01 desember 2008

Kjempetider!

Arkeologene graver ikke lenger opp levninger av kjemper, men slik har det ikke alltid vært. I det 18. århundre var det tvert imot en temmelig vanlig oppfatning, blant leg og lærd, at fortidens helter hadde vært av overmenneskelige dimensjoner. Og man mente å ha arkeologiske beviser for dette for oss nokså merkelige standpunktet.
Fra hele landet har vi opplysninger fra denne perioden om funn av ”kjemper”. 1700-tallets antikvariske forfattere festet seg gjerne spesielt ved disse opplysningene, og datidens topografiske beskrivelser er fulle av eksempler på den slags funn. Det skyldes ikke minst at slik informasjon var direkte relevant for den lærde samtidens euhemeristiske oppfatninger, som blant annet hevdet at den norrøne mytologens jotner faktisk hadde vært Skandinavias urbefolkning.

Funnet fra Langset i Trøgstad, Østfold, er et typisk eksempel. Sorenskriver Jacob Eriksen Krog i 1743 at gården i eldre tid var ”eet kæmpesæde, og att paa samme gaardz grund skall være fundet eet overmaade stort sværd og eet glas, jttem att samme kæmpe paa bemelte gaard skulle være begraven. Dend seng, som hand haver betient sig af, er endnu tilsiune og overmaade stor.”
Fra Torpo i Hallingdal forteller sorenskriver Christian Palludan, også det i 1740-årene, om et gravfunn som blant annet inneholdt en hjelm som var ”meget større end som nu omstunder et Menneskes Hoved er”, men Ringerike-fogden Iver Madsen Wiel i en samtidig innberetning skildrer et funn i en gravhaug på gården Veisten, der man støtte på ”lange Been, som Arme-, Laar- og Læggebeen af et Menneske; men samme vare saa store, at de ikke havde seet deres Lige”.

I flere av kildene er de lærdes interesse for slike funn eksplisitt. Gerhard Schønning, som besøkte det fine gravfeltet på Valseidet i Bjugn i 1774, fikk høre at en av de store gravrøysene på eidet var blitt åpnet før hans tid. I røysen hadde man funnet ”usædvanlig store Been, hvilke en Tiid lang skulle være forvarede.” ”Jeg blev meget begiærlig efter at faae desse Been at see; men de vare nu ei meere at finde,” kommenterer Schønning.

En som faktisk fikk se levninger som han var overbevist om tilhørte en kjempe, var amtmann i Lister og Mandal (Vest-Agder), Peter Holm. Det dreide seg om et funn på Hægeland i Øvrebø, og det kom for dagen i 1774 i en langhaug. Også i dette tilfellet traff man på ben ”af en ualmindelig Størrelse”, foruten våpen som stod i forhold til det gigantiske, fem meter lange (!) skjelettet. Amtmann Holm gikk god for bondens beskrivelse av funnet, og han la til at tennene, som han antagelig hadde studert selv, ”ikke har været af noget Dyr, men Mennesketænder, ligesaa usædvanlige, som den Person, der i sin Tiid har baaret dem.” Øvrebø-funnet må ha gjort dypt inntrykk på befolkningen i området; arkeologen Helge Gjessing fant fremdeles levende tradisjon om utgravningen som hadde funnet sted 150 år tidligere, da han besøkte Øvrebø i 1920-årene.

Fenomenet var ikke begrenset til Norge. Fra Seydisfjord i Island fortelles det at man i 1747 i en gravhaug støtte på ”benene af en overordentlig stor mand”, som attpåtil spøkte for finnerne den påfølgende natten.

I virkeligheten fant man selvsagt ikke en eneste kjempebegravelse i denne perioden, verken i Øvrebø eller andre steder i Norden. Om man skulle stille seg tvilende til denne påstanden, så er den totale mangelen på ”kjemper” i de tusenvis av gravhauger som har vært undersøkt av arkeologer siden midten av 1800-tallet og frem til i dag, bevis godt nok. Dels må opplysningene om usedvanlig store menneskeskjeletter være et resultat av overdrivelser eller erindringsforskyvninger hos finner eller meddeler, dels kan det dreie seg om hesteskjeletter. Viktigst er nok likevel at både leg og lærd på denne tiden trodde på og forventet at enkelte gravhauger inneholdt levninger av kjemper.

