30 desember 2008

Maktens sete

Jeg står foran Cathedra Petri i Vatikanets Peterskirke, men tankene mine går til Osebergfunnet. Skjult av Berninis barokke bronsetrone fra 1650-årene, står en nokså enkel, kasseformet stol av eik som er langt eldre. Tradisjonen vil ha den til å være St. Peters egen stol, men stolen eller tronen var faktisk en gave fra den frankiske keiseren Karl den skallede til paven i 875. Det er denne eikestolen som får meg til å tenke på Oseberg og på den merkelige stolen i gravskipet der.

Osebergstolen er 50 år eldre enn den i Peterskirken, og den er laget av bøk, men de to gjenstandene har vesentlige trekk felles. Begge har en kasseformet underdel som holdes sammen av fire stolper og et høyere ryggparti. På Osebergstolen er selve setet ikke bevart, men det må ha vært av tau, bast eller lignende. Det egentlige sitteunderlaget har vel vært én eller flere puter. Stolryggen bærer preg av å ha vært stoppet. Stolen fra Oseberg er ganske liten – sittehøyden er bare knappe 40 cm. Alle fire sider av den kasseformede underdelen har vært dekorert med border og dyreornamentikk. Gjenstandens spesielle karakter understrekes av at dette er det eneste eksempel fra Oseberg på rent dekorativt maleri, uavhengig av treskjæring og plastisk form.
Stolen ble funnet i bunnen av skipet, helt inntil masten midtskips. Her fantes også den praktfulle vognen, og det er mulig at stolen har vært plassert i denne. Iallfall viser den ene av de bevarte billedvevene i Osebergfunnet to personer som sitter på hver sin stol i en vogn. Det er dog uklart om stolene på billedveven er av samme type som vår stol.
De kasseformede stolene som dem fra Oseberg og Peterskirken utgjør en egen type i vikingtid og middelalder. De kjente middelalderske stolene fra Blaker og Gårå er av denne typen, og det er også den britiske kroningsstolen i Westminster Abbey. Sistnevnte er fra ca. 1300. På Bayeux-teppet er det likeledes vist flere slike stoler. Den mest direkte parallellen til Osebergstolen må vi imidlertid østover for å finne. Fra gravplassene på Birka i Mälaren har vi en håndfull hengesmykker eller amuletter i form av miniatyrstoler. Det dreier seg stort sett om kubbestoler, men én av miniatyrene fra Birka forestiller en kasseformet stol med lav rygg, som på Osebergstolen, og som denne har Birkastolen sidepaneler som når helt ned til underlaget, uten frie ben.


Fra benk til stol
Stolen et sjeldent møbel før 1600-årene, da den vinner frem i bykulturen. Før den tid var stolen som et høysete som var forbeholdt husets herre eller frue og prominente gjester, samt ble benyttet av konger og biskoper. I middelalderen og tidligere satt folk flest på benker, eller på kister. Det er ikke tilfeldig at eksemplene i det ovenstående er hentet fra kirkelige eller kongelige kontekster – det er troner mer enn ”stoler” i moderne forstand vi har med å gjøre. Stolen var et tegn på autoritet, lov og legitim makt, og først og fremst et seremonielt stykke møbel. Som Troels-Lund skriver, synes stolen ”lige fra første Færd at have været Udtryk ikke for Træthedens Afhjælp, men for Herskerhøjhed, den fornemstes enlige Sede.”

Det er denne tradisjonelle oppfatningen av stolen som kommer til uttrykk i begreper som domstol, lærestol og den hellige stol, eller i uttrykk som ”innsette”. I arkaiserende sammenhenger i vår egen tid har man kopiert middelalderens forhold mellom stol og benker – det være seg i eldre rettslokaler der dommeren er den eneste som sitter i stol, eller i det britiske Underhuset, der representantene trenger seg sammen på benker, mens speakeren bokstavelig talt troner i stolen sin.

