19 mars 2019

Rane den vidfarne


Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans første vikingferd. Den siste troverdige opplysningen om Rane i sagaene, forteller at han dro fra Normandie til England i 1014. Hva skjedde videre med ham? Én interessant mulighet er at han som så mange andre skiftet side og ble danekongens mann. For er det tilfeldig at i det øyeblikket Rane forsvinner ut av den norrøne overleveringen, dukker en vikinghøvding med samme navn opp i de engelske kildene?
Ranes plass i sagatradisjonen er først og fremst knyttet til at han oppfattes som Olav Haraldssons fosterfar. Han er også sentral i sagatåtten om haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug, men regnes mer eller mindre for å være en sagnfigur som forsvinner ut av sagaen da kong Olav vender tilbake til Norge, i 1015. Kort tid etter dukker imidlertid en historisk Rane opp i samtidskildene fra England. Denne Rane underlegger seg Herefordshire på danekongens vegne i 1016, og inntar deretter en viktig rolle i kong Knuds regime. Er det han som er utgangspunkt for sagaenes Rane-skikkelse?

Knud den stores jarl
Hva med den Rane som figurerer i de engelske kildene? Sporene etter ham slutter i 1041. Dette året var Rane en av lederne for Hardeknuds brutale straffeekspedisjon mot Worcester, der innbyggerne hadde gjort opprør mot økt skattetrykk og drept to av kongens fogder. Den aldrende Ranes ordre var «å drepe alle, plyndre og brenne ned byen og ødelegge alt rundt den», ifølge kronikøren John av Worcester.
På dette tidspunktet var Rane kongens jarl i Herefordshire, og hele hans engelske karriere ser ut til å ha vært knyttet til dette grenselandskapet mot Wales. Gjennom flere år på 1030-tallet hører vi ikke om Rane i de engelske kildene, uten at det trenger å bety all verden. I Knud den stores regjeringstid (død 1035) er det imidlertid tydelig at Rane har vært jarl i Herefordshire, og han underskriver flere diplomer i 1020-årene i denne rollen (Hrani dux).
Hans første opptreden i de engelske kildene kan tidfestes til 1016. På slutten av 1000-tallet skrev munken Hemming at tre skandinaviske hærer i 1016 hadde angrepet og underlagt seg den vestlige delen av Mercia på kong Knuds vegne. Rane stod i spissen for den ene av disse hærene, og Håkon Eiriksson Ladejarl og en viss Eilif (som er omtalt i engelske kilder som en av lederne for vikinghæren i 1009) for de to andre. Etter erobringen var det de tre som var Knuds jarler i de strategisk viktige grenseområdene, henholdsvis i Herefordshire, Worcestershire og Gloucestershire.

Rane i sagatradisjonen
Sagatradisjonens Rane gjør entré for siste gang da Olav Haraldsson vender hjem til Norge og vil vinne landet fra Ladejarlene. Han nevnes to ganger etter hjemkomsten, men begge ganger er det tale om rent litterære, uhistoriske «innsmett», og det er interessant at han ikke omtales i forbindelse med Nesjarslaget i 1016.
Noen år før dette hadde Olav gått i den engelske kong Æthelreds tjeneste, i dennes landflyktighet i Normandie. I sagaen fortelles det at Olav sendte Rane til England for å verve krigere, og at Rane tilbragte vinteren der i landet og vant mange for sin sak.
På det tidspunktet var Olav Haraldsson, ifølge sagatradisjonen, fremdeles bare ungdommen; han hadde knapt fylt 20 år. Men han hadde vært i viking i mange år allerede, og blant annet herjet i England sammen med Rane og den tidligere «jomsvikingen» Torkjell Høge. Hos Snorre er Rane, kalt «den vidfarne» eller «kongsfostre», Olavs fosterfar, og den som lærer ham stridskunst og idrett og tar ham med på vikingferd da den senere kongen fyller tolv år. Selv om Olav ifølge Snorre fikk kongsnavn den gangen, var det Rane som styrte flokken og satt til rors.
Etter Heimskringla var Rane fosterbror av Harald Grenske, en småkonge i Viken. Sistnevnte ble fostret opp hos lendmannen Roe den hvite i Grenland, som var Ranes far. Harald Grenske var Olav Haraldssons far. Etter at Harald ble brent inne på frierferd, var det Rane som overbragte nyheten til Olavs mor, Åsta, og Snorre forteller at det var ham som «øste vann» over den nyfødte Olav. Helt tak i Ranes rolle får vi likevel ikke gjennom Snorres fremstilling – han «forblir blek og konturløs, neppe mer enn et navn», som historikeren Claus Krag kommenterer. Snorre gjengir ikke den kjente sagatåtten om Ranes rolle i haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug.

