Gå til hovedinnhold

Russerbuene som ble arresthus i Vadsø



Hvordan kunne det ha seg at Vadsøs første fengsel ble bygd i Kiberg, av tømmer fra Kvitsjøen? Stikkordet er Norges politiske markeringsbehov etter 1814, og historien begynner i 1816, da to marinefartøy satte ut fra Trondheim med kurs for Øst-Finnmark. Oppdraget var klart: Gå hardt til verks mot russiske fiskere som bryter loven og fisker for nær land!

I mange år hadde folk fra landsbyene rundt Kvitsjøen rodd fiske fra vær som Båtsfjord, Hamningberg, Gamvik og Kiberg. Sommerstid kunne det være atskillige hundre russiske fiskere som drev denne virksomheten. Russerfisket var tillatt, men bare lenger fra land enn én sjømil. I realiteten ble fisket drevet nærmere enn som så, og i flere vær hadde russerne satt opp bolighus og rorbuer.
Det var slike overtramp marineekspedisjonen i 1816, samt påfølgende ekspedisjoner i de neste to årene, skulle slå ned på. Ordren gikk ut på å brenne bygninger som russerne ikke selv rev ned, flyttet eller solgte. Vi vet at det hendte at russerne tok med seg de små laftebygningene hjem igjen. 

Arresthuset som John Amundsen Kiberg bygde i Vadsø i 1823, ble antagelig stående helt til bombingen i 1944. Trolig er det denne bygningen som vises lengst til høyre på dette bildet fra 1934. (Finnmark fylkesbibliotek/foto: Hartvig Skuterud).
Sekondløyntant Thomas Konow, som hadde kommandoen om bord i skonnerten «Axel Thorsen» og skulle «haandhæve fornøden Orden og Hs. Majestæts territoriale Orden i Finmarken», skriver i sin dagbok fra toktet om at eskadren møtte en lodje på vei fra Kiberg over fjorden, og at den om bord hadde en mindre tømmerbygning.

«Russebyen i Kiberg»
Samme Konow beskriver også den såkalte «Russe-byen» i Kiberg, der det fantes «en Mængde Vaaninger, tilhørende og opførte uden Tilladelse, af Russere».

Av de samtidige tingbøkene fremgår det imidlertid at mange russiske fiskere valgte å selge de bygningene de eide i værene i Varanger. På «Tanens og Wardøes almindelige Sommerting» i 1819 ble en rekke slike eiendomshandler tinglyst, samtlige gjaldt bygninger i de nevnte værene.
  
For Kibergs del var det brødrene Peder og John Amundsen som kjøpte russerbygninger i stor stil. Sistnevnte overtok eiendomsretten til et tømret bolighus og fire tømrede buer.

John Kibergs kjøp er av særlig interesse, for i 1823 tinglyses en kontrakt med selvsamme John i hovedrollen. Kontrakten er underskrevet 1. mai samme år, og John bekrefter der at han har solgt to tømrede stuer i indre Kiberg til fogd og sorenskriver i Vadsø, Johan Carl Nielsen på det offentliges vegne. Samtidig påtar han seg å flytte de to bygningene til Vadsø, gjenoppføre dem der og bygge dem sammen til et nytt arresthus for «Østfinmarken».

Der er svært sannsynlig at det var to av bygningene han hadde kjøpt av Ivan Posmoff fra Kolezhma og Kosma Dakotkin fra Syuzma seks år tidligere, som nå skiftet eier igjen og ble flyttet til Vadsø. I kontrakten John Amundsen inngikk med fogden, var det en forutsetning at arresthuset skulle stå feridg innen 1. august 1823. John skulle få 155 speciedaler for jobben. De fire bygningene han kjøpte i 1817, hadde kostet til sammen 16 speciedaler…

Om buene så var bygd av russisk tømmer, kan vi selvsagt ikke vite sikkert. Men tømmeret i en av de gjenværende «russebuene» i indre Kiberg ble undersøkt tidligere i år, og viste seg i hvert fall å være oppført av furu fra Dvinamunningen.

Kommentarer

Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

Populære innlegg fra denne bloggen

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Pomorgravene i Vardø