'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

10 november 2009

”Hellige hvite steiner” – panis, penis eller sieidi?

Vi kaller dem ”hellige hvite steiner” eller fallossteiner, men i mange tilfeller er det ikke lett å se likheten med en fallos. I Sverige går steiner som oppviser flere likheter med fallossteinene, under betegnelsen ”gravklot”, og der tenker flere seg at disse steinene er symbolske fremstillinger av brød eller brødkurver. Den faglige diskusjonen i Norge og Sverige har i stor grad forholdt seg til hver sin idealtype, mens alle formene som befinner seg imellom disse, gjerne er blitt sett i lys av den ene eller andre av dem, avhengig av om forfatteren befinner seg innenfor den svenske eller den norske diskursen. Etter min oppfatning bør fallossteinene analyseres langs tre akser: 1. Som innslag i en norsk-svensk kulturminnetype som også omfatter gravklotene i Sverige. 2. I lys av folkloristiske kilder fra senere tid. 3. I forhold til mulige paralleller i samisk rituell praksis, slik den er dokumentert i kilder fra 1600- og 1700-årene.

Steinene har vært en del av fagdiskusjonen i det minste siden 1820-årene. For Sveriges del avbilder og diskuterer Liljegren & Brunius et funn fra Bjursta kungsgård i Västmanland, idet de viser til et lignende funn fra Johannisberg i samme len. Steinen fra Bjursta var av hvit bergart, ”rund med ett kors tvärt öfver” og funnet i en gravhaug ”jemte aska, ben och stycken af urnor” mer om steinene i Västmanland her). Forfatterne la også frem et funn fra Norge, nærmere bestemt det nå tapte funnet fra Jøren i Sparbu. I 1842 presenterte Koren Christie tre andre funn fra Norge, samtlige av dem innkommet til Bergen museum.

I denne tidlige perioden, ja faktisk helt frem til begynnelsen av 1900-årene, trakk man gjerne paralleller mellom svenske og norske funn. Men i løpet av forrige århundre ble det vanlig å diskutere funnene fra Sverige og funnene fra Norge hver for seg. Terminologien er også forskjellig i dag. I Sverige brukes begrepet gravklot/klotsten/stenklot, en språkbruk som iallfall går tilbake til Hermelins artikkel i Fornminnesföreningens tidsskrift i 1875, men som trolig har røtter i Esaias Tegnérs dikt, Kronbruden (1841), der han blant annet besynger ”Inges hög med sitt stenklot”, med referanse til den såkalte Inglinge hög i Ingelstad i Småland, ved hvis fot det den gangen lå en dekorert, nærmest rund ”kule” av hvit bergart.

Riksantikvarieämbetet i Sverige benytter denne definisjonen av gravklot:

”Avsiktligt formad eller utvald naturformad sten som varit centralt placerad på förhistorisk grav. Avser endast ensamt liggande klot, dvs. flyttat, och inte ett gravklot som utgör konstruktionsdetalj i en grav. Gravklot har runt eller ovalt tvärsnitt. Det förekommer att gravklot har ornamentik och skålgropar.”

De svenske gravklotene forekommer først og fremst på Gotland og i Mälarlandskapene, men finnes også lenger nord. Dessuten finner vi dem på Åland og i Österbotten i Finland.

Penis
At de norske steinene vanligvis betegnes som fallossteiner eller ”hellige hvite steiner”, skyldes i første rekke Trondheimsarkeologen Th. Petersens arbeider. I den nomenklaturen som benyttes i den nasjonale kulturminnebasen, Askeladden, er fallosstein definert på følgende måte:

”Lys marmorstein uthugget for å symbolisere mannlig fruktbarhetsevne. Form og størrelse varierer, men hovedtrekkene er et avrundet hode over en søyleformet sokkel, uthugget i ett stykke. Noen steiner har ornamenter rundt sokkelen, og ofte er de utstyrt med en tverrgående linje over hodet. Høyden kan variere fra 20 - 100 cm, bredden 10 - 50 cm.”

