15 juli 2007

Steinkors

På Kvitsøy i Rogaland, ytterst i havgapet, står et høyreist kors, hogd i stein. Det er godt kjent, og det mest kjente fornminnet i øykommunen. Andre steinkors er mer anonyme, som de tre små korsene på kirkegården i Eiken i Vest-Agder. Disse korsene tilhører en gruppe på nærmere hundre middelalderske steinkors i Norge – langt de fleste av dem finnes på Vestlandskysten. Men hva var funksjonen til disse korsene?

Frittstående kors av stein forekommer over store deler av Europa, og til ulike tider. Det antas ofte at skikken med å reise steinkors har kommet til Vestlandet fra de britiske øyer. Det er slett ikke utenkelig at det kan være riktig – Fridtjof Birkeli påviste i sin tid klare likhetstrekk mellom steinkors i Vest-Norge og steinkors i Irland og England.

Men den norske debatten om steinkorsene har – etter min mening – en god stund vært hemmet av en noe éndimensjonal oppfatning av at disse skal henføres til sen vikingtid, 900- og 1000-årene, og skyldes vestlig (les anglo-irsk) innflytelse.

Jeg tror det er viktige poenger ved denne oppfatningen. Men fokuset i Birkelis bok fra 1974, Norske steinkors i tidlig middelalder, er nokså ensidig vestlandsk og nokså ensidig orientert mot De britiske øyer. En del av de flere meter høye høykorsene på Vestlandet – som det på Kvitsøy – tilhører unektelig denne perioden – det viser runeinnskriftene på flere av dem, og her kan vi godt ha å gjøre med insulær påvirkning, kanskje gjennom slike misjonsforsøk som de senere sagaene forteller om. At mange av høykorsene på Vestlandet er utført i granittglimmerskifer fra steinbrudd i Hyllestad i Sogn og Fjordane, bidrar også til inntrykket av at disse utgjør en temmelig enhetlig gruppe.

Når det gjelder funksjonen til høykorsene på Vestlandet er flere av dem utvilsomt minnekors, mens andre kan ha tjent som havnekors, seilingsmerke eller bønnekors.

Men Birkeli overdriver såvidt jeg kan forstå samhørigheten mellom høykorsene og det store flertallet av norske steinkors, som er heller små og anonyme sammenlignet med høykors som runekorset med minneinnskriften over Erling Skjalgsson i Stavanger. For det første har ikke de mindre korsene et så massivt vestlandsk tyngdepunkt som Birkeli mener. Dessuten har disse korsene vel så mye til felles med mindre steinkors i Sverige og Danmark og på kontinentet som med de vestnorske høykorsene.

Det eksisterer nemlig et utall av mindre, frittstående steinkors fra middelalderen i Tyskland, Polen, Russland og andre land på kontinentet. Brorparten av dem oppfattes som sonings- eller mordkors, og i den egenskap er de minnesmerker knyttet til middelalderens rettsutøvelse. Disse korsene har for en stor del samme utformning som de mindre norske – som dem i Eiken. Også her hjemme kjenner vi til at kors har vært risset inn i stein i forbindelse med drap eller andre former for voldsom død. Andre steinkors på kontinentet er satt opp i forbindelse med epidemier, de har tjent som grensemerker mellom kirkesogn, har markert spesielle begivenheter osv. Steinkors av denne typen kan være notorisk vanskelige å tidfeste.

Men det finnes også en annen interessant mulighet når det gjelder de mindre, norske steinkorsene. I Hyllestad i Sogn og Fjordane er det tradisjon om at de fire steinkorsene på gamlekirkegården der skal ha stått i hvert sitt hjørne av kirkegården og markert dennes avgrensning. Det er ingen urimelig tanke at tradisjonen viser til en historisk realitet. I middelalderkilder fra Uppland i Sverige går det nemlig frem at det på kirkegårdene der faktisk fantes et slikt "vigslingskors" i hvert av de fire hjørnene. Her hjemme finnes en lignende bestemmelse om vigsling av kirkegårder i erkebiskop Jons kristenrett fra 1270-årene.

