Regionalt kulturminnevern i et merkeår - et tilbakeblikk og noen fremtidstanker

Tidligere riksantikvar Harry Fett talte ofte om menneskets behov for å skape helg. ”Vi tender ikke (lenger) lys på gravene eller inne på alterne, vi holder ikke messer for avdøde sjeler; men behovet for å gi mangt og meget i livet perspektiv, få avstandsfølelse inn, kan idag være like sterkt som nogensinne tidligere,” skrev han ved en anledning. Fett mente at vern av kulturminner kunne bidra til denne perspektiveringen. I kulturminneåret 2009 handler kulturminnevernet om mye mer enn de ”aldersverdiene” som Harry Fett gjorde seg til den fremste talsmannen for.

Men det var med aldersverdiene det moderne kulturminnevernet begynte, også på Sørlandet. I Vest-Agder, som jeg kjenner best, er det naturlig å sette startpunktet til 1903. Da ble Kristiansand folkemuseum etablert, og det i dag noe omdiskuterte Setesdalstunet (omdiskutert fordi man vurderer å flytte det til Odderøya) ble innkjøpt og plassert på Bellevue like utenfor byen. Blant de første bygningene som ble innkjøpt, var det praktfulle treetasjes Nomelandsloftet fra Valle, som med antatt byggeår tidlig på 1600-tallet i hvert fall hadde aldersverdiene i orden.

Gjør vi et sprang i tid til neste milepæl i kulturminnevernets historie, så møter Harry Fett oss der også. For den første bygningsfredningsloven var langt på vei hans verk. Straks loven var vedtatt i 1920, begynte han arbeidet med å sikre spesielle bygninger og bygningsmiljøer som Bryggen og Røros varig vern. Også på Sørlandet fredet man en rekke eldre bygninger i 1923 og 1924. Utvalget kan synes nokså snevert – her dominerte handelsborgerskapets bygårder fra de gylne årene omkring 1800, og samme stands lystgårder utenfor byene. Det er nok å nevne Wieldgården, Boen og Kjos i Kristiansand, Lundfamilens Husan i Farsund, samt Anders Beers hus i Flekkefjord. I noen grad fredet man også utvalgte bygninger på landet, men bare en liten håndfull i Vest-Agder.

I et Vest-Agder-perspektiv skjedde det relativt sett mindre i årene som fulgte. Riksantikvaren fredet i 30- og 40-årene resten av de bygningene som var blitt funnet fredningsverdige på begynnelsen av 1920-tallet, men for øvrig fremstår perioden fra mitt ståsted først og fremst som en konsolideringsperiode. At det politiske og økonomiske klimaet etter hvert ble ganske annerledes enn i mellomkrigsårene, og at den karismatiske og initiativrike Fett forlot jobben som riksantikvar etter 33 års virke i 1946, gir antagelig noe av forklaringen. Parallellen til det som skjedde innenfor norsk arkeologi da nestoren A. W. Brøgger forsvant omtrent samtidig, er for øvrig slående – og vitner vel paradoksalt nok om at politikk og økonomi nok var utslagsgivende. At vernetanken ofte måtte vike i den første etterkrigstiden, er det ingen tvil om, og i denne perioden forsvant i realiteten tredjeparten av de bygningene i Vest-Agder som var blitt fredet i 1923. Det gjaldt blant annet flere bygårder i Kristiansand som måtte gi tapt for ivrige byfornyere, og det gjaldt to viktige anlegg i innlandet (Tjomsås i Vennesla og Bjerland i Marnardal).

Like etter krigen fikk de første fylkene sine fylkeskonservatorer, og disse kom til å fungere som Riksantikvarens stedlige representant. Fylkeskonservatorene var lenge knyttet til museene, og slik skulle det bli i Vest-Agder også. Da man til slutt fikk sin første fylkeskonservator i slutten av 1960-årene, var det kunsthistorikeren Ragne Bugge Schmidt, som hadde lang fartstid bak seg på Vest-Agder fylkesmuseum, som ble utpekt. Hun fungerte som fylkeskonservator samtidig som hun fortsatte som konservator ved museet. De forskjellige museale miljøene i Kristiansand hadde gjennom hele 60-tallet diskutert behovet for egen antikvarisk kompetanse i fylket, både innenfor bygningsvern og arkeologi. Men det med arkeologisk fagkompetanse lå fremdeles langt frem i tid.

I 1970-årene ble fylkeskonservatoren en del av den nye fylkeskommunen. Få år etter begynte arbeidet med de omfattende bevaringsplanene for de gamle bykjernene i Mandal og Kristiansand, tettsteder som Feda og uthavnsbebyggelser som Hille og Ny-Hellesund. Fokuset var flyttet over fra enkeltbygninger til større, mer helhetlige miljøer. Nå var også kommunene blitt aktive samarbeidspartnere. Det er mye takket være disse nå 30 år gamle bevaringsplanene at f. eks. Posebyen i Kristiansand fremstår som rimelig intakt.

Utover på 1980-tallet ble det regionale kulturminnevernet mer omfattende og fikk et videre utsyn. Mens det i utgangspunktet hadde vært bygningsbevaring i streng forstand som var ansvarsområdet, ble kystkulturen nå tatt inn i varmen for alvor. Det som til slutt endte opp med en nasjonal verneplan for fyrstasjoner, begynte i Vest-Agder, med fylkeskonservator Danckert Monrad-Krohn som selve krumtappen. Flere nye typer kulturminner ble fredet med hjemmel i den nye kulturminneloven fra 1978 i disse årene – kalkovnene i Snig i Lindesnes og på Sødal i Kristiansand og en del av den gamle daleveien mellom Øyslebø og Mandal, for å nevne noen. Samtidig økte oppmerksomheten rundt industrielle kulturminner som tekstilfabrikken Sjølingstad i Lindesnes og Setesdalsbanen i Vennesla.

I 1989 ble den arkeologiske delen av kulturminneforvaltningen gjenstand for noe av den samme regionaliseringen som hadde foregått innenfor bygningsvernet mange år tidligere, i og med at det ble opprettet en arkeologstilling i hver fylkeskommune. Samtidig ble ansvaret for arkeologiske registreringer og skjøtsel og vedlikehold av fornminner overført til fylkene fra de arkeologiske landsdelsmuseene. I løpet av 1990-årene ble arkeologien en stadig viktigere del av fylkeskonservatorens virksomhet. Fra 1990 bestod kontoret av tre fagpersoner knyttet til henholdsvis arkeologi, bygningsvern og fartøyvern.

De sektorvise verneplanene er et viktig kapittel i disse årene. Gjennom egne verneplaner for bl. a. Vegvesenet, Avinor og Forsvaret har for eksempel deler av riksvei 9 (Setesdalsveien), den tidligere sjøflyhavnen på Kjevik og flere tyske krigsminner på Lista blitt gitt varig vern.

Siden årtusenskiftet har kulturminnevernet blitt en stadig større del av fylkeskommunens virksomhet. De tradisjonelle verneinteressene er i stor grad integrert i fylkeskommunens arbeid med arealplanlegging osv., uten at man har gått på akkord med de faglige vurderingene. Det står etter min mening stor respekt av dette, og det er i realiteten en god effekt av den regionaliseringen av kulturminneforvaltningen som satte inn fra 1970-årene av. Det er blitt et økt fokus på formidling av ”aldersverdiene”, både når det gjelder arkeologi og nyere tids kulturminner. Fylkespolitikerne har på sin side fulgt opp med større bevilgninger.

Derfor er det også misforstått når enkelte, som den ærverdige Fortidsminnesforeningen, i dag ønsker å flytte kulturminneforvaltningen over til fylkesmannsembetene, som ellers jo kun er tillagt kontrolloppgaver. Moderne kulturminnevern er så mye mer enn kontroll – i Vest-Agders tilfelle er det forvaltning, formidling – og til og med forskning – forent i én institusjon. Det er kanskje ikke slik i alle fylkeskommuner, men det kan være slik. En forutsetning er politisk vilje og evne til å bygge opp sterke faginstitusjoner. Ta nå bare de økonomiske ressursene. I dag finansierer Staten, som den gjorde i 1990, gjennom rammeoverføringene til fylkeskommunene to fagstillinger, én arkeolog og én med kompetanse innenfor nyere tids kulturminner. Øvrige stillingsressurser og det meste av driftsmidler etc. er det fylkespolitikerne som bevilger - i konkurranse med alle andre gode formål, selvsagt. I Vest-Agders tilfelle snakker vi om tre arkeologer, en arkitekt, en bygningsvernkonsulent, en GIS-ansvarlig og en som arbeider fast med oppdatering av den nasjonale kulturminnebasen Askeladden, foruten fylkeskonservatoren – alt dette finansiert av fylkeskommunen. Og da har jeg ikke regnet med fartøyvernet og museumstjenesten, som i dag er lagt til andre deler av fylkeskommunen, og som også har opplevd ressursøkning i løpet av de siste årene. Holder vi oss til fylkeskonservatoren, snakker vi om en faginstitusjon med et bruttobudsjett på ca. 15 millioner og et svært bredt arbeidsområde. Vi jobber med fredningssaker, arealplaner, med arkeologiske registreringer, med rådgivning, med restaurering av bygninger, med bokutgivelser, med kulturhistorisk guiding osv. osv. Fylkeskonservatoren samarbeider med andre institusjoner i inn- og utland. Sammen med Nationalmuseet i København arbeider vi med oppbygging av dendrokronologiske grunnkurver for Sørlandet, og vi driver fjernmåling eller satelittarkeologi på Lista sammen med Langelands museum i Danmark. Videre er vi involvert i det store forskningsprosjektet Nordlige verdener, der vi skal bidra til å datere eldre tømmerbygninger på Grønland og ellers studere fenomenet flytting av hus nærmere.

