15 juli 2019

Rytterstatuen i Aachen

I 801 lot den nyslåtte keiser Karl den store en rytterstatue av bronse som forestilte goterkongen Teoderik, hente i den gamle keiserbyen Ravenna og sette opp ved sitt eget palass i Aachen. Rytterstatuen ble berømt, så berømt at ryktet om den nådde det fjerne Norden og statuen noen tiår senere ble omtalt i runeinnskriften på den gåtefulle Röksteinen ved innsjøen Vättern.

Rök-steinen
«Fordum red Thjodrik den frygtløse konge, søkjæmpers styrer over Reidhavets Strand; sidder paa gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel, mæringers ædling». Teksten på Rök-steinen fra 800-tallet, slik Sophus Bugge tolket den, inneholder skjebnetunge referanser til maktkamp og dåd, rikers vekst og rikers fall, langt der ute en gang for lenge siden. For Tjodrek er ingen ringere enn goterkongen Teoderik, som fra sin hovedstad Ravenna styrte over et stort rike på begynnelsen av 500-tallet.

Bengt Olof ÅRADSSON
[CC BY 1.0 (https://creativecommons.org/licenses/by/1.0)]
Passusen «sidder på gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel» tolket Bugge som en henvisning til den rytterstatuen av Teoderik som på 800-tallet fantes i den frankiske residensbyen Aachen. Han har fått bred støtte for sin tolkning, selv om det også har vært reist kritikk mot den, ikke minst i senere år.

Rök-steinen ble reist øst for Vättern og sør for den mindre innsjøen Tåkern på 800-tallet en gang. Den neste 4 m høye steinen fantes på 1600-tallet innmurt i en tiendebod ved middelalderkirken i Rök. Med sine 170 ord fordelt på 760 tegn er den kan verdens lengste kjente runeinnskrift, og den er dekket av runer på alle sider. Ristningen er jevnt og fint utført, og er helt tydelig utført av en ekspert.

Ifølge den gjengse tolkningen av innskriften, forteller den en dunkel historie om kjente og ukjente konger, og gjengir antagelig også mytologiske forestillinger som er gått tapt. Den vanlige oppfatningen er at den Varin som nevnes på steinen, viser til sagn og myter som var kjente i samtiden for å hedre sin døde sønn, Vemod.

Det er tale om en komplisert og vanskelig tolkbar tekst, mens komposisjonen er nokså klar. Den består av tre hoveddeler, som hver og en inneholder to spørsmål/gåter og tilhørende svar. Formen minner om den gåteleken som i Snorre-Edda går under navnet greppaminni.

Særlig Teoderik-strofen har vært gjenstand for mye oppmerksomhet og diskusjon, men i innskriften nevnes f. eks. også 20 konger som satt på Sjælland i fire vintre («med fire navn, født av fire brødre»), nemlig fem Rådulfssønner, fem Rugalfssøner, fem Hordssønner og fem Bjørnssønner.

Karl den store i Aachen
Karl den store var konge over frankerne fra 768 og over langobardene fra 774, og i 800 ble han formelt det verdslige overhode for den vestlige kristenheten, da han ble kronet til «romersk» keiser av pave Leo. I hans og sønnen Ludvigs regjeringstid opplevde karolingerriket en kulturell oppblomstring, en «gjenfødelse» av klassiske idealer innenfor kunst, litteratur, arkitektur og annet.

Keiser Karl var klar over sin egen betydning som kristendommens forsvarer; kroningen juledag år 800 hadde tross alt funnet sted i Peterskirken i Roma, og det var ingen ringere enn pave Leo som hadde satt St. Peters krone på Karls hode. På hjemmebane var Karl i full gang med å etablere palasskomplekset i Aachen som det «nye Rom». Kapellet i palasset var planlagt og utformet som et bilde på Det himmelske Jerusalem, med en symbolikk som tydelig spilte på parallellen mellom Kristi himmelske rike og Karls eget imperium.

