Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2010

Unnardys

I et kapittel i Sverres saga (i versjonen i AM 327, 4to) hører vi om hvordan kong Magnus Erlingsson, som er på vei fra Tønsberg til Bergen i 1184, blir liggende og vente på bør med en flåte ved Unnardys - nå Hummerdus utenfor Huseby kongsgård - på Lista. Oppholdet varer en hel uke. Den islandske skalden Måne var da hos kongen, og han lagde følgende kvad som han rettet til Vår Herre:

Byr gef bratt, inn orvi,
Bjorgynjar til morgum
- þess biðjum vér þjoðum,
þungstols konungr solar.
Angrar oss, þats lengi
útnyrðingr heldr fyrðum
vindr’s til seinn at sundi
sunnrænn, í dys Unnar.

Oversatt til mer moderne språk, leser vi:

God Bør snart giv de mange
Folk, som til Bergen stunde,
Derom vi dig nu bede,
Solthronens milde Konning!
Nordvestlig Vind for længe
Os standser, mig til Sorrig;Den sydlige kan Sundet
Ved Unnar-Dys ej række.

Kong Magnus var vel tilfreds med Månes vers, og skalden ble belønnet med en skjorte.

Det er enighet om at "Unnar-Dys" er den vesle holmen Hummerdus i den åpne, ytre skjærgården…

Ættestup

W.F. Koren Christie, nestor ved det nyetablerte Bergen museum, skrev i 1834 en artikkel om et tema som museumsbyggere på den tiden nødvendigvis måtte være opptatt av. ”Om en hos Almuesmænd paa Landet herskende Overtroe, som gjør, at de ikke ville skille sig ved Jordgravede Oldsager; og om en sjelden Antiqvitet, som formedelst saadan Overtroe holdes skjult”, lyder den omstendelige tittelen. Det som interesserer oss i denne sammenheng, er den ”sjeldne Antiqvitet” som bonden holdt skjult for antikvaren. Etter Christies oppfatning dreide seg nemlig om intet mindre enn en ”ætteklubbe”, som ”i Oldtiden skal have været brugt til at slaae udlevede Folk i hjel med”!
Christie beklager seg over bøndene i Sogn, hvis ”Overtroe … har gjort mig det hidindtil aldeles umueligt, at komme i Besiddelse af en … denne Træ-Klubbe eller Kølle. ” Og han fortsetter:
”Paa en exursion, som jeg i Aaret 1823 gjorde i det nordlige af Bergens Stift, fortalte en gammel Bonde mig, at der paa en Gaard, som vi reiste forb…

Kaupangs omland

Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn og markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent – Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste 20-25 år påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupang fremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildet rundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekk ved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andre områder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med steder der utveksling og spesialisert…

Austad kirke – nytt lys over en kirkeflyttingstradisjon

Nåværende Austad kirke i Lyngdal ble vigslet i 1803. To år tidligere hadde man revet den eldre kirken på stedet, som på det tidspunktet var ”meget brøstfeldig”, og hvis alder ”i det mindste naar op mot Reformationens Tiider og maaske længer tilbage i Tiid”. For 200 år siden fantes det en lokal tradisjon i bygda om at gamlekirken ikke opprinnelig skulle ha stått på Austad, men var blitt kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes i nabodalføret Audnedalen et par hundre år tidligere.

Nå kaster nye årringsundersøkelser lys over både sagnet og kirkens bygningshistorie. I forbindelse med det pågående dendrosamarbeidet mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark er det utført analyser av bygningstømmer i både Austad og Valle kirker. Resultatene av undersøkelsene foreligger nå.
Først de rene fakta: I gulvet under nåværende Valle kirke (byggeår 1793) er det gjenbrukt materialer (av eik) fra en eldre bygning. Disse materialene er nå datert, og det viser seg at tømmeret er felt…

