Pomorenes Finnmark

Skipper Zaborshchikov fra Kuzomen,

fotografert i Vardø i 1880-årene.

Foto: Varanger museum.

I flere hundre år drev pomorskippere fra Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten, og de seilte ikke hit på måfå. I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om skippere som kjente havner og fiskevær på våre kyster like godt som nordmennene.

Fra slutten av 1500-årene og fremover, og etter hvert som den internasjonale handelen på våre kyster og videre til Arkhangelsk tiltok i omfang og betydning, utkom en rekke hollandske og engelske beskrivelser av seilasen hit. Med tiden kom enkelte av disse også i norske og russiske oversettelser. Men ved siden av disse eksisterte det i mange pomorfamilier håndskrevne opptegnelser om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter.

Skipper Zaborshchikov

De elste av de russiske seilingsbeskrivelsene er fra tiden omkring 1700, og de skildrer seilasen fra ulike steder ved Kvitsjøen og til Tromsø. Noen slik sjeldenhet har vi ikke på museet, men vi har et gammelt fotografi som er merket med påskriften «Sabortsjikoff, russisk skipper». Det er tatt av fotograf Wickstrøm i Vardø, trolig en gang i 1880-årene. Mannen som er avbildet, må være en av skipperne Zaborshchikov fra landsbyen Kuzomen på Terkysten. Om to av disse, Semyon Zaborschikov (1818–1880) og sønnen Ivan Zaborschikov (1848-1880), vet vi dessuten at de var i besittelse av avskrifter av slike bøker. En annen Zaborshchikov fra Kuzomen, ved fornavn Aleksey, ble oppbragt av et engelsk krigsskip da han var på vei fra Vardø til Arkhangelsk med fisk i 1854, mens en skipper Mikhail Zaborshchikov ble dømt til fire års fengsel i Sovjetunionen i 1939. 

     

Innholdet i seilingsbeskrivelsene er nokså likt. De har gjerne et fast formular innledningsvis:

«Denne beskrivelse er gjort på nøyaktigste måte, i henhold til hvilken sjøfarere finner, det vil si erkjenner alle farlige steder og derved berger livet… Om der hender oss nød og ulykker av havets storm eller onde mennesker, send oss da, Herre, Din redningsmann og snare hjelper, Nikolaus Undergjøreren, til redning av oss syndige. Amen.»

Kjente steder, fremmede navn

Videre har kompassretningene helt egne navn – øst og vest er som på russisk, men nord kalles Vinter og sør Sommer. Nordøst er Midnatt og sørøst Middag. Russesiden brukes i beskrivelsene i betydningen øst (det heter seg at man skal «ligge på russesiden» når det menes å legge seg øst i en havn, for eksempel), men tyskesiden betyr vestover («tysker» betyr i denne sammenheng vest-europeer).

Beskrivelsene inneholder ofte også forklaringer på hvordan man seiler på Kvitsjøkysten og langs Ishavskysten videre østover. For oss er det imidlertid mer vesentlig at de forsyner oss med lange lister med pomorenes navn på for oss kjente steder.

Men andre er rett og slett selvstendige russiske navn på steder i Finnmark. Vardø heter Vargav, mens Vargajev er navnet på hele øygruppen Vardøya, Reinøya og Hornøya. Majerski (Majorøya) er det som på norsk heter Reinøya, der kommandanten («majoren») på Vardøhus fra gammelt av hadde enerett til eggsanking. Kazij eller Geitøya er vårt Hornøya.

Kiberg kalte pomorene for Birka, mens Volch’i Varaki (Ulvefjellene) antagelig er Kibergneset og Domen. Videre vestover finner vi Ragosicha (Persfjord), Piter (Hamningberg), Shyrokaja Guba (Bred-fjord, vårt Syltefjord) og Berdion (Berlevåg). Vender vi blikket innover Varangerfjorden, viser det seg at Komagelva ble kalt Molarieka (Lille-elva) og Skallelv, Bolsjarieka (Stor-elva).

Noen av disse navnene er rene «norske» navn, som Ungan for Omgang, eller samiske (Birka for Biergi). Andre er russiske og naturbeskrivende (Shyrokaja Guba), men uavhengig av det norske navnet på samme plass, mens andre er mer mystiske. Det er ikke innlysende hvorfor man kalte Hamningberg for Piter (mannsnavnet Peter), for eksempel.