Gå til hovedinnhold

Samer sør for Hardangervidda

Etter kulturminneloven er alle samiske kulturminner eldre enn 100 år automatisk fredet. I praksis er det kun i Nord-Norge og i det sør-samiske området i Trøndelag og øvre deler av Hedmark at lovbestemmelsen følges opp. Ansvaret for de samiske kulturminnene ligger til Sametinget, hvis myndighet strekker seg fra Finnmark i nord til Hedmark i sør. Hva da med sporene etter samisk virksomhet lenger sør? Fra og med midten av 1700-årene fantes det nemlig samer som drev tamreindrift også i fjellområdene i Sør-Norge.

I dag er det bare et fåtall flokker igjen i Oppland og Hedmark, men så sent som i 1962 fantes det 20.000 tamrein fordelt på 14 tamreinlag i fem fylker. Senest fra midten av 1700-årene av ble det kjøpt inn rein fra samiske besetninger - av og til fra Finnmark, men oftere fra sørsamiske eller svenske flokker. I en del tilfeller kom samer selv med rein. Setesdal, Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Hardanger, Voss, Sunnfjord, Valdres, Hallingdal, Fillefjell, Årdal, Norefjell, Rendalen og Nord-Gudbrandsdalen var områder der det ble drevet med tamrein.

Her skal bare nevnes noen eksempler på startfasen av tamreindriften på og i områdene rundt vidda. I 1783 kjøpte således en bonde i Ulvik i Hardanger en flokk på 100 rein fra sørsamer på Røros. I 1817 fikk "Pilt-Ola" Sangesand fra Lysefjorden i Forsand støtte fra Selskabet for Norges Vel til oppstart av tamreindrift i Bykle i Setesdal. Villreinstammen i Setesdal vesthei - Ryfylkeheiane går antagelig tilbake til siste istid, men det er først i kilder fra 1600- og 1700-årene at villreinen omtales. I 1743 ble det observert en flokk på 200-300 dyr ved Kvinen i Sirdal, ifølge fogden Andreas Tostrup. Amtmann de Fine i Stavanger skriver på samme tid at det ”paa de store Fielde og vilde Heeder i Dahlerne og Ryefølche Fogderie findes Rinsdyr, Som føder deres Kalve ved Sophiæ dags tiider, af hvilke Rins-dyr nogle aarlig bliver Skudte, men een stor deel øde legges af Ulve”.

Pilt-Ola var født i Sandnes i 1779. Han slo seg opp som forretningsmann i Stavanger og var en stund byens største skattyter. I militæret ble han skadet i foten og fikk kallenavnet sitt fordi han "kom piltende". Historiene om ham er mange. En gang, vel omkring 1820, ville han gå til Amerika. Han gikk gjennom Russland, men da han kom til Beringstredet, ombestemte han seg og snudde. Andre sier at han ikke kunne få båtskyss over stredet.

Det fantes allerede et nedlagt tamreinlag ved Lysefjorden. Med utgangspunkt i dette ville Ola ta opp denne virksomheten igjen. Han tok opp lån og gikk nordover til Finnmark for å kjøpe rein. Da han kom til Kristiansand tidlig på året i 1819, hadde han med seg en gruppe samer og 150 reinsdyr. Jøren Fidjeland fra Sirdal fikk sammen med samene i oppgave å drive flokken videre til heiene ved Kvinen i Sirdal. Pilt-Ola selv satte kursen nordover igjen – han hadde fått barn med en samisk kvinne.

Forsøket gikk ikke godt. Det er ikke lett å holde tamrein i et villreinområde. Samene som gjette tamreinflokkene, sa gjerne at villreinen var den verste tyven, forstått på den måten at de tamme dyrene ofte så sitt snitt til å følge med sine ville frender. Jøren Fidjeland solgte en del av flokken til Skottland, med en samefamilie som påpassere. Flokken døde ut, og dagens skotske reinstamme skriver seg tilbake til 1952, da en same fra Sverige dro over med en flokk (noen år senere kom det også en mindre flokk fra Sør-Norge).

Pilt-Ola kom senere med en ny reinflokk, denne gangen fra Rørosvidda. En del av denne flokken ble ført til Danmark (Peder Claussøn Friis forteller i sin Norgesbeskrivelse fra 1613 om et tidligere forsøk på å innføre rein til Danmark). I et tredje forsøk dro Ola til Finnmark igjen. Nå hadde han med seg 300 dyr og en samisk gjeter. Heller ikke denne gangen lyktes det.

På tross av tilbakeslagene, fantes det nærmere 3.ooo tamrein i områdene rundt Hardangervidda i 1845. Det var lokale bønder som eide flokkene. I årene frem mot 1900 ble det etablert en rekke reinselskaper - med navn som Voss Rensdyraktieselskab, Eidfjord Renkompani og Opdals Renkompani. For Øye Reinselskap i Valdres gjette Isak og Morten Kant fra Røros. Opdals Renkompani i Øvre Numedal leide inn Nils O. Kant som gjeter, og han hadde også sin egen rein i flokken på mellom 250 og 300 dyr. I 1886 kom samer fra Hattfjelldal med reinsdyrflokkene sin til den sørvestre delen av Hardangervidda og til Øvre Setesdal. Familiene etablerte seg i fjellområdene her, helt sør til Valle og Hylestad. Jacob og Kristine Jomafjell kom som første samiske familie til Tinn i Telemark på 1890-tallet. Torjus Pytten (f. 1912) fortalte at hans bestefar og andre setesdøler var inne på fjellet og kjøpte dyr av samefamilier i Setesdal.

Etter hvert som det var blitt tamreindrift mange steder rundt vidda, fantes det en del sørsamer i området. De fleste var fra Bindalen, Majavatn og Namdalen, men noen kom også fra svensk side. Når Jomafjell, Joma, Nursfjell, Zarissen og andre møttes, snakket de sørsamisk seg i mellom.

Den samiske tamreindriften i Sør-Norge strandet som en følge av en lov vedtatt i 1897. Etter "Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele" ble det straffbart å beite med rein utenfor de tradisjonelle reinbeitedistriktene med mindre det forelå "særlig Tilladelse eller Hjemmel fra Grundens Eier eller Bruger". Siden samene ikke var grunneiere i de sørligste områdene, ble det i praksis slutt på den sørsamiske tamreindriften utenfor Trøndelag og deler av Hedmark.

Samer som hadde opparbeidet seg store reinflokker, måtte selge skinnene til kjøpers pris, før de reiste nordover igjen. Noen ble igjen og tok jobb hos bøndenes reinkompanier. I Setesdal ble tamreindriften lagt ned for godt i 1978, mens den i Årdal varte ved enda noe år.

Såvidt meg bekjent, finnes det ingen samlet oversikt over de materielle levningene etter den samiske aktiviteten i de sørligste områdene som ble benyttet av sør-samer frem til 1897.


Kommentarer

Anonym sa…
Bures !
Sitat: "Når Jomafjell, Joma, Nursfjell, Zarissen og andre møttes, snakket de sørsamisk seg i mellom - dels for at ikke bøndene skulle forstå dem, og dels fordi det ikke fantes norske ord for alt det som gjaldt reinen."
Spørsmål:
Samer snakker ikke samisk seg i mellom for att andre ikke skal førstå dem. Samer snakker samisk seg imellom av samme orsaker som norsktalende snakker norsk seg i mellom: det er deres eget språk !
Det er selvsagt helt riktig. Skal rette opp den formuleringen.

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…