30 april 2007

"Her fanges hvite falker"

I Vatikanmuseet i Roma er utstilt en mappa mundi, det såkalte Borgia-kartet fra første halvdel av 1400-tallet. Lengst i nord finner vi et landområde som må være Norge. Det er ikke all verden kartografen vet om dette fjerne riket. Men et sted har han tegnet inn en elg som dukker frem fra et skogholt, og ellers kjenner vi igjen en same som rir på et reinsdyr, en bjørn og en falk. Ved siden av sistnevnte figurer finnes en tekst: Hic sunt ursi et falcones albi – ”her er bjørner og hvite falker”. I en omtrent samtidig geografisk beskrivelse får vi et signal om hvorfor de hvite falkene er med – der står det nemlig om den norske sørkysten at ”her fanges hvite falker”. Kilder som disse kaster et interessant lys over noen temmelig spesielle hustufter fra middelalderen og senere som er påvist flere steder i Norge.

Tuftene fremstår som sirkulære forhøyninger med diameter på fra 3 til 5 meter. De er levninger etter falkehytter – gammer med nevertekning og torv over et skjelett av tre. Tufter av denne typen kjennes fra Sirdal og Smøla, men først og fremst mange steder i innlandet i høyereliggende strøk i Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom skriftlige kilder fra 1500-årene og senere vet vi dessuten at falkefangsten også var omfattende på Lista og i Karlsøy.

Sommeren 1734 fant Carl von Linnè to falkehytter i bruk i Femundsmarka, og han beskrev hvordan fangstanleggene ble brukt. Et anlegg for falkefangst bestod av to lange, reiste master i tillegg til selve hytta. I toppen av den ene masten festet man en narrefalk som skulle gi falken inntrykk av at det ikke var fare på ferde. Falkefangerne satt i hytta like i nærheten og ventet på byttet. På taket satt en varsler som reagerte med skrik når den så en rovfugl. Så snart falken kom flyvende, heiste falkefangerne en levende due opp i den andre masten. Så dro de lokkeduen ned mot et oppsatt nett. Falken etter, og dermed var den fanget.

Jakt ved hjelp av dresserte rovfugler har sin opprinnelse i Asia. Til Europa kommer falkejakten senest i folkevandringstiden, slik forskjellige germanske lovtekster bevitner. Falkejakt var et anliggende for fyrster og aristokrater, først og fremst. Nicholas Orme skriver om de engelske kongene i middelalderen at når det gjaldt fysisk aktivitet, var det bare kamp og krig som kunne konkurrere med jakten i popularitet. Selve jakten med falker eller andre rovfugler har kanskje ikke hatt så stor utbredelse i Skandinavia. Til det var vel mesteparten av området for kupert og fjellendt. Likevel viser forekomsten av benmateriale fra rovfugler i en hel del gravfunn at jakt med rovfugl har vært drevet av overklassen i de nordiske land nesten like tidlig som på Kontinentet. Bildesteinene fra Alstad på Toten og Böksta i Uppland (fra 1000-årene) viser begge en mann til hest med hund(er) og jaktfugl(er). På en bildevev fra Oseberggraven (datert til 834) finnes en scene med en ridende mann og to rovfugler, tolket som enten falker eller hauker.

I senere tid var det først og fremst hollendere og tyskere som drev falkefangsten i Norge, men også en del nordmenn. Enkelte hollandske familier var spesialiserte falkefangere, og både kunsten og fangstplassene gikk i arv fra far til sønn. Den teknikken som Linné beskriver, og som er assosiert med de runde tuftene, er hollandsk. Samme metode ble benyttet i stor stil av falkefangerne i Valkenswaard i Brabant, midt i vandrefalkens vandringsrute, senest fra det 16. århundre av. Det er imidlertid ikke urimelig å tenke seg at denne fangstmetoden har kommet til Europa fra Midt-Østen – nøyaktig samme metode brukes iallfall fremdeles på begge sider av Den persiske golf.

