29 mai 2010

Unnardys

I et kapittel i Sverres saga (i versjonen i AM 327, 4to) hører vi om hvordan kong Magnus Erlingsson, som er på vei fra Tønsberg til Bergen i 1184, blir liggende og vente på bør med en flåte ved Unnardys - nå Hummerdus utenfor Huseby kongsgård - på Lista. Oppholdet varer en hel uke. Den islandske skalden Måne var da hos kongen, og han lagde følgende kvad som han rettet til Vår Herre:

Byr gef bratt, inn orvi,
Bjorgynjar til morgum
- þess biðjum vér þjoðum,
þungstols konungr solar.
Angrar oss, þats lengi
útnyrðingr heldr fyrðum
vindr’s til seinn at sundi
sunnrænn, í dys Unnar.

Oversatt til mer moderne språk, leser vi:

God Bør snart giv de mange
Folk, som til Bergen stunde,
Derom vi dig nu bede,
Solthronens milde Konning!
Nordvestlig Vind for længe
Os standser, mig til Sorrig;Den sydlige kan Sundet
Ved Unnar-Dys ej række.

Kong Magnus var vel tilfreds med Månes vers, og skalden ble belønnet med en skjorte.

Det er enighet om at "Unnar-Dys" er den vesle holmen Hummerdus i den åpne, ytre skjærgården utenfor Huseby på Lista i Vest-Agder, og i "sundet ved Unnar-Dys" er like sikkert den smale kilen som nesten deler Hummerdus i to. Hadde det ikke vært for skaldekvadet, kunne man neppe gjettet at navnet Hummerdus er utviklet av Unnardys. Men hva betyr egentlig navnet?

Sisteleddet er det norrøne dys, som betyr gravrøys. Unnar blir vanligvis oppfattet som et mannsnavn. Navnet opptrer i enkelte kilder, bl. a. i Solarljod, der det antagelig er benyttet allegorisk og betegner sjømann e. l. Runeinnskriften på steinen fra Lilla Harrie i Skåne (DR 323) er en minneskrift over en Unnar (eller Gunnar, ifølge en annen tolkning). Unn- er enten verbet unna (elske) eller substantivet unnr (bølge, hav, sjø). -arr har flere mulige opphav - det kan komme av *-harjaR (hærleder, kriger) eller *-warjaR (den som verger, forsvarer).

I det siterte skaldekvadet, som er i dróttkvætt, brukes formen dys Unnar. Parallellen til andre poetiske sammensetninger som unnar hestr ("bølge-hesten", dvs. skipet), unnar dagr, unnar hyrr og unnar eldr (gull) har neppe unngått tilhørernes oppmerksomhet i 1184. Unnar dys kunne jo være en passende beskrivelse av en gravrøys her ute i havgapet.

La meg så gå over til å fortelle om turen jeg hadde ut til Hummerdus for noen dager siden. Den vesle øya ligger bare en drøy kilometers vei fra Huseby kongsgård, som den også tilhører. Jeg har i flere år ønsket meg ut dit, mye på grunn av Unnardys-navnet. Kunne det virkelig være en gravrøys på øya? En viss peiling hadde jeg - en stor hesteskoformet voll av stein fremtrer tydelig på ortofoto.

Det viste seg at det ytterst på øya, på et høydedrag vest for den smale kilen som truer med å dele Hummerdus i to, ligger et helt felt med monumentale gravminner. Lengst ute ligger den hesteskoformede røysa - kraftig ombygd, men fremdeles imponerende. Den er synlig fra langt ute på sjøen fremdeles i dag. Like på innsiden av den store røysa ligger det to, tre røyser som har vært nesten like store som den, og inniblant de store finnes flere mindre røyser. Det hele er et nokså spesielt skue, og det må det ha vært også på 1100-tallet. Røysene i skjærgården er notorisk vanskelig å datere. Noen av dem er utvilsomt fra bronsealderen, og det er ingenting i veien for at én eller flere av røysene på Hummerdus kan være så gamle. Men det finnes også kystrøyser - ikke minst på Lista - som har gitt dateringer enten til eldre eller yngre jernalder.

Jeg er ikke i tvil om at Unnar dys er å finne blant gravrøysene på Hummerdus. Det er vel mest sannsynlig at det er den største og ytterste røysa som har båret dette navnet. Svært få gravminner som er omtalt i sagaer og skaldekvad, er bevart i dag. Det gjør at Hummerdus med sine røyser er særlig betydningsfull.

26 mai 2010

Ættestup

W.F. Koren Christie, nestor ved det nyetablerte Bergen museum, skrev i 1834 en artikkel om et tema som museumsbyggere på den tiden nødvendigvis måtte være opptatt av. ”Om en hos Almuesmænd paa Landet herskende Overtroe, som gjør, at de ikke ville skille sig ved Jordgravede Oldsager; og om en sjelden Antiqvitet, som formedelst saadan Overtroe holdes skjult”, lyder den omstendelige tittelen. Det som interesserer oss i denne sammenheng, er den ”sjeldne Antiqvitet” som bonden holdt skjult for antikvaren. Etter Christies oppfatning dreide seg nemlig om intet mindre enn en ”ætteklubbe”, som ”i Oldtiden skal have været brugt til at slaae udlevede Folk i hjel med”!
Christie beklager seg over bøndene i Sogn, hvis ”Overtroe … har gjort mig det hidindtil aldeles umueligt, at komme i Besiddelse af en … denne Træ-Klubbe eller Kølle. ” Og han fortsetter:
”Paa en exursion, som jeg i Aaret 1823 gjorde i det nordlige af Bergens Stift, fortalte en gammel Bonde mig, at der paa en Gaard, som vi reiste forbi, opbevaredes en saadan Træ-Klubbe, hvis Bestemmelse og Brug i Oldtiden fortælles at have være den, at slaae gamle Kjærlinger i hjel med. Han forsikrede, at han ofte havde seet Klubben og havt den i sine Hænder, samt beskrev mig den at være tyk i den ene Ende og ganske spids i den anden, samt brun af Ælde. For ikke at gaae glip af dette, efter min Formening sjeldne, Stykke talede jeg ikke noget derom til Besidderen, for hvem jeg var fremmed. … En af mine Venner, som har gjort sig megen Umage i denne Sag, erklærer, at han af alt det, som han har hørt og erfaret, betræffende den eftersøgte Træklubbe, troer sig overbeviist om, at den endnu existerer, men at man anseer den som en Helligdom, tjenlig til at helbrede syge Mennesker og Dyr, og at den, i saadan Hensigt, bliver hemmeligen hentet og bragt hele Bøygden om.”
Slike ”ætteklubber” kjennes også fra Sverige, der denne mildt sagt spesielle formen for eutanasi ser ut til å spille en vesentlig større rolle i senere folketradisjon enn her hjemme. Så vidt meg bekjent, fikk aldri Christie tak i den ”sjeldne Antiqvitet” fra Sogn, men ut fra den knappe beskrivelsen er det grunn til å tro at det i realiteten dreide seg om et bondevåpen fra middelalderen.
1800-tallets betydelige interesse for ”ætteklubber” og – i større grad – ”ættestup” går tilbake til en mildt sagt eventyrlig saga fra 1200-tallet. Fornaldersagaen Gautreks saga forteller nemlig om en kong Gaute som går seg vill i Västergötlands dype skoger, og som til slutt finner frem til en isolert gård. Folkene på gården holder seg ifølge sagaen med et ”ættestup”, en bratt klippe der familiemedlemmer styrter seg i døden så snart de har nådd alderdommen. ”Vi dreper foreldrene våre for at de uten sykdom kan reise til Odin. Og vi slipper å ha noe besvær med dem”, forklarer datteren på gården. Senere i sagaen kaster den ene etter den andre seg utfor stupet for ikke å være de yngre, arbeidsføre til belastning.
Så vel stupet som klubben er myter, om enn seiglivede sådanne. Både Wikipedia og Store norske leksikon har oppslagsordet ”ættestup”, selv om sistnevnte presiserer at fenomenet kun er kjent gjennom sagn. Faktisk er Gautreks saga det eneste belegget i den norrøne litteraturen for fenomenet, og når vi på 1800-tallet – og av og til fremdeles i dag – kan støte på lokaliteter som blir oppfattet som ”ættestup”, skyldes det ganske sikkert én bestemt person. Sagaen ble nemlig oversatt til svensk så tidlig som i 1664, av den senere svenske riksantikvarien, Olof Verelius. Det var han som skapte ordet ”ættestup” (ättastupa) ved å oversette det islandske ætternisstapi, som egentlig betyr slektklippe. Hans Götriks saga fikk raskt stor utbredelse, ikke minst blant antikvarisk interesserte prester i Götaland, og man oppfattet sagaen som historisk etterrettelig. Dermed satte de lærde i gang med å søke etter egnede steder, i første omgang med mindre hell. Men spol 150 år frem, og det samme landskapet er fullt av ”ættestup”…
Selve sagaen er nokså tydelig en skrøne om det som for islendingene på 1200-tallet var en fjern og eksotisk folkegruppe, nemlig gautene. Den føyer seg inn i en tradisjon med røtter i antikken, der man tilla fjerne områder og fjerne epoker bestemte, sjablongmessige egenskaper. Den antikke forfatteren Solinus forteller eksempelvis om de lykkelige hyperboreerne i det høye nord at klimaet der er så gunstig at menneskene ikke dør en naturlig død, men kaster seg i havet fra en høy klippe. Også på samisk område forekommer sagn og myter om at man i eldre tid tok livet av gamle og syke ved å styrte dem i pulk utfor fjell. M. J. Andreassen Schou, av de reisende, skriver i den selvbiografiske Paa Fantestien (1893) at følgets eldste tidligere tok livet av seg ved å la seg søkke ned i en innsjø.
Men verken arkeologiske funn eller skriftlige kilder tyder på at folk i Skandinavia, det være seg samer, reisende, nordmenn eller svensker, har praktisert slike skikker, eller på at mennesker i eldre tid hadde noe mindre grad av omsorg for eldre enn i dag.

24 mai 2010

Kaupangs omland

Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn og markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent – Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste 20-25 år påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupang fremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildet rundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekk ved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andre områder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med steder der utveksling og spesialisert håndverksproduksjon foregikk i perioden.

Videre vil jeg spesielt vurdere det arkeologiske materialet fra vikingtiden i omlandet til de byer og bylignende sentra som etter dagens kunnskap først blir etablert i slutten av vikingtiden eller i tidlig-/høymiddelalder, undersøke om det kan påvises forskjeller i så måte mellom middelalderbyene og se på en mulig forklaring på hva dette – hvis så er tilfelle – kommer av.

Det arkeologiske materialet som utgjør det empiriske grunnlaget for herværende artikkel, består av gravfunn og skattefunn. Dette er gjort for å få et mest mulig enhetlig materiale, og bare et fåtall bosetninger fra perioden er undersøkt så langt.

Urbanisering i jernalder og vikingtid
Det er flere måter å tilnærme seg urbaniseringsproblematikken på. Fra et arkeologisk ståsted kan det være nærliggende å anlegge et langtidsperspektiv. Dersom vi vektlegger forekomsten av lokaliteter der det foregår håndverksproduksjon og/eller utveksling, men ikke stiller de samme krav til permanens og stedskontinuitet som man gjør til de senere bysamfunnene, kan vi følge denne formen for urbanisering tilbake til romersk jernalder i Skandinavia. Fra da av opptrer i det arkeologiske materialet et betydelig antall lokaliteter som utmerker seg med funn av vekter, mynter, importsaker og verkstedavfall. Innenfor det lange tidsspennet fra yngre romertid til tidlig middelalder dreier det seg om lokaliteter av svært varierende dignitet – fra en rik bondegård der det foregikk utveksling, via en naturhavn til et regionalt eller overregionalt senter med handel og håndverksproduksjon eller en emporie kjennetegnet av fjernhandel. Det er grunn til å trekke opp dette langtidsperspektivet innledningsvis, for flere av de geografiske miljøene vi skal se nærmere på i herværende artikkel, kan i realiteten følges tilbake til romersk jernalder.
I eldre jernalder var eksempelvis kam- og smykkehåndverket i stor grad knyttet til stormannsbosetninger som de som er påvist og undersøkt blant annet i Uppåkra i Skåne og ved Tissø på Sjælland. Det meste som ble produsert på slike steder, var bestillingsprodukter for stormannen og hans hushold. Men samtidig fantes det markedsplasser med serieproduksjon av enklere gjenstander som for det meste har vært avsatt innenfor den egne regionen. På den eldste markedsplassen vi kjenner, Lundeborg på Fyn, startet virksomheten på 200-tallet, i yngre romertid.

Men det er først og fremst urbaniseringen i 800- og 900-årene som er vårt tema her. Denne urbaniseringen er i stor grad knyttet til utviklingen langs det Michael McCormick kaller The ’Northern Arc’, og der det fra og med andre halvdel av 600-årene anlegges emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og etter hvert Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrent samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofte anlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveksling av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. En av forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, var frankerrikets stabilitet. Richard Hodges’ klassifisering av emporiene i yngre jernalder som henholdsvis A- og B-emporier har fremdeles gyldighet. B-emporiene er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent, slike som Dorestad, Hamwic, Ribe, Birka og Kaupang. A-emporiene er sesongvise markedsplasser, hvis faste installasjoner av og til kun består av et bryggeanlegg og en håndfull lagerbygninger. Mens B-emporiene ser ut til å ha vært et relativt eksklusivt fenomen, har metalldetektorsøk og arkeologiske utgravninger avdekket en hel rekke A-emporier, ikke minst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. Mange, kanskje alle, B-emporier var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.

Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger.

Når det gjelder handelen i emporiene, mener Søren Sindbæk at den yngre jernalderens fjernhandelsnettverk var forbundet gjennom et fåtall knutepunkter som Ribe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso. Disse emporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk, ikke minst den såkalte Badorf-keramikken, men også Tating-keramikk. Spor etter bronsestøping og glassfremstilling finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst i knutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden av knutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av mer lokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikke med den fjernhandelen som foregikk mellom disse.

I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Sebbersund ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativt enkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for et marked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdalsspennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten.

Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene, og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. I løpet av vikingtiden økte typestandardiseringen ytterligere, og produksjonen ble i enda større grad konsentrert til de større handelsplassene. I 900-årene er smykke- og kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning. Ser vi på en B-type emporie som Kaupang, viser det seg at handelsindikerende gjenstandskategorier som bruddsølv og vektlodd, forekommer fra og med annen fjerdedel av 800-årene, mens islamsk mynt først kommer til i de senere årtier av 800-årene. Betydningen av sølv og veieredskaper understrekes av Christoph Kilger, når han skriver om de store emporiene som Birka og Kaupang, at de

”var mötesplatser inte bara för olika varor från olika områden i Europa, men också för olika idéer och konventioner om hur man skulle bedriva varuutbyten. Här kunde man neutralisera föremål som användes utanför bosättningen som gåvor och statussymboler som t.ex. silverarmringar. Man styckade de upp, vägde de och bedömde silvret efter metallvärdet. Vägningsredskap som t.ex viktlod hade ett standardiserat formspråk som man lätt kände igjen och som man var beredd att acceptera när man handlade med främmande köpmän som man inte kände personligen”.

I de sørlige deler av Nordsjøområdet fantes en egentlig pengeøkonomi gjennom hele vikingtiden. I Østersjøområdet var vareutvekslingen basert på sølv som verdimetall, og man hadde en vektbasert økonomi med normerte vektsatser. Nord-England, Skottland, Vest-Norge og Jylland utgjorde i denne forstand en egen økonomisk region, der veid sølv var betalingsmiddel, men der vektsatsene ikke ser ut til å ha vært normerte i samme omfang som lenger øst. I dette mellomområdet blir et myntvesen forsøkt innført flere ganger, i Hedeby alt i 820-årene og midt på 900-tallet også i York, men i Norge og Danmark er det først fra og med årtusenskiftet at mynt blir betalingsmiddel. Det østlige vektpengeområdet vises i det arkeologiske materialet gjennom edelmetalldepoter bestående av arabisk mynt som sølvråstoff, mens det mellomområdet som det meste av det norske kystområdet inngår i, kjennetegnes av tallrike gravfunn med insulære metallsmykker.

Bare et fåtall emporier eksisterte etter vikingtidens slutt. Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050, og seksten år senere var det vendernes tur til å herje byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene, trolig også innbyggerne, til Schleswig på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes på sin side å ha blomstret til omkring 970, da den ser ut til å bli erstattet av Sigtuna. På Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvinner senest omkring 950. I begynnelsen av 1000-årene inntreffer imidlertid en ny fase i urbaniseringen i Norden. Flere av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt nettopp omkring år 1000. Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje omtrent da, og, trolig, Oslo. De tidlige byene viser seg i flere tilfeller å ha vært kongelige initiativer, og de kan av og til synes å være anlagt i områder som kongemakten ennå ikke hadde full kontroll over. Likeledes kan det se ut til at handel og håndverk til å begynne med spilte mindre rolle i disse byene. Det er antagelig først senere, kanskje i løpet av 1100-årene, at disse nye byene blir tillagt funksjoner knyttet til kongemaktens og den organiserte kirkens nærvær, og at de kommer til å spille viktige roller i utviklingen av den norske middelalderstaten.

Hva med Norge?
Det anlegges altså et betydelig antall emporier av ulik dignitet ved Nordsjøens og Østersjøens kyster i yngre jernalder, og for en stor del er de er virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Likevel er det i det nåværende Norge kun én slik lokalitet som er påvist og undersøkt arkeologisk, nemlig Kaupang, som med basis i Dagfinn Skres undersøkelser på 2000-tallet nå fremstår som en klasse B-emporie. Men var virkelig Kaupang den eneste? Har ikke de samme urbaniseringstendensene som i Sør-Skandinavia i noen grad gjort seg gjeldende også på norskekysten? Finnes det overhodet ikke A-emporier her?

Det tror jeg det gjør. Og jeg tror videre at disse plassene et stykke på vei kan sirkles inn, i den forstand at det lar seg gjøre å peke på et antall avgrensede regioner der yngre jernalders handelsplasser trolig skal søkes. Argumentet hviler på to forutsetninger: Ettersom det hittil bare er undersøkt et meget begrenset antall vikingtidsbebyggelser her i landet, er det i stedet det rikholdige gravmaterialet fra perioden som vil bli tillagt utsagnskraft. På samme måte krever de manglende bebyggelsesundersøkelsene på mulige markedsplasser at vi nærmer oss disse plassene gjennom deres omland. Konkret vil jeg dermed med utgangspunkt i handels- og håndverksaktivitetene på Kaupang peke på noen av de forbindelsene som finnes i det arkeologiske materialet mellom kaupangen og dens omland, slik de fremstår i gravmaterialet fra søndre Vestfold. Dersom det kan vises at nærheten til Kaupang har ført til trekk ved det arkeologiske materialet som gjør at søndre Vestfold skiller seg fra andre deler av Oslofjordområdet, og dersom de samme trekkene forekommer i avgrensede områder andre steder i Norge, er det sannsynlig at vi er på sporet etter hittil ikke påviste lokaliteter der det foregikk lignende aktiviteter som på Kaupang i vikingtiden. Det er med andre ord markedsplassenes omland som kan antas å være synlige i gravmaterialet, mens selve markedsplassene fremstår som ”sorte hull”.

Mot en slik betraktningsmåte kan det innvendes at eventuelle særtrekk ved det arkeologiske materialet fra søndre Vestfold kan skyldes andre faktorer enn Kaupangs nærvær. Det er riktig nok, men bare dersom funnbildet rundt Kaupang ikke har paralleller i nærområdet til andre emporier. La oss derfor fortsette med å se på forholdet mellom noen emporier og deres omland, før vi ser nærmere på søndre Vestfold.

Mens det tidligere var en klar tendens til å oppfatte vikingtidens urbane samfunn og sesongmessige markedsplasser som isolerte ”ports of trade”, fokuseres det nå i sterkere grad på forbindelsene også med omlandet. Disse store bebyggelseskompleksene - det er anslått at Kaupang på det meste hadde et innbyggertall på 200-800 mennesker – trengte forsyninger i form av matvarer, brensel og råmaterialer. I et større perspektiv står dette nye fokuset i gjeld til tradisjonen etter Walther Christaller og dennes teoretisering rundt fenomenet zentrale Orte. Nære sammenhenger mellom vikingtidens urbane samfunn og deres respektive omland er vist for Dorestad, Hedeby, Ribe og Gross Strömkendorf, samt for Truso.

Gjenstandstyper som skattefunn, vekter og vektlodd finnes ikke bare i emporiene, men forekommer også i klare konsentrasjoner i deres respektive nærområder, i tilknytning til agrare bebyggelser. Utenfor emporiene og deres nærområder er utvekslingsredskapene langt mer sjeldne. Når det gjelder skattefunnene, tegnes et lignende bilde for Dublin, der særlig de funnene som utelukkende består av utmyntet sølv, har et klart tyngdepunkt i landskapene nærmest Dublin.

Også når man ser på andre gjenstandskategorier enn utvekslingsredskaper, kan det spores forbindelser mellom handelsplass og omland. I Birkas tilfelle ser det for eksempel ut til at stedet forsynte et stort oppland med enklere håndverksprodukter som kniver, kammer, nåler og perler, og muligens også salt og tekstiler. Insulære importfunn og karolingiske metallarbeider med planteornamentikk er i høy grad konsentrert til Birka i det østskandinaviske området, og det samme gjelder Tatinger- og Badorfkeramikk. Det har vært foreslått at gjenstandstyper som visse varianter av skålformede spenner viser Birkas kontaktnett (”down-the-line trade”).

Kan Kaupangs nærområde oppvise noe lignende?

Kaupangs omland
Faktum er at Kaupangområdet og søndre Vestfold som helhet kan oppvise et funnbilde som klart skiller seg fra tilgrensende områder. Ikke minst karakteristisk i så måte er de gravfeltene som kan knyttes til Kaupang og vikingtidsvirksomheten der. Gjenstandstyper fra disse gravplassene finnes igjen i gravene i søndre Vestfold for øvrig (Larvik og Sandefjord kommuner), mens de i hovedsak er fraværende i tilgrensende områder lenger nord i Vestfold og i Grenland. Hvilke gjenstandstyper dreier det seg så om? Jo, delvis det vi kan betegne som utvekslingsredskaper i form av vekter/vektlodd, i noen grad også mynter og umyntet sølv, og delvis utstyr til metallbearbeiding, dvs. støpeformer, digler, smedutstyr osv. Det er med andre ord tale om gjenstander som kan knyttes – praktisk eller ideologisk – til de to sentrale virksomhetene i kaupangen, nemlig produksjon og utveksling. Videre er det enkelte produkter som vi vet ble fremstilt på Kaupang, som viser seg å ha en distribusjon som likeledes er konsentrert til Søndre Vestfold. I særlig grad gjelder det glass og rav, stort sett – men ikke utelukkende – i form av perler.

Det finnes også andre særtrekk ved gravmaterialet i dette området, klarest uttrykt i forekomsten av kammergraver. Disse trekkene viser forbindelsen mellom Kaupang og nærområdets aristokrati, men de skal ikke diskuteres nærmere her. Det er vanskelig å tenke seg noen annen forklaring på dette spredningsbildet enn nærheten til Kaupang. Særtrekkene ved gravmaterialet fra søndre Vestfold kan best forklares ved at aktiviteten i porten i Viksfjorden i stor grad også involverte stormenn i den egne regionen, og ikke kun de tilreisende kjøpmennene.