Rane og haugbrottet
I den eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstadalv møter vi Rane for én gangs skyld i en hovedrolle. Tåtten eller kortsagaen er overlevert i flere versjoner, noen av dem eldre enn Snorres kongesagaer. Snorre brukte likevel ikke noe av dette stoffet. Tåtten er imidlertid inkorporert i flere senere manuskripter av hans «Store» eller «Særskilte» saga om Olav den hellige, blant annet i Flatøyboken.
Første del av tåtten forteller om Olav Digerbein, en småkonge i Viken. Olav drømte en gang at en stor, svart og fæl okse kom østfra til landet med en pest som rammet landet hardt. Han kalt inn til ting og bestemte at det skulle bygges en mektig gravhaug, og i den skulle kongen selv og hirden hans legges – sammen med store rikdommer. Da sotten lettet, var kongen og mange andre døde, og det var uår. Selv om Olav hadde forbudt det, begynte folk å blote til det døde kongen i haugen, og kalte ham for Olav Geirstad-alv. Da lettet uåret.
Den andre delen forteller om Rane, som lang tid etterpå bodde i nærheten av Geirstad, og som også fikk et drømmesyn. I hans drøm kom Olav Geirstadalv til ham og bad han om å bryte opp gravhaugen. Han skulle søke hjelp hos Svein Håkonsson jarl, som befant seg i området. Inne i haugen skulle han treffe på en mann (Olav) som satt i et høysete, og fra denne skikkelsen skulle Rane ta en armring av gull, et belte og et sverd. Disse gjenstandene skulle han så holde unna Svein jarl, som han skulle gi resten av rikdommene i haugen. Dessuten skulle Rane skille den dødes hode fra kroppen med sverdet. Etterpå skulle han oppsøke Åsta, Harald Grenskes kone, som han ville finne i fødselssmerter. Han skulle tilby å hjelpe henne, mot at han fikk være den som gir barnet navn.
Rane fulgte den døde kongens råd, og fikk Svein jarl med seg på ærendet. En natt brøt de seg inn haugen, og det gikk som i drømmen. Svein jarls menn våget ikke å bli med inn i gravhaugen, så Rane fikk fritt spillerom der inne. Møtet med haugbuen gikk nøyaktig som forutsagt, og jarlen var godt fornøyd med de kostbarhetene han fikk.
Rane finner deretter Åsta, som ganske riktig ligger i barnsnød. Han forløser henne så med beltet han har hentet ut av gravhaugen, og den nyfødte gutten arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Sagaens og den historiske Rane
Sagaenes skildring av Torkjell Høges første år er forvirrende og blandet med legendarisk stoff – ikke ulikt sagatradisjonens Rane. Det er de engelske samtidskildene som dokumenterer at han faktisk var en historisk skikkelse. Torkjell spilte en viktig rolle i toktene mot England på begynnelsen av 1000-tallet, og sluttet seg i en tid til Æthelred mot danekongenes erobringsforsøk, slik Olav Haraldsson gjorde. Siden, da Æthelred døde i 1016, stod Torkjell fritt til å skifte side, hvilket han også gjorde, og ble en av Knud den stores viktigste allierte.
Det er ikke urimelig å tenke seg at flere av dem som hadde sverget troskap til Æthelred og oppholdt seg hos ham i Normandie, også skiftet side etter hans død. Sagatradisjonen plasserer jo Rane nettopp i England mens kampene mellom Knud og Æthelred raser, og deretter dukker det opp en «ny» og ellers helt ukjent Rane i Knuds tjeneste. Ikke bare det, han spiller en hovedrolle i erobringen og passiviseringen av de urolige grenselandskapene mot Wales, sammen med trønderjarlen Håkon Eiriksson.
I hvilken grad det ligger historiske begivenheter bak sagaenes Rane-skikkelse, er vanskelig å si, på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om fortellingene om jomsvikingen Torkjell Høge i nordisk tradisjon er historiske. Men de angelsaksiske kildene viser jo utvetydig at Torkjell faktisk var en historisk person, og «modell» for sagatradisjonens Torkjell, og det samme kan det altså være grunn til å mene om Rane, og at den norrøne tradisjonen gjenspeiler historier som ble fortalt om hans bedrifter før erobringen av England.

