23 februar 2006

Bebyggelse og landskap i jernalderen

En gård kan defineres som et fastboende hushold på en lokalitet som blir navngitt, samt husdyrhold og dyrking av jorden rundt bostedet (Helge Salvesen). Som sådan henger fremveksten av gården som fenomen sammen med innføringen av husdyrhold og åkerbruk i løpet av yngre steinalder. Arkeologisk sett, er imidlertid gården resultatet av en langtrukken utviklingsprosess som først finner sin ”endelige” form i yngre bronsealder, uttrykt i faste åkerarealer og funksjonsdelte langhus med mennesker og husdyr under samme tak.
I norsk arkeologisk forskning var gården lenge synonymt med jernaldergårder av den typen som det fremdeles finnes synlige levninger etter, særlig på Jæren og Lista. Etableringen av gården ble satt i sammenheng med et antatt kjøligere og fuktigere klima i førromersk jernalder, som man forestilte seg ledet til økt behov for forsanking og oppstalling av husdyr. Før gården oppstod i yngre romertid, forestilte man seg en mer labil bosetningsform.
På Lista (Helge Gjessing/Sigurd Grieg) og Jæren (Jan Petersen) startet de første systematiske undersøkelsene av synlige gårdsanlegg fra eldre jernalder i årene etter 1. verdenskrig. Arkeologisk utforskning av hus fra jernalderen var i gang på omtrent samme tidspunkt i Danmark, i Tyskland og i Holland. I de sentrale jordbruksområdene på Østlandet var undersøkelser av forhistoriske gårdsanlegg relativt sjeldne frem til begynnelsen av 1990-årene, selv om enkelte hus fremkom mer tilfeldig i forbindelse med gravfeltundersøkelser.
I løpet av det første årtusenet før Kr.f. – i yngre bronsealder og i førromersk jernalder – oppstår de ulike elementene som tidligere ble assosiert med ”jernaldergården”. I denne perioden oppstår hus med boligdel i en ende og fjøs i den andre. Videre tas jernet i bruk til redskaper for dyrking og slått, og selv utsædens sammensetning forandres. Produksjonen av melk og melkeprodukter ble en viktig og integrert del av virksomheten på gårdene, og denne produksjonen har ikke bare langhus med fjøsdel, men også bruken av eng som forutsetninger. De store ett-roms langhusene fra eldre bronsealder og tidligere indikerer at datidens jordbrukshushold var store, trolig større enn en familiegruppe. På gårdene i yngre bronsealder finnes det flere mindre hus beregnet på enkeltfamilier. Det er fra denne perioden at de eldste bevarte synlige sporene som fremdeles finnes i kulturlandskapet, skriver seg. Det dreier seg først og fremst om rydningsrøyser, kanskje også om steingjerder.
Omkring Kr.f. blir husene på jordbruksboplassene betydelig større enn før. Pollenanalysene forteller om intensivert beiting og åkerbruk mot slutten av førromersk jernalder, og forklaringen er trolig en bebyggelsesekspansjon knyttet til økt husdyrhold. Tydeligst er dette bildet på Forsand i Rogaland, men det har antagelig generell gyldighet: over hele Skandinavia blir jordbruksarealene utvidet i disse århundrene, og så vel arkeologiske funn som fornminner og pollenbotaniske undersøkelser viser hvordan antallet gårder blir flere.

Ny romlig struktur omkring 200 e. Kr.
Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Jæren og Lista, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer de eldre åkersystemene.
De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Ullandhaug og Storrsheia i Rogaland og Sosteli i Vest-Agder vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den nye strukturen med utmarksgjerde (utgard) og fegate (geil) medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse. Fra midten av yngre romertid kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet. Denne endringen i romertid tolkes som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, trolig knyttet til økt stratifisering i samfunnet.

Gård og landsby
De undersøkte gårdene fra folkevandringstid er dels enkeltgårder, og dels består de av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for ”landsby” med spredt bebyggelse. Men også egentlige landsbyer med tett, samlet bebyggelse er påvist – på Forsand og på Kongsgård i Kristiansand, sistnevnte alt omkring Kr. f. Etableringen av Forsandlandsbyen omkring 200 e.Kr. blir satt i sammenheng med at en dominerende stormannsslekt flytter flertallet av beboerne i lokalområdet sammen i en tettbebyggelse og omfordeler jordrettighetene.
I Danmark og ellers i det nordvesteuropeiske området finnes områder der landsbybebyggelse har vært dominerende i romertid og folkevandringstid. Kjente, undersøkte jernalderlandsbyer i Danmark er Grøntoft, Hodde og Vorbasse. Det dreier seg om såkalt flyttende landsbyer, der bebyggelsen med noen generasjoners mellomrom flytter rundt innenfor et territorium. Men de regionale forskjellene har vært betydelige, og særlig i mer marginale jordbruksområder har enkeltgårder vært det vanligste. Trolig har landsbyer vært nokså utbredt i en del norske regioner også.

Hustyper i jernalderen
Langhus opptrer i det arkeologiske materialet alt i slutten av neolitisk tid. De eldste langhusene er såkalte toskipede hus. Det betyr at den takbærende konstruksjonen i husene er en rekke av jordgravde stolper langs husets midtakse, slik at det dannes to lange rom eller ”skip” på hver side av stolpene. De toskipede husene kalles også for midtsulehus. Midtsulehusene avløses omkring 1000 f. Kr. av treskipede hus med takbærende, oftest parvise stolper. De treskipede husene med bolig i den ene enden og fjøs i den andre blir jernalderens typehus, og de dominerer gjennom hele perioden.
I enkelte områder, blant annet på Lista, ble en form for kombinerte hus (bolig/fjøs) bygd helt frem til 1800-årene. Hus med takbærende stolper var i bruk i en del områder til inn i nyere tid. De forhistoriske, stolpebygde husene har vært bygd i en slags stavkonstruksjon. I Vest-Norge finnes varianter av slike huskonstruksjoner, kalt grindbygninger. Danske eksempler fra nyere tid benevnes højremshus.
Tidlig i førromersk jernalder er langhusene relativt små. I den store Hoddelandsbyen i Vest-Jylland er husene i snitt 11-13 m lange. Husene i Kongsgårdlandsbyen i Kristiansand har vært av omtrent samme størrelse.
De påviste husene i slutten av førromersk jernalder er inntil 20-30 m lange. Kjente eksempler finnes på Forsand og på Hovde i Sør-Trøndelag. Det finnes ofte spor etter veggstolper, plassert med en innbyrdes avstand på 1-1,5 m – og tolket som levninger etter fyllingsvegger av tre, kanskje i sleppverk. I eldre perioder var veggstolpene av mindre dimensjoner og plassert tettere, og er helst spor etter flettverksvegger. Husene har to motstilte innganger felles for dyr og mennesker midt på husets langsider, til et inngangsrom som skiller mellom bolig- og fjøsdel.
På Vestlandet og i enkelte andre landsdeler erstattes den vanlige hustypen omkring Kr. f. med hus med en annen romdeling enn den som kjennes fra førromersk jernalder. Husene er i snitt ca. 20 m lange, men det finnes bygninger på opptil 50 m. I vestenden får vi nå et inngangsrom for husets beboere. Øst for inngangsrommet finnes et oppholdsrom med 1-3 ildsteder. Videre mot øst er fjøset plassert, med én eller to innganger. Særlig lange hus har et boligrom med egen inngang helt i øst (Ullandhaug, Sosteli). Nå er fjøs- og boligdel klart adskilt. I boligdelen skapes det store rom ved at avstanden mellom stolpeparene ved ildstedene kan være så stor som 7 m (mot 2,5-3 m i fjøsdelen). En nyhet i huskonstruksjonen i romertid er at mange hus ikke har hatt veggstolper, men eksempelvis veggfyllinger i form av stående planker plassert på en syllstokk eller palisadevegger av stående planker plassert i en grøft. Mange av langhusene fra romertid og folkevandringstid har hatt en ytre vegg eller voll av stein, men denne har ikke hatt noen konstruktiv funksjon. Særlig vanlig er slike ”vernemurer” på Sørvestlandet.
Denne hustypen er funnet også på indre Østland (Vidarshov/Vang, Åmot/Nannestad). Men på Østlandet, foruten på et par lokaliteter på Nordvestlandet og i Trøndelag er det påvist en annen hustype fra yngre romertid og folkevandringstid. Store og meget brede hus – opptil 11 m brede og 60 m lange – er funnet blant annet på Veien (Ringerike), Bertnem (Namdalen) og Musangen (Råde).
Den vanlige bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består av gårder med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 m langt og 7 m bredt, og ett mindre, inntil 20 m langt og 5 m bredt.
Foreløpig isolert i det norske husmaterialet fra folkevandringstid står et hus fra Forsandmoen. Det er et ettromshus uten fjøsdel, og det blir tolket som en hallbygning. Rene hallbygninger er ellers – i Sør-Skandinavia – et fenomen som først og fremst forbindes med yngre jernalder.