Regisole i Pavia, oppr. fra Ravenna
Karls biograf, Einhard, kan imidlertid fortelle at keiseren ikke bare opptatt av den antikke, romerske arven, men også den førkristne, germanske. Han skriver at Karl elsket «gamle barbariske sanger» og gav germanske navn til vindretningene og årets måneder. Kontrasten til sønnen Ludvig kunne ikke ha vært større. Ludvigs biograf presiserer at han «foraktet de barbariske sangene han hadde lært som gutt, og ville verken lese, høre eller gjengi dem».

Palasset i Aachen ble utstyrt med gjenbrukte bygningsmaterialer og dekorasjoner fra den tidligere keiserbyen Ravenna i Nord-Italia. Det keiserlige kapellet fikk søyler av grønn porfyr og rød egyptisk granitt hentet fra goterkongen Teoderiks palass i Ravenna, etter tillatelse fra pave Hadrian. Den såkalte «Karl den stores trone» i det bevarte kapellet er også spolia fra Antikken.

Plyndringen av Ravennas senantikke bygningsarv var utbredt på 800-tallet. Andreas Agnellus forteller I sitt historieverk om Ravennas biskoper at han selv plukket ned et av Teoderiks palasser i byen og brukte materialene til å bygge sitt eget hus, og ulike biskoper hentet og gjenbrukte både bygningsmaterialer og gravminner. Karl den store var heller ikke den siste av de karolingiske keiserne som hentet spolia i Ravenna.

Rytterstatuen
Agnellus skildrer også en rytterstatue som forestilte Teoderik. Statuen var antagelig én av to rytterstatuer av Teoderik i Ravenna; den andre var den såkalte Regisole, som ble flyttet til Pavia og til slutt, i 1796, ble fullstendig ødelagt av den stedlige jakobinerklubben. Den første statuen ble – på keiser Karls ordre – hentet fra Ravenna til Aachen i 801, der den ble satt opp i parken mellom kapellet og palasset, som et håndfast bevis for det gjenskapte imperiet. I Aachen stod den forgylte Teoderik-statuen på en søyle eller pidestall, omgitt av andre, mindre statuer («følgesvenner», ifølge en samtidskilde). Rytterfiguren holdt spyd (eller lanse) i sin høyre hånd og et skjold i den venstre, mens hesten var fremstilt i galopp. En fontene inngikk også i arrangementet.

Valget av nettopp Teoderik-statuen er likevel ikke innlysende, for arianeren Teoderik var uglesett i den katolske ettertiden. Men det er grunn til å tro at det var en bevisst handling fra keiserens side – han fikk nemlig en sønn som også ble døpt Teoderik i 807. Kan hende var det nettopp den blandingen av romersk og germansk som goterkongen representerte, som også appellerte til keiser Karl?

Et langt allegorisk dikt fra 820-årene, De imagine Tetrici (Om Tetricus-statuen), kretser rundt statuen, og gir et innblikk i hvordan Theoderik – og den da avdøde keiser Karls forhold til ham – kunne oppfattes. Dikteren, Walahfrid Strabo, oppsøker palasset i Aachen og går inn i en drømmeaktig tilstand ved synet av fontenen med statuene. Han innleder en dialog med en muse (Scintilla), som svarer på spørsmål fra dikteren om det han ser.

 «Først vil jeg gjerne vite hvorfor denne statuen og figurene som omgir den, og som vi ofte spaserer forbi, ble laget?» heter det innledningsvis. Og Scintillas respons levner ikke den gamle goterkongen mye ære:

«Theoderik, som en gang hersket I Italia, var gjerrig og holdt mye av sin store rikdom for seg selv. Men den elendige mannen vandrer nå alene langs den kullsvarte Avernus; han har ingenting igjen i verden foruten et dårlig rykte… Dersom håndverkerne gav ham statuen mens han levde, så vær sikker på at det var for å mildne en rasende løve gjennom sin kunst. Eller – og det finner jeg mer sannsynlig – bestilte den fryktelige mannen selv portrettet, slik stolthet ofte leder en til.»