Lenge var fallossteinenes utbredelse i Norge begrenset til vestlandsfylkene fra Rogaland til Møre og Romsdal, Trøndelag og Nord-Norge. Etter hvert har det imidlertid kommet for dagen steiner også lenger østpå – i Agderfylkene, Telemark, Vestfold, Hedmark og Østfold. Antallet registrerte eksemplarer øker stadig – Solberg oppgir 56 stykker og Myhre. Jeg har kjennskap til nærmere 90 eksemplarer.

Det ligger et solid monn av kulturhistorisk tolkning i så vel den norske som den svenske definisjonen, og begge står i fare for å fungere ekskluderende dersom man holder seg strengt til ordlyden. Den svenske definisjonen knytter monumentene utelukkende til gravkontekst; den forutsetter rundt eller rundaktig tverrsnitt og ekskluderer tilsynelatende steiner med typisk fallosform. Derimot gir den en åpning for at steinene kan være naturlig tildannet, og ikke nødvendigvis hogd. Det siste skiller den fra Askeladden-definisjonen, som ellers fremstår som nokså åpen, dersom man bortser fra kravet om at materialet skal være lys marmorstein og den forklarende formuleringen innledningsvis om at steinene ”symboliserer mannlig fruktbarhetsevne”. Trolig fordi den svenske definisjonen inkluderer naturlig formede rullesteiner som av og til opptrer i gravsammenheng, og som kan være av varierende bergarter, presiserer den ikke at steinen skal være lys eller hvit, selv om flertallet av de dekorerte steinene fra Sverige faktisk er av lys eller hvit bergart. I realiteten er det et meget begrenset antall ”arketyper” i henholdsvis Norge og Sverige som har vært styrende for de respektive definisjonene. I Norge dreier det seg hvite, nokså høyreiste fallosformede steiner som den fra Glein i Dønna, og i Sverige om dekorerte, ”klot”-formede steiner, representert ved eksemplarene fra Inglinge og Uppsala by.

Westerholm diskuterer derfor med svensk utgangspunkt de to kuleformede runesteinene fra Torsnes i Østfold som varianter av gravklot-typen, mens de samme steinene så vidt meg bekjent aldri har vært nevnt i den arkeologiske diskursen om ”hellige hvite steiner” i Norge. Når samme forfatter skal beskrive en stein fra Hammarby i Uppland, er det imidlertid tydelig at definisjonen blir en hemsko. Westerholm skriver om steinen, som er av lys granitt og 0,9 m høy, at den ”klotformade del ej (er) fullt klotformad”, og at steinen dessuten har et ”fyrsidig fotparti”. Som bildet viser, er det faktisk tale om en stein som står meget nær de ”klassiske” fallossteinene fra norsk område. Hammarbysteinen står heller ikke alene i så måte. Steiner av en form som ligger atskillig nærmere fallossteinene enn gravklotene, er blant annet funnet ved husgrupp III på Helgö i Uppland, på gravfeltet RÄE 150 på Ekerö i Uppland og i grav A16 fra Lästringe i Södermanland.

Omvendt tror jeg det er nokså mange steiner rundt i Norge som ligger nærmere de svenske ”arketypene” enn de norske, og som derfor ikke er blitt omfattet av fagdiskusjonen om slike steiner i Norge. De to steinene fra Torsnes er gode eksempler, men det finnes atskillig flere. Her skal jeg bare nevne noen. Således nevner Gerhard Schøning fra sitt besøk i Gudbrandsdalen i 1775 at det på toppen av Gudbrandshaugen på Hundorp ”staaer en lav Steen, rundaktig ovenpaa, der muelig er bleven brugt, til en Offer-Steen”. Det er mulig at det dreier seg om en rundaktig stein av lys kvartsitt som i dag befinner seg et annet sted på fornminnefeltet på Hundorp. Fra Vest-Agder kjenner jeg flere steiner som ut fra form og funnkontekst bør betraktes som tilhørende samme gruppe. Enkelte steder er lignende steiner oppfattet som løftesteiner, dvs. kuleformede steiner som unggutter i historisk tid forsøkte å løfte fra bakken som en manndomsprøve. Andre steiner ligger nærmere de fallosformede steinene, men skiller seg fra disse f. eks. ved at de ikke er av lys eller hvitaktig bergart. Et godt eksempel har vi i en stein som tidligere stod på Skedsmo kirkegård i Akershus. Det kan også være grunn til å vurdere enkelte gamle funn i museumsmagasinene i lys av denne fornminnetypen. Jeg tenker f. eks. på det kasserte funnet C1004 fra Borre prestegård i Vestfold, som er innført i Oldsaksamlingens hovedkatalog som en ankerstein, men som ut fra katalogbeskrivelsen kanskje kan ha vært en ”klot” (gjenstanden skildres som ”meget svær og uforenlig, af en meget uregelmæssig Kugleform med en dyb og bred Indslibning rundt omkring”. I enkelte distrikter viser det seg dessuten at runde eller ovale (natur-?) steiner forekommer i betydelig antall på noen gravplasser. Det gjelder f. eks. Østfold, med Store-Dal som det fremste eksempelet. På Store-Dal ligger disse steinene som toppsteiner på gravhaugene.