Spesialiserte bygninger
I tilknytning til bebyggelsene i eldre jernalder finnes ulike typer spesialbygninger. Grophus, altså nedgravde hus, kjennes i Sør-Skandinavia særlig i yngre jernalder, men i Norge har vi eksempler fra førromersk jernalder og fremover – selv om de ikke er mange. I Kongsgårdlandsbyen og på to andre undersøkte bebyggelser i Kristiansand (Oddernes og Augland, begge med dateringer til romertid - folkevandringstid) er det således påvist grophus. I mange tilfeller viser gjenstandsfunn at grophusene har vært brukt til tekstilarbeid.
Andre småbygninger er de såkalte ”4-stolpers-konstruksjonene” eller små lagerhus (med fra 2-5 stolper). De minker i antall når langhusene blir større i slutten av førromersk jernalder, Mange av disse småbygningene har trolig vært det som på dansk kalles ”staklader” – lagringsplasser for korn.
I lenger avstand fra datidens gårder finnes også spor etter båthus i form av nausttufter. De eldste fiskeværene langs Vestlandskysten går tilbake til yngre romertid, og bygningene her har ofte vist seg å være mindre buer av varierende konstruksjon. Små langhus med veggvoller og inngang i gavlen er påvist flere steder i seterregionene på Vestlandet.

21 februar 2006

Økonomisk antropologi i jernalderen

”Our obsolete market mentality”, heter en artikkel skrevet av den økonomiske historikeren Karl Polanyi i 1944. I årene etter 2. verdenskrig stilte mange sosialantropologer og andre samfunnsvitere spørsmål ved den tanken om en felles, allmenn-menneskelig økonomisk rasjonalitet som lå bak mye av forskningen om ikke-vestlige kulturer frem til da. Polyani mente at markedsøkonomi og markedstenkning var et fenomen som tilhørte århundrene nærmest vår egen tid, og at ”økonomi” som en egen, utskilt del av samfunnet var knyttet til den kapitalistiske markedsøkonomien. I eldre kulturer, og i ikke-vestlige deler av verden, var økonomien derimot innvevd (”embedded”) i det sosiale, og det var sosiale og kulturelle hensyn som styrte folks tilsynelatende ”økonomiske” valg. Bruken av begreper som ”vare”, ”kjøp” og ”salg” og ”etterspørsel” er derfor ikke uproblematiske når vi beskriver andre kulturer og samfunn enn vårt eget.

Polyani og hans meningsfeller stod for en retning som vi kaller substantivisme. De som derimot mente at vår moderne økonomiske rasjonalitet, knyttet til idéer om kost/nytte, f. eks., benevnes formalister, og den retningen de representerte, formalisme.

Substantivistene hevdet at prinsipper om resiprositet eller gjensidighet og redistribusjon var av langt større betydning i tidligere samfunn enn markedsprinsippet. Substantivismen fikk stor betydning innenfor arkeologisk forskning fra 1960-årene og fremover.

Handel og ”handel”
I eldre arkeologisk forskning ble distribusjonsmønstrene til forskjellige former og gjenstandstyper oftest tolket til å være et resultat av enten markedshandel eller folkeforflytninger. Innenfor den prosessuelle arkeologien ble denne forestillingen problematisert. Et sentralt begrep i den arkeologiske diskursen i 1970-årene er prestisjevarer og prestisjevaresystemet. Som prestisjevarer kan man oppfatte det seremonielle utstyret – drikkekar av bronse og glass – som skandinavene skaffet seg fra romerne fra og med vår tidsregnings begynnelse. I det skandinaviske samfunnet var slike produkter etterspurte fordi eliten ønsket å vise og synliggjøre status på samme vis som germanerne lenger sør. Prestisjevarene var derfor nødvendig for å opprettholde samfunnsstrukturen, og kontroll over prestisjevarene innebar kontroll over de bånd som bandt samfunnet sammen. Eliten måtte dermed delta i overregionale allianse- og utvekslingssystemer. ”Handelen” – et mer nøytralt begrep er forresten utvekslingen - med romerne har i stor utstrekning foregått med slike produkter, og denne utvekslingen kan i eldre romertid ha skjedd i form av gaver til politiske allierte. I yngre romertid, da utvekslingen av prestisjegjenstander øker i omfang, tenker flere forskere seg at utvekslingen foregikk som administrert handel (nok et begrep hentet fra Polyani).

I en viktig artikkel fra 1974 argumenterte arkeologen og sosialantropologen Knut Odner for at Vest-Norge i eldre jernalder hadde vært organisert i en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingdømme-modellen spilte en sentral rolle innenfor deler av den prosessuelle arkeologien, og én viktig side ved modellen var idéen om den redistributive økonomien. Innenfor hvert av disse høvdingdømmene så nemlig Odner for seg at det fantes spesialister som drev med f. eks. fangst ved sjøen eller i fjellet, eller med jernvinne, og at produktene fra de ulike spesialistene ble samlet hos høvdingen sentralt og derfra redistribuert. Bjørn Myhre fulgte opp med en serie artikler der han videreutviklet modellen og for Sørvest-Norges del argumenterte for at det i yngre romertid og folkevandringstid fantes høvdingdømmer som strakte seg fra ytterkysten til fjellet. Myhre mente at sentraene i de ulike høvdingdømmene var å finne i de beste jordbruksbygdene nærmest kysten, der hvor storhauger og konsentrasjoner av romersk import pekte dem ut. Mindre konsentrasjoner i innlandet hevdet han kunne peke ut mindre sentra med maktbasis knyttet til håndteringen av blant annet fangstprodukter, og der lederen stod i et avhengighetsforhold til høvdingen nærmere kysten.