Selve navnet på diktet, Tetricus, er et ordspill med Teoderiks navn og det latinske begrepet «taeter» (dyster, ond, rå). Det er liten tvil om at Walahfrid på denne måten kritiserte Karl den stores forhold til det forgangne og hans omgang med fortidens germanske helteskikkelser. I et annet arbeid fra Walahfrids hånd, visjonsdiktet Visio Wettini, plasseres for øvrig den senere helgenkårede keiser Karl i skjærsilden.

Hva som siden skjedde med statuen, er uvisst. Etter at Karls rike ble delt mellom hans sønner, mistet Aachen posisjonen som «det nye Rom», og Teoderik-statuen forsvinner ut av sagaen.

Ravenna – Aachen – Norden
Men hvordan kunne kunnskapen om keiserens rytterstatue vandre helt til Östergötland og foreviges på runesteinen fra Rök?

Karl den stores palass i Aachen, rekonstruksjon,
Pfalzmodell_1981_Leo_Hugot.tiff: Irehuro derivative work:
Hic et nunc [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]
På 700-tallet var frankernes ekspansjon nådd friserne og sakserne, og danene stod for tur. De frankiske riksannalene omtaler forhandlinger mellom frankere og daner i 777, og fra da av preges forholdet mellom Karl den stores rike og Norden av vekslende allianser og fiendtligheter.
Tidvis forteller kildene om skandinaver som oppholder seg i Karolingerriket. I 807 hører vi at en «normannisk» leder, Halfdan, kom med et stort følge til keiseren, underkastet seg ham og lot seg kristne. I 826 gjentok danekongen Harald Klak den samme bedriften, i Ingelheim. Den frankiske munken Ansgar fulgte med Harald til Jylland, og i 829 begynte han misjonsvirksomheten i Birka. Det var med andre ord nok av anledninger der fortellingen om rytterstatuen i Aachen kan ha blitt tradert.

Selve Aachen ble herjet av vikinger i 881. Den gangen var byen fremdeles et ideologisk og rituelt fikspunkt for ulike karolingiske tronpretendenter, men vikingenes angrep satte en stopper for det. De stormet byen, brente ned keiserpalasset og de keiserlige badene, brukte Mariakirken (den nåværende katedralen) som hestestall og vanæret Karl den stores gravmæle. Om ikke før, så ville grusomhetene dette året ha gitt mang en nordbo førstehåndskunnskap om forholdene i Aachen.

03 juni 2019

Hellig-Olavs engelske biskoper

Olav Haraldssons forhold til den engelske kirken var nært og direkte. Da den senere helgenkongen kom til Norge i 1015, hadde han med seg en håndfull engelske biskoper og engelske hellige bøker, og etter all sannsynlighet var Olavs tilbakevenden avtalt med kong Æthelred, som på det tidspunktet hadde gjenvunnet makten i England fra danene.

Fra skrinleggingen av Olav Haraldsson,
detalj av antemensale fra Nidarosdomen
Olav hadde selv herjet i Æthelreds England, men hadde noen år tidligere gått i tjeneste hos hertug Richard av Normandie. Da så Æthelred og hans familie ble fordrevet av danekongen Svend Tveskæg i 1013, møttes de to gamle fiendene i Rouen. Æthelred var Richards svoger, og gift med Emma, hertugens søster.

For de angelsaksiske kongene var hertugdømmet tvers av Den engelske kanal en viktig alliert, og slik hadde det vært i hundre år – like siden Richards oldefar, vikingen Rollo, hadde fått Normandie i len av karolingerkongen Karl den enfoldige, mot at hertugene skulle forsvare riket mot angrep fra sine tidligere medsammensvorne, og dessuten la seg døpe. Dåpen hadde foregått i katedralen i Rouen, der Rollo og hans etterkommere, hertug Richards forfedre, nå hvilte. Den storslåtte biskopskirken var blitt ødelagt av vikingene før den tid, og da Olav oppholdt seg i Normandie, var erkebiskop Robert – hertugens bror – i full gang med gjenoppbyggingen.

