03 oktober 2018

Saga og minne


Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kong Magnus’ nærmeste rådgiver. Det er ingen grunn til å tvile på at Einar var en sentral aktør i begivenhetene i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Men det er slektsforbindelsene mellom ham og noen av de viktigste politiske aktørene to hundre år senere, som først og fremst forklarer hvorfor Einar ble oppfattet som én hvis minne var viktig å ta vare på.

I samtidskildene, skaldekvadene, er det lite stoff å hente om Einar Tambarskjelve. Bare ett eneste vers som direkte nevner ham, er bevart. Men i sagaene er han altså en hovedperson, og kanskje har han også hatt en egen, nå tapt saga. Norrønfilologen Theodore M. Andersson har sannsynliggjort at den tapte sagaen om ladejarlene ikke har sluttet med jarlesønnene Eirik og Svein, slik det gjerne har vært antatt, men at Einar Tambarskjelve har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med Ragnhild, kong Magnus’ datter.

Skule Bårdsson (t.h.) og Håkon Håkonsson. ill. fra Flatøyboken, ca. 1380.
Spesielt interessant er forbindelsen til den fremstående birkebeineren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann var han en viktig støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne, og ble gift med kongens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med lendmann Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta, gift med kong Håkon Håkonsson.

Ikke til å undres at Einar Tambarskjelve – i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var relevant for sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det tidlige 1000-tallets høvdinger: De var aktuelle og interessante for ettertiden fordi den regjerende kongeslekten kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem, alle sammen.

Hvilke kilder rådde middelalderens kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt hendelser et par hundre år tilbake i tid? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig tradisjon. Den muntlige fortellertradisjonen og dens betydning for sagalitteraturen er vanskelig å begripe, og omdiskutert blant sagaforskerne. Men det er flere eksempler på at sagaene nevner konkrete eksempler på hvem som er opphavsmenn til bestemte opplysninger om personer og hendelser i fortiden, og i en muntlig kultur er det ikke uvanlig at tradisjonsmateriale som av en eller annen grunn oppfattes som viktig, blir overlevert både i seks, syv generasjoner (som er det vi snakker om fra slaget ved Svolder i år 1000 og frem til begynnelsen av 1200-tallet) og atskillig lenger.

Folkeminnegranskeren Knut Liestøl har på en fremragende måte vist hvordan tradisjoner om den såkalte «Skraddar-ætta» på begynnelsen av 1600-tallet levde i beste velgående da han drev innsamlingsarbeid i Åseral i Vest-Agder på begynnelsen av 1900-tallet, tre hundre år senere. Det var neppe annerledes i middelalderen.

En av Adam av Bremens hjemmelsmenn for historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen selv. Odd Snorreson skriver i sin saga om Olav Tryggvason at det var kong Sverre som var hans kilde for omstendighetene rundt Olavs død i slaget ved Svolder. Hva Einar Tambarskjelve angår, kommer man ikke utenom Snorre Sturlusons sentrale rolle. Han var jo ikke bare historiker, men også en av Islands mektigste menn, og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.

Snorre i Chr. Krohgs strek.
Snorre var i Norge i to lange perioder, første gang i 1218-1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson. Vinteren 1218-1219 var Snorre hos Skule i Tunsberg, der kong Håkon også befant seg. Neste vinter oppholdt han seg i Nidaros, som gjest hos Skule, mens Håkon også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220, fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I 1237-1239 var Snorre igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241 innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på Reykholt.

Snorre skrev Heimskringla i årene mellom sine to norgesreiser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine kunnskaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i perioden 1218-1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden for flere av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon Håkonsson.

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...