Gavens betydning
Resiprositetsprinsippet uttrykkes i gavebyttet. Gavens betydning ble understreket av den franske samfunnsviteren Marcel Mauss. Hans bok ”Gaven” fra 1925 satte gavebyttet, som han kalte det, i en historisk, sosial og religiøs sammenheng. Mauss hevder at deltagerne i en gavebytterelasjon er nødt til å gi, ta imot og gjengjelde gaver på bestemte måter. Et sentralt prinsipp er at en gave fordrer en gjengave. For Mauss inneholder den gjenstanden som gis bort, en del av selve giveren. Mottageren av en gave får altså ikke bare selve gjenstanden, men også gjenstandens tilknytning til giverens identitet. Disse aspektene ved gavegivningen er behandlet av historikeren A. J. Gurevitsj med særlig henblikk på skandinaviske forhold.

Gavebyttet i jernalderens samfunn etablerte en forbindelse mellom giver og mottager. Det kunne være et troskapsbånd, det kunne være et underkastelsesforhold eller det kunne være et forbund mellom likeverdige parter – alt avhengig av om giver og mottager var av samme rang eller ikke.

Utvekslingen av produkter var med andre ord innvevd i kulturelle mønstre og sosiale strategier, og den hadde andre sider enn den rent økonomiske.

Gavebyttet befinner seg i den ene enden av en skala der negativ resiprositet – ran eller plyndring – står i den annen. Fra senere, skriftlige kilder har vi mange beskrivelser av ran. Ran var noe annet enn tyveri. Ran foregikk i full åpenhet og var en negasjon av de sosiale båndene som gavegivningen skapte – det var utveksling uten sosiale forpliktelser.

Herre og trell
Samfunnet i romertid og folkevandringstid var aristokratisk. Dersom vi skal dømme etter hva de skriftlige kildene beretter om germanske grupper lenger sør, utgjorde frie menn samfunnets ryggrad. Men dette var en heterogen gruppe som i tillegg til det egentlige aristokratiet, omfattet større jordeiere og selveiende bønder og ulike kategorier av undergivne, deriblant treller. Det var et hierarkisk rangsamfunn, der gjensidige forpliktelser om støtte og beskyttelse holdt hierarkiet sammen. Alle mennesker trengte beskyttelse av noen som var mektigere enn dem selv, for det fantes ingen stat som sikret den enkeltes rettigheter. Alle som var beskyttet av en herre, hadde forpliktelser overfor ham. Men lojalitetskravet lå på den overordnede så vel som på den underordnede i slike herre-tjener-relasjoner.

Flertallet av befolkningen levde av å dyrke jord. Retten til å sitte på gården kunne være sikret gjennom allianse med en mektig, kanskje en høvding. Noen hadde den mektige som sin venn og gav gaver som tegn på vennskapet, mens andre kan ha vært mer direkte bundet til høvdingen gjennom at han hadde rett til en del av avlingen fra gården – de var hans leilendinger, for å bruke et begrep hentet fra en langt senere tid.

Maktens grunnlag
Aristokratiets maktgrunnlag sprang ut av tre forhold: Hvem du stammet fra, hva slags person du var og hva du eide.

Det første var slekten. I løpet av yngre romertid og folkevandringstid ser det ut til at det i de skandinaviske samfunnene utvikles en fyrsteideologi der aristokratiet står i et mer eller mindre direkte slektskapsforhold til gudene. Denne ideologien kommer til uttrykk i den materielle kulturen, blant annet i den dyrestilen som preger kunstgjenstander fra og med folkevandringstiden. For å utvide kretsen av slekt, giftet man gjerne bort døtre til andre mektige, og man satte sine sønner i fostring hos dem. I yngre romertid har enkelte arkeologer tenkt seg at spesielle gjenstander som rosettfibler peker ut et lite antall graver i Sør-Norge som tilhørende sjællandske kvinner som har inngått i slike giftemålsallianser. I folkevandringstid kan sjeldne spennetyper som hakekorsfiblene være uttrykk for det samme, mens spesielle former av de korsformede spennene, som finnes i en del funn fra Norge, muligens viser oss gravene til kvinner det baltiske området. Slik kunne en mektig slekt knyttes sammen med andre, og gjennom gode vennskapsforbindelser ble den knyttet til enda flere.

Det andre viktige grunnlaget for makt var hvem du var – din personlighet. I personkarakteristikkene i de senere sagene ser man hva som var viktig. Det tales om at en mann er høy og fager, at han er dyktig og heldig i strid, at han er gavmild og at det er gode år og god avling mens han styrer. Hell og lykke var en del av en persons karisma, de trekk i personligheten som trakk andre mennesker til ham til vennskap og tjeneste.

Viktig var det også hva man hadde. Fra slekten hadde høvdingen gjennom arv det meste av det han eide. Løsøre i form av gull og praktfulle våpen var av stor betydning, men viktigst alt i romertid var trolig kontroll over jord. Stedsnavn, forhold ved gravmaterialet og andre kilder tyder på at det har foregått et styrt landnåm i yngre romertid og folkevandringstid med utgangspunkt i aristokratiets hovedgårder. Flere har tenkt seg at endringer i bosetningsstrukturen i 200-årene – med omstruktureringen av bebyggelsen på Forsand i Rogaland til en landsby som det fremste eksemplet – skyldes det jordeiende aristokratiets ønske om kontroll med et økonomisk overskudd.

18 februar 2006

Romere og barbarer

Møtet mellom Romerriket og germanerne initierte omfattende endringsprosesser i det nordlige Europa. Selv om det romerske imperiet – i det minste den vestlige delen av imperiet – i lengden ikke overlevde møtet med stammefolkene i nord, gikk den romerske kulturen på mange måter seirende ut av møtet: Den ”romerske”, kristne kirken etablerte i løpet av århundrene etter Romerrikets undergang et stadig mer finmasket nett av kirker som i flere hundre år kom til å styre trosutøvelsen og forme dagliglivet for folk i hele Europa. Det romerske imperiet skulle likeledes danne mønster for statsforvaltning og administrasjon – ikke minst i de arkaiske statene som etterfulgte Imperiet innenfor dettes grenser. Et varig resultat var videre en germansk kultur som var dypt preget av den romerske. I det arkeologiske materialet i Skandinavia blir påvirkningen fra romerne synlig i løpet av romersk jernalder – gjennom innovasjoner som skriftspråk (runer), vektsystem og målesystem (romersk fot antatt brukt i husbygging), og nyvinninger innenfor veibygging og militær organisasjon. De germanske stammeforbundene på Kontinentet var ved periodens utgang i ikke ubetydelig utstrekning blitt transformert til kristne, germanske riker (frankere, ostrogotere, angelsaksere m. fl.) innenfor det tidligere imperiets grenser.