Utvekslingsredskaper
Fra Kaupang-gravplassene kjenner vi 7 gravfunn som inneholder ett eller flere vektlodd. 2 av disse funnene inneholder dessuten en skålvekt. Utenom Kaupang har man 10 funn fra Vestfold, og ikke mindre enn 8 av dem kommer fra Larvik kommune. Det dreier seg i hovedsak om funn fra de deler av Hedrum som ligger nærmest Tjølling. De to funnene som ikke er fra Larvik, er fremkommet i nåværende Tønsberg kommune.

Det er neppe riktig å koble forekomsten av vekter og vektlodd i gravene ensidig til handelsmenn. I Birka-gravene forekommer vektlodd i hele 148 graver, også i kvinne- og barnegraver. Til sammenligning finnes skålvekter kun i 4 graver. Som Heiko Steuer peker på:

”Jeder beim Handels- und Zahlungsgeschäft Beteiligte – nicht nur der Kaufmann – hatte eine Waage und solche Gewichte”.

Utstyr til metallbearbeiding
Hvordan stiller det seg da med utstyr til metallbearbeiding, smedutstyr av forskjellig slag? Holder vi oss til de gravfunnene som inneholder 2 eller flere gjenstander, viser det seg at 9 av de 14 funnene som er gjort utenfor selve Kaupang, skriver seg fra Larvik kommune. Det kan være grunn til å trekke frem de fire funnene fra Tjølling, ettersom Grønneberg- og Hybbestad-gravene er blant de best utstyrte smedgravene i landet. Det tilfeldig innkomne funnet fra Hybbestad inneholder bl. a. hammer, ambolt, smedsaks og støpeform til sølvbarrer. Grønneberg med tre smedgraver inntar en særstilling i det norske vikingtidsmaterialet. Disse gårdene ligger henholdsvis 2 km (Grønneberg) og 10 km fra kaupangen.

Ravsmedens produkter
Produkter av rav ble fremstilt på Kaupang, slik utgravningene de senere år har avdekket. Ser vi først på spillebrikker og dyrefigurer av rav, viser det seg at Vestfolds to eneste funn er fra Tjølling. Dette er også i landet som helhet sjeldne funntyper. Et sett med spillebrikker av rav (12 stykker) er fremkommet på Østby, en kilometers vei fra Kaupang, mens vi har en dyrefigur (som R419) funnet på Løve – 4 km unna.

Når det gjelder perler av rav, er 12 av 16 Vestfoldfunn fra Larvik kommune. De øvrige funn er fra nærliggende områder i Søndre Vestfold.

Perlemakerens produkter
Glassperler ble likeledes produsert på Kaupang. Jeg har kartlagt utbredelsen av større perleoppsetninger (flere enn 10 perler) i Vestfold. Funnbildet er det nå vante: Av til sammen 19 funn, er 15 fra Larvik. To av funnene, fra Virik i Sandar og Skalleberg i Tjølling, er uten sammenligning de betydeligste perlegravene på Østlandet. Virikfunnet inneholder flere enn 175 perler, mens funnet fra Skalleberg har 173. Virik ligger 15 km fra Kaupang og Skalleberg 9 km fra.

Irske beslagstykker
Omformede insulære eller irske beslagstykker av bronse utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. Slike gjenstander er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. I to andre graver på Kaupang er det dessuten funnet andre insulære gjenstandstyper av bronse – nærmere bestemt drikkehornbeslag og boller/kar. Av de 12 øvrige insulære funnene fra Vestfold, er åtte fra nåværende Larvik kommune.

Sverd av H-typen
Irmelin Martens foreslår at sverd av Petersens H-type kan være produsert i vikingtidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka. Sverdtypen ble produsert gjennom hele 800-tallet og et stykke inn på 900-tallet og er opprinnelig kontinental. Martens mener at den spesialiserte teknologien som disse våpnene er et produkt av, ble tatt opp av et lite antall skandinaviske våpensmeder i 800-årene, og at disse sannsynligvis arbeidet på kongsgårder og kanskje også i byene.

H-sverdene er med 14 eksemplarer den vanligste sverdtypen på Kaupang. Vestfold for øvrig har også et betydelig antall H-sverd; hele 35 eksemplarer. Av disse er 17 funnet i Larvik kommune.

Edelmetalldepoter
De såkalte ”skattefunnene” eller edelmetalldepotene utgjør en viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene består i hovedsak av sølv, men med spektakulære unntak som gullskatten fra Slemmedal i Grimstad, Aust-Agder, som består av både gull- og sølvsaker. Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). De yngre funnene fra 1000-årene inneholder ofte kun mynter, vanligvis tyske eller angelsaksiske. I herværende sammenheng har jeg utelatt funn som sikkert tilhører 1000-årene, og kun tatt med dels de myntdaterte skattefunnene som utvilsomt tilhører den egentlige vikingtiden, og dels de funn som ikke kan dateres nærmere enn til vikingtid.

Depotfunnet fra Rauan i Tjølling, som består av 6 halsringer og 2 armbånd av sølv, har av forskere som A. W. Brøgger og Sigurd Grieg blitt satt i sammenheng med Kaupang og virksomheten der. Det er 4 km i luftlinje mellom Rauan og Kaupang. Charlotte Blindheim kobler dessuten et tapt funn fra Gjerstad i Tjølling til kaupangen. Også funnet fra Grimestad i Stokke, som inneholder 77 kufiske dirhemer samt umyntet sølv og er datert til etter 921, er det mulig å se i forbindelse med Kaupang. Av de 4 øvrige funnene fra Vestfold, er ytterligere ett gjort i Larvik, nærmere bestemt i Hedrum. Funnene som helhet er konsentrert til søndre deler av regionen.

For samtlige funnkategorier gjelder det at søndre Vestfold generelt, og Kaupangs nærmeste omland spesielt, står i en tydelig særstilling. Funnene ”sprer seg som ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheim i sin tid pekte på. Det er vanskelig å tenke seg andre rimelige forklaringer på dette funnbildet enn at det skyldes kaupangens eksistens. Spørsmålet blir da om eventuelle lignende fortetninger andre steder i landet kan vise vei til flere, hittil ukjente markedsplasser fra vikingtid.

Produktive regioner
Jeg har undersøkt distribusjonen av de samme utvalgte gjenstandstypene i resten av Norge. Flertallet av spredningskartene viser en funnfordeling som er utpreget ujevn, og der de respektive forekomstene opptrer i klart adskilte konsentrasjoner. Ta nå for eksempel edelmetalldepotene. Det finnes en klar fortetning rundt ytre Oslofjord – ikke bare i Vestfold, men også i søndre Østfold. Videre vestover langs kysten er det funntomt frem til kysten av Aust-Agder, der det igjen finnes en markant fortetning av skattefunn med tyngdepunkt i nåværende Grimstad kommune. Lignende fortetninger viser seg på Nord-Jæren og rundt Boknafjorden i Rogaland, på Sunnmøre og i de indre deler av Trondheimsfjorden, samt i mindre grad i Nord-Hordaland og i Lofoten/Vesterålen.

Skålvekter og vektlodd har en distribusjon som ikke er ulik skattefunnenes. Det er de samme områdene som utmerker seg med funnfortetninger. Ved Oslofjorden ligger imidlertid tyngdepunktet tydeligere i søndre Vestfold. De sørlige delene av Opplandene er kommet med, og med bygdene på Mjøsas østre bredd som sentrum. På Vestlandet er det nå funn også i indre Sogn.

Når det gjelder graver med utstyr til metallbearbeiding (jeg har kun regnet med ”egentlige” smedgraver, dvs. graver med tre eller flere redskaper som kan knyttes til metallbearbeiding: tenger, ambolter, støpeformer, digler m.v.), finner vi foruten den kraftige konsentrasjonen i søndre Vestfold, fortetninger på kysten av Aust-Agder, ved Boknafjorden, i indre deler av Sognefjorden, på Sunnmøre med Nordfjord og i Lofoten/Vesterålen. Trøndelag har derimot få graver med redskaper av denne typen. To innlandsdistrikter fremhever seg også: Voss og øvre Telemark.