Stolen fra Oseberg er altså en sjelden fugl for sin tid, og det er rimelig å tolke den som en slags trone. Parallellfunnene er likeledes troner for verdslige eller geistlige fyrster. Når det gjelder miniatyrstolene fra Birka og andre steder, mener mange at det er guders seter man har villet fremstille. I det minste i ett tilfelle, nemlig et funn fra Hedeby, er det trolig Odins sete det dreier seg om. Denne miniatyren forestiller nemlig en kasseformet stol med to motstilte rovfugler på ryggen og med ulver som armlener.

Men de kasseformede stolene rådet ikke grunnen alene. Vi husker at de fleste miniatyrstolene fra vikingtiden forestilte kubbestoler. Selv om vi ikke har bevart virkelige kubbestoler fra denne perioden, er det altså liten tvil om at de har eksistert. Nordiska Museet i Stockholm har en kubbestol fra Hjartdal i Telemark som er prydet med dyreornamentikk i tidlig vikingtidsstil, men stolen er så vidt jeg vet udatert. I Setesdal ble kubbestolene tidligere kalt for ”munkestoler”, og det tyder på at man oppfattet dem som gammeldagse (fra katolsk middelalder). Utenfor Norden er typen eldgammel, og vi finner dem blant annet hos etruskerne, med den praktfulle stolen i Tomba Barberini ved Palestrina som det fremste eksemplet.

Håkon 5. segl fra 1305 viser kongen sittende på en klappstol. I Nasjonalbiblioteket i Paris er utstilt en annen trone i form av en klappstol – den såkalte ”Dagoberts trone”, som etter tradisjonen skal ha tilhørt merovingerkongen av samme navn. Abbed Suger i St. Denis skrev om denne tronen at “de frankiske kongene satt på den for å motta sine aristokraters hyllest etter at de hadde overtatt riket”. Dagoberts trone ble sist benyttet da Napoleon lot seg krone til keiser i 1804. Merovingerne hadde overtatt dette maktsymbolet fra romerne, men klappstolen var ikke noen romersk oppfinnelse heller. Romerne selv mente at de hadde arvet stoltypen fra etruskerne. Men i den såkalte Guldhøj, en gravhaug fra eldre bronsealder ved Ribe, fantes en klappstol, og i Nord-Tyskland er det funnet flere av samme type. Klappstolen fortaper seg dermed i forhistoriens tussmørke. Som type har man tenkt seg at den lette og enkelt sammenleggbare klappstolen i sin opprinnelse har sammenheng med mobilitet, eksempelvis en ambulerende kongemakt.

28 desember 2008

Sædefiske

På Vest-Lista, på klipper og fremspring helt i sjøkanten finnes noen merkverdige groper i berget. De er som forstørrede skålgroper å se til. Noen spesielt karakteristiske eksemplarer finnes på Sedberget mellom Jølle og Håle (fotografiet er fra Stegseda på Rudjord). Forklaringen som gis lokalt på gropene, er at de er minner fra det tradisjonelle sædefisket i området.

Langs hele norskekysten har det i uminnelige tider blitt drevet stangfiske fra land. Tidligere hadde dette fisket et klart fattigmannsstempel på seg. I Spangereid i Lindesnes var det for eksempel fattigfolk som verken hadde båt eller stø, som drev med sædefiske, mest etter berggylte.

Laurids Eriksson forteller likeledes fra Hidra ved Flekkefjord:

Om snørefiskeren er det å berette at han var noe for sig selv og ikke som fiskere flest der drev garn og notbruk, eller som var bonden behjelpelig, og bodde i skikkelige hus på gårdens strandsted, likesom sjøfarende og andre. Moisefiskerne med snøre bodde i smamenhopede skur av driftgods, støttet op av
staur og streber og lå ut på øier og avsidesliggende steder, helst hvor der var en vik ved stranden. Det høres kanskje utrolig ut, men husk at i manns minne stod folk lavt i så mangt og at det som gamle folk forteller er både ærligt og sant, og vil for det som her er optegnet, føre fast bevis. Vi må forstå, at hvor i verden, hvor der ligger mat tilgjengelig – der slår man sig ned, både folk og fe – og fra gammel tid kjente man til at folk kunde leve utelukkende av fisk – og her ved kysten er snørefisk eller bundfisk å få hele året rundt. Og var det knapt om fisk, kjente man til å vanne taren ut og koke den til mat. I senere mannsaldre bodde her ennu noen moisefiskere i arme hytter, som ikke vilde annet enn å fiske på snøre – og et trau med kokt fisk stod dagstøtt til mette for husflokken.

