Gå til hovedinnhold

Spion i Sør-Varanger

Vi lurte lenge på hvordan og hvorfor et tilsynelatende høyst ordinært dørskilt i messing med navnet «A. Iversen» gravert inn, hadde fått plass i museets samlinger. Men så kom et gammelt brev for dagen, og det kaster lys over skiltet. Det viser seg nemlig å ha tilknytning til de store spionsakene som var på alles lepper, også her i Finnmark, da den første verdenskrigen raste i Europa.

Året er 1917. Det er storkrig i Europa, men Norge er nøytralt, i hvert fall på papiret. Likevel rystes offentligheten av to store spionsaker her hjemme, begge med ingredienser som hentet ut av en hardkokt spionroman. Først fikk man den såkalte «Baron von Rosen-affæren», og deretter «Den reutenfelske bombesak». I begge tilfeller var det spionasjonenettverk med tilknytning til Tyskland som ble avslørt.
Begge spionringene var aktive i Finnmark, der det foregikk reintransporter med våpen til en av Tysklands motstandere, Russland, og der det dessuten fantes folk med sympatier for finsk separatisme.
La oss så spole frem til høsten 1951. Museet i Vardø er nylig gjenåpnet som første og foreløpig eneste museumssamling i fylket. Oppmerksomheten rundt museet er stor, og fra hele Finnmark strømmer det inn gaver i form av små og store gjenstander av mer eller mindre historisk interesse. Heggelund Eliassen (1885-1958) i Kirkenes er en av de mest aktive, og denne høstdagen kommer det et lite messingskilt sammen med et brev til Vardø.
Eliassen forklarer at han i 1917 hadde arbeidet som former ved A/S Sydvaranger, og at han hadde fått i oppgave å gravere et dørskilt i messing. På det tidspunktet var han ikke klar over at oppdragsgiveren var, som han selv skrev mange år senere, «sjefen for den tyske spionsentralen, baron von Rosen, som da var i Kirkenes som spion».
Otto von Rosen var altså hovedmannen i den første spionavsløringen i 1917. Han var svensk, men hadde gått i tysk tjeneste. Von Rosen ble arrestert i Karasjon i januar dette året. Han ble satt i arrest, men løslatt tre uker senere – uten at bagasjen hans var blitt gjennomsøkt. Da man senere åpnet bagasjen, viste det seg at baronen var godt utstyrt med bomber og annet sabotasjeutstyr, samt sukkerbiter med miltbrannbakterier og buljong med tyfusbakterier. Giften skulle antagelig brukes for å ramme våpentransportene til Russland.
Først da von Rosen var kommet seg i sikkerhet i Tyskland, satte man ham og agentene hans i sammenheng med flere uforklarlige eksplosjoner om bord i allierte skip i nordnorske havner.
Både baronen og hans medarbeidere brukte en rekke dekknavn, og det kan godt være at «A. Iversen» var et av dem, slik Heggelund Eliassen mente å erindre.
Like sannsynlig er det at dørskiltet kan knyttes til det spionnettverket som ble rullet opp sommeren 1917, og som baron von Reutenfels stod i spissen for. Da den keiserlige utsendingen Reutenfels ble avslørt som spion, avdekket oppdagelsespolitiet et stort antall bomer og eksplosiver.
Det viste seg at dette nettverket hadde vært aktivt både i Kirkenes og Vardø, og at de hadde forsøkt å sprenge russiske og allierte skip som lå til havns i Finnmark. Året etter kom folk i Kirkenes over en hemmelig rom i huset som et par av von Reutenfels hadde leid; det viste seg å inneholde både spreng- og brannbomber.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Pomorgravene i Vardø