Når snø og is smelter

Den globale oppvarmingen fører til at isbreer og fonner smelter. Et resultat av at isdekket blir tynnere og at breer og fonner trekker seg tilbake, er at arkeologiske levninger kommer for dagen på overflaten og i utkanten av isen og snøen.

I løpet av de siste tiår har det kommet stadig nye rapporter om arkeologiske og paleontologiske funn fra isbreer og fonner rundt i verden. Funnene viser at mennesker og dyr har utnyttet områder med ”evig” snø- og isdekke i tusener av år. Stor oppmerksomhet fikk denne typen funn først da ”ismannen Ötzi” fra slutten av yngre steinalder bokstavelig talt kom for dagen i Syd-Tyrol i 1991. ”Ötzi” ble funnet i nærheten av en fjellovergang i mer enn 3000 meters høyde, og sammen med ham lå et imponerende arsenal av avansert steinalder-teknologi – så som klær, våpen, beholdere, ildslagningsutstyr, utstyr til trearbeid og medisinplanter. Selve liket var så godt bevart at funnet til og begynne med ble etterforsket som et mistenkelig dødsfall.

Noen år senere ble en ny ”ismann” oppdaget i Canada. Levningene av Kwaday Dan Ts'inchi viste seg å ”bare” være ca. 500 år gammel. Som ”Ötzi” hadde han med seg et stort utstyr av redskaper og våpen, foruten tekstiler og mat.

Blant annet i Canada har man avdekket en rekke funn av arkeologiske gjenstander i breer og fonner de siste årene. Det dreier seg i stor utstrekning om jaktvåpen i form av pilspisser og spydspisser, men også om organisk materiale og paleontologiske funn som levninger av karibu og villsau. Bevaringsgraden er ofte forbløffende god – trevirke, lær og tekstiler er intakt. Nedfryste organiske gjenstander fra breer og fonner gir derfor detaljert kunnskap som arkeologer knapt kan få fra andre deponeringskontekster. ”Ötzi” gav oss således kjennskap til en 5.000 år gammel verden vi før 1991 bare ante at eksisterte. De nye funnene fra blant annet Canada tilfører forhistoriske kulturer som ofte fremstår som temmelig sterile, lukt og farge.

Noe slikt som 1/10 av jordens landoverflate er dekket av evig is og snø eller har permafrost. Mindre breer og fonner (utenom Grønland og Antarktis) utgjør ca. 4 prosent av all is på land. Den pågående globale oppvarmingen gjør isbreene og snøfonnene til interessante områder for arkeologien.

Det har lenge vært kjent at breer og fonner også i Norge kan gi interessante arkeologiske funn. I slutten av 1930-årene var det flere sommere med sterk snøsmeltning, og det ble den gang gjort en del funn av forhistoriske jaktvåpen på og ved snøfonner, blant annet i Oppdal.

Fonnene har vært attraktive områder for villreinjakt i uminnelige tider. Sommerstid trakk reinen opp i høyden for å slippe unna insektene. Funn av bogastiller ved fonnene viser at folk har etterstrebet å skaffe seg korte skuddhold. I tilknytning til fonnene har et stort antall antatt bortskutte piler kommet for dagen, ikke minst i de senere år. Fra og med begynnelsen av 2000-tallet fikk fylkesarkeologer og landsdelsmuseer stadig flere meldinger om funn som var blitt gjort ved fonnene. Bare fra Oppdal ble det innlevert 18 funne piler i løpet av 2003. Mange av funnene var fantastisk godt bevarte. Mens arkeologer vanligvis har å gjøre med pilspisser av stein, bein eller jern, dukket det opp pilskaft med godt bevarte surringer, og i noen tilfeller med styrefjær bevart – etter 1000-1500 år i isen!

Mens funnene fra 1930-årene hadde et tidsmessig tyngdepunkt i perioden fra vikingtid til 1700-årene, viste det seg på 2000-tallet at det var en overvekt av eldre funn, mange av dem fra folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Det kan bety at fonnene var mindre i folkevandringstid enn i den mellomliggende perioden.

Siden har mange viktige funn blitt gjort. I 2006 og igjen i 2007 ble det satt nye rekorder. I Sør-Trøndelag og Oppland har turfolk og jegere vært flinke til å levere inn funne oldsaker. I 2006 mottok arkeologiske myndigheter et femtitalls historiske gjenstander fra områder i Oppland som tidligere var dekket av is og snø.

På Søre Dalafonn ble det funnet tekstilrester som viste seg å være et vevd tøystykke fra middelalderen, foruten pilspisser med skaft og rester etter såkalte ”skremmepinner” som ble brukt i forbindelse med massefangst. Søre Dalafonn ligger ca. 1700 meter over havet. Kvitingskjølen i Oppland har også gitt interessante funn. En sydd skinnsko var spesielt godt bevart – og har nylig vist seg å være 3400 år gammel! Vi har ikke tilsvarende funn fra bronsealderen her hjemme.

Til Vitenskapsmuseet i Trondheim har det kommet inn flere spennende funn. I fjor ble det funnet to pilspisser av skifer fra yngre steinalder, begge med bevarte rester av bek til feste for skaftet.

Det ligger mye interessant arkeologi i snø- og issmeltningen. Men det er selvsagt flere andre, mer alvorlige sider ved fenomenet. Skofunnet fra Kvitingskjølen kan jo tyde på at det ikke har vært så små breer i Jotunheimen som nå, siden bronsealderen. De mange funnene fra folkevandringstid indikerer også at vi skal langt tilbake i forhistorisk tid for å finne paralleller til dagens små fonner og breer. Arkeologien kan bidra til å gi nye kunnskaper om klimautviklingen.

Men for kulturminneforvaltningen ligger det også store utfordringer i det nye kildematerialet. Funnene som kommer for dagen er svært utsatte for nedbrytning, og det er viktig å etablere systemer for å ivareta nye funn raskt og effektivt. Man må identifisere potensielle funnområder på et tidligst mulig tidspunkt. Og vel får museene et tilsig av velbevart organisk materiale som de tidligere bare kunne drømme om, men konserveringsbehovene er store – og kostnadskrevende. Følges funntilførselen opp av økte bevilginger? Og hva gjør vi dersom vi plutselig skulle få en norsk Ötzi?

(Bildene er tatt av Espen Finstad, Oppland fylkeskommune)