Storhetstiden for falkefangsten i norske fjellområder og i enkelte kyststrøk var fra 1500-tallet til omkring 1800, da den aristokratiske jakten med rovfugl var for nedadgående. De fåtallige falkehyttene som hittil er undersøkt av arkeologer, har også vist seg å tilhøre denne perioden. Men fangsten av jaktfugl har eldre røtter her til lands, selv om vi enn så lenge vet mindre om hvordan fangsten foregikk i middelalderen og tidligere. At slik jakt faktisk har foregått, viser ikke bare kartet i Vatikanmuseet, men også en rekke middelalderdiplomer. Således hører vi i tre brev fra midten av 1200-tallet at den engelske kongen ber om fritt leide i Norge for sine falkefangere. Håkon Håkonsson sendte hauker eller falker til kongen av Castilia i 1255, og til sultanen av Tunis noen år senere. I 1347 fikk Magnus Eriksson pavens tillatelse til å selge jaktfalker til sultanen av ”Babilonia”. Så tidlig som i den engelske Domesday book (fra 1086) nevnes ”Norway falcons” flere steder.

23 april 2007

Detektorsøk på Lista

For en ukes tid siden hadde vi besøk fra Rygene Detektorklubb i Vest-Agder, nærmere bestemt på Lista. Bakgrunnen for turen var at det i fjor ble funnet et sverd fra vikingtid på Austre Haue. Sverdet ble funnet ved pløying av grunneieren, Jan Petter Gjertsen. Gejnstanden skriver seg sikkert fra en grav. Nå ville vi forsikre oss om at det ikke lå flere metallgjenstander i pløyelaget. På funnstedet for sverdet fant vi ingenting av interesse, men et annet sted på gården fant vi kniven på bildet. Den er også fra vikingtid, fra 800-tallet, og den er av en nokså sjelden type. Kniven er 30 cm lang og enegget. Det er vanskelig å si om det dreier seg om et våpen eller en brukskniv. Vi gjorde også et søk på nabogården Huseby, uten at det ble funnet oldsaker.

For en gangs skyld er vi glade for at det ikke ble gjort flere funn! Forklaringen er enkel: Når man endel steder i Skandinavia gjør mange funn av oldsaker av metall ved detektorsøk på dyrket mark, skyldes det at moderne jordbruksredskaper bearbeider jorden så dypt at hittil urørte, oldsaksførende lag blir rotet om. Undersøkelsene så langt tyder på at dette ikke er tilfelle på Lista, og at bevaringsforholdene for oldsaker her er bedre enn mange andre steder. Les mer i Farsunds Avis.

På Austre Haue ligger ellers én av Listas største gravhauger, Sverreshaug fra eldre bronsealder. Inntil nylig så den slik ut:


Etter skjøtsel ifjor har den fått tilbake sitt gamle utseende - bare skjemmet av noen tyske stillinger fra 2. verdenskrig:

22 april 2007

Martin Friedrich Arendt - vandrende oldgransker

Oldgranskeren Martin Friedrich Arendt (f. 1769 i Altona ved Hamburg) var en av den tidlige arkeologiens mest særpregede skikkelser. Han var egentlig botaniker, og fikk i 1797 ansettelse ved Botanisk hage i København. Men da han året etter ble sendt til Finnmark for å studere landsdelens flora og samle inn planter og frø, lokket fornminnene mer. Da han kom tilbake til hovedstaden uten de lovede plantene, ble Arendt avskjediget.
Siden flakket han rundt i Europa, fra Nord-Norge til Italia, alltid ivrig opptatt med å undersøke og dokumentere arkeologiske monumenter. Arendt reiste stort sett til fots, og i sin lange frakk og filthatt må han ha vært litt av et syn. Fattig og ubemidlet var han, og noe av en original. Han presenterte seg gjerne som "Arendt, den lærde oldtidsgranskeren fra Altona", og forventet gratis kost og losji - som han oftest også fikk.

De som møtte ham, ble ikke sjelden fascinert av den merkelige mannen og alt han kunne fortelle. Men det er en åpenbar motsetning mellom samtidens oppfatning av ham som en litt skrullete original, og det bildet som hans etterlatte papirer etterlater. I 1805 var han for eksempel i Norge igjen, der han blant annet dokumenterte runeinnskrifter. Runetolkningene hans er ofte svært etterettelige, og det samme er tegningene hans av gravhauger og andre monumenter. Blant annet er det hans tolkning av den yngre innskriften på Oddernessteinen i Kristiansand som i hovedsak har blitt stående. Likeledes var han én av de første som (riktig) avviste den såkalte "Runamo-innskriften" i Blekinge som et naturfenomen.