Begrepene 'sæde' og 'sedberg' er knyttet til dette fattigmannsfisket både på Lista og i flere av nabodistriktene. Hans Ross (Norsk Ordbog) kjenner ordet sæte i betydningen fiskeplass. Njål Vere skriver i Listamålet at ei seda er en "siddeplass i stronna, atteme sjøen hell me et vann, når mi ska fiske me stong, titt frå ein fjellknatt; dar plae vere jubt udføre". Han forklarer videre at et sedberg er et sted "dar de e ei seda".
Dersom man oppsøker noen av de mange plassene med navn som Sedberget o.l. i denne regionen, er sjansen stor for at man treffer på de karakteristiske gropene i berget. De ser ut til å være vanligst på Lista, og jeg kjenner ikke til at de forekommer lenger vest enn Egersund, der det finnes en fin samling på Eigerøy. Østover har vi dem iallfall i Lyngdal. Spør man folk i området om hvilken funksjon gropene har hatt, får man oftest til svar at de er resultatet av lang tids knusing av skjell til agn.

Er det tilfellet? Og hvor lenge er det siden gropene var i bruk? Det er vanskelig å si. Som steder der man drev stangfiske, var sedbergene på Lista i bruk i nyere tid. Men med den minimale landhevningen man har hatt på denne kyststripen siden siste istid, er avstanden mellom dagens strandlinje og den forhistoriske strandlinjen aldri stor. At sedbergene var fiskeplasser på 1800-tallet, er derfor et dårlig argument for at de ikke var det lenge før den tid også. I prinsippet kan enkelte av dem ha forhistoriske røtter.

Hva da med funksjonen? Jeg har ikke noen bedre forklaring enn det nedenstående. Det viser seg nemlig at groper av akkurat samme type forekommer på Shetland også, og der var det tidligere en diskusjon i antikvariske kretser om hva slags virksomhet de representerte. Alexander Fenton gir i The Northern Isles en grundig gjennomgang av craig-fishing på Shetland, og han konkluderer med at gropene ble brukt til å oppbevare agnet i forbindelse med stangfiske fra land. Han viser til en overbevisende forklaring på fenomenet som stod i Shetland Times for 17. januar 1885. Den er verdt å gjengi i sin helhet, fordi den anonyme forfatterens betraktninger kan ha relevans også for sedbergene på Lista:

Sir. - My investigations into the cup-holes has been confined to the sea-board, and chiefly those places frequented for rod fishing. With this limitation, I proceed to say what I have found. First, I have not found cup-holes on the shores of quiet voes, but on rocks exposed to the open sea, and consequently to
the tides. On some places a small mussel grows visible at half-tide; at other places these mussels - locally called pills - are not to be found. I have never found these cup-holes but in the neighbourhood of these mussels. In some places I have found one hole only, in other places two, and frequently three. Where there are three, one is larger than the other two. All are of the same depth - about six inches or so, and no doubt made by human hand. Second - their apparent use. If they have had a mysterious use, I must leave that for others to discover. Fishing from rocks exposed to the tides the fish won't stay. A lure called 'soe' is needed to bring the fish, and this has to be repeated every now and then. The best lure known is these small mussels pounded into a jelly. This can be done with a handy stone and smooth bed, but this process is often inconvenient. You have to bring the stone each time, as you find the sea has washed away the one you brought before. Then a clean surface is rare, and the least weed on the rock spoils the lure. On the other hand, the hole is clean, and no stone is needed. A pounding stick, or even the butt-end of a fishing rod answers well. Third - the process. On a rock where six or eight may have sat down to fish, two boys are told off to prepare this lure. A small quantity is put into the little holes, and when well pounded put into the centre big hole, and so on until the big hole is full. This commonly serves while the catching lasts for the time being. The men of former times were practical, if anything; they spared no pains or tact to secure success, and these cup-holes, whatever other end they secured, were the things wanted to successful fishing. My impression is that no high end was intended by the cup-hole makers. Yours, etc.
A.