13 februar 2019

Gullspore og kongegave


Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det. Mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens betydning for danekongene.
Funnet kom for dagen i en liten dalsenkning ved klosteret i Østfold i 1872. Det består av en spore, en smygestøl og et rembeslag, det hele intrikat utsmykket og fremstilt av 22 karat gull. Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet, kanskje ca. 970-980.

© 2019 Kulturhistorisk museum, UiO /CC BY-SA 4.0
Funnet ble gjort av en svensk landarbeider, Zacharias Andreasson. Det var han som fant sporen, mens de to mindre gjenstandene ble funnet senere i samme område. Bakgrunnen for funnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Det har vært foreslått at det dreier seg om et gravfunn, men også om et skattefunn. Det siste er vel mest sannsynlig.

Gullsporen er et unikt funn; ingen tilsvarende gjenstand kjennes fra datidens Europa. Ulike skriftlige kilder nevner imidlertid sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom lang tid.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas. Eberhard var hertug av Friuli, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme og søster av Karl den skallede. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket.

Sporer av gull

Parets nesteldste sønn arvet bl.a. et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Om keiser Ludvig den tyske fortelles det at han var iført silketunika med gylne broderier og bar gullsporer i offisielle sammenhenger, og at han ble gravlagt med dette utstyret. Det er mange eksempler på den samme praksisen: Da franske soldater plyndret keiser Henrik den 5.s (død 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de blant annet et par forgylte sporer. Da man renoverte kong Kasimir den stores (død 1370) grav i Krakow i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

Da keiser Otto den 4. døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, septeret i høyre hånd og rikseplet i venstre. Gravfigurene over Rikard Løvehjerte og hans far, Henrik den 2., i Fontevraud i Normandie viser kongene iført seremoniell drakt med gylne sporer festet til skoene med sorte lærstropper.

Konger og riddere

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto den 4.s kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull.

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

Daneveldet i Viken

Årsaken til at gullsporen fra Værne kloster kan dateres såpass nøyaktig, ligger altså i måten den er dekorert på. Den karakteristiske filigransorneringen er nemlig knyttet til en vikingtidsstil som har fått navn etter et berømt skattefunn fra Hiddensee i Østersjøen. Det dreier seg om eksklusive gjenstander av gull og sølv, og de fleste funn skriver seg fra høystatus-miljøer i Skandinavia, inkludert de såkalte trelleborgene og tidlige byer som Hedeby og Sigtuna, og med enkelte «slengere» i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev). Dekoren på smygestolen fra Værne kloster har f. eks. en av sine nærmeste paralleller i en draktspenne funnet i en grav i Kiev.

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes av de fleste i forbindelse med det danske jellingdynastiet, kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg. Smykker og andre Hiddensee-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og et fått i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtann og hans nærmeste støttespillere, og benyttet som gaver fra kongen til hans allierte.

Gullsporen er selvsagt ikke noe unntak; den er tvert imot en av de fremste representanter for Hiddensee-stilen, og viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte forbindelse mellom stormannsmiljøet på østsiden av Oslofjorden og Jellingkongene.

Den historiske bakgrunnen for dette er godt kjent. Om Harald Blåtann heter det jo i den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen at han «vant seg alt Danmark og Norge», og en samstemt sagatradisjon forteller at danekongen selv styrte Viken gjennom underkonger, mens ladejarlene kontrollerte resten av Norge. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekonger der, fra Viken.

Det rent arkeologiske bidraget til denne delen av historien, er at danekongens representant – hans underkonge i Viken, eventuelt én av flere – holdt til i Rygge.

Gullsporen fra Værne kloster har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som er nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

19 januar 2019

Vikingen og Nordøstpassasjen


Den nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til Kina og Det fjerne østen.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Det er uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.

Ottar fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover, før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var «sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun), og han våget ikke å gå i land.

Den angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby.

20 år tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India» og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder, te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.

For med startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en «nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje» nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig – et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.

Øverstkommanderende for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske kunnskaper fra en mann ved navn John Dee. Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.

Manuskript nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til Ottars reisebeskrivelse.

De engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom Nordøstpassasjen.'

Men utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.

Rane den vidfarne

Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før...