Men da Nic. Nicolaysen og en ny generasjon av antikvarer reiste landet rundt fra 1850-årene og fremover, var det helst en annen Arendt de fikk høre gjetord om. Han skulle blant annet ha "deponert" manuskriptet sitt til et flerbindsverk om Nordens eldste historie i et steingjerde i Nordland! Et annet sted i Norge hadde han fått losji hos den lokale sognepresten, men lot ikke til å ville reise igjen. Da skulle presten ha latt ovnsrøret til oldgranskerens rom mure igjen, slik at denne bokstavelig talt ble røket ut! En nå tapt runeinnskrift på Tanberg på Ringerike skulle Arendt ha lest som "her ligger begravet 800 mand"!

Arendts oppfatning av seg selv som forsker bidro sikkert til det originale inntrykket:
"Om 50 Aar vil man begynde at forstaae mig, men først om 100 Aar lader man mig vederfares Retfærdighed, nu staar jeg 25 Aar og meer foran de andre, derfor skal jeg needrives og giøres ringe men jeg siiger kun Sandhed, grundet paa nøigagtigt Studium og den vil blive anerkjent."
En svensk samtidig, Nils Henrik Sjöborg, skrev at Arendt "var ustyrt med en utrolig hukommelse, mange kunnskaper og noe genialitet. Han var dessuten sta, men dessverre også halvtomset!" Nicolay Nicolaysens vurdering av Arendt, sett i det skarpere lys som et halvt århundres avstand ofte gir, er også verdt å merke seg:
"Af alle vore ældre runelesere var F. Arndt ikke alene den paalideligste, men ogsaa virkelig paalidelig."
Det var bare et fåtall steder i Europa som kunne holde på Arendt i lengre perioder, deriblant lærdomssentrene i Paris, Rostock og Venezia. I 1823 fant man ham død - av slag - i en veigrøft i Nord-Italia.

15 april 2007

Kaupang in Skiringssal

Så er det her, det første håndfaste resultat av Kaupangundersøkelsen og de nye utgravningene som fant sted ved Viksfjorden i Larvik i perioden 1998-2003. Det første av en serie på seks planlagte bind er redigert av prosjektleder Dagfinn Skre, og det har fått navnet Kaupang in Skiringssal.
Boken inneholder blant annet nytolkninger og nyanseringer av en del av de resultater som ble oppnådd i og med Charlotte Blindheims pionerundersøkelser på Kaupanggårdene i 1950- og 1960-årene. Kaupang som sted kontekstueres dessuten på en måte som ville ha vært utenkelig da Blindheim publiserte sine resultater, ikke minst takket være dristige grep fra Dagfinn Skre og Stefan Brink.
Undertegnedes bidrag til boken er en mer beskjeden, empirisk loftsrydning hva angår det omfattende gravmaterialet fra Kaupang og Lamøya.
De første anmeldelsene er positive, således Knut Helle i Aftenposten.
Boken kan bestilles her.

13 april 2007

International undercover operation recovers Native American artefacts

Native American artefacts, artefacts of great religious significance and artefacts containing feathers from the bald eagle, are protected by US laws. Tribal sacred objects are protected by the NAGPRA (Native American Graves Protection and Repatriation Act), as well. Illegal trade in these artefacts are punished by several years in prison. Still, such artefacts are traded in an international closed marked at high prices. Headgear with bald eagle feathers was offered in the marked at a price of 1 mio $$ in 1999. New York, Los Angeles and Santa Fe are the main centres in this illegal trade. Many of the most wanted artefacts are sold to Europe. Native Americans have been strongly critizising federal authorities for not putting a stop to this trade.

Recently, a Norwegian police officer has for the first time ever acted as an undercover agent to fight cultural crime in the US. Special investigator Ivar Husby of the Norwegian National Authority for Investigation and Prosecution of Economic and Environmental crime (Økokrim) played the part of a wealthy European art dealer looking to buy indian artefacts in the US, and thus helped to put an end to a network dealing in Native American works of art. ”Undercover” – to a European this might mean something like Fox Moulder of the X-files: Fast cars, expensive hotels, elegant surroundings, lots of cash and fancy guns, popular myths of the everyday life of a secret agent.