Antagelig var det vinteren 1013/1014 at Olav Haraldsson ble døpt i den samme kirken. «Olav Haraldsson ble, på oppfordring av erkebiskop Robert, vasket av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve,» heter det hos den normanniske kronikøren Guillaume av Jumièges. Passio Olavi følger opp med å peke på at Olav var blitt kjent med kristendommen i England før han ble døpt i Rouen, og at kongen «så snart han var blitt renset i den hellige dåp, ble … et nytt menneske». Ifølge tradisjonen i middelalderen var det ikke bare erkebiskop Robert og hertug Richard som var til stede ved Olavs dåp; det var også Æthelred og Emma. Enkelte har tenkt seg at Æthelred var fadder ved dåpen, og det er ikke noe urimelig ved den tanken. I det hele tatt er det vanskelig å komme unna at det som foregikk, var en «politisk dåp», og at dåpshandlingen ble ledsaget av et forbund mellom de tidligere fiendene Æthelred og Olav.

I nyere tid har historikerne diskutert om Olavs retur til Norge kan hende foregikk i forståelse med Æthelred – eller Knud den store. Det siste alternativet er lite sannsynlig. Olav var Æthelreds mann, ikke Knuds, og det er sannsynlig at han har vært trofast mot Æthelred like til denne døde i 1016. Men at ferden til Norge har vært avtalt med Æthelred, det er mulig. Og under enhver omstendighet må krefter innenfor den angelsaksiske kirken ha vært involvert. For ikke bare har vi opplysningen om Olavs dåp i Rouen – det er også det forhold at han ankom Norge med engelske biskoper om bord.

Adam av Bremen navngir dem – Sigafrid, Grimkil, Rudolf og Bernard, og det er grunn til å feste lit til den tyske kronikøren på dette punktet. Erkebispesetet i Hamburg og Bremen, som Adam var knyttet til, var gjennom flere hundre år ansvarlig for den kristne misjonsvirksomheten i Norden, og fulgte selvsagt godt med på hva som skjedde på området i de skandinaviske landene. Da Adam forfattet sitt verk, var det dessuten ikke gått mer enn 40 år siden slaget på Stiklestad. Han skriver videre at Olav sendte en delegasjon til erkebiskop Unwan (1013-1029), og bad ham «ta godt imot disse biskoper, samt sende seg noen av hans egne, som kunne styrke de vankunnige nordmenn i kristendommen». Adam legger til at erkebiskopen «av godhet mot kongene» tillot misjonærer som var blitt prestevigde i England, å bygge kirker – dersom de bare var villige til å underordne seg Hamburg – Bremen. Like knirkefritt gikk det likevel ikke alltid: Da kong Knud utnevnte engelske biskoper i Danmark, svarte erkebiskopen med å passe opp skipet som hadde en av de nye biskopene om bord, og legge ham i lenker.

Karrieren til den mest kjente av Olavs biskoper, Grimkjell, taler sitt tydelige språk om at den senere helgenkongens misjonsvirksomhet må ha vært godt forankret i den angelsaksiske kirken. Grimkjell ble etter mange år i Norge utnevnt til biskop i Sussex (Selsey), og hadde i en periode også bispekallet i Norfolk (Elmham) – som det forresten gikk rykter om at han hadde kjøpt av kong Edward, og han var trolig en hovedperson når det gjaldt formidling av olavskulten til England. Da Grimkjell døde i 1047, ble han gravlagt i Kristkirken i Canterbury, den kirken som vi i dag kjenner som katedralen i Canterbury. Kristkirken var blitt gjenreist etter vikingenes herjinger i 1011, og var nå en av Nord-Europas største katedraler. Den mest sannsynlige forklaringen på at Grimkjell ble gravlagt i Kristkirken, og ikke i sin egen katedral i Selsey, er at han har hatt tilknytning til Canterbury tidligere i sin karriere – og at han kanskje var benediktinermunk der før han reiste til Norge.

Om Rodulf vet vi at han i 1050 ble innsatt som abbed ved benediktinerklosteret i Abingdon, der han døde to år senere. Ifølge en islandsk saga om de første biskopene i Skálholt, hadde Rodulf bakgrunn fra Rouen. Engelske kilder gir ellers den interessante opplysningen at han var beslektet med kong Edward, Æthelreds sønn. Bernhard og Sigfrid vet vi mindre om. Den nevnte biskopssagaen nevner at Bernhard senere kom til Island, og han er kanskje den samme som skal ha latt reise en kirke i Skåne, og som døde på Sjælland. Sigfrid kan være den biskopen som kom til Sverige, og som der er kjent som St. Sigfrid.