Tolkningen er interessant, men løser ikke dateringsproblemet. Det er verdt å merke seg at språkbruken knyttet til groper og fiskeplasser av denne typen på Shetland er lik den norske. Bersit eller bergset som forekommer ved siden av det skotske craigseats, er jo det samme som vårt sedberg, sammensatt av de norrøne ordene berg og sæti. Det kunne tyde på at praksisen i det minste går tilbake til gammelnorsk tid.

15 desember 2008

Fake!

Bevisste falsknerier av oldsaker har en historie som iallfall går tilbake til renessansen. Ikke minst har mynter og statuer lenge vært etterspurte blant fyrster og andre velstående samlere. I dagens globaliserte marked har imidlertid det å forfalske oldsaker økt voldsomt i omfang, og det er store penger inne i bildet. Nå lages det så vel masseproduserte turistkopier som så å si identiske kopier (replikaer) av spesielt sjeldne – og kostbare – gjenstander for det mer spesialiserte samlermarkedet. De beste forfalskningene er laget med utgangspunkt i autentiske gjenstander, for eksempel omsmeltet mynt fra den aktuelle perioden eller en original gjenstand uten akkurat den detaljen som gjør den spesielt kostbar, og med nøyaktige kopier av antikt verktøy.

Det finnes andre slags ”forfalskninger” også i arkeologiens historie. Det kan dreie seg om funn som blir underkommunisert eller tvunget inn i en kontekst der de ikke passer – slik tilfellet var med funnene fra Kjelmøy i Sør-Varanger, som lenge ble forutsatt å være fra slutten av jernalderen, men som faktisk viste seg å være fra århundrene f. Kr., og altså var over tusen år eldre enn antatt. Og så har vi de arkeologiske sannhetene som ved nærmere ettersyn forsvinner som som dugg for solen. Det gjaldt for eksempel den feirede jydske ”Gudenåkulturen”, som til slutt viste seg å være en sammenblanding av innlandsboplasser med steinredskaper tilhørende varierende arkeologiske ”kulturer” i slutten av eldre steinalder.

Eller hva med arkeologiske nasjonalmonumenter som viser seg å ikke være arkeologiske i det hele tatt? Den angivelige runeinnskriften på Runamo i Blekinge var i flere hundre år et av de mest diskuterte og mystiske fornminner i Norden. Innskriften ble omtalt alt av Saxo i det 12. århundre, og han skriver at den danske kong Valdemar hadde sendt sine eksperter til Runamo i et forsøk på å lese runene. Gjennom 1600-, 1700- og 1800-tallet forsøkte mange av datidens berømte lærde å lese innskriften. Så, i 1834, mente Finnur Magnússon, professor i norrøn litteratur og mytologi i København og medlem av den mektige Oldsagscommisionen samme sted, at han hadde løst gåten. Han leste innskriften baklengs (!), og den viste seg da – ifølge Magnússon – å være intet mindre enn en forbannelse over Sigurd Ring, skrevet av Harald Hildetand før Bråvallaslaget! Få år senere viste imidlertid J. J. A. Worsaae at ”innskriften” på Runamo er en naturdannelse – et naturfenomen, rett og slett – og Finnur Magnússon satt blamert tilbake.

Andre ”forfalskninger” er uskyldige i mer enn én forstand. Tenk bare på den senere professoren i nordisk arkeologi som i sin tid publiserte det sensasjonelle funnet av en bergmaling fra eldre steinalder, en han mente måtte forestille et villsvin. Arkeologer som senere besøkte funnstedet, klarte ikke å finne igjen bergmalingen. Derimot kunne lokalbefolkningen fortelle om de to tenåringsguttene som en del år tidligere hadde laget sin egen røde ”steinaldermaling” ved blant annet å bruke knust teglstein, og som hadde malt et bilde av hunden sin på en nærliggende bergflate… Og han er vel for lengst tilgitt, komikeren og klovnen Per Inge Torkelsen, som 15 år gammel lurte arkeologene ved å ”salte” et utgravningsfelt hjemme i Stavanger med kinesiske mynter – et ”funn” som vakte oppsikt både i og ikke minst utenfor fagmiljøet, helt til synderen tilstod.