Both the FBI and the US Fish and Wildlife Service have for several years tried to get access to the different networks that deal illegally in indian artefacts. In early 1999 one had reached a cross-roads: Should the ongoing undercover operation be terminated, or should one have one last try at it?

The FBI knew from their own experience that the market was very wary of unfamiliar, US would-be buyers. This was probably the main cause for the operation not going anywhere. The different agents were never offered illegal goods. The authorities knew who the main dealers were, but not where they got the artefacts from. Who brought the artefacts from the reservations? Was there a main supplier? A decision was then made to change strategy. A well-to-do European art collector could very well get the trust that was needed to get a foot on the inside.

Santa Fe was the obvious place to start the operation. Navaho, apache, hopi, zuni and acoma are only some of the Native American nations that have their home in the Southwest. The settlements in the reservations are often small and lies at great distance from each other, often far out in the for most purposes roadless wilderness. The Navaho lands, for instance, cover an area of c. 300 x 600 kilometres.

The Norwegian ØKOKRIM are part of Interpol’s Working Group on Wildlife Crime. This group meets twice a year and consists of active investigators within the field. Contacts are made across national borders. Ivar Husby was asked to contribute to the ongoing investigations in the US. Not only bacause of his experience as a field investigator, but also because the Scandinavian countries have an aboriginal population of their own, the Saamis. This could serve as a sufficient background to explain the ”art dealer’s” interest in Indian sacred objects. It seemed natural that the ”dealer” would now like to expand his ”exclusive collection”.

The summer of 1999 was a busy time for Husby, who had to do a lot of reading on Native American art and culture. Work was done to establish a credible identity. Business card, firm name and phone numbers had to be in order. Creating an image as a wealthy, well-informed art dealer demanded a different quality in shoes and clothing than the one common for a Norwegian policeman. A Rolex was borrowed from a shop in Oslo for the occasion.

The FBI established a art dealership agency in Philadelphia, with European sub-agencies in Paris and London. Towards the end of July 1999 contacts were made with the relevant art galleries in Santa Fe. The FBI ”art dealer” made appointments on behalf of his ”client” – a Norwegian collector looking for equisite artefacts. The objects we wanted, was in the price range from 25,000 $$ upwards to 1 mio $$.

The task force met in Albuquerque in August. Two FBI agents, one US Fish & Wildlife Service agent and the Norwegian Husby. Through movies and television one often gets the impression that there is a somewhat strained relationship between the FBI and other federal agencies. This was not the case here. ”We all knew that this had to be team effort if we were to succeed,” says Husby. ”None of us could pull this off on his or her own.”

A two days training programme for Husby and his FBI partner was the next step. Indian cultural history, religious ceremonies, knowledge of objects and personalities, art investments and branch orientation – lots of information had to be absorbed in a short time. ”The eight hours time lag made it hard to get down to business right away,” says Husby. ”US dialects can be difficult to understand for a foreigner, as well. We rented a Chrysler sports car, and was accomodated at the fanciest hotels. A new hotel every night, no outgoing phone calls. Our security was an ever-present concern.”

”We started our tour through the most exclusive art galleries of Santa Fe equipped with recording devices. Because of the pre-arranged appointments, contacts were made at the top lever from the start. Our sincere interest in equisite artefacts built up trust, and we were invited to an exhibition opening. Already the next day we enjoyed the advantage of being recognized in the relevant milieu, as we approached other galleries.”

This was followed by dinner invitations to private homes, and new, promising acquaintances were made.

”All the time we feared that something should happen to the recording eqipment. One sudden sound could have disastrous effects. After every meeting the team had to be debriefed. Who had we been meeting with? What did they look like, what did they talk about? The days seemed to go by in slow motion,” says Husby.

”No gallery will start by offering illegal goods. The dealer is very careful, trying to build up trust. An offering to buy an Acoma seremonial staff with eagle feathers on put us on the right track. I didn’t argue with the price, but stated that I did want this artefact. I left the haggling to my FBI partner. 10,000 $$ in cash changed hands.”

Other deals were made. More and more exclusive objects were offered. ”My security grew. As a ”collector”, it was natural to ask for information as to the origin of the artefacts: Where did they originate, what was their use, when were they used, and was it possible to arrange a meeting with the previous owner? The opportunity to make a profit tickled the top people’s interest. They wanted a satisfied customer.”