Fordelingen av insulære metallsaker H-sverd, ravperler og glassperler bryter ikke nevneverdig med dette mønsteret.


Jeg henleder nå leserens oppmerksomhet til kartet, som viser samtlige utvalgte gjenstandstyper. Fortetningene fremstår tydelig, selv om det er et nokså bredt spekter av gjenstandstyper hvis fordeling er fremstilt på kartet. De tydeligste fortetningene finnes i søndre Vestfold, vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen. Mindre tydelige fortetninger har vi på vestsiden av Mjøsa og i Nord-Hordaland. Likeledes forekommer det mindre distrikter som er godt representert med én eller to gjenstandstyper. Det gjelder for eksempel Valle i Setesdal og Namdalen for skålvektenes del og øvre Telemark og Voss når det gjelder smedgravene. Det er et poeng å skille mellom slike mer begrensede funnkonsentrasjoner (som dessuten i realiteten omfatter en enkeltgård eller en begrenset krets av gårder) og slike som faktisk preger det arkeologiske materialet i en mindre eller større region. Det er de siste, som jeg vil kalle ”produktive regioner”, som i særlig grad interesserer oss i denne sammenheng.

Noen områder er etter min oppfatning påfallende fraværende på kartene. Det er tilfellet med Agder utenom kystbygdene i den vestre delen av Aust-Agder, og ikke minst med Grenland/Telemark. Sistnevnte område har mange og rike vikingtidsfunn, men scorer lavt innenfor de gjenstandstypene som her er tema. Også sentrale vikingtidsområder som de store innlandsdalførene i Buskerud, Oppland og Hedmark er særdeles anonyme i denne sammenhengen.

Fortetningene i vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen kan oppvise et funnbilde som ligner det man finner i Kaupangs umiddelbare omland, dvs. søndre Vestfold. Det klyngevise spredningsbildet gjør, sammen med parallellen til søndre Vestfold med Kaupang, en sammenheng med lokalisert utveksling og produksjon rimelig. Disse fortetningene viser oss trolig miljøer der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Dette er ingen ny tanke, men den har sjeldent vært fremført i et overregionalt perspektiv. Ser vi på den enkelte produktive region, har det imidlertid gjerne fra arkeologisk hold vært fremmet hypoteser som er i overensstemmelse med hovedideene i herværende undersøkelse. En alternativ tolkning kunne være at fortetningene markerer periodens stormannsmiljøer, dvs. politiske sentralområder. At det faktisk er en sammenheng mellom de produktive regionene som diskuteres her, og stormannsmiljøer, er svært sannsynlig, og forholdet ville komme ganske klart til uttrykk dersom man sammenholdt spredningen av de ovenfor diskuterte gjenstandstypene med utbredelsen av f. eks. kammergraver. Men sammenhengen er ikke entydig, og selv om man kan sannsynliggjøre at det befinner seg politiske maktsentra innenfor hver fortetning, finnes det like eller mer sannsynlige politiske maktkonsentrasjoner som ikke kommer til uttrykk gjennom gjenstandstyper som vitner om utveksling og håndverksproduksjon. Tenk bare på Avaldsnes på Karmøy eller Borre i Vestfold, som i beste fall kan sies å ligge helt i periferien av slike fortetninger.

Selv om det er søndre Vestfold med B-emporien Kaupang som er modellområdet i vår sammenheng, så er det kun gjenstandstyper som forekommer på så vel A- som B-emporier, som er vurdert i det foregående. Felles for de gjenstandstypene som utelukkende forekommer på B-emporiene, er at de så å si uten unntak ikke finnes i de samtidige gravene. Rent empirisk kan man derfor ikke avgjøre om det er A- eller B-emporier som skjuler seg innenfor de produktive regionene. B-emporiene er imidlertid et relativt eksklusivt fenomen i vikingtiden, og sannsynligheten taler for at det er sesongvise markedsplasser vi har med å gjøre. Det kan også være grunn til å påpeke at herværende undersøkelse heller ikke er egnet til å klarlegge om hver produktiv region omfatter én eller flere av disse plassene. Likeledes er det mulig og sannsynlig at det også har eksistert plasser der det har foregått enklere utvekslingsformer uten bruk av verdimetall som vareekvivalent, og som dermed heller ikke har satt de samme arkeologiske spor som de lokaliteter som er vårt tema her. Det kan for eksempel dreie seg om steder med spesielle forutsetninger innenfor råvareleveranser (kleber, jern, brynestein, kvernstein osv.). Til sist vil jeg nevne at det også er påvist strandbundne svartjordsområder flere steder i landet, der det er gjort gjenstandsfunn med vikingtidsdateringer. Det finnes flere av disse svartjordsområdene på Vestlandet, og også ett i Rygge i Østfold. Felles for disse lokalitetene er at de ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser, og det er uklart hva slags status de har hatt i vikingtiden.

Ad arkeologisk vei kan det på generelt grunnlag og gjennom å studere gravmateriale være mulig å antyde noe nærmere om graden av bofasthet og permanens på de plassene som vi trolig har med å gjøre flere steder på norskekysten. B-emporier (”byer”) som Hedeby, Birka og Kaupang har generelt store gravplasser, mens de sesongbaserte markedsplassene vanligvis ikke har det. Sebbersund ved Limfjorden, som ser ut til å ha spilt en viktig regional rolle fra ca. år 700, har en stor gravplass, men ingen av de undersøkte gravene kan dateres til forut for ca. år 1000. Åhus i Skåne ser ikke ut til å ha hatt noen gravplass, og det hadde heller ikke mindre emporier som Löddeköpinge eller Paviken. Bare Fröjel og enkelte andre havnelokaliteter på Gotland med begrenset håndverks- og utvekslingsaktivitet i vikingtid ser ut til å ha hatt gravplasser. Forekomsten av spesielt store, kystnære og ikke åpenbart gårdstilknyttede gravplasser innenfor den enkelte produktive region kan med andre ord vise vei til større emporier. Gravplasser med stor samtidig variasjon i gravskikken kan likeledes peke mot besøk av fremmede. Jeg vil ikke forfølge denne problemstillingen nærmere i denne sammenheng.

Arkeologien og de skriftlige kildene
Dersom vi ser på de produktive regionene i lys av det de skriftlige kildene forteller om urbanisering i tidlig- og høymiddelalder, er det stor grad av sammenfall. Holder vi oss til områdene i vest og nord, er det en rimelig klar sammenheng mellom flertallet av de stedene som betegnes med bytermer i middelalderkildene – Stavanger, Kaupanger, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan – og de arkeologisk definerte regionene. Det er bare for Bergens og Veøys del at sammenhengen er mindre klar. Fra et arkeologisk ståsted er det fristende å se kontinuitet i dette bildet. Men i den grad vi har å gjøre med kontinuitet fra urbaniseringstendensene i vikingtid til bydannelser i 1000- og 1100-årene, skal denne søkes på et overordnet, regionalt nivå. Noen direkte slutning fra forholdene i middelalderen og tilbake til vikingtiden – i den forstand at f. eks. et middelalderfenomen som byen Stavanger skulle ha en stedlig forløper i en emporie knyttet til den produktive regionen Nord-Jæren/Boknafjorden – kan det heller ikke være snakk om. Spørsmålet om middelalderbyenes opprinnelse må løses empirisk og konkret, dvs. arkeologisk.

Faren ved å knytte en middelalderby direkte til en produktiv region i vikingtiden, vises best med Vestfold som eksempel: Hadde det ikke vært for at arkeologiske undersøkelser har avdekket Kaupang og virksomheten der, kunne man lett ha koblet middelalderbyen Tønsberg (direkte) til det særpregede vikingtidsfunnbildet i søndre Vestfold, som altså faktisk skyldes Kaupang.

