30 juli 2007

Bilder i berg


Gjennom en periode på kanskje så mye som 8.000 år ble det risset, malt, streket og hogd ulike motiver på bergflater i Norge. Det er få forhistoriske minner som egger fantasien mer enn helleristningene. Og det er få som gir like mange svar på spørsmålet om ”hvorfor?”.

Helleristninger finnes over mesteparten av verden. Motivrikdommen er stor, også her hjemme. En mye brukt inndeling av ristningene i Norge, er skillet mellom veide- og jordbruksristninger. Veideristningene regner vi med ble utført av mennesker som levde av jakt, fangst og fiske, og de tilhører i hovedsak steinalderen. Særlig hjortedyr er et vanlig motiv på disse ristningene – elg på Østlandet og i Trøndelag, hjort på Vestlandet og rein i Nord-Norge. En del steder forekommer også bjørn, hval, ulike fiskeslag og svømmefugler.


Jordbruksristningene dateres først og fremst til bronsealderen, perioden fra ca. 1700 til ca. 500 før Kristus. I likhet med flertallet av veideristningene er jordbruksristningene i stor grad knyttet til kystdistriktene. For mange er helleristninger synonymt med de store figurfeltene som i Norge finnes for eksempel i Østfold, på Jæren og i Trøndelag. På flere av disse feltene opptrer en myriade av ulike figurer – fotsåler, skip, menneskelignende skikkelser, vogner, trær og dyr, for bare å nevne noen.

Men heller ikke i de typiske helleristningsområdene er det figurer av denne typen som dominerer. Den klart vanligste formen for ristninger er nemlig skålgropene – runde eller ovale fordypninger, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.

De aller fleste ”ristninger” er prikkhogde, mens noen er slipte. Prikkhogging hadde vært en vanlig teknikk for å bearbeide emner til økser i steinalderen, og teknikken går i korthet ut på at man tildeler emnet eller bergflaten et stort antall slag med en slagstein, inntil man oppnår den ønskede formen på emnet. Det er slike gjentatte slag, ”prikking” som har frembragt ”ristningene”. Men betegnelsen ”helleristning” er gammel og godt innarbeidet, og derfor brukes den fortsatt, selv om den av og til byttes ut med det mer nøytrale ”bergkunst”.

I Østfold og Bohuslän har det vist seg at ristningsfeltene finnes på leirsletter og i lavtliggende dalganger, og der det finnes isskurte, glatte bergflater. De ser med andre ord ut til å være knyttet til et beitelandskap.

Vi møter ulike tradisjoner i bergkunsten. Figurmotivene er vanligst i sentrale bronsealderbygder – som Skjeberg i Østfold eller Lista i Vest-Agder, mens det utenfor sentralområdene er skålgropene som råder grunnen. Men i Grenland i Telemark har mange figurfelter kommet for dagen gjennom nitidig leting i de senere år, og det kan ikke regnes for utelukket at det kan dukke opp nye områder med bergkunst i årene som kommer.

Det er bred enighet blant dagens arkeologer om at skålgroper og annen bergkunst tilhører bronsealdersamfunnets religiøse sfære. Bildene er med andre ord uttrykk for menneskers oppfatning av verden og deres plass i den. Men oppfatningene varierer med hensyn til hva ristningene konkret representerer. Det har vært foreslått at ristningene er fruktbarhetssymboler, at de er er ledd i en solkult, en dødekult eller en forfedrekult, at de har med sjamanisme å gjøre eller er knyttet til totemisme. Motiver som fotsåler og skålgroper har man dessuten tenkt seg kunne være knyttet til såkalte ikoniske guddommer – og at de er fremstillinger av en guddom som var så hellig at den ikke kunne avbildes.

Ikke alle disse ulike tolkningene utelukker hverandre. I bronsealderens kosmologi ser det tvert imot ut til at så vel forfedre (de døde) som solen (og dermed fruktbarhet) spilte en viktig rolle, sammen med havet, ulike dyr og de ”andre”. I dette verdensbildet er Opphavet (forfedrene, gudene og de ”andre”) og Gjenkomsten (solen, årets gang, fødsel og død) viktige elementer. Hva sjamanisme angår, er det sannsynlig at religiøse spesialister stod for en stor del av kontakten med maktene, og at dette foregikk i form av mentale ”reiser” – altså ikke ulikt sjamanismen slik vi kjenner den fra langt senere tid.