Eventually, the undercover agents were asked on a trip to one of the reservations. They were to meet with some of the local contacts. This became a turning point in the whole operation. For the first time ever an investigator was given the opportunity to be introduced to the local tribal milieu. It is not often that an outsider, and a white man, get such an opportunity – even after years of being on good terms with the tribal people, this is rare. The undercover agents had now proved that illegal trading was going on. The leaders of the operation now faced a difficult choice, and a decision had to be made: Should one put the gallery owners into custody and close the case, or should one use the opportunity to catch the whole chain of receivers and suppliers? The FBI opted for the second alternative.

”I left for Norway and my regular job. Meanwhile, my FBI partner kept the dealers interested by purchasing more artefacts on my behalf. My reputation as a wealthy milch cow grew,” says the Norwegian.

In October that same year the task force was gathered again in Santa Fe. Ivar Husby bought more artefacts; mostly objects with eagle feathers on them, but seremonial equipment, clothing and head gears as well – all of them artefacts of great religious significance to the different tribes.

"One early morning we were taken for a drive by a local dealer. I had been promised a meeting with a hataale, a healer, who had once owned a small shrine that I had purchased on my first visit to the US. I didn’t know where we were heading. Now we were on our own, no back-up was available. Our car was heading westwards, to the Xia reservation.”

Husby recalls:

”A feeling of being a very long way from home overwhelmed me as we approached the huge, barren landscape. Our guide took us to several hidden villages, and introduced us to his friends. We got the impression that our guide was in fact the main player in the illegal trading business. Now his whole network was revealed to us. All our efforts was rewarded.”

”One gallery owner felt that I still lacked the pride of every collection of Indian artefacts: a tribal leader’s head gear. He offered to sell an ancient Cheyenne head gear made of feather from 13 golden eagles. The price was substantial, 250,000 $$. The price was too high for us, and we had to win time. I told the dealer that I had to discuss the purchase with my wife back in Europe.”

The operation was almost over. There was no way the FBI could spend that much money, and the task force had to make sure that the head gear was actually in the gallery owner’s possession.

”In January 1999 the task force was gathered for the grand finale. New visits to the galleries told us that the most exclusive objects were in stock. We agreed to close the deal on the next day,” says Husby.

That same night 25 police officers took action in Santa Fe. At the same time, strikes were made against galleries in other cities. Nearly 2000 artefacts were confiscated, and several people were taken into custody.

The different tribal councils came to inspect the seized objects. ”They were happy that the sacred objects were being repatriated, but at the same time upset that such artefacts had in fact been stolen and sold. According to the tribal leaders, it requires years of ceremonies to re-establish the balance with the spirits.”

Other artefacts were shown to be stolen from museum collections across the US.

In one of the resulting court cases an art dealer, TP Kornwolf, stood trial at the federal court in Minneapolis in 2000, charged with illegal trading of Indian cultural treasures containing feathers from golden eagles and bald eagles. The US Fish and Wildlife Service had for years tried to gather evidence against Kornwolf, the supposed main dealer in illegal artefacts in the Northwest. Kornwolf was sentenced to three years probation, a fine of $2000 and a special assessment of $400.

More about the case here, here and here. A divergent view on the case is argued here and here.

(I originally wrote this article in 2000 for Scientific American/Discovering Archaeology - it was never published, as the magazine became defunct shortly afterwards. The article has only been slightly revised)

06 april 2007

”Begravelse av brændte sten”

Haakon Shetelig skriver i sin Vestlandske jernaldergrave om en ”begravelse av brændte sten”. Det dreier seg om et funn fra Sande i Gloppen, Nordfjord. Han viser til at man i auren under en branngrav fra yngre romertid fant en grop på ca. 80 cm i tverrmål og 35 cm dyp, ”fylt med små brændte sten, uten jord eller sand imellem, men med litt kull her og der”.

I dag vil mange kunne nikke gjenkjennende til Sheteligs beskrivelse, og umiddelbart forstå at det neppe var et gravanlegg han hadde støtt på, men en kokegrop.


Akkurat som tilfellet er med stolpehull, er eldre arkeologiske innberetninger, bygdebøker og andre kilder fulle av opplysninger om kokegroper som ble avdekket lenge før man ble klar over at kokegroper var en egen kulturminnetype, og ikke en form for graver.