Kontakten og dialogen med det politiske miljøet regionalt oppleves utelukkende positivt. Vi er selvsagt ikke alltid enige, og det er som det skal være. Men i så godt som alle saker der tunge kulturminneinteresser blir berørt, tar fylkeskommunens politikere sitt kulturminneansvar med stort alvor. Et ferskt eksempel er spørsmålet om vindmølleetablering i det sårbare Listalandskapet. Her fulgte fylkeskommunens politiske organer opp fylkeskonservatorens og andres anbefaling om å si nei til planene, blant annet med henvisning til kulturminner og kulturmiljø, på tross av at lokalpolitikerne hadde anbefalt utbyggingsforslaget. At staten senere overprøvde fylkeskommunens syn og tillot utbyggingen, burde være en tankevekker for enhver som tror at et statlig kulturminnevern er sikrere og bedre enn et fylkeskommunalt.

Fra mitt ståsted i Vest-Agder vil jeg hevde at plasseringen av kulturminnevernet i fylkeskommunene var et godt grep, og at det har gitt stor uttelling. Forutsetningen for at det skal lykkes også fremover, er tett dialog mellom politikk og kulturminneforvaltning på regionalt nivå, samtidig som man holder den faglige fanen høyt.

Hvilke utfordringer har vi så i kulturminneåret 2009? En hel del, selvsagt, men jeg vil bare nevne noen. Mange av utfordringene ligger nettopp i skjæringsfelter som det jeg har berørt ovenfor – dvs. mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap etc. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i forrige kulturminneår, i 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om. Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

La meg også nevne et eksempel fra Lista på et proaktivt kulturminnevern. På gården Elle ved Eidsfjorden har et sjøbumiljø av eldre dato forfalt gjennom mange år. For få år siden forelå det planer om småbåthavn og hytteutbygging i området. I løpet av de siste to, tre årene har fylkeskonservatoren gått aktivt inn i dialog med eierne – ikke om grader av eller former for vern, men om hvordan vi i praksis kan ta vare på bygningene og miljøet. Sammen har vi restaurert samtlige buer og båtstøer, og det har også gitt hele stranden et løft. Selvsagt ikke en prosess helt fri for gnisninger, men gårdshavnen fremstår nå i fordums prakt, den brukes mer eller mindre på tradisjonelt vis og utbyggingsplanene er forstummet. Skulle de dukke opp igjen, vet vi at vi har sikret oss troverdighet blant folk på gården, og at kulturminnehensyn i så fall vil være en reell del av beslutningsgrunnlaget.

Det er et spørsmål om en kulturminneforvaltning av denne typen overhodet kan være plassert sentralt, dvs. i Oslo. Ikke misforstå, jeg er tilhenger av sterke, nasjonale faginstitusjoner i hovedstaden. Arkeologien trenger et sentralmuseum, det generelle kulturminnevernet trenger en Riksantikvar. Men jeg mener også at disse institusjonene først og fremst skal forholde seg til overordnede saker. Den daglige virksomheten må foregå i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Tema for årets kulturminneår er ”hverdagslivets kulturminner”. Derfor har man startet fredning av bedehuset Emmaus i Gyland (Flekkefjord), som fylkeskommunen for få år siden overtok for å redde det fra å bli revet. Men vi har fremdeles en jobb å gjøre i Vest-Agder når det gjelder å sikre et utvalg av den ”klassiske” arkitekturarven. I 2009 har vi derfor startet fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund, og også av Huseby kongsgård på Lista, av Lensmannsgården i Bakke (Flekkefjord) og av gården Sigersvoll på Lista. Fremdeles mangler vi representative sveitserstilanlegg på fredningslisten, og likeledes ulike typer av uthus, potetkjellere osv. Utvalget av krigsminner i den nasjonale verneplanen er etter min vurdering for snevert, og her må vi gjøre et arbeid i årene som kommer. Kulturminner knyttet til det bynære friluftslivet må sikres, ikke minst noen av de hyttene (hytter i ordets rette forstand!) som ble bygd i Kristiansandsskjærgården i 1930- og 1940-årene. Og selv om Emmaus i Gyland nå blir fredet, har vi en utfordring knyttet til bygningsarven ikke bare etter lekmannsbevegelsen, men også etter diverse dissentermenigheter som har spilt en vesentlig rolle i landsdelens nyere historie.

Men først og fremst skal vi arbeide videre med å skape et faglig sterkt, integrert og minst mulig byråkratisk regionalt kulturminnevern. Det tror jeg er en utvikling i Harry Fetts ånd.

Med ryggen til fjellet

Eik har ikke hatt den samme betydningen som furu som bygningsmateriale her i landet. Men i en del kystnære bygder i de sørlige deler av landet har eik spilt en større rolle enn ellers, også til husbygging, for ikke å snakke om treslagets sterke posisjon innenfor tradisjonell båtbygging. Legg til den omfattende eksporten av trelast, lenge først og fremst eik, fra Agderfylkene, og ”Skagerrak-Norges” krav på å tilhøre den sørskandinaviske eikebrukende tradisjonen burde være belagt godt nok. Samtidig er det naturlig nok furu som så langt har vært prioritert når det gjelder dendrokronologi i Norge. Derfor er det at Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark nå samarbeider om å bygge opp en dendrokronologisk grunnkurve for norsk eik.

Området fra Skagerrak og opp til fjellet utgjør en del av nordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik. Materialet til grunnkurven må derfor søkes på Sørlandskysten, samt i landene omkring Nordsjøen. Derav prosjektnavnet: ”Med ryggen til fjellet”. Agderkurven dekker i dag nesten 750 år bakover i tid. I forbindelse med oppbygningen av kurven har vi undersøkt levende eiketrær fra ni lokaliteter og i drøyt 20 bygninger på Sørlandet, samtidig som det er lokalisert og identifisert eiketømmer med opprinnelse i Agderfylkene i alle landene rundt Nordsjøen.

Dendrokronologi – årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonen i årringenes tykkelse. Mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt dersom de vokser under de samme betingelsene. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt er veksten først og fremst dominert av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver som er spesifikke for et geografisk område, og som viser variasjonen i årringstykkelsen. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.

En grunnkurve blir bygd opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringer i levende trær. De er våre tidsankere, som forbinder oss med fortiden. Vekstkurver for hvert enkelt tre kan regnes sammen til én stor, felles kurve, og etter hvert som flere og flere vekstkurver blir regnet med, ender vi opp med en grunnkurve som avspeiler trærnes vekstbetingelser. Årringskurver som stammer fra undersøkelser av gammelt tømmer fra f.eks. bygninger, broer o.l. samt fra arkeologiske utgravninger, blir trukket med i neste stadium og bidrar til å forlenge grunnkurven bakover i tid.

Eik i Norge

Gjennom årene har man utarbeidet et omfattende nettverk av eikekurver, som stort sett dekker eikas naturlige utbredelse i Nord-Europa. Ser man på kartet som viser dekningsområdene for de store grunnkurvene for eik, er det imidlertid påfallede at det tidligere ikke har eksistert en grunnkurve for eik for det sørlige Norge.

De sørnorske kystområdene har eika felles med de andre regionene rundt Skagerak og Kattegat, men ikke med resten av Norge, og disse områdene hører til nordgrensen for eikas naturlige utbredelse i Europa. Rundt 1990 samlet medarbeidere ved Nationalmuseet inn prøver fra mer enn 250 levende eiketrær fra 24 forskjellige lokaliteter på norskekysten. Årringsundersøkelsene viser at de eldste av disse trærne spiret i første halvdel av 1700-årene. På grunnlag av dette materialet er det beregnet to ”grunnkurver”: en ”østnorsk” som dekker perioden fra 1709 til 1988, og en ”vestnorsk”, som dekker perioden fra 1758 til 1989. Åtte av de undersøkte lokalitetene ligger i Agderfylkene, og på grunnlag av dette materialet er det videre beregnet en grunnkurve som dekker perioden fra 1759 til 1988.

De virkelige problemene begynner først når grunnkurverne skal forlenges bakover i tid. Maleriet som viser et hollandsk skip som tar en tømmerlast om bord, er en fin illustrasjon på de vilkår som gjelder for arbeidet med grunnkurve for eik fra Sørlandet. Bildet er malt i slutten av av 1600-årene, nettopp på den tiden da kontakten mellom det sørlige Norge og Holland nådde høydepunktet. Handelen med hollenderne var på det tidspunktet overveldende, men det var også andre land med i handelen: engelskmenn, skotter, tyskere, frisere og, selvfølgelig, dansker. Enkelte fartøyer fra Frankrike og Spania hører også med i bildet. Det var først og fremst tre i form av tilvirkede planker eller bjelker man var ute etter. Frem til slutten av 1600-årene dreide det seg hovedsakelig om produkter av eik og furu. I det 16. og 17. århundre gikk det spesielt hardt ut over den naturlige tilveksten av eik, og omkring 1750 var det ikke noen vesentlig bestand av fullvoksen eik igjen i Sør-Norge. Så tidlig som i 1632 klager en kommisjon over mangelen på egnet skipstømmer mange steder på Agdesiden. De eikeskogene kommisjonen vurderte som brukbare, lå med få unntak langt inne i landet. I kystdistriktene var situasjonen alt på det tidspunktet som i Dyvåg i Nedenes len, der det heter at det kun fantes ”nogle ringe Egeskove, der mestedelen ere forhugne”. Hundre år senere var alt utnyttet – først og fremst eksportert. De enkeltstående eiketrærne som finnes enkelte steder i kystnære strøk, kan være av betydelig elde, men de er som regel alltid hule og av den grunn ikke brukbare for årringsanalyse med det siktemål å bygge opp en grunnkurve.

Eiketømmer fra Agder

Stående eldre hus i Agderfylkene er i de aller fleste tilfeller oppført av furutømmer. Det er bare i noen få bygninger at det er bevart gammelt eikevirke, og vi snakker vanligvis om bygninger som er oppført på 1700- eller 1800-tallet. Prøver nettopp fra disse to århundrene er viktige, ettersom de skal bygge bro mellom årringskurvene fra levende trær og årringskurvene som er utarbeidet for tømmer fra trær som vokste i det 17. århundre, da materialtilgangen var langt bedre.

