Gå til hovedinnhold

Oddernessteinen og Eyvinds kirke

Jeg har tidligere skrevet om Oddernessteinen og runeinnskriften som forteller at Eyvindr gerði kyrkiu þessa, guðsonr Olafs hins Helga, á oðali sínu - altså "Eyvind, Olav den helliges gudsønn, reiste denne kirken på sin odel". Innskriften er datert til omkring 1050.

Kirken Eyvind lot bygge på Oddernes må ha vært en trekirke med jordgravde stolper, en såkalt stolpekirke. Den kirken som nå står på Oddernes, er tidligst bygd omkring år 1100, og helst enda litt senere. Man har aldri funnet spor etter Eyvinds eller eventuelle senere forløpere til steinkirken. Det er et spørsmål om det i det hele tatt finnes spor bevart – det aller meste, om ikke hele arealet under den nåværende kirkens gulv har vært benyttet til gravkjellere i nyere tid. Selv under koret har man funnet spor etter et gravkammer, antagelig fra 1600-årene.

Men kan vi være sikre på at Eyvinds kirke stod akkurat der dagens steinkirke står? I vanlige tilfeller ville man svare bekreftende på det spørsmålet, men på Oddernes kan vi ikke være helt sikre. De tidlige stolpekirkene ble etter hvert erstattet av større trekirker, som så igjen – på noen steder, iallfall – ble erstattet av steinkirker. Det skyldtes neppe, som man kanskje skulle tro, at stolpekirkene ”råtnet på rot”. Bygninger med jordgravde stolper var mer holdbare enn en ofte tenker seg. Når de vanligvis ser ut til å ha blitt revet på et nokså tidlig tidspunkt, skyldes det heller at kravene til kirkebygningene endret seg.

Spørsmålet er om man i 1100-årene eller tidligere ville ha revet en kirke som nærmest hadde sin egen ”dåpsattest” i form av en innskrift som sa at den var bygd av en mann som hadde vært den hellige Olavs gudsønn? Sporene etter Olavskulten er flere på Oddernes. Rett nedenfor kirken ligger Olavskilden, og ved Tofdalsfjorden har vi St. Olavs varde. En hule i Ringknuden gikk tidligere under navn av ”St. Olas bagerovn”. Lokalt regnes da også kirken for en Olavskirke, men vi vet ikke hvor gammel denne tradisjonen er.

Av de eldste moderne kartene som viser Oddernes kirke og kirkegård, går det frem at steinkirken ligger påfallende skjevt plassert inne på kirkegården, tydeligst på Fangens kart fra 1807. Det skyldes tilsynelatende ikke at kirkegårdens avgrensning har blitt endret etter at den romanske kirken ble reist, for noen utvidelse kjenner vi ikke til før i 1840. Kanskje ligger kirken som den gjør, fordi det alt stod en bygning inne på kirkegården da steinkirken ble bygd – nemlig en liten trekirke som var reist på Olav den helliges bud?

Den arkeologiske undersøkelsen som fant sted i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde som tidligere nevnt at det i middelalderen var foretatt begravelser så langt vekk fra steinkirken som henimot 30 meter. Det tyder på at middelalderkirkegården har vært usedvanlig stor. Det er flere måter å tolke dette forholdet på, men én mulighet er at Oddernes var et sted der det var knyttet særlig prestisje til å bli bli gravlagt – kan hende fordi Eyvinds lille kirke fremdeles stod på sin plass i middelalderen?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…