De ledende sjikt i de germanske samfunnene utviklet en syntese av romerske og germanske tradisjonselementer, og aristokratiets oppfatning av seg selv som gudeætlinger og romernes rette arvtagere som til slutt formaliseres i de germanske statsdannelsene – om ikke før, så iallfall da karolingerkongen Karl den store lot seg krone til romersk keiser i Aachen i år 800. Men på det tidspunktet hadde frankernes ledende sjikt vært ”romersk” kristne i 300 år, nesten helt siden den vestlige halvdelen av Romerriket ”falt” i 476. I år 800 hadde dessuten kulturmøtet mellom romerne og de nordlige barbarene pågått i minst 800 år.

Grekeren Pytheas fra Marseille skrev i et tapt verk fra 300-årene f. Kr. om menneskene i et land høyt mot nord, et land han kalte Thule. Pytheas beskriver fenomener som midnattssol og islagte hav, og han har trolig vært temmelig langt mot nord. Han kan videre fortelle at det er så kaldt og vått i Thule at innbyggerne tvinges til å treske kornet sitt innendørs – det må være låver han har sett.

Men med unntak av Pytheas’ tapte beretning er det først fra og med vår tidsregnings begynnelse at kildene forteller mer detaljert om utforskning av nordområdene. I år 5 e. Kr. leder den senere keiseren, Tiberius, en flåte langt mot nord, helt til kimbrernes land – etter én tolkning rundt Skagens odde og inn i Østersjøen. De senere begivenhetene gjør det ikke usannsynlig at Tiberius’ tokt inngikk i en militær strategi for å utvide det stadig ekspanderende romerrikets grenser helt til det nordlige oseanet. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Positivt vet vi at områdene mellom Rhinen og Elben var i romernes søkelys. Tacitus skriver et knapt hundreår senere om de begivenheter som ledet frem til det store slaget i Teutoburgerskogen, Varusslaget. Gjennom hans beretning får vi vite at det i dette grenseområdet på et tidlig tidspunkt fantes ledende personer som var positive til de forandringer den romerske ekspansjonen bragte med seg. Selv om verken Tacitus eller den eldre kilden Cæsar er eksplisitte på akkurat det punktet, forstår vi at romerne hadde en strategi for å romanisere det germanske aristokratiet – noen av dem, i det minste.

Denne diplomatiske kontakten, og gavegivningen som fulgte med den, har vi sannsynlige spor etter helt oppe i Norden. Et praktfullt utstyrt våpengrav fra Hoby på Lolland kan antagelig knyttes til romaniseringsforsøkene i tidligste romertid. På to sølvbegre i Hobygraven er navnet til eieren, Silius, risset inn. Silius, muligens den tidligere eieren av sølvbegrene, var stattholder med sete i Mainz i det nåværende Tyskland mellom år 14 og år 21. Et lignende beger kan se ut til å ha ligget i et tapt funn fra Tune i Østfold. Senere, ved overgangen til yngre romertid, omkring 200 e. Kr., ser enkelte arkeologer for seg at sentralplassen Gudme på Fyn etableres med romersk støtte.

Arminius, som ledet de germanske styrkene i det skjebnesvangre Teutoburgerslaget i år 9, hadde bakgrunn fra den romerske hæren. Han var en av flere høvdingsønner som inngikk med hver sin rytteravdeling i hæren. Arminius var fremgangsrik – før han skaffet seg en politisk plattform som forsvarer av germansk identitet og germansk hærfører, var han blitt romersk offiser, romersk borger og romersk ridder. Et sammenfall av omstendigheter gjør den ambisiøse Arminius til leder av den hæren som lurer den ikke altfor kløktige romerske feltherren Varus i en felle i Teutoburgerskogen. Strategien Arminius brukte, har klare referanser til geriljakrigføring, slik den kjennes fra vår egen tid (Hedeager). Varus selv ble drept i slaget, sammen med 30.000 legionærer, offiserer og senatorer. Mange år senere forteller romerske forfattere hvordan slagstedet fremdeles på deres tid var overstrødd av bena etter døde romere. Selve slagstedet ble for få år siden gjenfunnet ved Kalkriese utenfor Osnabrück, og resultatene fra de arkeologiske undersøkelsene i området så langt tyder på at de seirende germanerne har feiret sin triumf ved å utføre ritualer som må ha lignet på dem som ligger bak Illerup, Nydam og andre våpenofferfunn i Sør-Skandinavia, og forsåvidt også dem som andre kilder beskriver i forbindelse med kimbrernes tokt langt tidligere. Man har videre avdekket graver hvor det er nedlagt skjeletterte ben, ikke lik.

Teuotburgerslaget og årstallet 9 e. Kr. fikk avgjørende betydning. Det var ikke første gang romerne hadde møtt fiendtlige styrker fra det barbariske nord. På 100-tallet f. Kr. hadde teutonere og kimbrere brutt inn i riket og beseiret romerhæren i flere store slag før de til slutt ble nedkjempet og Marius kunne feire triumf i Roma i 101 f. Kr. – den første romerske triumf etter en seier over germanerne. Kimbrer- og teutonertoget inngav en skrekkblandet respekt hos romerne, som ikke minst kommer til uttrykk hos Cæsar omkring 50 år senere. Likevel var resultatene av slaget i Teutoburgerskogen mer vidtrekkende, noe ikke minst Lotte Hedeager har pekt på, i Tusen års Europahistorie. Som en konsekvens av nederlaget, gav de romerske militærstragene opp tanken om å ekspandere videre inn i Barbaricum, altså inn i området mellom Rhinen og Elben. Limes, de romerske grensebefestningene mot nord, ble således anlagt langs de eksisterende grensene, og drømmen om et romersk rike som nådde helt frem til oseanet i nord, ble gravlagt for alltid. Grensen mellom Romerriket og Germania Libra – det frie Germania – forble uforandret så lenge imperiet varte ved. Fremdeles møtes på sett og vis ikke bare latinsk og germansk språk langs denne grensen – her møter også den latinske middelhavskulturen den germanske nordsjø-/østersjøkulturen; oliven møter korn, katolisisme møter protestantisme osv.

Det germanske stammeområdet
Teutoburgerslaget fikk også som konsekvens at det skandinaviske området permanent ble liggende utenfor Romerrikets grenser. Men det mektige imperiet i sør var en faktor å regne med, og vi kan ikke forstå nordisk romertid og folkevandringstid uten mot et romersk bakteppe. Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en ”tribal zone”, en stammesone, slik de kjennes også fra andre etnografiske kontaktsituasjoner – med den europeiske ekspansjonen i Afrika og Sør-Amerika i en langt senere tid som interessante sidestykker. I dette nordlige stammeområdet fikk møtet med den romerske staten store følger. De politiske strukturene i stammeområdet ble forvandlet gjennom kontakten. Denne kontakten kunne ta mange former, og den artet seg selvsagt forskjellig avhengig av hvor i stammeområdet man befant seg. Krig var en mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode. Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med Imperiet på. Mellom områdene ved Østersjøens sørlige bredder og romerne har det tidlig vært drevet handel med rav. Helt sikkert har også produkter fra Skandinavia nådd romerne – pelsverk har ofte vært nevnt i den forbindelse, mens huder er en annen sannsynlig kandidat.