I stor grad har arbeidet innenfor det pågående samarbeidsprosjektet så langt konsentrert seg om å lokalisere og oppsøke gamle bygninger der det er mulighet for at det er benyttet eiketømmer. Siden det med få unntak som nevnt dreier seg om bygninger fra de seneste 300 år, vil det i mange tilfeller være mulig å innpasse årringsmønstrene med årringsmønstrene fra de levende trærne, og på den måten forlenge kurven bakover i tid. Eiketømmeret i bygninger fra denne perioden bærer preg av at det ikke har vært adgang til virkelig store eiketrær. De fleste trær som det undersøkte tømmeret stammer fra, er 50-100 år gamle – altså ikke gamle nok til å forlenge kurven bakover. Som nevnt var eikeskogen stort sett utryddet omkring 1750. De eiketrærne som spiret i løpet av slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-årene, var dermed 50 til 100 år gamle da de ble felt. Det er tømmer fra trær som spiret rundt år 1600 eller tidligere, og som ble felt midt på1800-tallet, som mangler.

Den tidligere omtalte undersøkelsen av levende trær viste imidlertid også at årringskurvene fra eik som vokser i Norge, Sverige og Danmark oppviser et sterkt felles signal. Det gjør det mulig å innpasse en kurve sammenregnet av mange årringskurver fra Sørlandet med grunnkurvene for eik fra Danmark og Sør-Sverige.

I Vennesla nord for Kristiansand er det påvist store mengder synketømmer, mest furu, men også noe eik. Det er tømmer som er blitt fløtet ned Otra og over Venneslafjorden, og som for eiketømmerets del enten er falt over bord eller gått gjennom isen da de ble stanset ved Bommen, der tømmeret skulle sorteres. Eik har en så stor egenvekt at stammen ikke flyter, men vil synke til bunns øyeblikkelig. Årringskurvene fra Venneslatømmeret kan passes sammen med årringskurver som er basert på tømmer i bygninger fra Agderfylkene. Det er gjennom dette mulig å sette opp en kurve som er 199 år lang, og denne kurven kan forankres i den absolutte kronologien ved hjelp av eikekurvene fra Danmark og Sør-Sverige. Kurven dekker perioden fra 1480 til 1678.

En av bygningene som er datert på denne måten, er Kvellandsloftet i Lyngdal i Vest-Agder, som i sin helhet er bygd av eik. Kvellandsloftet er sagnomsust. I dalen heter det seg at alle døde i pesten, bortsett fra én kvinne og én mann som slo seg ned i en loftsbygning på Kvelland. Tradisjonen om at Kvellandsloftet er oppført i tiden før Svartedauen, er gammel. Allerede Nicolay Nicolaysen hørte det da han var i dalen i 1871. Den dendrokronologiske undersøkelsen viste at bygningen er oppført av tømmer fra trær som er felt 1690-1695. Loftsbygningen er dermed ikke så gammel som lokaltradisjonen hevder, men likevel over 300 år.

Går vi tilbake til tiden før industrialiseringen var det vanlig å bruke det felte treet i saftfrisk tilstand, da det fremdeles er mulig å bearbeide det med håndverktøy – økser, kiler osv. Det har ikke vært tale om nevneverdig lagringstid, bare den tiden det tar å frakte treet fra fellingsstedet til stedet der det skal brukes. Vi kan med andre ord gå ut fra at fellingstidspunktet også angir byggetidspunktet for loftet.

Kvellandloftet er altså helt bygd av eik. Det er uvanlig, ettersom de fleste gamle hus med tømmerkjerne er bygd av furu. Men i de vestlige delene av Vest-Agder viser det seg at skikken med å bruke eik som gjennomgående bygningstømmer har hatt en betydelig utbredelse – ikke minst i Lyngdalen har vi i forbindelse med det pågående prosjektet konstatert at det finnes mange mindre bygninger (kvernhus, løer osv.) av eik. Denne utstrakte bruken av eik har trolig hatt større geografisk utbredelse tidligere. I en kilde fra 1632 fortelles det fra Bakke sogn i nåværende Flekkefjord kommune at ”Bönderne bygge deres Huse af Eg og planter deres Kaalgaarde omkring med Egetömmer”. I Agderfylkene som helhet har det vanligste likevel vært at bare syllstokken var laget av eik. Det gjelder for eksempel et fjøs fra Eiken i Hægebostad kommune, som også er blitt undersøkt. Bygningen er i dag en del av Vest-Agdermuseet i Kristiansand. Her viste undersøkelsen at syllstokkene stammer fra trær som er felt i 1874.

I forbindelse med restaureringsarbeider i Eide kirke i Grimstad ble det i 1960-årene funnet noen gulvbjelker som bar tydelig spor etter å ha inngått i en eldre bygningskonstruksjon. Bjelkene, som i dag oppbevares ved Aust-Agder kulturhistoriske senter, er syllstokker av eik, og det har vært antatt at de skriver seg fra en stavkirke fra middelalderen. Den dendrokronologiske undersøkelse viste imidlertid at disse materialene kommer fra trær som ble felt i 1589, og de stammer sannsynligvis fra en bygning eller bygningsdel som ble oppført eller ombygd i slutten av det 16. århundre. Overraskende, kan hende, men det er ikke det eneste eksempel vi er støtt på. Under gulvet i Austad kirke i Lyngdal er det også påvist fire gjenbrukte bjelker av eik som karakteriseres som deler fra en middelaldersk stavkirke. Undersøkelsene viser at én av stokkene ganske riktig kommer fra et tre som er felt i det 12. århundre, men de tre andre kommer fra trær som er felt omkring 1625.

Eksportert eiketømmer

Eik har i århundrer spilt en avgjørende rolle for kultur og næringsliv på Sørlandet. Selv om tradisjonen med å bruke eiketømmer i laftebygninger er gått tapt, så har tradisjonen med å bruke eik til skipsbygging stått sterkt helt opp til vår tid. Eksporten av eik fra landsdelen – til skips- eller husbygging – har lange tradisjoner. I havner over store deler av verden ligger vrak bygd av norsk eiketømmer, på samme måte som bygninger og havnekonstruksjoner flere steder i Nord-Europa er bygd av eik fra Norge.

Takket være et utstrakt samarbeid mellom de dendrokronologiske laboratoriene i landene rundt Nordsjøen er det mulig å lokalisere tømmer som formodentlig stammer fra Sør-Norge.

I forbindelse med arkeologiske undersøkelser i danske byer som København og Århus er det fremkommet mengder av eiketømmer som trolig stammer fra Norge. Følger vi kysten videre sørover, er det funnet norsk tømmer i Niedersachsen og i Holland, alt sammen fra perioden 1550-1625. Dessuten har vi lokalisert norsk tømmer i Skottland, blant annet i Edinburgh Castle, det hele fra 1500-tallet. Og endelig er det også lokalisert norsk eiketømmer i London. Det skriver seg fra trær som ble felt i siste halvdel av 1600-årene.

Sørlandskurven

I løpet av tre år er det lykkes å sammenstille en grunnkurve for Sørlandet, som omfatter i underkant av 200 årringskurver. Alle årringskurvene stammer fra eikeprøver som er innsamlet i Agderfylkene. Treprøver som er uttatt av skipsvrak funnet i Norge, er utelatt, også selv om undersøkelsene gjør det sannsynlig at skipstømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Grunnkurven dekker perioden 1264 til 2005. Parallelt med dette er det også utarbeidet en referensekurve for eik som er funnet i Nordsjø-landene, og der årringsundersøkelsene sannsynliggjør at tømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Denne kurven, som dekker perioden 1305-1838, representerer altså det tømmeret som ble eksportert til andre land. Foreløpig er det lokalisert flere enn 100 tømmerstykker, hvorav over halvparten er funnet i Danmark. En dendrokronologisk grunnkurve er ikke et statisk fenomen. Den er hele tiden under revisjon og utbygging etter hvert som mer materiale blir tilgjengelig. Derfor vil Sørlandskurven også endre seg hele tiden og forhåpentlig bli forlenget bakover i tid.

Ny bok om huler og hellere

Det er litt av et prosjekt - å registrere, kartfeste og samle inn realia og muntlig tradisjon om "alle" huler og hellere i Agderfylkene og i Rogaland. Men det er akkurat det han har gjort, Torfinn Hageland. Over 900 hellere er det blitt, og nå foreligger boken.

Siden det er Vest-Agder fylkeskommune som er utgiver av boken, og all den stund den publiseres som nr. 4 i "min" rapportserie, er jeg fullstendig inhabil i saken, og skal ikke begi meg ut på noe som kan minne om en bokanmeldelse.

Derimot vil jeg komme med en håndfull faktaopplysninger om Den store hellerboka for Agder og Rogaland, som altså er verkets tittel.

Tematikken ligger jo i tittelen. Og utgangspunktet for arbeidet er det store arbeidet som Hageland gjennom en mannsalder har lagt ned med å registrere hellere og andre kulturminner, spesielt i heiene på Agder. Men dette er ikke noen registreringsrapport - det er en rikt utstyrt tekst om hellerne i de tre fylkene, om bruken av dem gjennom tidene (med vekt på ny tid) og om tradisjoner knyttet til dem.

Torfinn Hageland har tidligere utgitt flere bøker, bl.a. Gamle vegar i Vest-Agder (2000), Heieliv i Hekkfjeddet (1989) og Murar og hellerar i heiane (1998).

Forfatteren har selv tatt de fleste fotografiene i boken. Omslagsbildet og flere andre bilder er imidlertid tatt av fotograf Sissel Jørgensen, Kristiansand.

Boken er forsynt med et forord av heller-spesialisten Knut Andreas Bergsvik ved Universitetet i Bergen, og dessuten med en liten tekst av undertegnede om hellernes rolle i norrøn mytologi.