Og ser vi nærmere på den geografiske fordelingen av de norske steinkorsene, viser det seg at de av korsene som står på kirkegårder, i noen tilfeller finnes i et antall av tre-fire på hvert sted. Foruten i Hyllestad, er det tilfelle på den nå nedlagte kirkegården på Tjora i Sola kommune på Jæren (fire kors opprinnelig, nå står det bare to kors igjen her). På kirkegården i Eivindvik i Sogn nevner én kilde tre kors - altså det samme antallet som i Eiken. Tre kors fantes opprinnelig også på Vossevangen i Hordaland. På disse stedene er det ikke usannsynlig at vi har å gjøre med innvielseskors. Det skal også nevnes at det er par steder på Vestlandet, der vi i dag bare kjenner ett steinkors på eller ved kirkegården, er tradisjon om at det er én av de fire mennene som bygget den første kirken på stedet, som har fått sin grav markert på denne måten. Er kanskje tallet fire et minne om at det i tidligere tider fantes fire kors på disse stedene?

Under enhver omstendighet kan det være grunn til å løse opp gruppen ”vestnorske steinkors”. Vi har etter alt å dømme å gjøre med en heterogen samling av kulturminner fra ulik tid og med ulik funksjon.

6 kommentarer:

Martin sa...

I Fornvännens sommarnummer som nyligen kom i brevlådan finns ett foto av ett vackert högmedeltida stenkors på Öland. Det blev tyvärr förstört i en orkan i vintras! En fiskebod flög till väders och kraschade mot korset.

Dag Matzow sa...

Vi var i Hyllestad i fjor og fant den gamle kirkegården. De fire steinkorsene står fortsatt i hjørnene

Frans-Arne Stylegar sa...

Det er en meget interessant opplysning du kommer med der - takk skal du ha!

Anonym sa...

Hei. Utenfor Fantoft stavkirke i Bergen står det et steinkors som skal være fra Tjora i Sola. Jeg har blitt fortalt at mange kors ble satt opp langs norskekysten av norske konger som var blitt kristnet i England. Korsene ble plassert der man planla å bygge kirker. Jeg har også blitt fortalt at disse korsene fungerte som samlingpunkt med gudstjenester i tidlig kristningstid, og at korset på Fantoft er et slikt kors. Stemmer det?

bjørg sa...

Hei. Utenfor Fantoft stavkirke i Bergen står det et steinkors som skal være fra Tjora i Sola. Jeg har blitt fortalt at mange kors ble satt opp langs norskekysten av norske konger som var blitt kristnet i England. Korsene ble plassert der man planla å bygge kirker. Jeg har også blitt fortalt at disse korsene fungerte som samlingpunkt med gudstjenester i tidlig kristningstid, og at korset på Fantoft er et slikt kors. Stemmer det?

Atle Skarsten sa...

Ja korset på Fantoft ble ført dit fra Tjora. Som kjent stod det opprinnelig 4 fine steinkors på Tjora, 3 i en gruppe og ett for seg selv. Det ene ble flyttet til Bergen i 1875 og det andre i 1885. Som om ikke dette var nok ble det ene gjenstående ødelagt av tyskerne under sist krig, men det er siden gjort en lite fordelaktig reparasjon på det. Det siste ble også ødelagt og bortsett fra noen fragmenter man har på museet i Stavanger, er restene sporløst forsvunnet. Men, tradisjonen forteller at de manglene delene ligger som tak i en potetkjeller like ved.
For noen år siden ble et av korsene i Bergen ført tilbake og nå står det to fine steinkors på den gamle kirkegården på Tjora, men det på Fantoft skulle selvfølgelig også stått der.
En annen tradisjon forteller at opprinnelig stod tre av korsene på den mektige Orshaug 800 meter lenger nord, men ble en natt flyttet til kirkegården. Man regner vel med at endel av korsene både ble benyttet i forbindelse med den tidligste kristne gudstilbedelsen, men også for stolt å vise, for reisende, at her hadde man tatt til seg Kvitekrist.