I det hele tatt har kristendommen i Norge på Olav Haraldssons tid hatt et tydelig angelsaksisk preg. Vi har bevart en angelsaksisk kirkelov som er knyttet til erkebiskop Wulfstans navn, og som er forfattet i 1014, etter at Æthelred hadde gjenvunnet makten. I denne loven finnes det flere formuleringer som minner om ordlyden i de norske kristenrettene. Likhetene er så store at historikeren Absalon Taranger tenkte seg at Olav (eller biskopene hans) hadde hatt med seg Wulfstan-lovene til Norge.

20 mai 2019

Stø kurs, trygg havn og "en tredje sorts mennesker"


«Sjøfolk er, når alt kommer til alt, en tredje sorts mennesker, som verken hører til de levende eller til de døde; deres liv er kontinuerlig på vent,» skrev den engelske presten og forfatteren John Flavel i sin «Navigation Spiritualized» i 1664. Sjømannslivet og sjøreiser i det hele var gjennom årtusener en risikabel affære. Det er ikke mulig å se bort fra dette faktum når en skal prøve å forstå bakgrunnen for en gåtefull type kulturminner som finnes mange steder på kysten – nemlig kompassroser som er risset inn i berg i havner og uthavner.
Kompassroser på Väderöarna, Bohuslän. Foto: Øyvind Arntsen/NRK
Ristninger i form av kompassroser forekommer sammen med årstall, initialer og navnetrekk, bumerker, våpenskjold og annet «krot» på mange havnelokaliteter i Norden. I motsetning til de mer kjente, forhistoriske helleristningene er de maritime ristningene fra historisk tid, fra omkring 1500 og frem til slutten av 1800-tallet. På den svenske vestkysten, der de maritime ristningene er best undersøkt og dokumentert, ser det ut til at aktiviteten har vært størst i perioden ca. 1550-1650.
Kompassrosene er først og fremst et fenomen i Norge og Sverige. Nærmere bestemt finnes de i hovedsak langs kysten mellom Trondheim og Stockholm, og særlig tett mellom Bergen i nord og Marstrand i sør. Utenfor dette kjerneområdet er det enkelte eksemplarer helt nord til Nordkapp og i den finske skjærgården, samt noen spredte forekomster på De britiske øyer. Til sammen er det kjent rundt hundre kompassristninger.

Mange uoppdagede
Mange av feltene med maritime ristninger kan være vanskelig å oppdage i dagslys, og en kan knapt se dem dersom man så å si står på dem. De kommer best frem når sola står lavt på himmelen, eller ved hjelp av lommelykt etter mørkets frembrudd. Registreringsaktiviteten hittil har dessuten vært svært varierende, og det er all grunn til å tro at det finnes en hel del kompassroser som ennå ikke er oppdaget.
Første gang maritime ristninger er omtalt i skriflige kilder, er antagelig i Olaus Magnus’ Historien om folkene i Norden (1555). Han skriver om Hangö udd (Hankoniemi) i den sørfinske skjærgården, og om de over 400 innskriftene og adelige våpenskjoldene som finnes der. I et annet kapittel nevner han øya «Hvitserk» langt mot nord, der sjørøverne Pining og Pothorst skal ha risset inn en kompassrose på et høyt fjell. Det siste kan være en forveksling med en kompassrose som fantes på Nordkapp-platået, og som er nevnt i en kilde fra 1599. Noe senere (1613) nevner Peder Claussøn Friis en kompassrose i Ny-Hellesund på sørlandskysten.
Verken magister Olaus eller hr. Peder uttaler seg om kompassristningenes alder, utover at de ser ut til å oppfatte dem som gamle og eldre enn manns minne. Didrik Pining, som Olaus gir æren for å ha risset kompassrosen på «Hvitserk», var høvedsmann på Vardøhus omkring 1490. Uansett er det tale om noen av de tidligste kompassrosene i berg som vi har kunnskap om. Den aller eldste av rosene er antagelig den i Furusund i Stockholms skjærgård; den er omgitt av adelige våpenskjold, og er med stor sannsynlighet risset inn i forbindelse med Kristian 1.s besøk sommeren 1463, da kongen var på vei til Russland med en flåte.
Andre kompassristninger opptrer sammen med årstall som gjør dateringen av dem rimelig sannsynlig: En kompassrose ved TInganes på Færøyene bærer årstallet 1569, mens roser på Storfosen i Ørland (1579), Hällö i Bohuslän (1581) og Lyngøya ved Kristiansand (1591) også er blant de tidlige.