Hva så med tolkningen av steinene? Jo, her fremstår forskjellene mellom den norske og svenske fagdiskusjonen som tydeligst. Et fellestrekk er at steinene tolkes inn i en kultisk sammenheng, slik man for så vidt har gjort siden første halvdel av 1800-årene. W. F. K. Christie forklarte dem som "Billeder forestillende Guddomme eller Skytsaander" i 1842. En del år senere beskrev C. A. Holmboe steinfallosene som "hellige, symbolske Stene, der i Oldtiden dyrkedes som et Slags Gudebilleder". Særlig to arbeider, ett i Sverige og ett i Norge, har senere på det nærmeste vært skoledannende. Det gjelder Th. Petersens artikkel fra 1906, Nogle bemerkninger om de saakalte ”Hellige hvide Stene”, og H. Christianssons 1948-studie, Gravklot och gravoffer.

Det er i Petersens artikkel at man for første gang finner klart formulert det som i dag er mer eller mindre konsensusoppfatningen i Norge om steinene. Petersen mente at det var tale om fallossymboler knyttet til en fruktbarhetkult i eldre jernalder. Denne oppfatningen har fått bred støtte. Begrepet ”hellige hvite steiner” er hentet fra Petersens artikkel; han fikk navnet fra en beskrivelse i Eddadiktet Gudrunarkvida III. Solberg, som er én av dem som senest har behandlet steinfallosene, knytter dem til fruktbarhetskulten i eldre jernalder, konkret relatert til Njordkulten. Hun viser til sammenfallet mellom utbredelsen av stedsnavn som inneholder gudenavnet og det spredningsmønsteret som steinfallosene oppviser. I denne fagtradisjonen knyttes steinene i stor utstrekning til gravhauger. Solli foreslår imidlertid at steinene står i forbindelse med Odinkulten, men hun holder fast ved fallostolkningen.

Panis
Christianssons behandling av gravklotene skiller seg på flere punkter fra Petersens, selv om de altså delvis behandler det samme materialet. Hans utgangspunkt var dels formen, og dels dekoren på visse av de svenske steinene. Christiansson sammenlignet steinenes form med brød og med løpere til skubbekverner. Den enkle korsdekoren på flere av steinene kan sammenlignes med de snitt som av baketekniske grunner skjæres inn i mange brødtyper. Videre pekte han på at dekoren på enkelte av de svenske steinene minner om brødkurver, slik de kjennes fra senere tid, og at disse mer stiliserte steinene kan ha symbolisert en kurv med flere offergaver, både brød og andre matvarer. Tolkninger langs denne aksen har vunnet betydelig tilslutning i svensk arkeologi. I forlengelsen av Christianssons utlegning har Kaliff foreslått at en tradisjon med gravoffer i form av brød og løpere til skubbekverner i løpet av jernalderen utviklet seg til bruk av mer raffinerte, gjerne dekorerte gravklot. En mer nyansert diskusjon om dekor og symbolikk på de svenske steinene finnes hos Westerholm.

Myhre har nylig tatt opp de vestnorske steinene til ny diskusjon. Han viser at navnet ”hellige hvite steiner” er basert på en tvilsom analogi med en beskrivelse av en stein i Eddadiktet Gudrunarkvida III. Det som faktisk beskrives i diktet, er etter Myhres oppfatning en mindre, knyttnevestor stein (beskrivelsen av steinen i G. kunne for så vidt passe langt bedre med de eggformede steinene av lys bergart som av og til opptrer i gravfunn fra vikingtid, f. eks. i flere av Kaupanggravene). Myhre problematiserer i liten grad tolkningen av steinene som falloser, men han forsøker å løse opp den ofte antatte sammenhengen mellom gravhauger og fallossteiner. Videre stiller han spørsmål ved om steinene entydig kan knyttes til eldre jernalder. Han tar opp bl. a. Christies gamle tanke om at steinfallossene kan ha vært symboler for norrøne guder og ha vært oppstilt i kultbygninger. Her får han støtte av Odner, som peker på at mange av disse steinene faktisk er funnet på kristne kirkegårder, og at de kan ha vært benyttet i den førkristne kulten som har foregått på disse stedene. Myhre argumenterer likeledes overbevisende for at noen av steinene ut fra funnopplysninger kan ha vært plassert i utendørs kultanlegg, horg. Eksempelvis trekker han frem funnet fra Rykkja i Skatval (Nord-Trøndelag), som ble gjort i ”en eiendommelig grube paa toppen af en bergknaus”.

For egen regning vil jeg nevne steinen fra Heggland i Bygland (Aust-Agder), oppfattet som en ”avgud” lokalt og funnet stående under gulvet i et eldre våningshus som ble revet omkring 1900, samt et ukjent antall steiner som skal ha blitt funnet på stranden ved Kallum i Rygge, Østfold. Enkelte av steinene har dessuten en helt plan underside, og av og til er også én eller flere sider av foten rettet av. Det gjelder f. eks. et funn fra Sandnes kirkegård i Bygland (Aust-Agder), og også en stein fra Tjomsås i Vennesla (Vest-Agder). Det kan se ut til at disse steinene er beregnet å skulle stå på et jevnt underlag av tre eller stein.

Jeg tror som Myhre at det er fornuftig å flytte fokuset fra gravhauger og over til andre funnkontekster. Ser vi på det folkloristiske materialet om steinfalloser og andre, lignende steiner, ser vi at det er knyttet ulike tradisjonsoppfatninger til dem, og at man ikke spesielt knytter dem til gravhaugene. Rydh mente at gravklotene var av magisk art, og hun ser paralleller med løftesteinene som er kjent i senere tradisjon. Rydh nevner et eksempel fra Kronobergs län, der gifteklare mannfolk måtte løfte en bestemt rullestein på strak arm som en manndomsprøve, og for at jenta skulle svare ”ja”. Det er interessant at en av fallossteinene på Vestlandet, nemlig den på Ålhus, lokalt i Jølster går for å ha vært en løftestein. Steinen skal ha hatt en komplisert historie – man mener at den opprinnelig ble funnet i en steinur, før den ble satt opp i tunet på Øvrebø. Senere ble den flyttet til Ålhus kirke. Steinen skal ha blitt benyttet som manndomsprøve av unge gutter både på Øvrebø og på Ålhus. Det kan også være grunn til å merke seg at vi her kan ha en antydning om at koblingen mellom fallossteiner og kirker/kirkegårder ikke behøver å være opprinnelig, men at steinene kan være flyttet til kirkene på et senere tidspunkt. Hermelin gjengir et sagn knyttet til Ytterselö kirke, om hvordan en gravklot skal ha blitt flyttet til kirketomten i forbindelse med oppføring av kirken: ”Stenen fördes med otama tvillingoxar till den plats der kyrkan skulle byggas, och en munk läste övfer honom, hvarigenom hedendomen togs ur honom”. Kanskje har vi i sagnet for oss et ekko av en middelaldersk praksis. Innskriftene på den ene av to runeprydede steinene fra Torsnes er forsynt med kors – innskriften begynner med et korstegn og selve innskriften danner også et kors. Kan man på denne måten ha uskadeliggjort steiner som på et eller annet vis ble satt i forbindelse med hedensk kult?