Det er ellers på Vestlandet og i områdene lenger nord at sammenhengen mellom vikingtidsurbaniseringen og de senere middelalderbyene synes klarest. I de sørøstlige delene av landet er bildet mer sammensatt. Det er i dette området vi finner den eneste av de større produktive regionene i vikingtiden der det ikke også anlegges noen by i sen vikingtid eller tidlig middelalder, nemlig kysten av Aust-Agder. Karakteristisk nok har funnbildet nettopp i sistnevnte område ledet til konkrete forslag fra arkeologisk hold om at det her kan ha ligget en vikingtidsmarkedsplass, forslagsvis lokalisert til Fjære i nåværende Grimstad kommune. Herværende undersøkelse gir for så vidt støtte til denne tanken.

I det hele tatt kan se ut til at det er i Viken det er størst divergens mellom vikingtidsurbanisering og middelalderbyer. Området innerst i Oslofjorden og ved utløpet av Skiensvassdraget er så å si ”usynlige” i det arkeologiske vikingtidsmaterialet. Dersom det har foregått økonomiske aktiviteter i form av håndverk eller utveksling på de stedene der middelalderbyene Oslo og Skien senere kom til å ligge, har denne aktiviteten i så fall vært av en helt annen karakter enn i de produktive regionene som vi har diskutert her. I mindre grad kan det samme sies om Borg ved Glommamunningen. Disse middelalderbyene ble på ingen måte anlagt i funntomme områder – vi har rike vikingtidsfunn f. eks. fra Oslo, men mangler klare lokale forutsetninger for bydannelsen i form av handels- og håndverksindikerende funn fra vikingtiden. Knut Helle knytter det særpregede urbaniseringsmønsteret i Viken på overgangen mellom vikingtid og middelalder – med relativt bred bydannelse med nokså uklare lokale forutsetninger – blant annet til regionens rolle som et omstridt grenseområde mellom danske overherrer og norske rikssamlingskonger.

15 mai 2010

Austad kirke – nytt lys over en kirkeflyttingstradisjon

Nåværende Austad kirke i Lyngdal ble vigslet i 1803. To år tidligere hadde man revet den eldre kirken på stedet, som på det tidspunktet var ”meget brøstfeldig”, og hvis alder ”i det mindste naar op mot Reformationens Tiider og maaske længer tilbage i Tiid”. For 200 år siden fantes det en lokal tradisjon i bygda om at gamlekirken ikke opprinnelig skulle ha stått på Austad, men var blitt kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes i nabodalføret Audnedalen et par hundre år tidligere.

Nå kaster nye årringsundersøkelser lys over både sagnet og kirkens bygningshistorie. I forbindelse med det pågående dendrosamarbeidet mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark er det utført analyser av bygningstømmer i både Austad og Valle kirker. Resultatene av undersøkelsene foreligger nå.
Først de rene fakta: I gulvet under nåværende Valle kirke (byggeår 1793) er det gjenbrukt materialer (av eik) fra en eldre bygning. Disse materialene er nå datert, og det viser seg at tømmeret er felt i 1576. I Austad kirke, også der under gulvet, er det gjenbrukte eikematerialer fra to forskjellige perioder: etter (men ikke lenge etter!) 1157 og 1594. Materialene fra Austad ser i begge tilfeller ut til å ha inngått i en stavkonstruksjon.

Når det gjelder Valle kirke, stemmer fellingsåret 1576 for det gjenbrukte tømmeret helt overens med opplysningen om at prosten Peder Claussøn Friis lot innvie en ny kirke på Valle året etter. For Austads del har vi ikke opplysninger om byggeår e. l., men kirken omtales som ”brøstfeldig” og gammel så langt tilbake kildene rekker. I 1735 ble kirken reparert for at ikke bygningen skulle stå og svaie i vinden. Kirke på Austad er omtalt første gang i 1328 (DN IV, nr. 178). I forbindelse med søknaden om å bygge ny kirke, heter det om gamlekirken at den er av stege- eller bindingsverk. Stegeverk er en betegnelse for den lokale varianten av stavverk, og det er ingen grunn til å tvile på at det var en stavkirke som frem til 1801 stod på Austad. Slik sett, er det fint samsvar mellom resultatene av den dendrokronologiske undersøkelsen og det vi vet om Austad kirke ellers.

Men så er det altså tradisjonen om at gamlekirken på Austad i sin tid skulle være kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes…

Sagn om kirkeflytting er svært utbredt (se f. eks. Ødekirker og kirkesagn). De forekommer i flere varianter, også i Austad, der det eksempelvis heter seg at kirken opprinnelig skulle ha vært bygd på gården Høyland, men at tømmeret på mirakuløst vis ble flyttet til Austad i nattens mulm og mørke. Også Valle kirke har sitt flyttingssagn, idet man fortalte at kirkestedet først var på gården Foss, men at det ble flyttet til Valle på et senere tidspunkt. Lorentz Dietrichson forsøker i sin Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen å forene sistnevnte sagn med opplysningen om at Peder Claussøn Friis bygde kirke på Valle i 1577, idet han hevder at middelalderkirken på Foss ble flyttet til Valle dette året. Imidlertid vet vi fra diplommaterialet at både Valle og Foss var kirkesteder i middelalderen. Det er et nokså gjennomgående trekk ved flyttingssagnene – de har tjent til å forklare hvorfor man i katolsk middelalder har hatt et atskillig tettere nettverk av kirkebygninger enn i nyere tid.

Tradisjonen om at kirken på Austad opprinnelig skulle ha stått på Valle, er ikke et typisk flyttingssagn. Slik opplysningen er overlevert oss – formidlet, og kanskje tolket, gjennom sorenskriver Balles brev til kongen i 1800 – fremstår den som nokså tilforlatelig. Austad hørte til Peder Claussøns prosti, og det er selvsagt tenkelig at han samtidig med at han bygde ny kirke på Valle, der han residerte, sørget for at den gamle stavkirken på stedet ble flyttet til Austad. Men i så fall er det et uløst spørsmål hvorfor det var behov for en ny (gammel) kirke på Austad. Kan hende kirken der nylig var brent? På den andre siden er det tydelig at vølingen på Austadkirken begynte kort tid etter at den angivelig var blitt flyttet fra Valle. Det yngste daterte gjenbrukstømmeret i Austad er som nevnt fra 1590-årene.

Gjentatte ganger på 1700-tallet viser kirkeregnskapene at man har hentet materialer til reparasjoner og tilbygg i Audnedalen eller i Mandal. Men gjorde man det i 1500-årene også? Kildene tyder på at det nettopp var i 1500-årene og første halvdel av 1600-årene at de kystnære eikeskogene på Agder ble uthogd. Når man hentet reparasjonstømmer så langt unna som i Mandal på 1700-tallet, kan det skyldes at det var relativt enkelt å få tak i tømmer fra de øvre dalbygdene i Mandalen på grunn av den store fløtningsaktiviteten på Mandalselva. Vi har sammenlignet lokalitetskurven fra Valle kirke med kurven fra de samtidige stokkene i Austad kirke, og det er ikke noe spesielt godt samsvar mellom dem. Vi har også sammenlignet Valletømmeret med tømmer fra et jevngammelt våningshus fra Vatne i Holum (dvs. fra nabodalføret i øst). Her er samsvaret klart bedre, mens en sammenligning mellom Vatne og Austad ikke gir noe godt resultat. Det er med andre ord ingenting som tyder på at 1500-tallstømmeret fra Austad har vokst i samme dalføre som tømmeret fra Valle – eller øst for Lindesnes i det hele tatt. Konklusjonen er at tømmeret som er gjenbrukt i Austad kirke, etter alt å dømme er hentet lenger vest – kan hende i Lyngdalen.

Det betyr for så vidt ikke at flyttingstradisjonen nødvendigvis er feil, ettersom vi foreløpig mangler lokale referansekurver å sammenligne tømmeret fra 1100-årene med. Men det er vanskelig å forstå hvorfor en kirke som ikke lenger var formålstjenlig i Valle, skulle være god nok i Austad. Og det rimer dårlig med det vi ellers vet om Hr. Peder at han ikke skulle nevne et slikt flytteprosjekt i sine skrifter.

