30 november 2009

"A rose by any other name..." - om navn og oppkalling i sagatid

Oppkalling er en skikk med lange tradisjoner, enda om hvordan man oppkaller og hvem man kaller opp etter har variert en del gjennom tidene. Går vi til de norrøne sagaene, oppdager vi raskt at det å kalle opp et barn handler om noe mer enn at barnet nå en gang skal ha et navn.

Det er vel ikke undersøkt systematisk, men med utgangspunkt i dypdykk i egen slekt er det mitt inntrykk at man i det som meget upresist kan kalles ”det gamle bondesamfunnet”, hadde mer eller mindre klare regler for oppkalling. Det vanligste ser ut til å ha vært at førstefødte sønn skulle oppkalles etter farfaren, og sønn nummer to etter morfaren – hvis ikke da morfaren var død, men ikke farfaren; da ble den eldste sønnen i stedet oppkalt etter den døde bestefaren. Dersom faren var død før sønnen ble født, hendte det at man kalte barnet opp etter faren. Og så tilsvarende for piker: den eldste etter farmor og den nesteldste etter mormor osv.

Slik ser det ut til å ha vært på 1700-tallet, men hva med i eldre tid?

Den islandske Flatøyboken gjengir et særlig berømt tilfelle av oppkalling i forbindelse med fortellingen om Vestfoldkongen Olav Geirstadalv. Det dreier seg om hvordan ingen ringere enn helgenkongen Olav Haraldsson fikk sitt navn. Sagaen skildrer hvordan den døde Olav Geirstadalv viser seg i en drøm for en mann som heter Rane, og ber ham om å bryte seg inn i gravhaugen der Olav selv hviler. Der inne skal Rane sikre seg gullringen, sverdet og beltet til den gravlagte, som han vil finne sittende på en stol. Sagaen beretter videre at Rane blir bedt om å reise i all hemmelighet til Åsta, Harald grenskes hustru, og at han kommer til å finne henne ventende med barn. Når han vel er fremme, skal han få Åsta til å ta på seg beltet fra gravhaugen, og straks etter kommer hun til å føde et guttebarn. Rane må sørge for at barnet får navnet Olav, og han skal skjenke ham ringen og sverdet Besing.

Flatøyboken har et tillegg som alluderer til det spesielle forholdet mellom de to Olav’ene. Det fortelles nemlig at Olav mange år senere, etter at han var blitt konge, kom ridende forbi Olav Geirstadalvs haug sammen med sitt følge. En av kongsmennene spurte i det de passerer haugen: ”Si meg, herre, ble du gravlagt her?” Kongen svarte: ”Min sjel har aldri hatt to legemer; det kan den ikke, verken nå eller på oppstandelsens dag; sa jeg noe annet, ville det ikke være snev av sannhet eller ære i meg.” Men mannen gav seg ikke: ”Det sies at du sa noe annet en annen gang du var forbi her, da sa du at ’her har vi vært før også’,” fortsatte han. Nå ble kongen opphisset, benektet at han noen gang hadde sagt dette og red hurtig vekk.

I denne nokså unge sagatåtten er det en tydelig sammenheng mellom oppkalling og overføring av personlige egenskaper fra den døde til den nyfødte, i den grad at kongsmannen må spørre Olav om denne faktisk er Olav Geirstadalv. Episoden er heller ikke helt uten paralleller i de norrøne kildene. I Helgediktningen i Eddaen hører vi om Helge Hundingsbane som blir gjenfødt som Helge Haddingjaskate, mens det hintes om det samme både i sagaen om Tord hreda – der det i forbindelse med Tords fødsel heter at han kom ut av sin mors liv med et arr på venstre arm, akkurat der hvor faren hadde fått banesåret, slik at man gav den nyfødte farens navn, og i Gautreks saga, der det sies at Starkad hadde de samme merkene på kroppen som bestefaren, som het Starkad, hadde fått etter en tvekamp med Tor.

Historikeren Gustav Storm foreslo i sin tid, i en meget innflytelsesrik studie, at oppkallingsskikken i sagatiden hadde direkte sammenheng med forestillinger om sjelevandring, og at den døde ble oppfattet som gjenfødt idet hans eller hennes navn ble gitt til et nyfødt barn. Dette var i 1893, og Storm mente at oppkalling i den betydning at man bruker om igjen hele navnet til en avdød slektning, slo gjennom i Norden i eldre vikingtid, omkring år 800. Før det, mente Storm, med henvisning til situasjonen i folkevandringstid, benyttet man alliterasjon (dvs. at barnets navn begynner med samme bokstav som farens navn), slik som i Ynglingatals mytiske kongegeneaologier , der vi har sekvenser som Domalde – Domar – Dyggve – Dag, og variasjon (der man bruker et element i farens navn), som på en liten gruppe runesteiner fra Blekinge, der navnene Haduwulf, Hariwulf og Heruwulf opptrer, og –wulf altså går igjen.

Det er ingen tvil om at oppkalling etter avdøde slektninger ofte forekommer i sagaene. Nr det gjelder de islandske sagaene, viser det seg – som i det senere ”tradisjonelle bondesamfunnet” – at oppkalling etter besteforeldre er det vanligste, både for gutter og piker, men at også andre slektninger kunne oppkalles. Det er så å si uten unntak døde slektninger som kalles opp. Men oppkalling i vår forstand er ikke enerådende i disse kildene, slik Storm mente. Både alliterasjon og variasjon ble fremdeles benyttet, og det er det samme inntrykket som vikingtidens runeinnskrifter gir. Storms tanke om at oppkalling er en relativt sen utvikling, er heller ikke hundre prosent overbevisende. Det er trolig at både oppkalling og forestillingene som er knyttet til oppkallingen går lenger tilbake enn vikingtiden.

”Sjælevandring”, som er begrepet Storm bruker, er vel heller ikke spesielt godt egnet for å beskrive båndene mellom navnebrødre, slik sagaene fremstiller dem. Men han pekte utvilsomt på noe sentralt ved vikingtidens mentalitet.

Og for så vidt heller ikke bare i vikingtidens, for i folketradisjonen levde forestillinger som har en del til felles med de Storm mente å finne i sagakildene, videre. Folkeminnesamleren Peter Lunde forteller fra Spangereid i Vest-Agder i 1863, at en enke der på stedet giftet seg på nytt og kalte det første barnet i det nye ekteskapet opp etter den avdøde mannen. Gutten gråt mye, og folk mente det skyldtes at den avdøde, som altså ikke var i slekt med barnet, ”søkte” det. Den døde mannen lengtet etter sin navnebror, fordi oppkallingen hadde opprettet et særskilt bånd dem imellom. Det var først da de tok med seg barnet til kirken midt på natten at det sluttet å gråte.

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjempebra innlegg! Det som er morsomt, er at oppkalling etter besteforeldre fortsatt er veldig vanlig på Island (slik jeg har oppfattet det).