Det kan også være verdt å trekke inn tradisjoner knyttet til noen steiner i Telemark. I Willes Beskrivelse over Sillejords Præestegjeld i Övre Tellemarken (1786) fortelles det:

”I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Störrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Höjtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte dem med Smör eller anden Salve for Ilden, törrede og hensatte dem i Höjsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den ældste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst.

Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbröd, der bleve agtede saa meget höjt, at de ej allene maatte ligge i Höjsædet med ren Halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i Jule-Höjtiden overstænkede med frisk Öl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kundet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne til at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort.”

Wilses beskrivelse av hvordan man behandlet disse steinene, minner sterkt om skildringene av de såkalte ”faksene” i Setesdal, bare med den forskjell at faksene var av tre. Steinene på Kvålseth kaltes Tussesteinene. De var antagelig av samme form som den steinen som i dag er oppbevart i Kviteseid gamle kirke, og som bærer navnet Tåresteinen eller Brødsteinen. Denne er nærmest klotformet, og av en grønnaktig bergart, muligens serpentin. Én tradisjon hevder at Brødsteinen i tidligere tider ble lagt i åkeren for å gi større avling. Den skal også ha legende kraft. Man mener at den ble oppbevart på prestegården før den havnet i kirken, men at den ble fjernet fra huset fordi den ramlet ned fra sin vante plass og slo i hjel ett av prestens barn. Landstad gjengir et annet sagn om steinen som i realiteten er en middelaldersk Olavslegende.

Parallellen til de ritualene som var knyttet til de setesdalske faksene, som var figurer formet i tre (men i Fakse Brokkes tilfelle med en tilhogd hatt av stein på hodet, av ”nedtrykt” form) og som har en uklar opprinnelse, fører tankene hen til et lite antall steinfigurer, alle forskjellige og ingen av dem dessverre nærmere daterbare. Jeg har kjennskap til tre stykker - den såkalte ”Rosslandsguden” fra Sokndal i Rogaland, en 8,3 cm høy stein med uthogde ansiktstrekk fra Røysland i Valle i Setesdal og et funn fra ukjent sted på Sunnmøre (B7699). Sistnevnte består av en 25 cm høy, eggformet rullestein med ståflate i én ende og et ansikt modellert ved hjelp av prikkhogging i den andre. Det får være som det er. Men de ritualene som i nyere tid ble utført i tilknytning til fakser og steiner som dem som Wille nevner fra Telemark, inngår jo i disse områdene i en større sammenheng av offer til makter, og deriblant til trær og jordfaste steiner. Skar forteller fra Valle i Setesdal om offersteinen Skjeng, og fra ulike deler av landet finnes opplysninger om lignende steiner. Beskrivelsene av de ritualene man utførte ved disse steinene, minner om det som fortelles fra Telemark og Setesdal. Om den såkalte Hansteinen i Sirdal (Vest-Agder), som fremdeles eksisterer, heter det seg at man til den ofret noe av det første av alt som ble produsert på gården. Det kunne det være råmelk fra kyr, morsmelk etter fødsel eller noe fra hvert slaktedyr, og man holdt på med dette helt til omkring 1840.

Sieidi
Men det er heller ikke vanskelig å se likheter mellom denne praksisen og samiske ritualer knyttet til det som på nordsamisk heter sieidi. På samisk område møter vi dessuten igjen steiner som synes å ha klare likhetstrekk med steinfallosene/gravklotene (se også her og her).

Christie nevner i forbindelse med at han diskuterer Dønnasteinen, at ”det er mig af en troeværdig Mand berettet, at der paa en Høi i Nærheden af Torneå skal have staaet et lignende Steenbillede, som af Lapperne betragtedes med Ærefrygt, og som derfor af den geitslige Øvighed blev foranstaltet borttaget og nedsænkt i Torneå Elv”. Denne steinen har altså vært lik nok den fra Dønna til at Christie oppfattet dem som representanter for ett og samme fenomen. En annen observatør, Jacob Fellman beskriver fra Enare flere lokaliteter med hvite steiner, stort sett hodestore steiner som hviler på en større, mørkere stein.