Vendere og vikinger

Vi leser om dem hos Snorre så vel som hos Saxo – men hvem var de egentlig, de ”venderne” som ser ut til å ha vært dels en viktig alliert, og dels en formidabel motstander for de fremvoksende skandinaviske statene i vikingtid og tidlig middelalder?
For nordboerne var en vender en person fra sørkysten av Østersjøen, som altså ble kalt for Vendland. I dette vidstrakte området i dagens Tyskland og Polen fantes det en rekke forskjellige vestslaviske stammer og stammeforbund, blant annet obodritere, wiltzere, veletere, sorbere og pommeranere. Fra det vendiske området kom de berømte jomsvikingene, og mang en vikinghersker hentet seg ektefelle i Vendland. Fra 1100-årene og fremover utgjorde de hedenske vendernes land en viktig misjonsmark for nordiske konger.
Ser vi på hva arkeologien kan berette, viser det seg at det finnes nokså mange spor etter venderne i Skandinavia. Den karakteristiske vestslaviske keramikken opptrer f. eks. i urbane sentra som Kaupang – sikkert i kjølvannet av vendiske hå…

The Hogganvik runestone

An early runestone was discovered at the Hogganvik farm in Mandal last autumn. When phase one of the archaeological excavations at the find spot is now over, the results are amazing. When excavation work continues in June, archaeologists expect to uncover the burial of Kelba-thewaR, the name of the deceased person commemorated in the runic inscription. This is the first time ever that archaeologists have been able to find an early runestone in its original context, and associated with a burial.The Hogganvik stone was laying face down when discovered last September. However, the preliminary excavations have documented that the stone was raised originally, and later overturned. Both the preservation of the runes and the position of the stone indicates that this happened relatively shortly after the runestone was put in place.The runestone seems to be part of a rather complex monument. It is located on a rocky outcrop on a hill slope. The outcrop has been levelled using soil and stones t…

Hogganvik - pause

Etter en liten uke med utgravningsaktivitet er det kastet nytt lys over det helt spesielle runesteinsfunnet på Hogganvik i Mandal. Arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune har avdekket såvel fundamentet der steinen opprinnelig var plassert, som det som etter alle solemerker er en grav, nærmere bestemt graven til den personen som omtales på runesteinen, Kelba-thewaR. Han levde for 1600-1700 år siden! På grunn av de svært interessante utgravningsresultatene går det mot ytterligere undersøkelser på Hogganvik. Trolig vil disse finne sted alt i juni.

Trykk på bildet for å se flere av dagens motiver.

Hogganvik - dag 3

Vi trodde vi var på oppløpet, og at dagen ikke skulle bringe noe vesentlig nytt. Godt fornøyd med å ha funnet fundamentet for runesteinen etter to dager i felt, startet imidlertid den tredje dagen med at vi gravde frem en steinpakning rett foran runesteinen. Vi er temmelig sikre på at det er graven, KelbathewaRs grav, som ligger her. Runesteinen og graven ligger på et delvis kunstig oppbygd platå, tronende høyt over bebyggelsen nede på flaten. Dette komplekse gravmonumentet ser nærmest ut til å ha vært inngangsporten til gravfeltet på kollen. Trykk på bildet for å se flere fotografier fra i dag.

Utgravningen på Hogganvik

Runesteinfunnet i Mandal i fjor høst fikk stor oppmerksomhet. Den lange innskriften med eldre runer kom for dagen da en huseier ville snu en stor stein som lå under en trerot i hagen. Runesteinen kan være så gammel som fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Funnet fikk som sedvanlig navn etter funnstedet, og Hogganviksteinen ble navnet. I begynnelsen av mai står utgravningen av funnstedet på Hogganvik for døren – og spørsmålene i kø. For aldri tidligere har arkeologene hatt mulighet til å kikke en så gammel runestein nærmere etter i kortene!Langt de fleste runesteinene i Skandinavia er fra vikingtiden, brorparten av dem fra 1000-tallet. Steinene fra yngre romertid og folkevandringstid er derimot sjeldne fugler. Da Hogganviksteinen dukket opp i september, var det gått 62 år siden forrige funn her til lands. Innskriften er dessuten en av de lengste vi kjenner fra denne tidlige perioden. Steinen ser heller ikke ut til å være flyttet særlig langt fra sin opprinnelige plassering. Alt dette bidrar…