Brukt av loser?
Lenge tolket man kompassristningene rent funksjonelt og knyttet dem til losvirksomhet først og fremst.
En del av ristningene ligger da også på utkikkspunkter som vi vet ble brukt av loser i senere tid. Tanken var at losene laget ristningene for å kunne bestemme kursen til skip som fremdeles ikke var kommet til syne sett fra stranden, og at praksisen hadde sammenheng med konkurransen om oppdrag losene imellom. Videre har man sett for seg at også militære vakter kan ha hatt praktisk nytte av kompassristningene. Enkelte av de daterte ristningene på Sørlandet ser da også ut til å være knyttet til napoleonskrigene og skjærgårdsflåten. Men mange andre ligger slik til at de umulig kan ha vært benyttet på denne måten, og forklaringen er antagelig først og fremst aktuelle for noen av de yngre kompassristningene.
Det er et par andre forhold som jeg tror er viktig for å forstå kompassristningene. Først gjelder det renessansens nyoppdagede interesse for å skrive i stein.

Renessansens fortidslengt
Sjøfolk var ikke alene om å etterlate seg signaturer nettopp i denne perioden, og noe av bakgrunnen for kompassristningene og øvrige ristninger i maritim kontekst henger trolig sammen med renessansens begeistring for gamle minnesmerker som runeinnskrifter og bautasteiner. Denne fortidsinteressen ble innledet med Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk i 1575, og fikk videre næring fra sagaoversettelsene til Mattis Størssøn (1591) og Peder Claussøn Friis (1633), samt Ole Worms runeverk, Monumenta Danica (1643).
Så vel kongelige som adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden. Av og til ristertde også runer. Ved det berømte laksefisket Boensfossen ved Kristiansand var Kristian 4. på besøk i 1631, og ved den anledningen ble kongens monogram risset inn i en klippe over fossen, og på et skjær like nedenfor lot man dessuten riste en innskrift med vikingtidsruner. Når ikke bare herregårder og slott ble åsted for renessansens forkjærlighet for inskripsjoner og monumenter, men også havner, har det sammenheng med den større betydningen disse lokalitetene fikk nettopp på denne tiden.
Det skyldte ikke minst den langvarige konflikten mellom Danmark-Norge og Sverige, der viktige havner, ikke minst langs den daværende norskekysten, lett kunne bli omstridte arenaer der renessansens oppfatninger om å lage kunstige markeringer og etterlate seg håndfaste signaturer av ulike slag kunne dukke opp og oppfattes som relevante. Sammenfallende med den økte interessen for minnesmerker fra slutten av 1500-årene av, utkom de første mer allment tilgjengelige losbøker og sjøkart, som Laurentz Benedichts Søkartet offuer Øster oc Vester Søen (1568) og Lucas Janszoon Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt (1584), der kompassroser har en fremtredende plass som dekor og symbol, noe som kan gi en pekepinn om hvor inspirasjonen til et av de mest brukte motivene på ristningsfeltene kan være kommet fra.