Det finnes et stort antall hellere i Norge. Mange av dem har spor etter bruk i forhistorisk tid, mange har tradisjoner og rikt mytestoff omkring seg. Tradisjon- og mytestoffet og kunnskap om hvor hellerne ligger er i ferd med å gå tapt, fordi dagens generasjon anvender landskapet på en helt annerledes måte enn før. Snart er det for sent å videreføre denne kunnskapen i de aller fleste deler av landet. Men på Sør-Vestlandet er det annerledes. På grunn av Hagelands innsats vil hellerne i dette området glede skolebarn så vel som friluftsfolk og forskere i mange år fremover,

skriver Bergsvik i forordet.

Boken koster 398 kroner. Den kan kjøpes i bokhandler i Agderfylkene og i Rogaland, eller bestilles direkte fra Vest-Agder fylkeskommune (cmd(krøllalfa)vaf.no).

De øvrige utgivelsene i rapportserien fra Regionalavdelingen:

Nr. 1 Kompassroser og annen grafitti i kystmiljøet. Av Endre Wrånes (2006)
Nr. 2 Farmers, Mariners and lords of long-ago. Archaeology and prehistory in the Agder region. Av Frans-Arne Stylegar (2007)
Nr. 3 De gamle fortøyningsfestene I Ny-Hellesund og fortøyningsmetodenes historie. Av Jan G. Langfeldt (2008)

Satelitt-arkeologi

Fjernmåling, det som på engelsk kalles remote sensing, blir en stadig viktigere del av den moderne arkeologien. Etter hvert som idéer om kulturminner som ikke-fornybare ressurser har vunnet frem, har fagfolk i økende grad tatt i bruk ny teknologi for å fravriste de forhistoriske minnene noen av deres hemmeligheter uten samtidig å ødelegge dem, slik tilfellet er med en tradisjonell utgravning. Metalldetektor, georadar og andre geofysiske hjelpemidler brukes nå like ofte som spade og gravemaskin. Arkeologer forstod tidlig å utnytte den fordel som fugleperspektivet gir, og i en årrekke har luftfoto, først fra ballong og i nyere tid fra fly, blitt brukt med vekslende hell for å lokalisere fornminner. Et nytt tilskudd på stammen av arkeologisk fjernmåling er satelittfotografering. I disse dager pågår et forskningsprosjekt på Lista i Vest-Agder, der målet er å utnytte satelittdata for å finne hittil ukjente kulturminner. Så langt er resultatene lovende. På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.

Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.

Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.

Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.

I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.

Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.

Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.

Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.

Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.

Bjærumfunnet

Gravfunnet fra den store Rishaugen på Bjærum, eller Kongshaugen, som den også kalles, er godt kjent blant mange i Hægebostad. Etter tradisjonen ble den store gravrøysa åpnet for et par hundre år siden, og det ble funnet en rekke gjenstander i det store hellebygde kammeret som fremdeles ligger åpnet. Det skal blant annet ha blitt funnet et sverd med håndtak av gull, men dette forsvant med en sorenskriver fra Farsund. Her, bare noen få kilometer fra Snartemo, får selvsagt tradisjonen om et sverd ”med håndtak av gull” en arkeolog til å spisse ørene! Jeg har derfor vært opptatt av Bjærumfunnet lenge, og nå kan jeg bringe ny informasjon både om funnet og om hva som skjedde med sverdet.

Etter tradisjonen ble sverdhåndtaket solgt til en sorenskriver i Farsund. Han skal imidlertid ha mistet det over bord da han var på vei ut Lyngdalsfjorden på vei hjem. Anna Øydne Neset har gjengitt dette sagnet mer utførlig i det vesle heftet, Gamle minnesmerker i Hægebostad. Når jeg skriver ”sagn” er det ikke bare fordi jeg vet at hjaltets (håndtakets) skjebne ble en annen enn å havne på fjordbunnen. Akkurat den samme historien som om Bjærumfunnet, fortelles nemlig om et funn fra Vemestad i Kvås. Også der skal det ha vært en slepphendt sorenskriver som mistet gullet over bord. Dette er et vandremotiv.

Arkeologer flest kjenner omtalen av funnet fra Bjærum gjennom Nicolay Nicolaysens verk, Norske Fornlevninger, som utkom i årene 1862-1866. Han skriver:

”Paa Bjøreim (Bjørheim) blev nogle aar før 1795 aabnet en haug, som indeholdt et af heller dannet kammer, 11 alen langt, 1 ½ bredt, hvori fandtes et sverd, 2 bidselringe, ”en kobberkjedel staaende paa et kobberfad” og en hel del potter eller urner af ler”.

Nicolaysen viser til Peter Holms ”Beskrivelse af Lister og Mandals Amt” i Topographisk Journal fra 1795 som sin kilde.

Ut fra Holms/Nicolaysens beskrivelse, er det liten tvil om at vi har for oss et funn fra yngre romertid eller folkevandringstid (200-550 e.Kr.). Det store, hellebygde kammeret, de mange leirkarene, bronsekjelen og bronsefatet peker alle i den retningen. Vi er i ”Snartemo-tid” eller noe før. Bare bisselringene passer ikke inn – det er først og fremst i yngre jernalder at det blir vanlig med hesteoffer i gravene.

Opplysningen om hjaltet av gull finnes ikke hos Holm. Det må være en genuin lokal tradisjon.
Når det gjelder sverdklingen, skal den i mange år ha ligget på en stor, flat stein ved det blottlagte kammeret. Etter hvert ble den slått i stykker og til langt ut i 1840-årene brukt til brodder under treskoene. Den store hellen som dekket graven, ble på 1880-tallet kilt i stykker og brukt til gjerder og mur under et hus på Bjærum.

Om Rishaugen, som med et opprinnelig tverrmål på nesten 25 meter og sin dominerende beliggenhet høyest i innmarken på Bjærum er et av de mest monumentale gravminnene i gamle Hægebostad kommune, fortelles at ”kong Bjæring” skal være gravlagt der. Derav det alternerende navnet på haugen, Kongshaugen. Tradisjonen ymter om at kong Bjæring var ansvarlig for tinget på Tingvatn. En annen tradisjon forteller om en kobling til Eikeland, tvers over Lygna. Kong Bjæring skal ha hentet dronningen sin fra Eikeland. Der på gården lå frem til ca. 1890 to større gravhauger som ble kalt for Dronning- eller Marihaugene. To bevarte gravhauger på Eikeland kalles Kongshaugene.

Etter at man hadde gjort det fine funnet i Rishaugen, ville man gå løs på de to store Kongehaugene på Eikeland. Men det fikk kong Bjæring satt en effektiv stopper for, som Anna Øydne Neset forteller:

”Da kom nemlig skjærene flygende fra Bjærum, den ene flokken mer rasende enn den andre. De skrek og holdt et forferdelig leven, så graverne måtte rømme heim. Dagen etter begynte gravingen igjen, men samme spetakkel gjentok seg, skjærene kom tilbake og var helt rasende. De gamle forteller at skjærene var regnet for hevnens fugl. Nåde den som ikke gjorde skjæra til lags. Og alle skjønte at det var kong Bjæring som sendte skjæreflokkene fra Bjærum til Eikeland. Han fikk ikke ligge i fred i sin grav og ville hevne seg ved å sende forbannelse over gravrøverne. Kongegraven på Eikeland ligger derfor urørt den dag i dag.”

Skjæra er også knyttet til de underjordiske i folketradisjonen. Da er tradisjonen om at de underjordiske hadde et eget forhold til Rishauge, interessant. Her er Anna Øydne Neset igjen:

"Et stykke fra Kongshaugen ligger en haug som heter Komlehaugen. Sagnet forteller at i begge disse haugene holdt de underjordiske til. Det skulle etter sagnet ha vært usedvanlig stor trafikk mellom småfolket i disse to haugene. De hadde det travelt med å fare frem og tilbake hver eneste natt. Det fantes underjordiske ganger eller veier som småfolket selv hadde laget, men tidlig på morgensiden gikk alle til Kongshaugen eller Rishaugen, som var stamkvarteret."

Det er mangt annet av arkeologisk interesse som kunne anføres om Bjærum, men det får vente til en annen anledning. Her skal bare pekes på ett forhold til, fordi det er en opplysning som er direkte knyttet til Rishaugen.. Over Bjærumsmyra, fra Rishaugen til Sædsvollen, gikk det nemlig frem til slutten av 1800-årene en steinsatt vei. Den ble ryddet vekk da myra ble dyrket opp. At veien gikk mellom Rishaugen og Sædsvollen, der det fremdeles ligger to bevarte gravhauger, kan tyde på at den har hatt en spesiell funksjon. Dette er også interessant i forhold til offermyr-problematikk. Skal tro hva man kunne finne om man bokstavelig talt gikk i dybden ute i den oppdyrkede Bjærumsmyra..?

Men tilbake til Holm. Peter Holm var amtmann i Lister og Mandal, og det kan se ut til at han selv har vært på Bjærum og sett på funnstedet, eventuelt at han har fått opplysningene sine av noen som har vært der. Men han viser samtidig i en fotnote til en annen, eldre kilde, og det var gjennom å finne frem til denne at jeg fant de ”nye” opplysningene om funnet. Dersom Holm faktisk har lest den kilden han viser til, så har han lest den dårlig, for det er flere uoverensstemmelser mellom Holms funnbeskrivelse og den eldre kildens.

Kilden det er snakk om, er P. F. Suhms Historie af Danmark. I dette bindsterke verket (14 bind dekket perioden frem til 1448) er en fotnote i bind 3 viet til vårt funn! Det aktuelle bindet utkom i 1787. Suhm skriver:

”Udi den saa kaldte Rishoug paa Gaarden Biorum i Øvre-Qvinnesdals Præstegiæld, Eeg Annex, Lyngdals Dal og Christiansands Stigt fandtes 1776 tvende Leerkrukker, 2 Jernspyd, en Messingring, 1 Kobberkiedel, 1 Messingfad og 1 Kobbersværd, hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen, hvorigiennem Sværdet gik udi 3 Stykker, af Sølv forgyldt med nogen udgravning paa begge Sider, og endeligen et Stykke meget purt, tyndt og udpuklet Guld, hvormed hele Grebet var belagt. Graven var 3 Favne lang, 2 Alen bred, og 1 ½ Alen dyb.”

