07 august 2015

Spion i Sør-Varanger

Vi lurte lenge på hvordan og hvorfor et tilsynelatende høyst ordinært dørskilt i messing med navnet «A. Iversen» gravert inn, hadde fått plass i museets samlinger. Men så kom et gammelt brev for dagen, og det kaster lys over skiltet. Det viser seg nemlig å ha tilknytning til de store spionsakene som var på alles lepper, også her i Finnmark, da den første verdenskrigen raste i Europa.

Året er 1917. Det er storkrig i Europa, men Norge er nøytralt, i hvert fall på papiret. Likevel rystes offentligheten av to store spionsaker her hjemme, begge med ingredienser som hentet ut av en hardkokt spionroman. Først fikk man den såkalte «Baron von Rosen-affæren», og deretter «Den reutenfelske bombesak». I begge tilfeller var det spionasjonenettverk med tilknytning til Tyskland som ble avslørt.
Begge spionringene var aktive i Finnmark, der det foregikk reintransporter med våpen til en av Tysklands motstandere, Russland, og der det dessuten fantes folk med sympatier for finsk separatisme.
La oss så spole frem til høsten 1951. Museet i Vardø er nylig gjenåpnet som første og foreløpig eneste museumssamling i fylket. Oppmerksomheten rundt museet er stor, og fra hele Finnmark strømmer det inn gaver i form av små og store gjenstander av mer eller mindre historisk interesse. Heggelund Eliassen (1885-1958) i Kirkenes er en av de mest aktive, og denne høstdagen kommer det et lite messingskilt sammen med et brev til Vardø.
Eliassen forklarer at han i 1917 hadde arbeidet som former ved A/S Sydvaranger, og at han hadde fått i oppgave å gravere et dørskilt i messing. På det tidspunktet var han ikke klar over at oppdragsgiveren var, som han selv skrev mange år senere, «sjefen for den tyske spionsentralen, baron von Rosen, som da var i Kirkenes som spion».
Otto von Rosen var altså hovedmannen i den første spionavsløringen i 1917. Han var svensk, men hadde gått i tysk tjeneste. Von Rosen ble arrestert i Karasjon i januar dette året. Han ble satt i arrest, men løslatt tre uker senere – uten at bagasjen hans var blitt gjennomsøkt. Da man senere åpnet bagasjen, viste det seg at baronen var godt utstyrt med bomber og annet sabotasjeutstyr, samt sukkerbiter med miltbrannbakterier og buljong med tyfusbakterier. Giften skulle antagelig brukes for å ramme våpentransportene til Russland.
Først da von Rosen var kommet seg i sikkerhet i Tyskland, satte man ham og agentene hans i sammenheng med flere uforklarlige eksplosjoner om bord i allierte skip i nordnorske havner.
Både baronen og hans medarbeidere brukte en rekke dekknavn, og det kan godt være at «A. Iversen» var et av dem, slik Heggelund Eliassen mente å erindre.
Like sannsynlig er det at dørskiltet kan knyttes til det spionnettverket som ble rullet opp sommeren 1917, og som baron von Reutenfels stod i spissen for. Da den keiserlige utsendingen Reutenfels ble avslørt som spion, avdekket oppdagelsespolitiet et stort antall bomer og eksplosiver.
Det viste seg at dette nettverket hadde vært aktivt både i Kirkenes og Vardø, og at de hadde forsøkt å sprenge russiske og allierte skip som lå til havns i Finnmark. Året etter kom folk i Kirkenes over en hemmelig rom i huset som et par av von Reutenfels hadde leid; det viste seg å inneholde både spreng- og brannbomber.

02 august 2015

«… derimod rullere russiske Kopeker»

Noen år etter 2. verdenskrig fikk museet i Vardø et par eldre, russiske kobbermynter i gave. Rikard Lind kom med den ene; han hadde funnet den i Kramvik. Den andre var det Kåre Paulsen som leverte – det var en stor, tung 5 kopek som han hadde funnet da da grunnen til det nye rådhuset på Valen ble gravd ut i 1953. Myntene har pregningsår i 1790 og 1782, og de er absolutt ikke sjeldne. Når jeg velger å trekke dem frem, er det fordi de forteller om en helt spesiell – og lite kjent – side ved pomorhandelen for 200 år siden. Den gangen var nemlig russisk skillemynt som dette et vanlig betalingsmiddel i Vardø og Nord-Norge for øvrig.

Arkeologen Povl Simonsen ved Tromsø museum skrev i sin tid om «de store mengder av funn i Finnmark av russiske mynter fra tiden 1760-1790». Det var for 50 år siden – og siden er det kommet mange flere funn til. Ikke minst har metallsøkernes inntreden gitt funn av mye russisk kobbermynt. Nylig har også vårt eget museum fått en fin liten samling av slike «pomormynter» som er funnet i Nordland og Troms i de senere år. Så å si alle er fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

Dette var altså gangbar mynt i Finnmark fremdeles i 1820-årene, da en embetsmannkommisjon klager over nettopp dette. «Det har i Finmarken i en Deel Aar været en Sjældenhed at see norske Penge, derimod rullere russiske Kopeker», het det.

Bakgrunnen var todelt: For det første ble det bare i begrenset grad preget norske mynter av mindre valører i de første årene etter 1814, slik at det faktisk var myntmangel i Nord-Norge i mange år. For det andre førte pomorhandelen og den russiske fiskerivirksomheten i vær som Kiberg og Hamningberg til at tilgangen på russisk småmynt var stor.

Da den nevnte kommisjonen i 1826 reiste rundt for å foreslå «midler til å oppnå fremgang i Finmarkens amt», forklarte handelsmenn i det ene været etter det andre at de tok imot – og betalte ut – varer i russiske penger. Det fantes ikke noen fastsatt kurs mellom norske daler og russiske rubler, først og fremst fordi den skillemynten som havnet i Finnmark i stort antall, ikke lenger var gangbar mynt i Russland! Kopekmyntene var altså gamle allerede da de krysset grensen, og kunne altså ikke veksles inn. Flere handelsmenn fortalte da også at de tok russiske penger i betaling etter vekt – slik at 45 femkopeker ble satt likt med 1 norsk daler.

For fiskere og folk flest hadde systemet en stor ulempe: For å betale skatter og avgifter måtte de ha norske penger, og for å skaffe disse, måtte de betale ekstra til handelsmannen. Fra Vardø fortalte kommisjonen: «I de sidste 5 á 6 Aar har Almuen i Almindelighed ikke kunnet faae norske Penge for sine Vare; derimod har de tildeels hos de Handlende faaet kasserede russiske Penge».
Det fortelles at de utgåtte kopekene ble samlet i tønner og skipet til Hamburg. Antagelig gikk de til myntverket der, og ble smeltet om til nye mynter.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...