Fremdeles omkring år 1800 lå historien før den skrevne historien, som Rasmus Nyerup skrev i 1806, i en ”tyk Taage, i et umaadeligt Tidsrum”. Man hadde ikke noe egentlig grep om verken kronologien eller den faktiske tidsdybden. Bibelens kronologi stod fremdeles til troende, og man forutsatte derfor at verden var blitt skapt 6.000 år tidligere. Det var dette snevre tidsperspektivet, i kombinasjon med oppfatningen av at Bibelen var en troverdig historisk kilde og at det aldri hadde eksistert noen rent skriftløs for-historie, som var de lærde antikvarenes forståelsesramme.

”I de dager var kjempene på jorden,” heter det jo i 1. Mosebok. Bibelens beretninger om kjemper har nok også farget bøndenes syn på gravhauger og andre fornminner. Over hele Europa spilte kjempene en viktig rolle i opphavssagn knyttet til flyttblokker, jettegryter og spesielle fornminner. Hvordan skulle man ellers kunne forklare disse merkverdighetene? Nettopp dette var den danske historieskriveren Saxo Grammaticus’ argument, da han skrev om murer, statuer og andre monumenter som vi i dag vet skriver seg fra Romerrikets høykultur. I England fikk kjempene æren for å ha bygd Stonehenge og andre megalittmonumenter fra stein- og bronsealder.

Vi kan følge denne forklaringsmodellen langt tilbake i tiden. Fortidens helter fremstod gjerne som større og sterkere enn samtidens. Den greske geografen Pausanias refererer til den oppmerksomhet som ledsaget den antatte oppdagelsen av helten Ajax’ grav. Ifølge Illiaden hadde Ajax, som sloss i Trojakrigen, blitt gravlagt i Rhoeteum i det nåværende Tyrkia. Da benrester av heroiske dimensjoner ble vasket frem av stranden i dette området en gang i det første århundre e. Kr., sluttet man at det måtte dreie seg om restene av Ajax, selv om skjelettets kneskåler var 15 cm i diameter. I virkeligheten var det antagelig de fossile levningene av en flere millioner år gammel mastodont man stod overfor, ettersom slike fossiler er funnet i området i moderne tid. Det er interessant at noen av de eldste beretningene om funn av kjemper, nettopp skriver seg fra områder med potensiale for denne typen fossilfunn. Som den greske forfatteren Philostratos (3. årh.) pekte på, var det rimelig å anta at det en gang i tiden hadde vært kjemper til, siden sporene etter dem finnes overalt i verden.

Men 1700-tallet representerer på mange måter kjempe-forklaringenes svanesang. En i nordisk sammenheng sen utløper av denne tradisjonen, finner vi i den finske filologen Carl Axel Gottlunds reisebeskrivelse fra Värmland og Solør fra 1821. Der skriver han blant annet at ”Tossbergsklätten angavs som ett ställe, där det fordomtid bott mycket jättar, och å Smedsbyudden i Emtervik, även som längs med hela sjöstranden, skall finnas mycket stenrösen, varuti ovanligt stora människoben skola blivit funna.”

Den arkeologiske vitenskapen ble revolusjonert nettopp på denne tiden, og veien ut av 1700-tallets ”oldtidståge” førte bort fra jakten på kjemper i det arkeologiske kildematerialet. En generasjon etter at Gottlund møtte kjempene i grensetraktene mellom Sverige og Norge, skriver den alltid nøkterne Nicolay Nicolaysen i en kommentar til Holms beretning om kjempeskjelettet fra Vennesla, at ”hele beretningen derom er saa full af fabelagtighed, at der næsten maa have været en synhverving tilstede, saa man ikke kan agte derpaa.”

Men troen på kjempene levde videre i andre miljøer og i andre politiske sammenhenger. I settler-kontekster som i Afrika og USA, finner vi kjempe-motivet høyst levende til inn på 1900-tallet. Avisoppslag i Midt-Vesten fra slutten av 1800-årene om funn av gigantiske menneskeskjeletter er som snytt ut av de nordiske antikvarenes skrifter hundre år tidligere. I disse situasjonene kunne kjemper fra en fjern fortid bidra til å ”forklare” hvordan det kunne ha seg at man fant monumentale fornminner i områder der det nå bodde mennesker som den koloniale ideologien hevdet var primitive og underlegne, enten det nå dreide seg om svarte i Afrika eller indianere i Nord-Amerika.

Ingen kommentarer: