Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2009

"Samfunnstjeneste" i romjulen

Jeg er en ivrig tilhenger av Wikipedia og andre wiki. Derfor har jeg benyttet romjulen til å gi noen bidrag til den norskspråklige delen av prosjektet. Så dersom noen av leserne vil vite mer om folkloristen og etnologen Lily Weiser-Aall, den eksentriske antikvaren Martin Friedrich Arendt, Constantius Flood, den topografiske forfatteren Jens Edvard Kraft eller den ikke spesielt kjente, men interessante 1700-tallsforfatteren Andreas Eckstorm fra Lyngdal, er det bare å følge lenkene videre.

Har man interesser i den retningen, tør jeg foreslå et besøk hos den norske seksjonen av Marxists Internet Archive, der jeg i foregående anfall av lede blant annet har oversatt en hel del tekster av Rosa Luxemburg til norsk.

Heldigvis er feriedagene snart over!

Med ryggen til fjellet

Eik har ikke hatt den samme betydningen som furu som bygningsmateriale her i landet. Men i en del kystnære bygder i de sørlige deler av landet har eik spilt en større rolle enn ellers, også til husbygging, for ikke å snakke om treslagets sterke posisjon innenfor tradisjonell båtbygging. Legg til den omfattende eksporten av trelast, lenge først og fremst eik, fra Agderfylkene, og ”Skagerrak-Norges” krav på å tilhøre den sørskandinaviske eikebrukende tradisjonen burde være belagt godt nok. Samtidig er det naturlig nok furu som så langt har vært prioritert når det gjelder dendrokronologi i Norge. Derfor er det at Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark nå samarbeider om å bygge opp en dendrokronologisk grunnkurve for norsk eik. Området fra Skagerrak og opp til fjellet utgjør en del av nordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik. Materialet til grunnkurven må derfor søkes på Sørlandskysten, samt i landene omkring Nordsjøen. Derav prosjektnavnet: ”Med ryggen til f…

Tribune Tower

En bit av Nidarosdomen, murt inn i en skyskraper i Chicago? Og det samme med del er av Den kinesiske mur og Kheopspyramiden? Ja, faktisk, og det stopper ikke der. Bygningen er Tribune Tower, hovedkvarter for storavisen Chicago Tribune, og året er 1922, men den fascinerende historien begynner noen år tidligere, nemlig i ruinene av den belgiske byen Ypres henimot slutten av 1. verdenskrig.

Robert McCormick (1880-1955), bedre kjent som Colonel McCormick, var krigskorrespondent for Tribune og besøkte så vel Østfronten som Vestfronten. I likhet med mange andre amerikanere som besøkte krigsskueplassene i Europa, samlet han også suvenirer, i hans tilfelle stein. Og ikke hvilke stein som helst, men deler av mer eller mindre berømte monumenter som hadde havnet i skuddlinjen. Med seg hjem til Chicago hadde han derfor med seg biter av rådhuset i Arras og katedralen i Ypres, som begge var blitt sønderskutt etter å ha ligget ved frontlinjen gjennom hele krigen.

Etter krigen var det mange amerikaner…

Karmøy og Oseberg

Hvor gamle er skipsgravene på Karmøy? Nye årringsundersøkelser av tømmer fra skipsgravene i Storhaug og Grønhaug viser at vi i begge tilfeller har å gjøre med begravelser fra den siste fjerdeparten av 700-årene. Det kan dessuten belegges en forbindelse mellom skipsgravmiljøet på Karmøy og Osebergskipet, slik vi redegjør for her.

Av Niels Bonde & F.-A. Stylegar

Bakteppet for de nye undersøkelsene og resultatene er de dendrokronologiske analysene som ble utført på skipsgravene fra Tune i Østfold og Gokstad og Oseberg i Vestfold i begynnelsen av 1990-årene. Derfor vil vi innledningsvis gi en skisse av metode og resultater fra disse analysene, samt trekke frem et sentralt spørsmål som forble ubesvart.