Den tvilsomme æren av å være den mest berømte av de virkelige forfalskningene i arkeologihistorien, må imidlertid tilfalle Piltdownmannen. Dette skjelettfunnet oppfattet mange som en ”missing link” mellom ape og menneske, men 40 år etter at funnet angivelig hadde kommet for dagen i et grustak i Sussex i 1912, viste det seg at det var en forfalskning. I bokstavelig forstand var funnet en ”krysning” mellom ape og menneske – ”apemennesket” som hadde fått det vitenskapelige navnet Eanthropus dawsoni, var satt sammen av en orangutangkjeve, noen sjimpansetenner og en menneskeskalle. Hvem som egentlig stod bak Piltdown-forfalskningen, er ikke helt klarlagt. Mange holder en knapp på finneren, Charles Dawson, men selv Sherlock Holmes’ ”far”, forfatteren Arthur Conan Doyle, har vært trukket inn som en mulig ansvarlig.

Heller ikke den hjemlige arkeologien har vært forskånet for de bevisste forfalskningene. For litt over hundre år siden – før den første loven om fornminner, som fastslo at alle oldsaker skulle tilhøre staten, ble vedtatt i 1905 – overbød arkeologiske museer i inn- og utland hverandre for å skaffe gjenstander til de forhistoriske samlingene de hver på sitt hold var i ferd med å bygge opp. I alle landsdeler reiste private oppkjøpere omkring og handlet inn oldsaker som de så solgte videre til museene. I dette klimaet lå det meste til rette for falsknerivirksomhet. Av de mer uskyldige var gjenstander som ble utstyrt med falske funnomstendigheter for å øke prisen, og funn fra utlandet som ble utgitt for å være funnet i Norge. Således kjøpte Oldsaksamlingen i Kristiania i 1890-årener et større depotfunn fra førromersk jernalder, som ble oppgitt å være funnet ved Sandefjord. Flere år senere innrømmet selgeren at gjenstandene i realiteten var funnet i Russland.

Men det sirkulerte også egentlige forfalskninger, selv om arkeologene nok ofte gjennomskuet dem før de ble innlemmet i samlingene. Men en del slapp likevel gjennom nåløyet. Oldsaksamlingen kjøpte for eksempel en stor bronseøks, etter typen fra bronsealderen, som man senere forstod var en moderne forfalskning. Ifølge oppkjøperen, som selv hadde kjøpt gjenstanden av en ”jødisk Opkjøber”, skulle øksen være funnet i jorden i Valdres. Flere dyktig utførte forfalskninger av bergartskøller fra steinalderen havnet i løpet av en kort periode i museet med opplysninger om at de var funnet på forskjellige steder på Hadeland. Hvordan museumsfolkene til slutt avslørte at det dreide seg om forfalskninger, vites ikke. Men da ytterligere to køller ble forsøkt solgt i mars 1894, ante man i hvert fall ugler i mosen og takket høflig nei. Den som stod bak forfalskningene, hadde gjort seg stor flid. Skafthullet på disse gjenstandene så nærmest ut som på forhistoriske køller, og falskneren hadde til og med sørget for å gi gjenstandene et alderspreg ved å smøre på et tynt lag med leire.

