Gå til hovedinnhold

Monument til besvær

I riksmediene var man nylig opptatt av det nye minnesmerket over Sundegruppas innsats under 2. verdenskrig på Jernbanetorget, og flere har stilt spørsmål ved om form og utrykk (skulpturen fremstiller en slegge som knuser et hakekors) virkelig hører hjemme i 2015, og det er blitt trukket sammenligninger med minnesmerker fra sovjettiden. Det er ikke vanskelig å se paralleller til  diskusjonen i Sør-Varanger om det såkalte «russemonumentet» på Haganes.

Mer enn 70 år etter at sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra den tyske okkupasjonen, er Stinius Fredriksens frigjøringsmonument fremdeles i noen grad en verkebyll. Monumentet som skulle være et nasjonalt minnesmerke over Den røde armés innsats i Finnmark, bestilt og finansiert av den norske regjering, ble i løpet av få år, og i takt med at den politiske temperaturen mellom øst og vest i Europa sank til frysepunktet, til et «russemonument». Da statuen av den sovjetiske soldaten endelig kom til Kirkenes våren 1951, gikk det ikke lang tid før utformingen ble tema for en regjeringskonferanse.

Som kjent ble de sovjetiske styrkene stående i Sør-Varanger til slutten av september 1945. Våren samme år var det kommet en anmodning fra sovjetisk hold om å reise et minnesmerke, og i juni stilte den norske regjeringen 170 000 kroner til disposisjon, og snart etter ble oppdraget gitt til billedhugger Stinius Fredriksen, som blant annet hadde utmerket seg i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen. Monumentet fremstilte en ung sovjetsoldat som hvilte foten på den beseirede tyske ørn, slik man ser av modellen som befinner seg på Grenselandmuseet.

Dette med den tyske ørn viste seg å være atskillig mer problematisk i 1951 enn det hadde vært bare noen år tidligere. I 1945 var russerne blitt hilst som befriere, og den felles tyske fienden var endelig blitt beseiret. Nå var Tyskland i ferd med å bli en nær alliert gjennom NATO, mens Sovjetunionen ble ansett som trussel nr én. Det var dette dilemmaet som var tema for regjeringskonferansen sommeren 1951, og der vedtok man at monumentet måtte endres. Stinius Fredriksen ble beordret til Kirkenes for å overse «amputasjonen», som han kalte det.

En natt ikke lenge etter ble ørnen fjernet fra lageret der den stod, og på A/S Sydvaranger ble vinger og hode fjernet, mens kroppen ble slipt slik at den så ut som en stein. Slik kom statuen til å se ut som den nå gjør, med en soldat som hviler foten på en stein – og ikke på den tyske ørn. Da selve avdukingen av monumentet fant sted 8. juni 1952, var det lite fokus på «amputasjonen» som hadde foregått året før.

Nylig har flere tatt til orde for at minnesmerket bør få tilbake sitt rette navn, Frigjøringsmonumentet. Det er lett å slutte seg til dette standpunktet, og tiden bør være overmoden. Et skilt som viser veien til monumentet er også på sin plass.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…