Peter Friderich Suhm (1728-1798) var en av sin tids mest kjente historikere. Han var aktiv som historiker og forfatter først i Trondheim, og deretter i København. I 1789 ble han utnevnt til kongelig historiegraf. Han var dessuten en ivrig boksamler, og det private biblioteket hans rommet etter hvert 100.000 bind. Historie af Danmark, som han ikke rakk å gjøre helt ferdig, var Suhms hovedverk.

Det er flere nye opplysninger om Bjærumfunnet i Suhms korte fotnote. For det første får vi jo vite at det var i 1776 Rishaugen ble åpnet. Frem til nå har vi måttet støtte oss til at det skjedde en gang før 1795. Dernest får vi en oversikt over gjenstandene i funnet som delvis adskiller seg fra den Holm operer med. Forskjellene består i at Suhm presiserer at det var to leirkar, mens Holm bare skriver ”flere”, at han nevner to spydspisser som ikke er omtalt hos Holm, og at han ikke skriver noe om de litt gåtefulle ”bisselringene”, men i stedet nevner en ring av messing (bronse). På den andre siden gir Holm opplysninger som vi ikke finner hos Suhm. Den viktigste er informasjonen om at bronsekjelen stod oppe i bronsefatet.

Men det virkelig sensasjonelle er jo likevel det Suhm opplyser om sverdhjaltet. Det gikk ikke til bunns mellom Kvavik og Farsund – det havnet hos historiografen Suhm i København! Han skriver det jo rett ut: et sverd ”hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen”.

Beskrivelsen han gir av sverdhåndtaket er ganske god – god nok til at vi forstår at det dreier seg om et praktsverd fra folkevandringstid. Hjaltet har vært av forgylt sølv, og med inngravert dekor på begge sider. Selve grepet kan ha vært av tre, men beslått med gull, tydeligvis med utpunslet dekor. Dette minner om Snartemosverdene. Det er iallfall hevet over tvil at vi befinner oss i folkevandringstid, vel i 400-årene, og at det var et praktsverd av de sjeldne som ble funnet på Bjærum i 1776.

Suhms opplysning om de to ”Jernspyd” bidrar til å styrke inntrykket av en rikt utstyrt mannsgrav. Det dreier seg ganske sikkert om et spyd (kastespyd med mothaker) og en (støt)-lanse. Sammen med sverd utgjorde dette spydparet den vanligste bevæpningen for offiserer i yngre romertid og folkevandringstid. Trolig har det også vært en skjoldbule blant gravgodset.

Når det gjelder ”bisselringene” hos Holm, er det rimelig å tenke seg at den ”messingring” som omtales av Suhm, er en av disse. Dersom vi følger Suhm når det gjelder oppfatningen av at det dreier seg om en ring av bronse, og Holm når han skriver at det var to ringer, kan det være at vi har å gjøre med bæreringer til enten fatet eller kjelen som fantes i graven. Anna Øydne Neset supplerer for øvrig med flere gjenstander som ifølge den muntlige tradisjonen på Bjærum skal ha blitt funnet i gravkisten. Det dreier seg om en ”beltespenne av gull” og et ”skjold”.

Hvor ble det av sverdhåndtaket fra Bjærum? Foreløpig har jeg ikke funnet ut av det. Det mest sannsynlige er at det er tapt for alltid, men tenk om det et eller annet sted på Nationalmuseet i København ligger rester av et sverdhåndtak fra folkevandringstid, uten andre funnopplysninger enn at det i sin tid tilhørte P. F. Suhm..?

Det kan forresten godt være en kjerne av sannhet i sagnet om sorenskriveren som forsvant med sverdet. Men den som var sorenskriver i 1776, bodde ikke i Farsund, men på Berge i Lyngdal. Christian Severin Balle var sorenskriver helt fra 1763 til 1808, og det kan godt ha vært han som besørget oldsaken sendt til Suhm. For så vidt vet vi ikke om sorenskriveren faktisk kjøpte sverdhåndtaket. Det kan ha blitt regnet for ”danefe” (dødsgods), og i 1776 tilhørte jordfunne verdisaker delvis kongen – som skulle ha tredjeparten av verdien. Kan hende var det de 2/3 som grunneieren hadde krav på, som i ettertid, i den muntlige tradisjonen, har blitt stående som ”betaling” for sverdhåndtaket.

Bilder i berg

Gjennom en periode på kanskje så mye som 8.000 år ble det risset, malt, streket og hogd ulike motiver på bergflater i Norge. Det er få forhistoriske minner som egger fantasien mer enn helleristningene. Og det er få som gir like mange svar på spørsmålet om ”hvorfor?”.

Helleristninger finnes over mesteparten av verden. Motivrikdommen er stor, også her hjemme. En mye brukt inndeling av ristningene i Norge, er skillet mellom veide- og jordbruksristninger. Veideristningene regner vi med ble utført av mennesker som levde av jakt, fangst og fiske, og de tilhører i hovedsak steinalderen. Særlig hjortedyr er et vanlig motiv på disse ristningene – elg på Østlandet og i Trøndelag, hjort på Vestlandet og rein i Nord-Norge. En del steder forekommer også bjørn, hval, ulike fiskeslag og svømmefugler.


Jordbruksristningene dateres først og fremst til bronsealderen, perioden fra ca. 1700 til ca. 500 før Kristus. I likhet med flertallet av veideristningene er jordbruksristningene i stor grad knyttet til kystdistriktene. For mange er helleristninger synonymt med de store figurfeltene som i Norge finnes for eksempel i Østfold, på Jæren og i Trøndelag. På flere av disse feltene opptrer en myriade av ulike figurer – fotsåler, skip, menneskelignende skikkelser, vogner, trær og dyr, for bare å nevne noen.

Men heller ikke i de typiske helleristningsområdene er det figurer av denne typen som dominerer. Den klart vanligste formen for ristninger er nemlig skålgropene – runde eller ovale fordypninger, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.

De aller fleste ”ristninger” er prikkhogde, mens noen er slipte. Prikkhogging hadde vært en vanlig teknikk for å bearbeide emner til økser i steinalderen, og teknikken går i korthet ut på at man tildeler emnet eller bergflaten et stort antall slag med en slagstein, inntil man oppnår den ønskede formen på emnet. Det er slike gjentatte slag, ”prikking” som har frembragt ”ristningene”. Men betegnelsen ”helleristning” er gammel og godt innarbeidet, og derfor brukes den fortsatt, selv om den av og til byttes ut med det mer nøytrale ”bergkunst”.

I Østfold og Bohuslän har det vist seg at ristningsfeltene finnes på leirsletter og i lavtliggende dalganger, og der det finnes isskurte, glatte bergflater. De ser med andre ord ut til å være knyttet til et beitelandskap.

Vi møter ulike tradisjoner i bergkunsten. Figurmotivene er vanligst i sentrale bronsealderbygder – som Skjeberg i Østfold eller Lista i Vest-Agder, mens det utenfor sentralområdene er skålgropene som råder grunnen. Men i Grenland i Telemark har mange figurfelter kommet for dagen gjennom nitidig leting i de senere år, og det kan ikke regnes for utelukket at det kan dukke opp nye områder med bergkunst i årene som kommer.

Det er bred enighet blant dagens arkeologer om at skålgroper og annen bergkunst tilhører bronsealdersamfunnets religiøse sfære. Bildene er med andre ord uttrykk for menneskers oppfatning av verden og deres plass i den. Men oppfatningene varierer med hensyn til hva ristningene konkret representerer. Det har vært foreslått at ristningene er fruktbarhetssymboler, at de er er ledd i en solkult, en dødekult eller en forfedrekult, at de har med sjamanisme å gjøre eller er knyttet til totemisme. Motiver som fotsåler og skålgroper har man dessuten tenkt seg kunne være knyttet til såkalte ikoniske guddommer – og at de er fremstillinger av en guddom som var så hellig at den ikke kunne avbildes.

Ikke alle disse ulike tolkningene utelukker hverandre. I bronsealderens kosmologi ser det tvert imot ut til at så vel forfedre (de døde) som solen (og dermed fruktbarhet) spilte en viktig rolle, sammen med havet, ulike dyr og de ”andre”. I dette verdensbildet er Opphavet (forfedrene, gudene og de ”andre”) og Gjenkomsten (solen, årets gang, fødsel og død) viktige elementer. Hva sjamanisme angår, er det sannsynlig at religiøse spesialister stod for en stor del av kontakten med maktene, og at dette foregikk i form av mentale ”reiser” – altså ikke ulikt sjamanismen slik vi kjenner den fra langt senere tid.

Ristningene kan best forståes dersom man ikke forestiller seg at de inneholder ett bestemt budskap, men heller fungerer som et medium for det vi kaller metaforisk tankegang – det vil si at det enkelte symbol ikke har én betydning, men kan knyttes til en hel rekke assosiasjonsrekker med utgangspunkt i verdensbildet.

Ingen har vel bedre enn den danske arkeologen Jørgen Jensen formulert bergkunstens mening, når han skriver at de ulike motivene ”var knyttet til det store epos om lys og mørke, dag og nat, om den himmelske sfære og den underjordiske. Det er på overgangen mellem de to, at mennesket lever.”

Man kan forledes til å tro at helleristningene opprinnelig var malt. Men rødmalingen er påført i moderne tid for at ristningene skal være lettere å se, og det er lite som tyder på at de opprinnelig har vært fargelagt. Derimot har det vært foreslått at ristningene i bronsealderen kunne ”slåes av og på” ved å friske dem opp og hogge dem på nytt, og at det til enhver tid bare var et utvalg motiver som var ment å være synlige.