10 mai 2010

Vendere og vikinger

Vi leser om dem hos Snorre så vel som hos Saxo – men hvem var de egentlig, de ”venderne” som ser ut til å ha vært dels en viktig alliert, og dels en formidabel motstander for de fremvoksende skandinaviske statene i vikingtid og tidlig middelalder?
For nordboerne var en vender en person fra sørkysten av Østersjøen, som altså ble kalt for Vendland. I dette vidstrakte området i dagens Tyskland og Polen fantes det en rekke forskjellige vestslaviske stammer og stammeforbund, blant annet obodritere, wiltzere, veletere, sorbere og pommeranere. Fra det vendiske området kom de berømte jomsvikingene, og mang en vikinghersker hentet seg ektefelle i Vendland. Fra 1100-årene og fremover utgjorde de hedenske vendernes land en viktig misjonsmark for nordiske konger.
Ser vi på hva arkeologien kan berette, viser det seg at det finnes nokså mange spor etter venderne i Skandinavia. Den karakteristiske vestslaviske keramikken opptrer f. eks. i urbane sentra som Kaupang – sikkert i kjølvannet av vendiske håndverkere eller kjøpmenn. I en senere by, Roskilde, har den vendiske handelsaktiviteten etterlatt seg tydelige spor: Den ene av byens to forsteder i middelalderen ble kalt Vindeboder, bokstavelig talt vendernes boder. Men såvel i Danmark som i Sverige er det plukket opp såpass store mengder av den såkalte ”østersjøkeramikken” på vanlige jordbruksboplasser at vi kanskje skal forestille oss en egentlig innvandring. Vendiske bronsebeslag til knivskjeder er en annen funntype som er påvist særlig i Danmark. Et foreløpig enestående funn kom for dagen ved Fribrødre Å på Falster i 1981. Da fant arkeologer nemlig rester av et regulært skipsverft fra slutten av 1000-årene. Her fantes båtdeler, emner, trenagler osv. Skipsbyggingsteknikken på stedet er slavisk; fartøyene man bygde ved Fribrødre Å var nokså flatbunnede, og bordgangene var altså festet med nagler av tre. Kanskje er det litt rare navnet Fribrødre i seg selv en indikator på at det var vendere som holdt til her den gangen. I eldre kilder skrives det nemlig ”Pri Brødres agre”, og ”Prybrode” er et nokså vanlig vendisk stedsnavn som betyr noe slikt som ”ved vadestedet”.
I Danmark er det nokså sikkert at vi skal regne med vendisk bosetning i vikingtiden. På Lolland, Falster og Møn, og også på Syd-Sjælland, møter vi nemlig flere stedsnavn av vendisk opprinnelse, f. eks. landsbynavn med endelser på –itse. Hva det sterke vendiske nærværet i sydlige deler av Danmark skyldes, er et diskusjonstema. Kanskje er det vendiske høvdinger eller stormenn som har fått jord av den danske kongemakten i et forsøk på å vinne dem over?
Forbindelsene mellom venderne og skandinavene går langt tilbake i tiden. Slaverne dukker opp på den historiske scenen i folkevandringstiden, og vi møter dem først i de områdene som østgermanske grupper hadde hatt tilhold i frem til da. Det er trolig en sammenheng mellom hunnernes og andre rytterfolks ekspansjon vestover i denne perioden og det slaviske nærværet, og kanskje var det slik at slaverne tok over områder som germanske stammer var blitt fortrengt fra av Attilas mektige hær. Senere, i vikingtiden, kan vi observere til dels svært nære forbindelser mellom de slaviske eller vendiske handelsbyene Reric (Gross-Strömkendorf), Ralswiek, Starigard (Oldenburg), Truso (Elblag) og Wolin.
Disse forbindelsene var ikke alltid av fredelig karakter. Første gang de skriftlige samtidskildene kaster lys over forholdet mellom vendere og nordboere, skriver vi anno 808, og da er det danekongen Godfred som angriper den obodritiske byen Reric og tvangsflytter kjøpmennene der til sitt eget nyanlagte handels- og håndverkssentrum, Hedeby. Bakteppet var en langvarig konflikt mellom det mektige frankerriket og danene, og sistnevnte hadde alliert seg med en annen slavisk stamme, wiltzerne – som tradisjonelt var abodriternes fiender. Abodriterne var derimot en viktig alliert for frankerne. Senere skiftet allianseforholdene. Utover på 1000-tallet fremstår abodriterne som nære allierte av danekongene; i 1120-årene finner vi endatil den danske prinsen Knud Lavard som ”knéz” (konge) hos dem.
Til tider kunne vendiske allianser utgjøre en formidabel militær motstander for nordiske land og riker. I 1135 hører vi om hvordan en vendisk hær ledet av Ratibur av Pommern legger byen Konghelle i Bohuslän øde. I tilfluktsborgen Guldborg på Langeland har arkeologer funnet levninger etter den dramatiske nedslaktningen av 25 barn, kvinner og menn bare noen få år senere. En mengde funn av slaviske pilspisser på kampplassen viser at det var vendere som stod bak. Etter erobringen av borgen var en flådd hestehud med kranium og ben blitt hengt over de døde som et offer.
Langt tidligere var den senere kongen, Olav Tryggvason, en aktiv deltager i slaviske plyndringstokt til Gotland og Skåne (Olav skal ha vært gift med en datter av den kristne, polanske kongen Boleslaw den modige). Det var omkring 990. Utover på 1000-tallet øker intensiteten i de slaviske angrepene på skandinaviske, først og fremst danske, kyster. Det var mot en vendisk invasjonshær at Magnus den gode – som på det tidspunktet hadde overtatt kongeverdigheten både i Norge og Danmark – utkjempet det berømte slaget ved Lyrskog hede i 1043. Deretter flyttet kongen krigsskueplassen til Vendland, der han blant annet angrep Jomsborg (Jumne) med en stor flåte. Likevel fortsatte de vendiske plyndringstoktene tvers over Østersjøen – og de skandinaviske toktene motsatt vei. Nordboernes herjinger på vendisk område fikk i løpet av 1100-årene navn og karakter av korstog, ettersom venderne stort sett fremdeles ikke var kristne. Vendernes sentrale helligdom, Arkona på Rügen, ble erobret og ødelagt i 1169.
Oppi alt dette gikk ekteskapsforbindelsene på kryss og tvers mellom vendiske og skandinaviske fyrsteslekter. Olav Tryggvason var ikke den eneste vikingkongen som hadde en kone fra Vendland. Harald Blåtann var f. eks. gift med venderfyrsten Mistivojs datter, Tove, og Svein Tjugeskjegg var gift med Gunhild, en datter av kong Mizislav. Håkon ladejarl giftet seg omkr. 1030 med en datter av en annen vendisk fyrste, Wyrtgeorn.

08 mai 2010

The Hogganvik runestone

An early runestone was discovered at the Hogganvik farm in Mandal last autumn. When phase one of the archaeological excavations at the find spot is now over, the results are amazing. When excavation work continues in June, archaeologists expect to uncover the burial of Kelba-thewaR, the name of the deceased person commemorated in the runic inscription.

This is the first time ever that archaeologists have been able to find an early runestone in its original context, and associated with a burial.

The Hogganvik stone was laying face down when discovered last September. However, the preliminary excavations have documented that the stone was raised originally, and later overturned. Both the preservation of the runes and the position of the stone indicates that this happened relatively shortly after the runestone was put in place.

The runestone seems to be part of a rather complex monument. It is located on a rocky outcrop on a hill slope. The outcrop has been levelled using soil and stones to make an even platform. Here the runestone was put, with four supporting stones on the sides, and overlooking the valley below. This monument marks the entrance to a cemetery on the hill top. We believe that there is a burial, probably a cremation burial, awaiting discovery just below the stone platform in front of where the runestone originally stood.