Selv om vi vet mindre om organisasjonsformene i de germanske områdene i perioden før de romerske skriftlige kildene fanger dem opp og skildrer dem, viser både skriftlige og arkeologiske kilder at det romerske nærværet førte til dannelsen av distinkte stammer i områdene som stod utenfor romernes direkte kontroll. Ytterligere et resultat var at det oppstod såkalt sekundære stater, som igjen på sin side kunne initiere nye tribaliseringsprosesser. Markomannerriket er et tidlig eksempel på en slik sekundær stat, slik Frankerriket mot slutten av perioden – vår eldre jernalder – er det. Tacitus omtaler et stort antall germanske stammer omkring 100 e. Kr. – Arminius hadde eksempelvis tilhørt cheruskernes stamme, mens det på det kontinentalgermanske området også nevnes bl.a. svebere, bructere og chattere. 150 år senere er det de større stammeforbundene som møter oss i kildene: frankere (”de frie”), alemannere (alle ”mennesker”), gotere, saksere, frisere og heruler, vel også daner og svear. Bare et fåtall av de stammene Tacitus omtaler, overlevde som politiske enheter. Det var stammeforbundene eller konføderasjonene fra yngre romertid som med tiden ble kimen til de arkaiske statene i Nord-Europa. Kulturmøtet mellom romere og germanere er inngående behandlet i Hedeager og Tvarnøs Tusen års Europahistorie. Vel verdt å lese er også en liten bok forfattet av to svenske arkeologer, Kent Andersson og Frands Herschend. Den heter Germanerna och Rom, og utkom i 1999. Denne boken er skrevet spesielt for studenter.

Nordens politiske geografi
De eldre romerske kildene som Tacitus og Ptolemaios har ikke mye å berette om folkene i Norden. Tacitus skrev i år 98 e. Kr. i sin Germania i all hovedsak om grupper i stammeområdet på kontinentet, men har også med et avsnitt om noen folk som bor ”ute i Oseanet”. Her nevner han kun svionernes stammeforbund. Den noe yngre kilden Ptolemaios nevner at på den skandinaviske halvøy bor ”chaideinoi” i den vestlige delen og ”favónai” og ”firaisoi” i den østlige. Ingen av disse har latt seg identifisere med noen særlig grad av sannsynlighet, selv om det har vært gjort utallige forsøk. Særlig en eldre forskergenerasjon var opptatt av å knytte stammenavnene hos Tacitus til kjente landskaps- og inndelingsnavn fra en langt senere tid. Men like lite som på Kontinentet, synes det å være grunn til å forvente at den eldre romertidens stammer og etniske grupper i Skandinavia skal være de samme som folkevandringstidens – eller vikingtidens. Det forutsetter jo en politisk stabilitet og treghet som det neppe er realistisk å regne med i stammeområdet.

På litt tryggere grunn er vi med goteren Jordanes. Han forfattet i 551 verket De origine actibusque Getarum, oftest referert til som Getica, som var et sammendrag av Cassiodorus’ omkring 30 år eldre, men tapte goterhistorie. Kapittel 3 inneholder en skildring av ”den store øya Scandza”. I likhet med andre forfattere i antikken, mener Jordanes at Skandinavia er en øy. Etter å ha gitt noen opplysninger om ”øya”, regner han opp en rekke Nationes som holder til der. Først nevner han adogit, som bor et sted høyt mot nord der de har 40 døgn med dagslys omkring midtsommer og 40 døgns totalt mørke midt på vinteren. Adogit har vært satt i forbindelse med senere tiders håløyger. Deretter omtaler han screrefennae el. ”skridfinner”, trolig samer. Siden følger suehans, tolket som svear, om hvilke han opplyser at det fra dem kommer et pelsverk som er berømt for sin sorte farge, og som kommer til romerne ”gjennom utallige andre folkeslag”. Videre nevner han et antall Nationes som trolig har hørt hjemme i det nåværende Sverige, blant annet gauter. Han omtaler kort danene, men regner tydeligvis ikke de danske øyer til ”Scandza”. Jordanes regner så opp et antall stammer som er vanskeligere å identifisere, og utenfor disse – fortsetter han – bor Ostrogothae, Raumarici, Aeragnaricii, Finni misissimi.

Raumariciae ragnaricii tolkes av de fleste som innbyggerne i Raumaríki og Ránríki – men Hríngaríki har også vært foreslått. Betegnelsen ”rike” kan tyde på at vi her møter en noe annen politisk organisasjonsform enn i de tidligere eksemplene. Det har av enkelte vært påpekt at det er påfallende hvordan to på hverandre følgende navn, som på nordisk språk selvsagt har hatt samme endelse, har så forskjellig form i Jordanes’ tekst. Ettersom teksten ellers synes å gi en mer eller mindre fullstendig liste over stammenavn på norskekysten fra Telemark til og med dagens Hordaland, har enkelte forskere foreslått at det foreligger en feil i avskriften – vi har jo ikke Jordanes’ originalmanuskript, må vite! – og at tekstens ”raumariciae” faktisk inneholder to stammer: raumer og uiciae – vikverjer. Videre nevner Jordanes i tur og orden grannii, innbyggerne i dagens Grenland, og augandzi (egder). Deretter følger en mer vanskelig tolkbar passasje: eunixi, taetel, rugi – i dag ofte utlagt som eunix et ethelrugi og tolket som ”øyryger” eller ”holmryger” og ”Jær-ryger”. En alternativ tolkning er at taetael, rugi skal leses ”teler og ryger”. Det neste navnet, arochi, antas i alminnelighet å vise til hordene, altså innbyggerne i Hordaland, mens det som deretter og til sist følger, ranii, gjerne settes i sammenheng med ”raumi”, dvs. innbyggerne i Romsdal, men som også kan tenkes å betegne beboerne i Ranrike. Man har gjerne regnet med at det er den Rodulv som kom til østgoterkongen Theodoric i Ravenna, som har gitt opplysningene om stammene i det nåværende Norge. Hos Jordanes heter det nemlig:

”Videre er det i samme område grannii, augandzi, eunixi, taetel, rugi, arochi og ranii, som Roduulf var konge over for ikke så mange år siden. Men han foraktet sitt eget kongedømme og flyktet [og sluttet seg til] Theoderik, goternes konge, for der fant han det som han søkte” (Getica 24).

Om så Rodulv så har vært konge over raniiene eller over flere av stammene som ramses opp, er igjen omdiskutert. Historikere som Halvdan Koht og Andreas Holmsen gjorde seg til talsmenn for det siste synet, mens, Lotte Hedeager mener det første, og det er kanskje også det rimeligste. De antikke kildene som direkte berører forholdene i Skandinavia, er gjengitt i dansk oversettelse i Allan A. Lunds De etnografiske kilder til Nordens tidlige historie, som kom i 1993. Den boken inneholder også en fyldig innledningstekst som setter germanerforskningen i et historisk perspektiv.