Den gang ble arbeidet utført som et samarbeid mellom daværende Universitetets Oldsaksamling og Nationalmuseet. Undersøkelsene skulle omfatte to faser. Først ville vi undersøke treprøver fra gravkamrene. Falt dette gunstig ut, ville vi ta prøver av selve skipene. Alle de tre skipene bygd av …

"A rose by any other name..." - om navn og oppkalling i sagatid

Oppkalling er en skikk med lange tradisjoner, enda om hvordan man oppkaller og hvem man kaller opp etter har variert en del gjennom tidene. Går vi til de norrøne sagaene, oppdager vi raskt at det å kalle opp et barn handler om noe mer enn at barnet nå en gang skal ha et navn.Det er vel ikke undersøkt systematisk, men med utgangspunkt i dypdykk i egen slekt er det mitt inntrykk at man i det som meget upresist kan kalles ”det gamle bondesamfunnet”, hadde mer eller mindre klare regler for oppkalling. Det vanligste ser ut til å ha vært at førstefødte sønn skulle oppkalles etter farfaren, og sønn nummer to etter morfaren – hvis ikke da morfaren var død, men ikke farfaren; da ble den eldste sønnen i stedet oppkalt etter den døde bestefaren. Dersom faren var død før sønnen ble født, hendte det at man kalte barnet opp etter faren. Og så tilsvarende for piker: den eldste etter farmor og den nesteldste etter mormor osv.Slik ser det ut til å ha vært på 1700-tallet, men hva med i eldre tid?Den is…

Nyfunnet reisealter fra tidlig middelalder

For et par dager siden var jeg innom en venn av meg i Mandal. Han ville vise meg noen gjenstander han hadde liggende i kjelleren. Det viste seg å være en bøttefull med steinsaker av forskjellig slag, men det som først og fremst fenget min interesse, var et lite stykke grønn bergart nederst i bøtten. Jeg visste at jeg hadde sett noe som lignet tidligere, og det demret for meg at vi stod overfor noe helt utenom det vanlige. Og, ganske riktig: Det vesle steinstykket har hørt til et reisealter fra tidlig middelalder, og stykket fra bøtten gjør at vi nå kjenner en håndfull av disse gjenstandene fra arkeologiske kontekster i Norge.

Heldigvis kjenner vi funnstedet, sånn omtrentlig. Funnene i bøtten ble plukket opp over mange år av lokalhistorikeren Haakon Skjævesland (1892-1967). Gjenstandene er funnet på gården hans på Skjævesland i Øyslebø i nåværende Marnardal kommune.

Ellers i bøtten ligger en mengde bryner og brynefragmenter fra forskjellig tid, et par fragmentariske spinnehjul, en del bo…

Runesteinen på Julianehøj

Hvordan hadde det seg at en forhistorisk runestein fra Skienskanten i 1780-årene kom til å få en sentral plass i den danske statsmaktens strev for å gi den dansk-norsk-holsteinske helstaten en felles historie og et nytt, felles visuelt språk? Dette er historien om runesteinen som ble funnet på gården Stenstad i Nome, og som kort tid etter ble flyttet til det kongelige slottet Jægerspris på Sjælland. Først litt om bakgrunnen.Selve runesteinsfunnet ble gjort i en gravhaug på Stenstad sommeren 1781. Runesteinen ble funnet i en stor gravhaug på gården, som ligger på vestsiden av Norsjø. I den samme gravhaugen støtte utgraverne, som var lokale folk, på et gravkammer med en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid, 400-tallet e. Kr. Funnet ble ansatt for såpass oppsiktsvekkende at den lokale fogden kontaktet myndighetene i København. Dermed endte gravfunnet opp i kongens kunstkammer, for siden å bli overført til den institusjonen som vi i dag kjenner som Nationalmuseet.Der kan funnet …

”Hellige hvite steiner” – panis, penis eller sieidi?

Vi kaller dem ”hellige hvite steiner” eller fallossteiner, men i mange tilfeller er det ikke lett å se likheten med en fallos. I Sverige går steiner som oppviser flere likheter med fallossteinene, under betegnelsen ”gravklot”, og der tenker flere seg at disse steinene er symbolske fremstillinger av brød eller brødkurver. Den faglige diskusjonen i Norge og Sverige har i stor grad forholdt seg til hver sin idealtype, mens alle formene som befinner seg imellom disse, gjerne er blitt sett i lys av den ene eller andre av dem, avhengig av om forfatteren befinner seg innenfor den svenske eller den norske diskursen. Etter min oppfatning bør fallossteinene analyseres langs tre akser: 1. Som innslag i en norsk-svensk kulturminnetype som også omfatter gravklotene i Sverige. 2. I lys av folkloristiske kilder fra senere tid. 3. I forhold til mulige paralleller i samisk rituell praksis, slik den er dokumentert i kilder fra 1600- og 1700-årene.

Steinene har vært en del av fagdiskusjonen i det minste …