I dag blir graver og andre fornminner i mange land, ikke minst i den tredje verden, ødelagt i større utstrekning enn noen gang tidligere – det voksende globale antikvitetsmarkedet krever sitt. Samtidig har det oppstått en falsknerbransje som er så profesjonell at det kan være vanskelig for museer og kulturminnemyndigheter å følge med. Noen husker vel den sensasjonelle avsløringen for noen år siden av at man hadde funnet et ossuarium (en benkiste) i Jerusalem, et som bar den arameiske innskriften ”Jakob, sønn av Josef, bror av Jesus”. Var det virkelig levningene av en bror av den bibelske Jesus som hadde ligget i kisten? Nei, det var en forfalskning, men falsknerne hadde gjort seg stor flid og blant annet benyttet et ekte ossiarium fra det 1. årh. Dessuten var deler av innskriften original nok – det var bare ”bror av Jesus” som var føyd til den opprinnelige innskriften.

Det er ikke vanskelig å se politiske motiver bak forfalskninger som denne. Når det gjelder en annen arkeologisk skandale de siste årene, var nok ønsket om å tjene store penger utslagsgivende, selv om dette funnet fikk storpolitiske ringvirkninger. Det var i 2000 at det ble oppdaget en mumie i Baluchistan, med en innskrift som tydet på at det dreide seg om Rhodugune, en datter av perserkongen Xerxes, som regjerte på 400-tallet f. Kr. Mumien ble med ekspressfart utstilt på det pakistanske nasjonalmuseet. Iran gjorde imidlertid krav på funnet, som de hevdet var levningene av et medlem av den persiske kongefamilien. Mumien lå under et fint dekorert lokk av stein, og i en ornert sarkofag av tre. Den hadde dessuten en ansiktsmaske av gull. Senere viste det seg at man var blitt ført bak lyset – en C14-datering viste at teppet mumien lå på, var moderne, og man fant spor etter blyantstreker på tresarkofagen. Saken tok en mer alvorlig vending da det viste seg at den mumifiserte kvinnen også var høyst moderne – og at hun ikke bare var død nokså nylig, men hadde lidd en voldsom død og kanskje blitt drept. Hele svindelen var så godt utført at det må ha vært nødvendig med et helt team av eksperter for å gjennomføre den.

13 desember 2008

På "Museum"

Nylig var Arkeologi i nord på "Museum" - radioprogrammet på NRK P2, altså. Temaet var arkeologi og kulturlandskap på Lista og i fjordsystemene innenfor. Øyvind Arntsen, som lager programmet, og jeg hadde en fin dag i fjordriket lengst sørvest på Agder. Her er presentasjonen av programmet på NRKs web:
Fra fjordlandskapet på Agder til havkanten ved Lista går turen, med arkeolog og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar som veiviser.

Sørlandets kompetansefonds populærvitenskapelige pris ble nylig tildelt fylkeskonservator FransArne Stylegar i Vest-Agder fylkeskommune.Som arkeolog og kjent formidler har han gitt ut en rekke bøker og han engasjerer seg stadig i nye prosjekter.

Fire nye arkeologiutstillinger i Vest-Agder er under planlegging, og for første gang vil en lang rekke, verdifulle oldsaker bli tilbakeført til Agder fra Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Stylegar har vært en sentral arkeolog både på Kaupang og Spangereid-utgravningene, og er nå sterkt involvert i Avaldsnesprosjektet. I NRK P2s Museum tar Stylegar lytterne med på en reise i Agders kulturlandskap, fra de isskurte heiene ved Skrelia i Lyngdal via de historiske eidene innerst i fjordarmene til gravfeltene og helleristningene på Lista.

– Dette landskapets historie er på mange måter mer i slekt med Jylland og Nord-Europa enn med resten av Norge, sier Stylegar, som også forteller om Norges eneste arkeologi-blogg : Arkeologi i Nord.

Hele programmet kan nå høres her.

01 desember 2008

Kjempetider!

Arkeologene graver ikke lenger opp levninger av kjemper, men slik har det ikke alltid vært. I det 18. århundre var det tvert imot en temmelig vanlig oppfatning, blant leg og lærd, at fortidens helter hadde vært av overmenneskelige dimensjoner. Og man mente å ha arkeologiske beviser for dette for oss nokså merkelige standpunktet.
Fra hele landet har vi opplysninger fra denne perioden om funn av ”kjemper”. 1700-tallets antikvariske forfattere festet seg gjerne spesielt ved disse opplysningene, og datidens topografiske beskrivelser er fulle av eksempler på den slags funn. Det skyldes ikke minst at slik informasjon var direkte relevant for den lærde samtidens euhemeristiske oppfatninger, som blant annet hevdet at den norrøne mytologens jotner faktisk hadde vært Skandinavias urbefolkning.

