Gå til hovedinnhold

Pomorenes Finnmark


Skipper Zaborshchikov fra Kuzomen,
fotografert i Vardø i 1880-årene.
Foto: Varanger museum.

I flere hundre år drev pomorskippere fra Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten, og de seilte ikke hit på måfå. I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om skippere som kjente havner og fiskevær på våre kyster like godt som nordmennene.

Fra slutten av 1500-årene og fremover, og etter hvert som den internasjonale handelen på våre kyster og videre til Arkhangelsk tiltok i omfang og betydning, utkom en rekke hollandske og engelske beskrivelser av seilasen hit. Med tiden kom enkelte av disse også i norske og russiske oversettelser. Men ved siden av disse eksisterte det i mange pomorfamilier håndskrevne opptegnelser om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter.

Skipper Zaborshchikov
De elste av de russiske seilingsbeskrivelsene er fra tiden omkring 1700, og de skildrer seilasen fra ulike steder ved Kvitsjøen og til Tromsø. Noen slik sjeldenhet har vi ikke på museet, men vi har et gammelt fotografi som er merket med påskriften «Sabortsjikoff, russisk skipper». Det er tatt av fotograf Wickstrøm i Vardø, trolig en gang i 1880-årene. Mannen som er avbildet, må være en av skipperne Zaborshchikov fra landsbyen Kuzomen på Terkysten. Om to av disse, Semyon Zaborschikov (1818–1880) og sønnen Ivan Zaborschikov (1848-1880), vet vi dessuten at de var i besittelse av avskrifter av slike bøker. En annen Zaborshchikov fra Kuzomen, ved fornavn Aleksey, ble oppbragt av et engelsk krigsskip da han var på vei fra Vardø til Arkhangelsk med fisk i 1854, mens en skipper Mikhail Zaborshchikov ble dømt til fire års fengsel i Sovjetunionen i 1939. 
     
Innholdet i seilingsbeskrivelsene er nokså likt. De har gjerne et fast formular innledningsvis:
«Denne beskrivelse er gjort på nøyaktigste måte, i henhold til hvilken sjøfarere finner, det vil si erkjenner alle farlige steder og derved berger livet… Om der hender oss nød og ulykker av havets storm eller onde mennesker, send oss da, Herre, Din redningsmann og snare hjelper, Nikolaus Undergjøreren, til redning av oss syndige. Amen.»

Kjente steder, fremmede navn
Videre har kompassretningene helt egne navn – øst og vest er som på russisk, men nord kalles Vinter og sør Sommer. Nordøst er Midnatt og sørøst Middag. Russesiden brukes i beskrivelsene i betydningen øst (det heter seg at man skal «ligge på russesiden» når det menes å legge seg øst i en havn, for eksempel), men tyskesiden betyr vestover («tysker» betyr i denne sammenheng vest-europeer).

Beskrivelsene inneholder ofte også forklaringer på hvordan man seiler på Kvitsjøkysten og langs Ishavskysten videre østover. For oss er det imidlertid mer vesentlig at de forsyner oss med lange lister med pomorenes navn på for oss kjente steder.

Men andre er rett og slett selvstendige russiske navn på steder i Finnmark. Vardø heter Vargav, mens Vargajev er navnet på hele øygruppen Vardøya, Reinøya og Hornøya. Majerski (Majorøya) er det som på norsk heter Reinøya, der kommandanten («majoren») på Vardøhus fra gammelt av hadde enerett til eggsanking. Kazij eller Geitøya er vårt Hornøya.

Kiberg kalte pomorene for Birka, mens Volch’i Varaki (Ulvefjellene) antagelig er Kibergneset og Domen. Videre vestover finner vi Ragosicha (Persfjord), Piter (Hamningberg), Shyrokaja Guba (Bred-fjord, vårt Syltefjord) og Berdion (Berlevåg). Vender vi blikket innover Varangerfjorden, viser det seg at Komagelva ble kalt Molarieka (Lille-elva) og Skallelv, Bolsjarieka (Stor-elva).

Noen av disse navnene er rene «norske» navn, som Ungan for Omgang, eller samiske (Birka for Biergi). Andre er russiske og naturbeskrivende (Shyrokaja Guba), men uavhengig av det norske navnet på samme plass, mens andre er mer mystiske. Det er ikke innlysende hvorfor man kalte Hamningberg for Piter (mannsnavnet Peter), for eksempel.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…