Omkring 1900 fant kirkegårdsgraveren på Oddernes i Kristiansand en del kokegroper inne på kirkegården. Gropene inneholdt store mengder trekull, så graveren fylte opp en sekk som han tok med hjem for å bruke i ovnen. I 1920 hører vi fra Ve og Hamre i Tveit (Kristiansand) at ”der mange steder i jorden engang i tiden (er) gravet huller med cirka 3/4 meter i tverrmaal og fylt med sten af cirka en knytnæves størrelse; disse viser at ha været udsat for ild ligesom forbrændt og til dels blandet med ligesom smuldrede kul. Alle disse findes paa tørre steder og kan til dels være noksaa mange samlet, men de maa som rimelig er vige for plogen i disse tider”.


Den gang visste man ikke hva disse gropene fylt med trekull og skjørbrent stein var for noe, og det visste heller ikke datidens arkeologer. Det var først da man i 1960-årene begynte å flateavdekke større sammenhengende områder på dyrket eller tidligere dyrket mark at man for alvor ble oppmerksom på denne fornminnetypen. Det første stedet i Norge man fant slike groper i større mengder, var på Oddernes i 1960 (bilde 2). Opplysningene om gropene på Ve og utallige andre steder ble glemt, fordi man ikke visste hva strukturene representerte var eller hva man skulle gjøre med dem. I dag vet vi at det dreier seg om kokegroper, synlige spor etter matlagning i oldtiden.


De fleste eldre opplysningene om kokegroper kan vi takke bøndene som fjernet dem for. Når arkeologene av og til støtte på slike groper, var det oftest i kontekster som den vi skisserte innledningsvis – under gravhauger.


Kokegroper er altså groper med et kullag dekket av skjørbrent stein eller kokstein. Etter hvert har kokegroper vist seg å være blant de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske flateavdekkinger. Kokegropene varierer i størrelse og fasong. De kan være runde, ovale eller rektangulære. Hensikten med å legge stein i et bål i en grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i for eksempel blader, og deretter forsegle gropen med et dekke av torv. Denne måten å lage mat på kjenner vi fra mange kulturer over hele verden.


Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Brorparten av kokegropene kan dateres til romertid og folkevandringstid (1-600 e.Kr.). Men kokegroper ser ut til å forekomme alt i slutten av eldre steinalder – i forbindelse med Kulturhistorisk museums Gråfjellprosjekt ble det iallfall påvist seks kokegroper med datering til senmesolitisk tid, og det er også funnet groper fra vikingtid og middelalder.


Kokegropene finnes ofte i tilknytning til samtidig bebyggelse, men er også påvist i utmarksområder. En særlig kontekst utgjør de såkalte spesialiserte kokegropfeltene. På slike felter forekommer det nesten utelukkende kokegroper, og de opptrer i en viss mengde og med en viss tetthet. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. Når det finnes særlig mange groper på ett sted kan man stille spørsmålet om det her har vært behov for å koke til særskilt mange mennesker. Kan hende har kokegropene vært brukt i forbindelse med rituelle måltider? Da er jo ikke veien lang til senere tiders gravøl, for eksempel.


Det store kokegropfeltet på Oddernes har vært omtalt tidligere på disse sidene. Det er tolket som spor etter blot. Også på Blaker i Akershus er det påvist et større felt med kokegroper.
Et annet meget stort felt – faktisk det største som kjennes i Norden – ble i fjor undersøkt på Bommestad i Larvik (bildet øverst). Her ble det påvist nærmere 500 groper. I likhet med flere andre kokegropfelt lå funnstedet på Bommestad sentralt plassert. Ved Bommestad lå ett av de viktigste overgangsstedene over Lågen, og her møtte ferdselen langsetter Lågen hovedveien langs Vestfoldraet.


Tolkningen av navnet Bommestad er interessant i denne forbindelsen. Sophus Bugge skriver om navnet: "Jeg antager, at Bundingsstaðir er opstaaet af *Bóndþingstaðir, ’Sted, hvor der holdes Ting af Bønderne’. Det indeholder da som 1ste Led Gen. af bóndaþing, som forekommer i Ældre Borgartings Kristenret.”


Bommestad-funnet setter oss kanskje dermed på sporet av nok ett aspekt ved lokaliteter med spesialiserte kokegropfelt, nemlig funksjonen som tingsted.

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...