Alle fotos er fra Begbyfeltet i Fredrikstad, Østfold.

Enigmatic stones

In the hills and mountains of Southern Norway one sometimes stumble upon peculiar stone-settings, like the pictured one (top) at Trekongane (i.e. ’the tree kings’, named after three colossal fir trees) in Tveit, Kristiansand, close to where I live. The structure at Trekongane is rectangular, c. 1x2 m. It consists of one layer of head-sized stones placed directly om the naked, mountain surface. Similar stone structures are pretty common in hills and mountain areas. They are often referred to as ’likkviler’, meaning literally ’resting places for corpses’. The idea is that coffins were placed in the ’likkviler’ when people who were carrying dead bodies to the churchyard from far-away farms needed to rest.

Some of the ”likkviler” are U-shaped. According to oral tradition, the ’opening’ was always facing in the direction of the churchyard, and not of the home farm. This was to make sure that the restless dead were not able to ’go home’.

Often the ’likkviler’ are found near old trails and roads. However, the one at Trekongane isn’t, and I know of several others which seem to have no relation whatsoever to systems of communication. I literally stumbled upon it a couple of years ago, while searching for the famous ’tree kings’.

These monuments are indeed enigmatic. We don’t know how old they are, nor why they were built. And of course they are notoriously hard to date, since there is no cultural layer between the stones and the underground.This they have in common with an impressing group of monuments that seems to be limited to mountain areas in Telemark, Agder and Rogaland. Consisting of often long rows of erected stones (bottom picture, courtesy of my co-worker Torfinn Hageland), the so-called ’brudler’ are as engimatic as the ’likkviler’. The word itself is a dialectic term meaning ’wedding procession’. Supposedly, when people in olden days got a bride from beyond the mountains, they put up a ’brudle’. Often the ’brudle’ has a couple of bigger stones, allegedly symbolising the bride and groom, while the lesser stones are thought to symbolise the number of people (alternatively: horses) in the procession.

There are a whole number of cases where several ’brudler’ and ’likkviler’ are clustered together. Often singular erected stones, called pikksteiner (literally: ’prick stones’) are found, too.

In one case, at Prestvorrheia in Åseral, Vest-Agder, a number of cup marks are located near a ’brudle’. Usually dating to the Bronze or Early Iron Age in Scandinavia, the cup marks at Prestvorrheia suggest that at least some of the engimatic stone structures could be prehistoric.

Skarstadfunnet - spennen i ura

I mai i år kom et interessant arkeologisk funn for dagen på Skarstad i Konsmo sogn, Audnedal kommune i Vest-Agder. Det dreier seg om en korsformet bronsespenne fra folkevandringstid, hvis deponeringskontekst tydelig indikerer at vi har å gjøre med en rituell nedleggelse.
Skarstad ligger oppe på heia mellom bygdelagene Laudal i Marnardal og Konsmo i Audnedal. Verken Konsmo eller Laudal utmerker seg med sene jernalderfunn tilhørende den horisonten som ellers utgjør et karakteristisk innslag i denne delen av Agder (Snartemo, Trygsland, Øydne etc.), og det daldraget mellom de to bygdene som blant annet omfatter Skarstad, er i overveiende grad et ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng.

Det arkeologiske miljøet
Men registrerings- og publiseringssituasjonen gir ikke et helt korrekt bilde av de arkeologiske forhold i området. I kirkebygda Konsmo, 3 kilometers vei vest for Skarstad, ligger det fremdeles et par store, men kraftig utpløyde gravhauger. Oppe i lia i øst, der den gamle ferdelsveien over mot Laudal går, fantes tidligere en stor, rund steinsetning. Videre østover, på Espeland, Skarstads nabogård, har vi også et par gravhauger. Øst for Skarstad, der lendet begynner å falle nedover mot Laudal kirkebygd, ligger Øvre Laudal, der det på lokaliteten Ringan inntil for et par generasjoner siden lå to (runde?) steinsetninger. Nærmere Laudal kirkebygd ligger Sveinall, som ikke har mange synlige fornminner å by på i dag, men der vi har opplysninger om to store ovale steinsetninger/skipssetninger, et lite felt med gravhauger/-røyser og et par flatmarksgraver (?). På selve kirkestedet Nedre Laudal ligger det igjen et par spredte gravhauger, mens en større samling hauger ble dekket til i forbindelse med en kirkegårdsutvidelse for mange år siden. Også på Nedre Laudal var det tidligere en stor, rund steinsetning.

Skarstad har også sin andel av synlige monumenter. Omtrent midt i innmarka ligger et par gravhauger i et skogholt. Foran husene på bnr. 1 skal det etter tradisjonen ha ligget en rund steinsetning, men steinene fra denne ble i første halvdel av 1800-årene tatt ned og lagt i murene på den nåværende fjøsbygningen på gården.

I det nordøstre hjørnet av gårdens nåværende innmark ligger et 70-80 mål stort inngjerdet område som går under navn av Vollan. Området inneholder en mengde rydningsrøyser av ulike typer og bærer tydelig spor etter eldre dyrkning, og det er grunn til å tro at det dreier seg om en ødegård. Det skal ha vært observert både en hustuft og gravhauger på Vollan, men det har så langt ikke lykkes å gjenfinne disse.

Funnstedet
Rett nord for den antatte ødegården reiser Skarstadfjellet seg – folk har fortalt om Skarstadfjellet at det er gull i det, og at man av den grunn aldri behøver å frykte nød og fattigdom der på gården. Oppunder fjellet finnes en stor og dyp heller, Skarstadhola. Vest for helleren åpner landskapet seg og gir plass for en liten gryteformet senkning eller dal, en homm eller hvamm. Inne i denne hommen, som på tre sider er omgitt av bratte fjellskråninger, ligger et mindre tjern. Nord for tjernet, helt oppunder fjellet, finnes en storsteinet ur. Fra brattfjellet som troner over ura, springer en vannstråle som overrisler steinene under. Strålen tryter aldri, og sommer som vinter renner vannet gjennom ura nedenfor. Innvordalen, heter stedet. Paul Sveinall mener, sikkert med rette, at navnet kommer av inn-vördr, som er belagt i norrønt og betyr vokter eller portvakt.Lokalt har Innvordalen vært kjent som et hjemsøkt sted, en plass man helst holdt seg unna. Her inne var det at John Sveinall søndag 20. mai 2007 gjorde et oppsiktsvekkende funn.
Under en stor stein i den nevnte ura la han merke til et stykke grønt metall. Ved nærmere ettersyn oppdaget han at det dreide seg om en korsformet bronsespenne. Den lå på en flataktig stein, for så vidt synlig i dagen, men samtidig beskyttet mot vær og vind av den overliggende steinen. John Sveinall tok med gjenstanden til grunneieren, faren Paul, og sistnevnte tok dagen etter kontakt med undertegnede. I løpet av få timer besøkte vi funnstedet sammen, vi tre.

Skarstadspennen
Den korsformede spennen er nokså godt bevart. Det meste av jernnålen er rustet bort, og spennens fot er bare delvis intakt. Spennen er stor og kraftig. Den måler i dag 10,4 cm, men har vært noe lenger opprinnelig. Knoppene er støpt i samme stykke som platen. De har plan underside og er hule innvendig. Spennens underside er nærmest konkav. På den rektangulære hodeplaten finnes dekor i form av et diagonalkors, og dette motivet er gjentatt på det flate, skråstilte partiet ved overgangen mellom hodeplaten og bøylen. Bøylen er på oversiden dekorert med en langsgående vulst, og denne er gjentatt på det flate partiet mellom bøylen og foten. Forekomsten av dette sistnevnte, flate partiet synes ellers å være et vestnorsk trekk (Schetelig 1906:71f.). Foten er som nevnt ikke intakt, men et par øyenbuelinjer i relieff lar en ane at spennen har vært avsluttet i et plastisk utformet dyrehode (smln. Schetelig 1906, fig. 84).
Spenner av denne typen er en ledeartefakt for folkevandringstiden i et område som omfatter Vest-Skandinavia, Schleswig-Holstein, Mecklenburg, Frisland og England (Hårdh 2003). Korsformede spenner tilhører perioden fra overgangen yngre romertid/folkevandringstid, gjennom 400-årene og inn i 500-årene, men ikke så langt frem som til begynnelsen av merovingertid (Reichstein 1975:107f.).

Siden Haakon Scheteligs pionerstudie, The cruciform brooches of Norway (1906), har det vært gjort flere forsøkt på å utarbeide en finkronologi for de korsformede spennene. Både stilistiske og formmessige kriterier har vært diskutert som utgangspunkt for en mer finmasket kronologi (Schetelig 1906; Reichstein 1975; Bode 1998: Mortimer 1999). Men variasjonene innenfor spennetypen er meget store, og det finnes utallige kombinasjoner av ulike utformninger av hode, bøyle og fot (Bode 1998:23f.).

Den nyeste syntetiske studien over spennetypens kronologiske stilling understøtter i betydelig grad Scheteligs konklusjoner fra 1906 (Mortimer 1999). Mortimer har undersøkt knopper og andre detaljer på korsformede spenner fra Norge, England og Danmark/Tyskland, og hun finner – som Schetelig gjorde – at teknikken med runde knopper som er støpt for seg, er enerådende på de eldste spennene. I England og i Norge blir det vanlig å støpe knoppene i samme stykke som hodeplaten i slutten av 400-årene. Knopper med flat underside og halvsirkelformet tverrsnitt er et kjennetegn for de yngste formene (Mortimer 1999:86).

Det er ikke uproblematisk å bruke disse kronologiske tendensene for å datere løsfunne eksemplarer som vårt. Likevel er det et faktum at Skarstadspennen kan oppvise sene trekk. I tillegg til knoppenes utformning, gjelder dette den konkave undersiden (Schetelig 1906:66). Jeg vil derfor anslå at spennen tilhører tiden omkring år 500.

