorge skrevet utenpå sig med store bokstaver», mente Carl Marstrander. En annen kjent forsker, Magnus Olsen, mente at runene som ble brukt på Isle of Man, var så like de som ble brukt på Jæren på samme tid, at han slo dem sammen til en «mansk-jærsk» type.
Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle hvor bosetterne kom fra; Isle of Man har ingen landnåmsbok, og ikke noen Orknøyingenes saga. I sagene fortelles det om utflyttere fra Vest-Norge som gjør hærferd til hjemlandet for å hevne seg på Harald Hårfagres støttespillere, som har tatt over gårdene deres, og for å gjøre kongen all den skade de kan. Om noen heter det at de holdt seg lenge i Norge uten at Harald fikk greie på det. De oppsøkte slekt og venner og forsøkte å ta vare på gods de hadde etterlatt seg og arv de mente de hadde rett til.
Noen av disse bosetterne i Vesterhavet kan selvsagt ha gjort Isle of Man til sitt nye bosted, men det er vanskelig å finne direkte belegg for dette. Det som er sikkert, er at det finnes materiale som viser kulturkontakt med Skandinavia, og kanskje spesielt det sørvestlige Norge, og Man i vikingtiden.
 |
| Runesteinen Njærheim II. Foto: Åge Pedersen, Arkeologisk museum Universitetet i Stavanger CC BY-NC-ND 3.0 |
En del av stedsnavnene på øya er åpenbart norrøne – slike som Fleshwick (-vik), Lambsfell (-fjell), Langness (-nes) og Foxdale (-dal). Slike terrengbeskrivende navn finnes jo i stort antall i hele vesterhavsområdet. Her er også enkelte bosetningsnavn som ender på -land, som Stockaland, men langt færre enn på Orknøyene, Shetland og Caithness.
Det store flertallet av stedsnavnene er imidlertid ikke norrøne, men gæliske. Det betyr antagelig at de skandinavene som slo seg ned på Man i vikingtiden, har utgjort et mindretall av befolkningen på øya – til forskjell fra situasjonen i øyriket nord for Skottland, for eksempel.
Kan de nordboerne som etablerte seg på Man, ha vært jærbuer? Det mente Marstrander, i hvert fall. Han pekte på en karakteristisk gruppe bosetningsnavn på øya, nemlig dem som ender på -stad. Slike har vi jo mange av på Jæren også. Og noen av -stad-navnene på Man er faktisk de samme som på Jæren: Aust (Auestad), Euastad (Ævestad) og Leodest (Jødestad). Ellers har vi Braust, Grest, Alkest og Morest.
Skrivemåten av de manske -stad-navnene gir et hint om et annet poeng for Marstrander: Disse navnene uttales nemlig med -st, og ikke med -sta(d) i slutten av ordet. Slik er det jo med våre -stad-navn også; ingen jærbu sier vel Vigrestad – det heter Vigrest! Og Ævest, Auest, Ånest, Friest og så videre. Denne navnetypen har hatt den samme lydutviklingen i etterleddet på Jæren som på Man.
Og så er det runeinnskriftene. Man har et trettitalls reiste steiner med runeinnskrift fra 900- og 1000-tallet; i hele Norge er det bare rundt femti. Til sammenligning er det kjent 2500 runesteiner i Sverige, og derav 1300 bare i Uppland. Så hvordan kunne Magnus Olsen peke på nettopp Jæren når han søkte etter et sammenligningsgrunnlag for runesteinene på Isle of Man?
Det henger sammen med hva slags runer man brukte. I perioden 550-700 hadde det gamle, urnordiske språket gått gjennom store endringer. Disse språkforandringene gjorde at det gamle runealfabetet med 24 runer ikke lenger var funksjonelt – i England løste man problemet ved å innføre nye runetegn for de nye lydene, mens man på skandinavisk område heller reduserte runerekka til 16 tegn, slik at mange av runene nå måtte betegne flere lyder. Den nye runerekka fant sin form i tidlig vikingtid, men i to varianter: Langkvistruner, også kalt «normalruner eller «danske runer» og kortkvistruner eller «svensk-norske runer».
Kortkvistrunene fikk aldri innpass i Danmark, men var i vanlig bruk på runesteiner i Sverige og i Øst-Norge på 800-tallet og ut på 900-tallet. Men da den store «bølgen» med å reise runesteiner kom på begynnelsen av 1000-tallet, var det «danske» runer som dominerte. Av de svenske runesteinene fra denne perioden, er over 2000 risset med slike runer.
Men i enkelte områder finner vi den gamle skrifttradisjonen med kortkvistruner i vanlig bruk på runesteiner også mot slutten av vikingtiden. Foruten en mindre gruppe rundt Mariestad ved Vänern, dreier det seg først og fremst om et sørvestnorsk område med et tydelig sentrum på Jæren – og Isle of Man. Magnus Olsen mente dessuten at det var flere spesifikke likheter mellom bruken av runer på Jæren og på Man, og han etablerte derfor en særlig undergruppe av kortvistruner som han kalte «mansk-jærske runer».
Runer av denne typen finnes ifølge Olsen på flere av runesteinene på Jæren: Tusteinen, Stangelandssteinen, Hellandsteinen og Njærheimkorset, for å nevne noen. Som gruppe tilhører disse monumentene tiden rundt år 1000, selv om enkelte av dem kan være noe eldre. «Hovedserien» av manske runesteiner tilhører perioden 950-1050. Det er ikke urimelig å tenke seg at likhetene i bruken av runer mellom disse to områdene skyldes nære kontakter, kanskje til og med mellom emigranter og dem som ble igjen hjemme.
 |
| Runesteiner utstilt i Braddan Old Church, Isle of Man. Foto: Heidi Stoner, CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons |
I utgangspunktet er runesteinene på Isle of Man ganske annerledes enn runesteiner i Skandinavia. Det kalles gjerne for «crosses», kors, men skiller seg fra de keltiske høykorsene som ellers forekommer rundt Irskesjøen og på Vestlandet her hjemme. Vanligvis dreier det seg om reiste steinheller med kors, flettede mønstre og andre motiver i relieff, samt en innskrift, enten på smalsidene eller i underkant av korset. Det finnes om lag 200 slike kors eller korsbautaer på Man, men flertallet av dem er fra tiden før skandinaver slo seg ned på øya. Innskriftene inneholder ofte skandinaviske personnavn, men av og til også gæliske, og noen ganger med en ordstilling som mest ser ut som gælisk.