Dette er beskrivelser av sieidi, samiske offersteiner. Disse kunne være rullesteiner, flyttblokker, frittstående fjellformasjoner eller figurer av stein eller tre. Sieidi er enten iøynefallende i seg selv eller plassert på et iøynefallende sted. De fleste sieidi er naturlige formasjoner, men enkelte er tillaget av mennesker. Om de eksemplene som nevnes av Christie og Fellman var av den ene eller andre typen, er selvsagt umulig å si. Sieidi var knyttet til ulike nivåer i det samiske samfunnet: familie/hushold, jakt-/flyttelag og siida.

Det finnes enkelte avbildninger av sieidi som kan være av samme type som den Christie fikk høre nyss om fra Torneå. Schefferus (1673) gjengir i sin Lapponia et stikk av en samisk mann ved en sieidi av en form som minner om en fallos. Samme forfatter avbilder et annet sted en lignende gjenstand som trolig også er en sieidi. Det er nærliggende å trekke sammenligningen med steinfallosene på norsk og svensk område.

Enkelte sieidi kan være utstyrt med skålgroper, men vanligvis er de uten menneskeskapte markeringer. På oversiden av noen offersteiner kan man imidlertid finne innhogd en større grop, og rundt den en ringformet eller rammeformet fure. Gropen synes å ha paralleller i det norske materialet av offersteiner, således på den nevnte Hansteinen i Sirdal, samt på en annen stein som det er knyttet offertradisjon til, Solsteinen i Spangereid (Vest-Agder).

Sammenhengen mellom samisk og norrøn førkristen rituell praksis har blitt påpekt av flere i senere år, med størst styrke kanskje av arkeologen Neil Price. Hvorfor skulle det ikke være en sammenheng også når det gjelder former for ofring til maktene og typer av offersteder? Dersom vi betrakter det brede spekteret av sieidi, både hva angår materiale, utseende og sosial tilhørighet, fremstår det som en parallell til det brokete bildet av fakser, ”brødsteiner” og offersteiner av ulikt slag som muntlig tradisjon og skriftlige kilder lar oss ane eksistensen av i Sør-Norge. I dette komplekse bildet er det ikke urimelig å regne med at steinfallosene/gravklotene har hørt hjemme på et tidspunkt, enten de nå har hatt sin plass på gravhauger, i kultbygninger eller i horg – eller på alle disse stedene.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig interessant artikkel! Bjørn Myhre gravde selv ut en slik fallosstein under utgravingene på Ullandhaug i Stavanger. Intensjonelt nedgravd i ett av ildstedene ble det funnet en rund hvit stein, klassifisert som fallosstein, sammen med en flintdolk fra bronsealder. Gårdsanlegget er fra folkevandringstid.

Ove Pettersen sa...

Dette mener jeg er en meget interessant artikkel, ikke minst for arkeologer og arkeologi-interesserte i Sverige. Det er fint å få en sammenligning mellom norsk og svensk forskning, og det er kanskje ikke så ofte at omtale av slike steiner settes i forbindelse med samiske seider (sv. sejtar), og dette synes vel verdt å diskutere nærmere. Jeg har linket til artikkelen her for å se om svenskene er interessert:

http://www.arkeologiforum.se/forum/index.php/topic,3293.msg25765.html

Jouni Tervalampi sa...

Hej Frands-Arne!

Intressant artikel!

Var har den undre penisformade stenen blivit funnet?

Jag har skrivir om några stenklot från Västmanland på min blogg
http://tervalampi-arkfoto.blogspot.com/2009/11/stenklot-pa-gravar.html

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Hei, Jouni, det er den omtalte steinen fra Hammarby i Uppland.

Atle Skarsten sa...

Frans Arne. I ditt arbeid har du funnet fallos-steiner som ikke er bearbeidede av menneskehender. Burde ikke en slik stein ha mer "magi"? Som du sikkert skjønner tenker jeg blant annet på den vi fant på Røyneberg - meget naturtro.

Unknown sa...

Veldig interessant. På øya Tro på Helgelandskysten så er det en steinfallos som ikke er oppdaget eller skrevet inn i noe register. Den ligger i retning av den berømte skiløperen.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...