En annen stamme eller stammesammenslutning i det nåværende Norge, trønderne, får vi først høre om i en senere kilde. Det angelsaksiske diktet Widsith, som kan gå så langt tilbake som til 600-årene, nevner throwendas. Men identifiseringen av throwendas med trøndere er ikke uproblematisk – og det er som vi har sett, heller ikke listen i Jordanes’ verk.

Bjørn Myhre har med utgangspunkt i gravmateriale fra yngre romertid og folkevandringstid rekonstruert et antall hypotetiske ”riker” på norskekysten fra Grenland til Sogn og Fjordane, og med eksplisitte referanser til Jordanes. Tankegangen har eldre aner – arkeologen Haakon Shetelig mante i sin tid frem et regulært folkevandringstidsrike på Sør- og Vestlandet, et ”norsk” motstykke til de germanske arkaiske statene i Europa. Andre har villet se en tilsvarende organisasjon bak ”rike”-navnene på Østlandet – Romerike, Ringerike og Ranrike. Denne diskusjonen finner dere mer om i Bergljot Solbergs Jernalderen i Norge.

Kronologien
Vi skal se nærmere på det arkeologiske materialet fra romertid og folkevandringstid i de neste forelesningene. I dag vil jeg bare gå kjapt gjennom kronologien, slik den benyttes innenfor jernalderarkeologien.

I slutten av 1800-årene delte den danske arkeologen Sophus Müller romertiden i en eldre og en yngre periode –eldre romertid fra Kr. f. til år 200 og yngre romertid fra 200 til 400 e. Kr. Senere forskere bygde videre på denne inndelingen, men graderte den ytterligere. I den første etterkrigstiden utarbeidet tyskeren H. J. Eggers sitt kronologiske system. Hos Eggers starter romersk jernalder med perioden B1, og omfatter periodene B1, B2, C1, C2 og C3, der B betegner eldre romertid og C yngre. Folkevandringstid betegnes D. Eggers’ system ble raskt tatt i bruk på Kontinentet og i Danmark, og i økende grad i Norge også. I 1980-årene raffinerte Ulla Lund Hansen kronologien ytterligere, slik at man nå taler om B1a og B1b, og C1a og C1b.

Folkevandringstiden, Eggers’ periode D, deles oftest i D1 og D2, men Siv Kristoffersen har nylig ment å kunne skille ut nok en underinndeling, slik at hun opererer med D1, D2a og D2b.

Overgangene mellom de ulike periodene er definert ved endringer i oldsaksmaterialet. Overgangen til yngre romertid er for eksempel definert ved forekomsten av fibler eller draktnåler med høy nåleholder, mens overgangen til folkevandringstid på samme vis er definert ved forekomsten av korsformede spenner.

De kronologiene som tar utgangspunkt i gjenstandsmaterialet i Skandinaviske gravfunn, er i utgangspunktet ”relative” kronologier – og det betyr kort fortalt at dateringen av de ulike periodene og underperiodene – for noen av dem taler vi om en varighet på 30-40 år – hviler på sammenligninger med kontinentale funn (dvs. funn som kan dateres til bestemte årstall eller perioder – dateres ”absolutt”, med andre ord). For romertidsmaterialet har funn av terra sigillata, romerske leirkar av en særskilt type, hatt avgjørende betydning. Det er påvist graver med terra sigillata i danske romertidsgraver, men ikke i norske. Delingen i D1 og D2 er basert på endringer i den germanske dyreornamentikken.

Den tradisjonelle, hevdvunne dateringen av hovedperiodene er som følger:

Eldre romertid (B): 0-200 e. Kr.

Yngre romertid (C): 200-400 e. Kr.

Folkevandringstid (D): 400-600 e. Kr.

Men etter hvert som kronologiene er blitt mer finmaskede, har også de absolutte årstallene endret seg noe. I dag regner man f. eks. med at overgangen mellom yngre romertid og folkevandringstid ligger omkring 375 e. Kr., mens slutten på folkevandringstiden legges i 500-årene, oftest omkring 540 e. Kr. Det finnes en grei diskusjon om romertids- og folkevandringstidskronologiene i Solbergs bok.

16 februar 2006

Sigurdsheller og Sigurdsgåva

Under fjellsida nær austbredda av Øyarvatn i Suleskarheia i Sirdal er det ein tolleg stor og tørr heller som frå gamalt heiter Sigurdsheller. Frå uminnelege tider har sulskardingane halde seg mellombels i helleren når dei hadde arbeid i heia, anten det nå var fiske i vatnet eller veiding i heia.

Det seiest vere gamalt reintrekk mellom helleren og vatnet. Då kunne veidarane liggje i eller ved heller og få inn gode skot, sjølv i gamle dagar då dei laut lita på bogen og pila.
Ei segn om korleis helleren fekk namnet sitt, har halde seg i dalen til våre dagar. Segna lyder slik:

”I mykje gamal tid var det ein fredlaus stormann som heldt seg i helleren ein sommar. Sidan fekk helleren namn etter han. Han heitte Sigurd og skulle høyre heime ein stad på Nordlandet og sagdest vere son av ein jarl. Han var ein ungdom, bar vene klede og åtte mange gilde våpen. Med honom var ein tenar, ein eldre mann med svært skjegg. Ein veit ikkje kva han heitte, men han og var godt kledd og var velvæpna.

I det tider var det ufred innanlands. Sigurd hadde mist mange av skyldfolket sitt og kjende seg nå fredlaus. Han sjølv heldt seg heltst i ro i og ved helleren og fiska mykje i vatnet. Men tenaren hans var ofte ute på speiding, både vest til Lyse og aust til Setesdal.

Sigurd og tenaren kom i den tida folket slo på stølane og reiste då det hausta. Ein veit ikkje kvar dei akta seg, men Fidjelandsmannen og son hans fylgde dei over fjellet så langt at dei såg bygd i Bykle.

Dei skildest som gode vener. Som venegåve gav Sigurd dei eit vent og sers godt bjønnespjut og sa det kunne høva slik at han kom att.

Segna seier ikkje meir om Sigurd, truleg kom han aldri meir på dei kantane av landet. Men spjutet fekk namnet Sigurdsgåva og fylgde folket på Fidjeland ei tid. Sidar kom det på ein eller annan måte over til Liland, og der fylgde det ættene – mann etter mann – og segna fylgde med spjutet.

Det fylgde lukke med spjutet. Det heitte at den som var våpenet alltid kom frå ei ote med livet. Det heitte og at mange bjørnar var drepne med det.”

Granskaren Ingvald Berner Eikeland heldt det for truleg at den Sigurd som segna forel om, er jarlesonen Sigurd Erlingsson, son til Erling Skakke. Sigurd jarlsson tok del i øyskjeggane sitt opprør mot kong Sverre noko før år 1200. I 1194 rømde han frå Stavanger og austover til Telemark.

Vi har prov for at Sigurd jarlsson var i Vinje i Telemark den 18. juni 1194. Då har han nemlig med eigen hand rista inn ei runekjevle på ein gamal kyrkjestolpe frå Vinje. Innskrifta lyder slik:
”Sigurd jarlsson riste desse runene laurdagen etter botolvsmesse, då han rømde hit og ikkje ville gå til forlik med Sverre, banemannen til faren og brørne hans”.