Funnet fra Langset i Trøgstad, Østfold, er et typisk eksempel. Sorenskriver Jacob Eriksen Krog i 1743 at gården i eldre tid var ”eet kæmpesæde, og att paa samme gaardz grund skall være fundet eet overmaade stort sværd og eet glas, jttem att samme kæmpe paa bemelte gaard skulle være begraven. Dend seng, som hand haver betient sig af, er endnu tilsiune og overmaade stor.”
Fra Torpo i Hallingdal forteller sorenskriver Christian Palludan, også det i 1740-årene, om et gravfunn som blant annet inneholdt en hjelm som var ”meget større end som nu omstunder et Menneskes Hoved er”, men Ringerike-fogden Iver Madsen Wiel i en samtidig innberetning skildrer et funn i en gravhaug på gården Veisten, der man støtte på ”lange Been, som Arme-, Laar- og Læggebeen af et Menneske; men samme vare saa store, at de ikke havde seet deres Lige”.

I flere av kildene er de lærdes interesse for slike funn eksplisitt. Gerhard Schønning, som besøkte det fine gravfeltet på Valseidet i Bjugn i 1774, fikk høre at en av de store gravrøysene på eidet var blitt åpnet før hans tid. I røysen hadde man funnet ”usædvanlig store Been, hvilke en Tiid lang skulle være forvarede.” ”Jeg blev meget begiærlig efter at faae desse Been at see; men de vare nu ei meere at finde,” kommenterer Schønning.

En som faktisk fikk se levninger som han var overbevist om tilhørte en kjempe, var amtmann i Lister og Mandal (Vest-Agder), Peter Holm. Det dreide seg om et funn på Hægeland i Øvrebø, og det kom for dagen i 1774 i en langhaug. Også i dette tilfellet traff man på ben ”af en ualmindelig Størrelse”, foruten våpen som stod i forhold til det gigantiske, fem meter lange (!) skjelettet. Amtmann Holm gikk god for bondens beskrivelse av funnet, og han la til at tennene, som han antagelig hadde studert selv, ”ikke har været af noget Dyr, men Mennesketænder, ligesaa usædvanlige, som den Person, der i sin Tiid har baaret dem.” Øvrebø-funnet må ha gjort dypt inntrykk på befolkningen i området; arkeologen Helge Gjessing fant fremdeles levende tradisjon om utgravningen som hadde funnet sted 150 år tidligere, da han besøkte Øvrebø i 1920-årene.

Fenomenet var ikke begrenset til Norge. Fra Seydisfjord i Island fortelles det at man i 1747 i en gravhaug støtte på ”benene af en overordentlig stor mand”, som attpåtil spøkte for finnerne den påfølgende natten.

I virkeligheten fant man selvsagt ikke en eneste kjempebegravelse i denne perioden, verken i Øvrebø eller andre steder i Norden. Om man skulle stille seg tvilende til denne påstanden, så er den totale mangelen på ”kjemper” i de tusenvis av gravhauger som har vært undersøkt av arkeologer siden midten av 1800-tallet og frem til i dag, bevis godt nok. Dels må opplysningene om usedvanlig store menneskeskjeletter være et resultat av overdrivelser eller erindringsforskyvninger hos finner eller meddeler, dels kan det dreie seg om hesteskjeletter. Viktigst er nok likevel at både leg og lærd på denne tiden trodde på og forventet at enkelte gravhauger inneholdt levninger av kjemper.

Fremdeles omkring år 1800 lå historien før den skrevne historien, som Rasmus Nyerup skrev i 1806, i en ”tyk Taage, i et umaadeligt Tidsrum”. Man hadde ikke noe egentlig grep om verken kronologien eller den faktiske tidsdybden. Bibelens kronologi stod fremdeles til troende, og man forutsatte derfor at verden var blitt skapt 6.000 år tidligere. Det var dette snevre tidsperspektivet, i kombinasjon med oppfatningen av at Bibelen var en troverdig historisk kilde og at det aldri hadde eksistert noen rent skriftløs for-historie, som var de lærde antikvarenes forståelsesramme.