Ristningene kan best forståes dersom man ikke forestiller seg at de inneholder ett bestemt budskap, men heller fungerer som et medium for det vi kaller metaforisk tankegang – det vil si at det enkelte symbol ikke har én betydning, men kan knyttes til en hel rekke assosiasjonsrekker med utgangspunkt i verdensbildet.

Ingen har vel bedre enn den danske arkeologen Jørgen Jensen formulert bergkunstens mening, når han skriver at de ulike motivene ”var knyttet til det store epos om lys og mørke, dag og nat, om den himmelske sfære og den underjordiske. Det er på overgangen mellem de to, at mennesket lever.”

Man kan forledes til å tro at helleristningene opprinnelig var malt. Men rødmalingen er påført i moderne tid for at ristningene skal være lettere å se, og det er lite som tyder på at de opprinnelig har vært fargelagt. Derimot har det vært foreslått at ristningene i bronsealderen kunne ”slåes av og på” ved å friske dem opp og hogge dem på nytt, og at det til enhver tid bare var et utvalg motiver som var ment å være synlige.


Alle fotos er fra Begbyfeltet i Fredrikstad, Østfold.

19 juli 2007

Enigmatic stones

In the hills and mountains of Southern Norway one sometimes stumble upon peculiar stone-settings, like the pictured one (top) at Trekongane (i.e. ’the tree kings’, named after three colossal fir trees) in Tveit, Kristiansand, close to where I live. The structure at Trekongane is rectangular, c. 1x2 m. It consists of one layer of head-sized stones placed directly om the naked, mountain surface. Similar stone structures are pretty common in hills and mountain areas. They are often referred to as ’likkviler’, meaning literally ’resting places for corpses’. The idea is that coffins were placed in the ’likkviler’ when people who were carrying dead bodies to the churchyard from far-away farms needed to rest.

Some of the ”likkviler” are U-shaped. According to oral tradition, the ’opening’ was always facing in the direction of the churchyard, and not of the home farm. This was to make sure that the restless dead were not able to ’go home’.

Often the ’likkviler’ are found near old trails and roads. However, the one at Trekongane isn’t, and I know of several others which seem to have no relation whatsoever to systems of communication. I literally stumbled upon it a couple of years ago, while searching for the famous ’tree kings’.

These monuments are indeed enigmatic. We don’t know how old they are, nor why they were built. And of course they are notoriously hard to date, since there is no cultural layer between the stones and the underground.This they have in common with an impressing group of monuments that seems to be limited to mountain areas in Telemark, Agder and Rogaland. Consisting of often long rows of erected stones (bottom picture, courtesy of my co-worker Torfinn Hageland), the so-called ’brudler’ are as engimatic as the ’likkviler’. The word itself is a dialectic term meaning ’wedding procession’. Supposedly, when people in olden days got a bride from beyond the mountains, they put up a ’brudle’. Often the ’brudle’ has a couple of bigger stones, allegedly symbolising the bride and groom, while the lesser stones are thought to symbolise the number of people (alternatively: horses) in the procession.

There are a whole number of cases where several ’brudler’ and ’likkviler’ are clustered together. Often singular erected stones, called pikksteiner (literally: ’prick stones’) are found, too.

In one case, at Prestvorrheia in Åseral, Vest-Agder, a number of cup marks are located near a ’brudle’. Usually dating to the Bronze or Early Iron Age in Scandinavia, the cup marks at Prestvorrheia suggest that at least some of the engimatic stone structures could be prehistoric.

15 juli 2007

Steinkors

På Kvitsøy i Rogaland, ytterst i havgapet, står et høyreist kors, hogd i stein. Det er godt kjent, og det mest kjente fornminnet i øykommunen. Andre steinkors er mer anonyme, som de tre små korsene på kirkegården i Eiken i Vest-Agder. Disse korsene tilhører en gruppe på nærmere hundre middelalderske steinkors i Norge – langt de fleste av dem finnes på Vestlandskysten. Men hva var funksjonen til disse korsene?

Frittstående kors av stein forekommer over store deler av Europa, og til ulike tider. Det antas ofte at skikken med å reise steinkors har kommet til Vestlandet fra de britiske øyer. Det er slett ikke utenkelig at det kan være riktig – Fridtjof Birkeli påviste i sin tid klare likhetstrekk mellom steinkors i Vest-Norge og steinkors i Irland og England.