Another burial was excavated on the hill top, some 40 meters away from the runestone monument, in 1990. Here, a cremation from the Early Roman Iron Age was unearthed. There was another burial mound closer to the runestone, but this was sadly destroyed without excavations being carried out.

The runic inscription is one of the longest known in the elder futhark. It consists of c. 60 characters. The inscription transliterates, according to runologist James Knirk:

kelbaþewas:s(t)^ainaR:aaasrpkf
aarpaa:inanana(l/b/w)oR
eknaudigastiR
ekerafaR

Translation:

Kelba-þewaR's ["Calf-servant's"] stone. (Alphabet magic: aaasrpkf aarpaa). ?Within/From within the ?wheel-nave/?cabin-corner. I NaudigastiR [="Need-guest"]. I, the Wolverine.

The inscription and the monument is early, but we do not know how early. Judging from the inscription alone, it could be from anytime between c. 200 and c. 500 AD. My guess, from an archaeological point of view, would be in the early years within this time span. Hopefully, the burial associated with the stone will provide more certainty.

06 mai 2010

Hogganvik - pause



Etter en liten uke med utgravningsaktivitet er det kastet nytt lys over det helt spesielle runesteinsfunnet på Hogganvik i Mandal. Arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune har avdekket såvel fundamentet der steinen opprinnelig var plassert, som det som etter alle solemerker er en grav, nærmere bestemt graven til den personen som omtales på runesteinen, Kelba-thewaR. Han levde for 1600-1700 år siden! På grunn av de svært interessante utgravningsresultatene går det mot ytterligere undersøkelser på Hogganvik. Trolig vil disse finne sted alt i juni.

Trykk på bildet for å se flere av dagens motiver.

05 mai 2010

Hogganvik - dag 3


Vi trodde vi var på oppløpet, og at dagen ikke skulle bringe noe vesentlig nytt. Godt fornøyd med å ha funnet fundamentet for runesteinen etter to dager i felt, startet imidlertid den tredje dagen med at vi gravde frem en steinpakning rett foran runesteinen. Vi er temmelig sikre på at det er graven, KelbathewaRs grav, som ligger her. Runesteinen og graven ligger på et delvis kunstig oppbygd platå, tronende høyt over bebyggelsen nede på flaten. Dette komplekse gravmonumentet ser nærmest ut til å ha vært inngangsporten til gravfeltet på kollen. Trykk på bildet for å se flere fotografier fra i dag.

04 mai 2010

Hogganvik-utgravningen



Bilder fra dag 2 av utgravningen i Mandal. Den fremgravde steinsetningen er antagelig runesteinens opprinnelige fundament.

01 mai 2010

Utgravningen på Hogganvik

Runesteinfunnet i Mandal i fjor høst fikk stor oppmerksomhet. Den lange innskriften med eldre runer kom for dagen da en huseier ville snu en stor stein som lå under en trerot i hagen. Runesteinen kan være så gammel som fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Funnet fikk som sedvanlig navn etter funnstedet, og Hogganviksteinen ble navnet. I begynnelsen av mai står utgravningen av funnstedet på Hogganvik for døren – og spørsmålene i kø. For aldri tidligere har arkeologene hatt mulighet til å kikke en så gammel runestein nærmere etter i kortene!

Langt de fleste runesteinene i Skandinavia er fra vikingtiden, brorparten av dem fra 1000-tallet. Steinene fra yngre romertid og folkevandringstid er derimot sjeldne fugler. Da Hogganviksteinen dukket opp i september, var det gått 62 år siden forrige funn her til lands. Innskriften er dessuten en av de lengste vi kjenner fra denne tidlige perioden. Steinen ser heller ikke ut til å være flyttet særlig langt fra sin opprinnelige plassering. Alt dette bidrar til å forklare den store interessen for steinen i fagmiljøet – og hvilken betydning den forestående utgravningen har.

Hogganviksteinen har fire linjer med runer. Runologen James Knirk har arbeidet med lesning og tolkning av innskriften. Første del av innskriften er en gravskrift over en person ved navn KelbaþewaR; KelbaþewaRs stein, står det. Dette er en uttrykksmåte som kjennes fra andre av de tidlige runeinnskriftene. Den neste delen av innskriften er mer problematisk. Den består dels av gjentagne a’er avbrutt av sekvenser med konsonanter, og det er mulig at det er bokstavmagi vi har for oss. Det er ikke helt uvanlig med slike gjentagelser i de eldste runeinnskriftene, og det er mulig at det ligger magiske forestillinger bak. Heller ikke den neste delen er lett å tolke, men Knirk mener iallfall at det er språklig materiale. Avslutningen på innskriften volder derimot ikke store problemer. Der er det runeristeren selv som trer frem; han forteller at han heter NaudigastiR (som ordrett kan oversettes ”Nødgjest”), og at han også kalles (eller er?) Jerv.

Vårens utgravning blir en historisk mulighet til å studere en så tidlig runestein in situ. Vi er ikke sikre på at steinen ikke har vært flyttet på tidligere, men det er en rimelig sjanse for at den ikke har vært det. At runeinnskriften er en gravskrift, viser jo Knirks tolkning med all tydelighet. Men steinen opprinnelig over en grav, stod den ved eller på en grav eller kan den være reist til minne om en mann som døde et helt annet sted enn på Hogganvik?

Steinen ble funnet liggende, med innskriften vendt ned. Skjult av steinen lå en stein til, og denne kan se ut til å være sidestein i en grav, eller muligens en del av fundamentet til runesteinen. Skulle vi finne en grav der, vil vi kanskje for første gang kunne datere en runestein fra denne perioden med større nøyaktighet! Det er en arkeologs våte drøm…

Men selv om det finnes en grav der, betyr ikke det nødvendigvis at runesteinen har ligget over den. Det er tvert om flere argumenter for at steinen opprinnelig har vært reist. For det første er det innskriften. Det er ingenting ved den som tyder på at den ikke er ment å skulle ses, og langt de fleste av disse eldste runesteinene har da også vært reist, ofte på steder der sjansen var god for at mange ville se dem. Men det er også noe med måten innskriftsflaten er disponert på. Det ser ut til at runeristeren har laget innskriften langs kanten først, men han har stanset tilsynelatende umotivert og istedet avsluttet denne innskriften med en vannrett linje, fra høyre til venstre på det flate partiet. Dette er enklest å forklare dersom han visste at steinen skulle reises, og at deler av den dermed ville havne under jorden.

Har steinen stått - og stått støtt - dukker selvsagt spørsmålet om når og hvorfor den endte opp liggende på bakken. Den lave graden av forvitring på flatsiden, til forskjell fra kortsidene og baksiden, kan tyde på at det ikke har gått så svært lang tid fra steinen ble reist, til den ble veltet. Sjansen for at den har falt om kull under sin egen vekt, er liten. Trolig vil den arkeologiske undersøkelsen kunne avgjøre hvordan steinen har vært fundamentert.

Fra Sverige - og fra vikingtiden, vel å merke - har man eksempler på at det er foretatt ofringer i tilknytning til runesteiner. Levningene minner om dem som av og til forekommer i forbindelse med gamle grensemerker (reiste steiner, røyser etc.), og består av knust kvarts, trekull osv. En viss mulighet kan det jo være for at denne tradisjonen med vigsling e.l. av runesteiner går tilbake til eldre jernalder. Det er iallfall et moment å ha med seg når utgravningen begynner.

Siden runesteiner fra folkevandringstiden er så sjeldne funn – noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia – kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik? Svaret på det spørsmålet vil neppe utgravningen kunne gi, og sjansen er liten for at vi noensinne får vite det. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften altså inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra.

Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke. Men dette er neppe det typiske mønsteret. Ser vi på de folkevandringstidssteinene som er funnet i landet forøvrig, er i hvert fall bildet nokså diffust.

Spennende blir det uansett på Hogganvik når det braker løs på mandag.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...