”I de dager var kjempene på jorden,” heter det jo i 1. Mosebok. Bibelens beretninger om kjemper har nok også farget bøndenes syn på gravhauger og andre fornminner. Over hele Europa spilte kjempene en viktig rolle i opphavssagn knyttet til flyttblokker, jettegryter og spesielle fornminner. Hvordan skulle man ellers kunne forklare disse merkverdighetene? Nettopp dette var den danske historieskriveren Saxo Grammaticus’ argument, da han skrev om murer, statuer og andre monumenter som vi i dag vet skriver seg fra Romerrikets høykultur. I England fikk kjempene æren for å ha bygd Stonehenge og andre megalittmonumenter fra stein- og bronsealder.

Vi kan følge denne forklaringsmodellen langt tilbake i tiden. Fortidens helter fremstod gjerne som større og sterkere enn samtidens. Den greske geografen Pausanias refererer til den oppmerksomhet som ledsaget den antatte oppdagelsen av helten Ajax’ grav. Ifølge Illiaden hadde Ajax, som sloss i Trojakrigen, blitt gravlagt i Rhoeteum i det nåværende Tyrkia. Da benrester av heroiske dimensjoner ble vasket frem av stranden i dette området en gang i det første århundre e. Kr., sluttet man at det måtte dreie seg om restene av Ajax, selv om skjelettets kneskåler var 15 cm i diameter. I virkeligheten var det antagelig de fossile levningene av en flere millioner år gammel mastodont man stod overfor, ettersom slike fossiler er funnet i området i moderne tid. Det er interessant at noen av de eldste beretningene om funn av kjemper, nettopp skriver seg fra områder med potensiale for denne typen fossilfunn. Som den greske forfatteren Philostratos (3. årh.) pekte på, var det rimelig å anta at det en gang i tiden hadde vært kjemper til, siden sporene etter dem finnes overalt i verden.

Men 1700-tallet representerer på mange måter kjempe-forklaringenes svanesang. En i nordisk sammenheng sen utløper av denne tradisjonen, finner vi i den finske filologen Carl Axel Gottlunds reisebeskrivelse fra Värmland og Solør fra 1821. Der skriver han blant annet at ”Tossbergsklätten angavs som ett ställe, där det fordomtid bott mycket jättar, och å Smedsbyudden i Emtervik, även som längs med hela sjöstranden, skall finnas mycket stenrösen, varuti ovanligt stora människoben skola blivit funna.”

Den arkeologiske vitenskapen ble revolusjonert nettopp på denne tiden, og veien ut av 1700-tallets ”oldtidståge” førte bort fra jakten på kjemper i det arkeologiske kildematerialet. En generasjon etter at Gottlund møtte kjempene i grensetraktene mellom Sverige og Norge, skriver den alltid nøkterne Nicolay Nicolaysen i en kommentar til Holms beretning om kjempeskjelettet fra Vennesla, at ”hele beretningen derom er saa full af fabelagtighed, at der næsten maa have været en synhverving tilstede, saa man ikke kan agte derpaa.”

Men troen på kjempene levde videre i andre miljøer og i andre politiske sammenhenger. I settler-kontekster som i Afrika og USA, finner vi kjempe-motivet høyst levende til inn på 1900-tallet. Avisoppslag i Midt-Vesten fra slutten av 1800-årene om funn av gigantiske menneskeskjeletter er som snytt ut av de nordiske antikvarenes skrifter hundre år tidligere. I disse situasjonene kunne kjemper fra en fjern fortid bidra til å ”forklare” hvordan det kunne ha seg at man fant monumentale fornminner i områder der det nå bodde mennesker som den koloniale ideologien hevdet var primitive og underlegne, enten det nå dreide seg om svarte i Afrika eller indianere i Nord-Amerika.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...