Men den norske debatten om steinkorsene har – etter min mening – en god stund vært hemmet av en noe éndimensjonal oppfatning av at disse skal henføres til sen vikingtid, 900- og 1000-årene, og skyldes vestlig (les anglo-irsk) innflytelse.

Jeg tror det er viktige poenger ved denne oppfatningen. Men fokuset i Birkelis bok fra 1974, Norske steinkors i tidlig middelalder, er nokså ensidig vestlandsk og nokså ensidig orientert mot De britiske øyer. En del av de flere meter høye høykorsene på Vestlandet – som det på Kvitsøy – tilhører unektelig denne perioden – det viser runeinnskriftene på flere av dem, og her kan vi godt ha å gjøre med insulær påvirkning, kanskje gjennom slike misjonsforsøk som de senere sagaene forteller om. At mange av høykorsene på Vestlandet er utført i granittglimmerskifer fra steinbrudd i Hyllestad i Sogn og Fjordane, bidrar også til inntrykket av at disse utgjør en temmelig enhetlig gruppe.

Når det gjelder funksjonen til høykorsene på Vestlandet er flere av dem utvilsomt minnekors, mens andre kan ha tjent som havnekors, seilingsmerke eller bønnekors.

Men Birkeli overdriver såvidt jeg kan forstå samhørigheten mellom høykorsene og det store flertallet av norske steinkors, som er heller små og anonyme sammenlignet med høykors som runekorset med minneinnskriften over Erling Skjalgsson i Stavanger. For det første har ikke de mindre korsene et så massivt vestlandsk tyngdepunkt som Birkeli mener. Dessuten har disse korsene vel så mye til felles med mindre steinkors i Sverige og Danmark og på kontinentet som med de vestnorske høykorsene.

Det eksisterer nemlig et utall av mindre, frittstående steinkors fra middelalderen i Tyskland, Polen, Russland og andre land på kontinentet. Brorparten av dem oppfattes som sonings- eller mordkors, og i den egenskap er de minnesmerker knyttet til middelalderens rettsutøvelse. Disse korsene har for en stor del samme utformning som de mindre norske – som dem i Eiken. Også her hjemme kjenner vi til at kors har vært risset inn i stein i forbindelse med drap eller andre former for voldsom død. Andre steinkors på kontinentet er satt opp i forbindelse med epidemier, de har tjent som grensemerker mellom kirkesogn, har markert spesielle begivenheter osv. Steinkors av denne typen kan være notorisk vanskelige å tidfeste.

Men det finnes også en annen interessant mulighet når det gjelder de mindre, norske steinkorsene. I Hyllestad i Sogn og Fjordane er det tradisjon om at de fire steinkorsene på gamlekirkegården der skal ha stått i hvert sitt hjørne av kirkegården og markert dennes avgrensning. Det er ingen urimelig tanke at tradisjonen viser til en historisk realitet. I middelalderkilder fra Uppland i Sverige går det nemlig frem at det på kirkegårdene der faktisk fantes et slikt "vigslingskors" i hvert av de fire hjørnene. Her hjemme finnes en lignende bestemmelse om vigsling av kirkegårder i erkebiskop Jons kristenrett fra 1270-årene.

Og ser vi nærmere på den geografiske fordelingen av de norske steinkorsene, viser det seg at de av korsene som står på kirkegårder, i noen tilfeller finnes i et antall av tre-fire på hvert sted. Foruten i Hyllestad, er det tilfelle på den nå nedlagte kirkegården på Tjora i Sola kommune på Jæren (fire kors opprinnelig, nå står det bare to kors igjen her). På kirkegården i Eivindvik i Sogn nevner én kilde tre kors - altså det samme antallet som i Eiken. Tre kors fantes opprinnelig også på Vossevangen i Hordaland. På disse stedene er det ikke usannsynlig at vi har å gjøre med innvielseskors. Det skal også nevnes at det er par steder på Vestlandet, der vi i dag bare kjenner ett steinkors på eller ved kirkegården, er tradisjon om at det er én av de fire mennene som bygget den første kirken på stedet, som har fått sin grav markert på denne måten. Er kanskje tallet fire et minne om at det i tidligere tider fantes fire kors på disse stedene?

Under enhver omstendighet kan det være grunn til å løse opp gruppen ”vestnorske steinkors”. Vi har etter alt å dømme å gjøre med en heterogen samling av kulturminner fra ulik tid og med ulik funksjon.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...