Et offerfunn
Langt de fleste funnene av korsformede spenner i Norge skriver seg fra graver. Én og én forekommer spennene av og til i mannsgraver, mens to eller flere spenner er særmerkende for kvinnegraver. Noen grav kan det imidlertid neppe være tale om i ura under Skarstadfjellet. Spennen lå som nevnt ovenpå en mindre, flat sten og beskyttet av en større. Det var ikke spor etter andre gjenstander, eller tegn til noen grav, i hulrommet. At spennen kan være mistet, kan det heller ikke være tale om. Det er i grunnen bare gjenstandstypen som får en til å stusse på funnkonteksten – alt tyder ellers på at det er en offernedleggelse vi har med å gjøre. I de nordlige deler av Jylland er imidlertid korsformede spenner en vanlig funnkategori i våtmarksdeponeringer (Hedeager 1992:53ff.). De er alltid funnet alene, og det dreier seg i de aller fleste tilfeller om større eksemplarer. Parallellen til Skarstadfunnet er slående, og det må være innenfor samme tradisjon at vårt funn har hjemme.Funnstedet er egenartet. Vannet som fra det bratte berget ovenfor overrisler ura, er et helt egenartet skue. Stedet må oppleves, ettersom bildene aldri kan yte det full rettferdighet. Flere av de trekk som konstituerer funnstedet i Innvordalen, kjenner en igjen fra mange andre plasser der det har blitt foretatt rituelle nedleggelser. Det gjelder både ura og vannet, samt det forhold at funnet er gjort i overgangen mellom det som en gang må ha vært ødegårdens inn- og utmark. Men også selve landskapsformen, hommen, er trolig av betydning. I både norsk og islandsk folketradisjon er hommen eller hvammen et hjemsøkt sted, slik folkloristen Reidar Th. Christiansen har vist, med referanser til sagnet om ”kjætta” på Dovre på den ene siden, og beskrivelsen i Sturlunga saga av en fryktet hvammr på Geirmundstad på den annen (Christiansen 1946:87ff.). Geirmundstad-hvammen beskrives i sagaen i termer som kunne passe like godt på den hjemsøkte Innvordalen. Skildringen av Grendels sjø i Beowulf viser at også denne har vært forestilt som liggende i en dalsenkning med hommens karakteristiske fasong, og at denne landskapsformen var meningsbærende på et enda tidligere tidspunkt. Kan hende har vi i Skarstadfunnet en antydning om betydningen av hvammr alt i folkevandringstiden?

Litteratur
Bode, M.-J. 1998. Schmalstede. Ein Urnen- gräberfeld der Kaiser- und Völkerwanderungszeit. Offa-Bücher Bd. 78. Neumünster.
Christiansen, R. T. 1946. The Dead and the Living. Studia Norvegica I, s. 1-96. Oslo.
Hedeager, L. 1992. Iron-Age Societies. From Tribe to State in Northern Europe, 500 BC to AD 700. Oxford.
Hårdh, B. 2003. Uppåkra i folkvandringstiden. Flere fynd i centrum. Materialstudier i och kring Uppåkra, s. 41-80. Uppåkrastudier 9.
Mortimer, C. 1999. Technical analysis of the cruciform brooch. Völker an Nord- und Ostsee und die Franken. Bonn.
Reichstein, J. 1975. Die kreuzförmige Fibel. Zur Chronologie der späten römischen Kaiserzeit und der Völkerwanderungszeit in Skandinavien und in England. Offa-Bücher Bd 34. Neumünster.
Schetelig, H. 1906. The cruciform brooches of Norway. Bergen Museums Aarbog 1906, No. 8. Bergen.

Detektorsøk på Lista

For en ukes tid siden hadde vi besøk fra Rygene Detektorklubb i Vest-Agder, nærmere bestemt på Lista. Bakgrunnen for turen var at det i fjor ble funnet et sverd fra vikingtid på Austre Haue. Sverdet ble funnet ved pløying av grunneieren, Jan Petter Gjertsen. Gejnstanden skriver seg sikkert fra en grav. Nå ville vi forsikre oss om at det ikke lå flere metallgjenstander i pløyelaget. På funnstedet for sverdet fant vi ingenting av interesse, men et annet sted på gården fant vi kniven på bildet. Den er også fra vikingtid, fra 800-tallet, og den er av en nokså sjelden type. Kniven er 30 cm lang og enegget. Det er vanskelig å si om det dreier seg om et våpen eller en brukskniv. Vi gjorde også et søk på nabogården Huseby, uten at det ble funnet oldsaker.

For en gangs skyld er vi glade for at det ikke ble gjort flere funn! Forklaringen er enkel: Når man endel steder i Skandinavia gjør mange funn av oldsaker av metall ved detektorsøk på dyrket mark, skyldes det at moderne jordbruksredskaper bearbeider jorden så dypt at hittil urørte, oldsaksførende lag blir rotet om. Undersøkelsene så langt tyder på at dette ikke er tilfelle på Lista, og at bevaringsforholdene for oldsaker her er bedre enn mange andre steder. Les mer i Farsunds Avis.

På Austre Haue ligger ellers én av Listas største gravhauger, Sverreshaug fra eldre bronsealder. Inntil nylig så den slik ut:

Etter skjøtsel ifjor har den fått tilbake sitt gamle utseende - bare skjemmet av noen tyske stillinger fra 2. verdenskrig:

”Begravelse av brændte sten”

Haakon Shetelig skriver i sin Vestlandske jernaldergrave om en ”begravelse av brændte sten”. Det dreier seg om et funn fra Sande i Gloppen, Nordfjord. Han viser til at man i auren under en branngrav fra yngre romertid fant en grop på ca. 80 cm i tverrmål og 35 cm dyp, ”fylt med små brændte sten, uten jord eller sand imellem, men med litt kull her og der”.

I dag vil mange kunne nikke gjenkjennende til Sheteligs beskrivelse, og umiddelbart forstå at det neppe var et gravanlegg han hadde støtt på, men en kokegrop.

Akkurat som tilfellet er med stolpehull, er eldre arkeologiske innberetninger, bygdebøker og andre kilder fulle av opplysninger om kokegroper som ble avdekket lenge før man ble klar over at kokegroper var en egen kulturminnetype, og ikke en form for graver.

Omkring 1900 fant kirkegårdsgraveren på Oddernes i Kristiansand en del kokegroper inne på kirkegården. Gropene inneholdt store mengder trekull, så graveren fylte opp en sekk som han tok med hjem for å bruke i ovnen. I 1920 hører vi fra Ve og Hamre i Tveit (Kristiansand) at ”der mange steder i jorden engang i tiden (er) gravet huller med cirka 3/4 meter i tverrmaal og fylt med sten af cirka en knytnæves størrelse; disse viser at ha været udsat for ild ligesom forbrændt og til dels blandet med ligesom smuldrede kul. Alle disse findes paa tørre steder og kan til dels være noksaa mange samlet, men de maa som rimelig er vige for plogen i disse tider”.

Den gang visste man ikke hva disse gropene fylt med trekull og skjørbrent stein var for noe, og det visste heller ikke datidens arkeologer. Det var først da man i 1960-årene begynte å flateavdekke større sammenhengende områder på dyrket eller tidligere dyrket mark at man for alvor ble oppmerksom på denne fornminnetypen. Det første stedet i Norge man fant slike groper i større mengder, var på Oddernes i 1960 (bilde 2). Opplysningene om gropene på Ve og utallige andre steder ble glemt, fordi man ikke visste hva strukturene representerte var eller hva man skulle gjøre med dem. I dag vet vi at det dreier seg om kokegroper, synlige spor etter matlagning i oldtiden.

De fleste eldre opplysningene om kokegroper kan vi takke bøndene som fjernet dem for. Når arkeologene av og til støtte på slike groper, var det oftest i kontekster som den vi skisserte innledningsvis – under gravhauger.

Kokegroper er altså groper med et kullag dekket av skjørbrent stein eller kokstein. Etter hvert har kokegroper vist seg å være blant de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske flateavdekkinger. Kokegropene varierer i størrelse og fasong. De kan være runde, ovale eller rektangulære. Hensikten med å legge stein i et bål i en grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i for eksempel blader, og deretter forsegle gropen med et dekke av torv. Denne måten å lage mat på kjenner vi fra mange kulturer over hele verden.

Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Brorparten av kokegropene kan dateres til romertid og folkevandringstid (1-600 e.Kr.). Men kokegroper ser ut til å forekomme alt i slutten av eldre steinalder – i forbindelse med Kulturhistorisk museums Gråfjellprosjekt ble det iallfall påvist seks kokegroper med datering til senmesolitisk tid, og det er også funnet groper fra vikingtid og middelalder.

Kokegropene finnes ofte i tilknytning til samtidig bebyggelse, men er også påvist i utmarksområder. En særlig kontekst utgjør de såkalte spesialiserte kokegropfeltene. På slike felter forekommer det nesten utelukkende kokegroper, og de opptrer i en viss mengde og med en viss tetthet. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. Når det finnes særlig mange groper på ett sted kan man stille spørsmålet om det her har vært behov for å koke til særskilt mange mennesker. Kan hende har kokegropene vært brukt i forbindelse med rituelle måltider? Da er jo ikke veien lang til senere tiders gravøl, for eksempel.

Det store kokegropfeltet på Oddernes har vært omtalt tidligere på disse sidene. Det er tolket som spor etter blot. Også på Blaker i Akershus er det påvist et større felt med kokegroper.
Et annet meget stort felt – faktisk det største som kjennes i Norden – ble i fjor undersøkt på Bommestad i Larvik (bildet øverst). Her ble det påvist nærmere 500 groper. I likhet med flere andre kokegropfelt lå funnstedet på Bommestad sentralt plassert. Ved Bommestad lå ett av de viktigste overgangsstedene over Lågen, og her møtte ferdselen langsetter Lågen hovedveien langs Vestfoldraet.