Dersom det er denne Sigurd som ein sommar heldt til i Sigurdsheller i Suleskarheia, så har segnene om han levt på folkemunne i Sirdal i meir enn 800 år.

12 februar 2006

Samer sør for Hardangervidda

Etter kulturminneloven er alle samiske kulturminner eldre enn 100 år automatisk fredet. I praksis er det kun i Nord-Norge og i det sør-samiske området i Trøndelag og øvre deler av Hedmark at lovbestemmelsen følges opp. Ansvaret for de samiske kulturminnene ligger til Sametinget, hvis myndighet strekker seg fra Finnmark i nord til Hedmark i sør. Hva da med sporene etter samisk virksomhet lenger sør? Fra og med midten av 1700-årene fantes det nemlig samer som drev tamreindrift også i fjellområdene i Sør-Norge.

I dag er det bare et fåtall flokker igjen i Oppland og Hedmark, men så sent som i 1962 fantes det 20.000 tamrein fordelt på 14 tamreinlag i fem fylker. Senest fra midten av 1700-årene av ble det kjøpt inn rein fra samiske besetninger - av og til fra Finnmark, men oftere fra sørsamiske eller svenske flokker. I en del tilfeller kom samer selv med rein. Setesdal, Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Hardanger, Voss, Sunnfjord, Valdres, Hallingdal, Fillefjell, Årdal, Norefjell, Rendalen og Nord-Gudbrandsdalen var områder der det ble drevet med tamrein.

Her skal bare nevnes noen eksempler på startfasen av tamreindriften på og i områdene rundt vidda. I 1783 kjøpte således en bonde i Ulvik i Hardanger en flokk på 100 rein fra sørsamer på Røros. I 1817 fikk "Pilt-Ola" Sangesand fra Lysefjorden i Forsand støtte fra Selskabet for Norges Vel til oppstart av tamreindrift i Bykle i Setesdal. Villreinstammen i Setesdal vesthei - Ryfylkeheiane går antagelig tilbake til siste istid, men det er først i kilder fra 1600- og 1700-årene at villreinen omtales. I 1743 ble det observert en flokk på 200-300 dyr ved Kvinen i Sirdal, ifølge fogden Andreas Tostrup. Amtmann de Fine i Stavanger skriver på samme tid at det ”paa de store Fielde og vilde Heeder i Dahlerne og Ryefølche Fogderie findes Rinsdyr, Som føder deres Kalve ved Sophiæ dags tiider, af hvilke Rins-dyr nogle aarlig bliver Skudte, men een stor deel øde legges af Ulve”.

Pilt-Ola var født i Sandnes i 1779. Han slo seg opp som forretningsmann i Stavanger og var en stund byens største skattyter. I militæret ble han skadet i foten og fikk kallenavnet sitt fordi han "kom piltende". Historiene om ham er mange. En gang, vel omkring 1820, ville han gå til Amerika. Han gikk gjennom Russland, men da han kom til Beringstredet, ombestemte han seg og snudde. Andre sier at han ikke kunne få båtskyss over stredet.

Det fantes allerede et nedlagt tamreinlag ved Lysefjorden. Med utgangspunkt i dette ville Ola ta opp denne virksomheten igjen. Han tok opp lån og gikk nordover til Finnmark for å kjøpe rein. Da han kom til Kristiansand tidlig på året i 1819, hadde han med seg en gruppe samer og 150 reinsdyr. Jøren Fidjeland fra Sirdal fikk sammen med samene i oppgave å drive flokken videre til heiene ved Kvinen i Sirdal. Pilt-Ola selv satte kursen nordover igjen – han hadde fått barn med en samisk kvinne.

Forsøket gikk ikke godt. Det er ikke lett å holde tamrein i et villreinområde. Samene som gjette tamreinflokkene, sa gjerne at villreinen var den verste tyven, forstått på den måten at de tamme dyrene ofte så sitt snitt til å følge med sine ville frender. Jøren Fidjeland solgte en del av flokken til Skottland, med en samefamilie som påpassere. Flokken døde ut, og dagens skotske reinstamme skriver seg tilbake til 1952, da en same fra Sverige dro over med en flokk (noen år senere kom det også en mindre flokk fra Sør-Norge).

Pilt-Ola kom senere med en ny reinflokk, denne gangen fra Rørosvidda. En del av denne flokken ble ført til Danmark (Peder Claussøn Friis forteller i sin Norgesbeskrivelse fra 1613 om et tidligere forsøk på å innføre rein til Danmark). I et tredje forsøk dro Ola til Finnmark igjen. Nå hadde han med seg 300 dyr og en samisk gjeter. Heller ikke denne gangen lyktes det.

På tross av tilbakeslagene, fantes det nærmere 3.ooo tamrein i områdene rundt Hardangervidda i 1845. Det var lokale bønder som eide flokkene. I årene frem mot 1900 ble det etablert en rekke reinselskaper - med navn som Voss Rensdyraktieselskab, Eidfjord Renkompani og Opdals Renkompani. For Øye Reinselskap i Valdres gjette Isak og Morten Kant fra Røros. Opdals Renkompani i Øvre Numedal leide inn Nils O. Kant som gjeter, og han hadde også sin egen rein i flokken på mellom 250 og 300 dyr. I 1886 kom samer fra Hattfjelldal med reinsdyrflokkene sin til den sørvestre delen av Hardangervidda og til Øvre Setesdal. Familiene etablerte seg i fjellområdene her, helt sør til Valle og Hylestad. Jacob og Kristine Jomafjell kom som første samiske familie til Tinn i Telemark på 1890-tallet. Torjus Pytten (f. 1912) fortalte at hans bestefar og andre setesdøler var inne på fjellet og kjøpte dyr av samefamilier i Setesdal.

Etter hvert som det var blitt tamreindrift mange steder rundt vidda, fantes det en del sørsamer i området. De fleste var fra Bindalen, Majavatn og Namdalen, men noen kom også fra svensk side. Når Jomafjell, Joma, Nursfjell, Zarissen og andre møttes, snakket de sørsamisk seg i mellom.

Den samiske tamreindriften i Sør-Norge strandet som en følge av en lov vedtatt i 1897. Etter "Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele" ble det straffbart å beite med rein utenfor de tradisjonelle reinbeitedistriktene med mindre det forelå "særlig Tilladelse eller Hjemmel fra Grundens Eier eller Bruger". Siden samene ikke var grunneiere i de sørligste områdene, ble det i praksis slutt på den sørsamiske tamreindriften utenfor Trøndelag og deler av Hedmark.

Samer som hadde opparbeidet seg store reinflokker, måtte selge skinnene til kjøpers pris, før de reiste nordover igjen. Noen ble igjen og tok jobb hos bøndenes reinkompanier. I Setesdal ble tamreindriften lagt ned for godt i 1978, mens den i Årdal varte ved enda noe år.

Såvidt meg bekjent, finnes det ingen samlet oversikt over de materielle levningene etter den samiske aktiviteten i de sørligste områdene som ble benyttet av sør-samer frem til 1897.