Tolkningen av navnet Bommestad er interessant i denne forbindelsen. Sophus Bugge skriver om navnet: "Jeg antager, at Bundingsstaðir er opstaaet af *Bóndþingstaðir, ’Sted, hvor der holdes Ting af Bønderne’. Det indeholder da som 1ste Led Gen. af bóndaþing, som forekommer i Ældre Borgartings Kristenret.”

Bommestad-funnet setter oss kanskje dermed på sporet av nok ett aspekt ved lokaliteter med spesialiserte kokegropfelt, nemlig funksjonen som tingsted.

Den siste kjempen

Jeg skrev nylig om hellige lunder på disse sidene. I den forbindelsen støtte jeg i flere kilder på tradisjoner knyttet til Lunden på Birkeland i Feda i Kvinesdal kommune. Det jeg ikke var klar over, var at denne lunden fremdeles eksisterer.

I bladet Grannen stod følgende gjengitt i nr. 1 for 1918:

"I Lunden paa Birkeland i Fede sokn stod det fyrr ei gamall svær eik som gardsfolket ofra til. Bl.a. maatte ho alltid faa noko naar ei ku hadde kalva. Det hev elles halde seg mykje skrymt og slikt der. Eg hugsar fraa eg gjekk amtskulen paa Feda for 30-40 aar sidan ein mann i Stronda fortalde um ein som hadde vore paa Birkeland um kvelden og kom ned etter den gamle steingota etter det var avdaga. Daa møtte han ein som kom ridande paa ein stor svart hest. Han tenkte ikkje større yver det med det same, men so kom kan til aa undrast at det ikkje høyrdest hovslag av hesten der i steinarne. O daa tok fæla han so han var bleik som ein dauding daa han kom til folk. Han fortalde daa kva han hadde vore ute for. "Ja du er ikkje den fyrste som hev møtt den karen!" sa dei med han."

Kilden for tradisjonen er Storaker og Fuglestvedts Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt fra 1881.

"Den gamle steingota" er den steinsatte parsellen av rideveien fra Fedefjorden og videre opp mot Kvinesheia (bildet t. v.). Fra 1650 var dette postvei og hovedferdselsåre langs Sørlandskysten. Det er denne strekningen av rideveien som kalles Lunden, og her finnes altså fremdeles en større bestand av eldre løvskog.

Det gamle treet på bildet ovenfor er etter lokal tradisjon ett av flere som man ofret til i gamle dager. Treet har blitt kraftig beskåret i flere omganger, men lever fremdeles.

Offerlunden

Eldre kilder som Tacitus, Thietmar av Merseburg og Adam av Bremen beskriver hellige lunder som kultplasser, steder der offergaver ble overlatt til gudene (Bildet: Meindert Hobbema: Den gamle eken, 1662). Adam skriver således om en hellig lund i nærheten av templet i Gamla Uppsala, og hans opplysninger i så henseende regnes for å være troverdige. Mindre kjent er det kan hende at lunder som ble holdt for hellige, også er kjent fra nyere tids tradisjonsmateriale.

Om Sangesland i det fornminnerike Øvrebø i Vest-Agder heter det seg at den "i gamle Dage paa Grund af de mange store Træer, der omgav den, (skal) have dannet en eneste stor Lund. I denne Lund samledes de hedenske Nordmænd for at ofre paa det store Offeralter."

I norrøn mytologi er treet gjennom verdensasken Yggdrasil et sentralt mytologisk bilde av universet og menneskenes avhengighet av og kontakt med gudene.

-lund opptrer en del steder i sammensetninger med gudebetegnelser. Et eksempel er Forsetlund i Onsøy i Østfold, og kanskje også Guslund, som finnes som gårdsnavn blant annet i Enebakk i Akershus og Skjeberg i Østfold. Stedsnavnforskeren Per Vikstrand skriver at det usammensatte Lund også kan tenkes å vise til hellige lunder, men at miljøet navnene finnes i, må tillegges stor betydning. Han nevner videre at kilder fra tidlig-moderne tid i Sverige tyder på at det særlig var ospelunder som ble ansett for å være gamle offerlunder, og han finner koblingen til nettopp osp igjen på flere hold.

Det usammensatte Lund så vel som sammensetninger med -lund inngår mange steder i navnekomplekser som vitner om sentralfunksjoner i yngre jernalder. Fra Vest-Agder kan nevnes komplekset Lunde – Skei – Totland i Sirdal, Lunde – Huseby på Lista i Farsund og Lund på Oddernes i Kristiansand. I Østfold er det også flere eksempler: Lundeby ved Råde kirke i Råde og Lundeby ved Elingård i Onsøy er bare to av dem.

På Oddernes opptrer navnene Espelund og Lund sammen, og iallfall Lund synes å gå langt tilbake i tid. ”Lund” betegner jo også kulturskog som i jernalder og vikingtid alt lenge hadde vært et karakteristisk innslag i landskapet. Vi har av den grunn mange stedsnavn sammensatt med -lund, også i Kristiansand. Når Lund nede ved Otra ble til Lunden med stor L, bør det ha vært noe spesielt med akkurat denne lunden (Bildet: Ivan Ivanovitsj Sjisjkin, Høyslått i en ekelund, 1874 ).

Koblingen mellom treslaget osp og steder som folketradisjonen fremhever som offerlunder, er ellers ikke påfallende i det folkloristiske materialet fra Norge, så langt jeg kjenner det. Men tradisjonsmaterialet gir flere eksempler på lunder som har vært regnet for hellige. Oftest er det tale om eikelunder, og i mange tilfeller forteller tradisjonen at et inntil nylig bevart ”vettetre” på en gitt gård var det siste gjenværende av en større lund.

Her skal gjengis én tradisjon om en hellig lund, hentet fra Johannes Storaker og Ole Fuglestvedts Norske Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt. Sagnet gjelder gården Eigeland i Greipstad i Songdalen:

"Paa Vestsiden af den vakre Gumpedal i Grebstad ligger Gaarden Egeland. Før den blev opryddet, stod der, hvor Gaarden nu ligger, en Egelund, og midt i denne stod en Eg, som i Størrelse udmærkede sig fremfor de andre Træer. Efter denne Eg skal Gaarden have faaet Navn. Den Mand, som gav Anledning til, at Marken omkring denne Egelund blev opryddet, hedte Nils. Hos ham havde den Tjenestekarl ved Navn Aslak været saalænge, at han nu var udygtig til at fortsætte i sin Stilling, hvorfor Nils vilde give ham en liden Jordflek at bo paa og der bygge op Huse til ham. Nils, der var temmelig tilaars og derfor ogsaa kaldtes Gamle-Nils, gik en Dag sammen med Aslak omkring paa sin Eiendom for at finde en Plads til Aslak at bygge paa. Efterat have været paa 2-3 Steder, der alle syntes at mangle en eller anden af de Egenskaber, som fordredes af et Sted, der skulde beboes, kom de tilsidst til den omtalte Egelund. Her syntes Gamle-Nils, at alt havde faaet nyt Liv. "Se bare", sagde han, "hvor vakkert Gaardene ligger nedefter Dalen paa begge Sider af Elven! Ja, var det ikke, fordi jeg er bleven gammel paa Gaarden Stubstad, saa vilde jeg sandelig bo her!" mente Gamlen. "Men du ved jo, at her ofte sees etslags Lysning, hvorfor man jo tror, at et eller andet overnaturligt Væsen her har Tilhold. Hvem vilde vel bo paa et saadant Sted?" indvendte Aslak. "Dette bliver sikkert den vakreste Gaard i Dalen", mente Gamle-Nils. Uagtet Aslak var lidt bange for Stedet, lod han dog sin Husbond raade, han maatte jo takke til, at han kunde faa noget for sig selv. Ud paa Høstkanten havde mange Folk samlet sig i Egelunden for at bese de Husebygninger, Nils Stubstad havde opført for sin Tjenestegut. Gamle-Nils var ogsaa tilstede, og det var første Gang, han besaa de nye Bygninger; han havde nemlig en Stund været mindre rask, hvorfor han havde holdt sig inde. Denne Dag følte han sig vel og blev ogsaa glad, da han saa, de nye Huse; thi Arbeidet var udført baade godt og vakkert. "Hvorfor har man ikke hugget ned Træerne her foran Husene?" spurgte Gamlingen. "Solen kan jo ikke engang faa skinne ind i Huset!" Alle taug, thi enhver vidste, at Nils vilde hugge væk alt, hvad der stod iveien paa Fremsiden af Husene i Lunden; men alle havde dog, som Aslak havde bemærket, da Nils valgte Stedet til Byggeplads, en Frygt for denne Egelund. men sligt brydde Gamle-Nils sig ikke om; han rakte Aslak en Økse og befalede ham at gaa bort og hugge Træerne ned. "Det kunde blive mig et dyrt Arbeide, hvis Troldskab og Dverge, og hvad det nu er, som her har Tilhold, ikke vilde taale det", sagde Aslak. "Jeg bryr mig heller ikke om, at man fælder Lunden", sagde en anden. "Og ikke jeg heller", mente en tredie Mand. "Ja saa vil jeg", sagde Gamle-Nils, tog Øksen og stampede bortover mod Træerne. Han havde lave sko, røde Hoser og store Hosebaandsdusker, der han langt nedover Læggene hans. Han hugge først de smaa Træer. De tilstedeværende holdt sig et Stykke borte for at se, hvad Udfald Nils's Vaagestykke vilde faa. Da han vilde hugge den store Egen, gled Øksen i Barken og foor bort i Leggen paa ham, og idetsamme faldt han om. De, som saa det, satte i et Skrig; men ingen vaagede at springe hen til ham. Raadløse stod de allesammen, indtil Nils reiste sig lidt og man hørte ham sige: "Aa, det bløder svært!" "Han bløder sig ihjel, om vi bare staar her og ser paa", raabte Aslak, og idetsamme løb han og flere til. Nils blev baaret hjem; men han var bleven saa rystet af Skræk og mat af Blodtabet, at den gamle Sygdom greb ham igjen, og han døde kort Tid efter. Siden var der altid en Frygt for Egelunden."