06 februar 2006

Olavsundet og Olav den hellige

Det trange Olavsundet utgjør en karakteristisk del av den verneverdige uthavnen Ny-Hellesund i Søgne i Vest-Agder. Olavsundet tjener som det ene av to innløp til den ypperlige havnen mellom Helgøya og Kapelløya – en havn som sagakildene forteller ble besøkt av kongelige flåter både i 1197 og 1207. Etter en middelaldersk tradisjon skal sundet være oppstått på helgenkongen Olav Haraldssons bud.

Det er mangt som hinter om Olavskulten i Ny-Hellesund. Foruten Olavsundet og navnet Ny-Hellesund – sagaens Hellesund/”det hellige sundet”, finnes her sporene etter et kapell som etter tradisjonen var viet til Olav, en Olavskilde og de to mektige sjømerkene Hellevarene eller St. Olavs varder. Peder Claussøn Friis nevner omkring 1600 at Hellevarene skal være bygd av Olav Haraldsson.

Sagnet om Olavsundets opprinnelse har middelalderske røtter. Den såkalte Ribe-legenden fra omkring 1460 forteller blant annet følgende om en kappseilas til Trondheim mellom brødrene Olav og Harald (Hardråde):

”Da de hadde seilt en stund, så han et stort land tegne seg. Styrmannen var redd dette var farlig. Olav befalte da styrmannen at han styrte skipet rett mot dette landet og øy og ikke være redd for noe. Styrmannen sa, at hvis jeg gjør dette, kommer vi alle til å omkomme og jeg blir skyldig. Olav sa, bare gjør som jeg sier. Han lød kongens påbud og styrte rett mot landet. Og plutselig delte landet seg og det var åpent vann og som kalles av alle helt ned til vår tid ”Det Hyllets Sundt”. Åpent vann etterlot de bak seg” (gjengitt etter Jan G. Langfeldt: Legendene om Hellig Olav og Olavsundet).

En legende i plattysk språkdrakt, utgitt i Lübeck i 1492, forteller mer eller mindre samme historie. Der er den mirakuløse hendelsen stedfestet til ”det store berg som kalles Sundet og som ligger mellom Norge og Danmark”. Før seilasen har Olav gått til messe, mens Harald seilte rett av gårde. Helgenkongen kommer selvsagt først av de to til Trondheim. Legendene på latin og plattysk og St. Olavs seilas hadde en sakral funksjon i middelalderkirken, der de hørte til klostrenes og gildenes religiøse virksomhet. Legendene ble lest ved de mange Olavsalterne som var innstiftet i kirker og kapeller i landene ved Nordsjøen og Østersjøen. Som i beretningen om St. Olavs seilas, handler de om det kristne herskeridealet – om at kongen skal være from, vis og rettferdig.

I en dansk folkevise gjengis historien på denne måten:
"Hvem av oss best seile kan
han skal være konge i Norges land,
St. Olav klapper Oksen på lende
Du måtte enda bedre fram renne
Så seilte de over de skånske knolle
Til stein ble de sorte trolle
St. Olav trodde så vel at Vårherre
Derfor kom han tre dager føre
Harald ble i hodet så vred
Han skapte seg til en orm så led
St. Olav han var en gudfryktig mann
For han ble konge i Norges land".
(gjengitt etter Jostein Andreassen: Olavsundets symbolikk).

Sagnene om kappseilingen er bare en del av en sagnkrets om Olav og Harald. Ribelegenden forteller om fødselen deres, om at Olav gjør fiendene sine til stein og at han blir drept av broren sin. Det uhistoriske motivet at Harald (som bare var 15 år gammel da Olav falt på Stiklestad) traktet broren etter livet, finner vi alt hos Claudius Clavius i begynnelsen av 1400-årene.

De eldste Olavslegendene ble nedskrevet så tidlig som i 1100-årene. Fra et tidlig tidspunkt av fantes det dessuten varianter av legendene. Ribe-teksten er den eldste bevarte oppskriften av legenden om kappseilasen mellom Olav og Harald Hardråde, som finnes i flere versjoner. Men motivet er utvilsomt betraktelig eldre enn fra 1460. Kalkmalerier tilbake til 1300-årene viser nemlig motivet med brødrenes seilas. Det dreier seg for eksempel om malerier i Højby (1380) og Skamstrup (1350-1375) kirker på Sjælland.

Både ”Sundet” og ”Hyllets Sund” viser etter all sannsynlighet til (Ny-)Hellesund. Det må således ha vært en sterk tradisjon i senmiddelalderen for at det var nettopp her den sentrale hendelsen i kappseilasen hadde utspilt seg.

Det finnes da også lokal tradisjon knyttet til kappseilasen. Storaker og Fuglestvedt skriver kort at "St. Olafssundet ved Ny-Hellesund fremkom, da St. Olaf engang med sit Skib gjorde en tur til Trondheim over Dovrefjeldet." I en mer utførlig oppskrift fra Søgne, heter det om kampen mellom trollene og helgenkongen i Ny-Hellesund:

"Du Olav med ditt røde skjegg
du river ned vår kjellervegg!
Til straff derfor du vite må
Ditt ansikt skal i fjellet stå!"

Hvortil Olav svarte:
"Ditt utskudd!
Bli til stein!"

Trollkjerringa ble til stein i form av undervannskjæret Trollkjerringa, som hindret Harald fra å følge etter ham, og som fremdeles er et hinder for båttrafikken gjennom Olavsundet.

Men sagnet om kappseilasen, om berget som deler seg og om trollene som blir til stein er også stedfestet en rekke andre steder enn Ny-Hellesund. Om et sted i Kinsarvik i Hardanger fortelles lignende historier som om Olavsundet, og sagnet om seilasen er likeledes knyttet til Mälaren og Agnafit, nåværende Slussen i Stockholm. Både om Søgneelva og om Mandalselva i Vest-Agder fortelles det at elveleiet er spor etter helgenkongens skip. De krokete elveløpene kommer av at han ikke hadde like god vind på hele turen, men av og til måtte baute seg frem.

Til den viktige havnen Selør vest for Lindesnes er det også knyttet mye Olavstradisjon, og her finnes både Olavskapell og Olavskilde – men, så vidt meg bekjent, ingen tradisjon om kappseilasen. En del tradisjon knyttet til helgenkongen finnes likeledes i uthavnen Randesund ved Kristiansand (sagaomtale: 1206 og 1256). Likevel er det verdt å merke seg at det i tre av Sørlandets viktigste ”sagahavner” finnes vesentlig Olavstradisjon bevart. Denne maritime tradisjonen er heller ikke begrenset til den sørnorske kyststripen.

Et sagn som nærmest er identisk med det som fortelles om Olavsundet, er nemlig knyttet til Kyrkesundet ved Tjörn i Bohuslän. Interessant er det at Kyrkesundet dessuten kan oppvise flere av de samme materielle spor etter Olavskulten som Ny-Hellesund. Her finnes ikke bare en Olavskilde og en tidligere Olavskirke (Klövedals, første gang nevnt 1388). På toppen av berget ligger Bohusläns kanskje mest kjente sjømerke, St Olovs valar (varder)!

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...