Kompasset som symbol
Berefjord. Foto: Vest-Agder fylkeskommune
Kompasset ble i samme periode et flertydig og pregnant symbol innenfor sjøfartskulturen. Vi gjenfinner det i ulike sammenhenger; på ølboller på Vestlandet og på mangletrær og skipskister på Sørlandet. En kompassrose er risset inn på et tønnelokk som ble funnet i vraket av Vasaskipet.
Der det er bevart tradisjon om kompassristningenes tilblivelse, er det heller ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, i Rasvåg på Hidra, heter det at den skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Kompassrosen i Berefjord vest for Flekkefjord skal være laget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. Det samme fortelles om kompassristningen på Compass Wart på Shetland, som opptrer sammen med flere initialer og årstallet 1611.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at kompassrosen med sine assosiasjoner til stø kurs og trygg havn, også i overført betydning, kunne knyttes både til ekteskap og redning fra skipbrudd. For sjømenn som en «tredje sorts mennesker», verken levende eller døde, kunne det være naturlig å ty til kompasset når en skulle feire sin egen overlevelse – og minnes skipskameraters død. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at det ser ut til å være en viss samvariasjon mellom en del av de tidligste kompassristningene og nettopp forlis i samme tidsavsnitt? Det gjelder flere av ristningene på Bohuslänkysten, og det gjelder Ny-Hellesund, for eksempel.
Interessant nok gjelder det også kompassristningen i Berefjord, som ellers passer temmelig dårlig med en funksjonell forklaring knyttet til losing e.l. Det kjennes riktignok ikke noe senmiddelaldersk vrak i Berefjord, men et epitafium i Mariakirken i Lübeck minnes et fryktelig forlis nettopp i Berefjord i det herrens år 1489. Motivet er en Bergensfarer fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Én innskrift forteller at skipper Hans Ben og 33 andre omkom. En annen inneholder følgende formaning: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!»

19 mars 2019

Rane den vidfarne


Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans første vikingferd. Den siste troverdige opplysningen om Rane i sagaene, forteller at han dro fra Normandie til England i 1014. Hva skjedde videre med ham? Én interessant mulighet er at han som så mange andre skiftet side og ble danekongens mann. For er det tilfeldig at i det øyeblikket Rane forsvinner ut av den norrøne overleveringen, dukker en vikinghøvding med samme navn opp i de engelske kildene?
Ranes plass i sagatradisjonen er først og fremst knyttet til at han oppfattes som Olav Haraldssons fosterfar. Han er også sentral i sagatåtten om haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug, men regnes mer eller mindre for å være en sagnfigur som forsvinner ut av sagaen da kong Olav vender tilbake til Norge, i 1015. Kort tid etter dukker imidlertid en historisk Rane opp i samtidskildene fra England. Denne Rane underlegger seg Herefordshire på danekongens vegne i 1016, og inntar deretter en viktig rolle i kong Knuds regime. Er det han som er utgangspunkt for sagaenes Rane-skikkelse?

Knud den stores jarl
Hva med den Rane som figurerer i de engelske kildene? Sporene etter ham slutter i 1041. Dette året var Rane en av lederne for Hardeknuds brutale straffeekspedisjon mot Worcester, der innbyggerne hadde gjort opprør mot økt skattetrykk og drept to av kongens fogder. Den aldrende Ranes ordre var «å drepe alle, plyndre og brenne ned byen og ødelegge alt rundt den», ifølge kronikøren John av Worcester.
På dette tidspunktet var Rane kongens jarl i Herefordshire, og hele hans engelske karriere ser ut til å ha vært knyttet til dette grenselandskapet mot Wales. Gjennom flere år på 1030-tallet hører vi ikke om Rane i de engelske kildene, uten at det trenger å bety all verden. I Knud den stores regjeringstid (død 1035) er det imidlertid tydelig at Rane har vært jarl i Herefordshire, og han underskriver flere diplomer i 1020-årene i denne rollen (Hrani dux).
Hans første opptreden i de engelske kildene kan tidfestes til 1016. På slutten av 1000-tallet skrev munken Hemming at tre skandinaviske hærer i 1016 hadde angrepet og underlagt seg den vestlige delen av Mercia på kong Knuds vegne. Rane stod i spissen for den ene av disse hærene, og Håkon Eiriksson Ladejarl og en viss Eilif (som er omtalt i engelske kilder som en av lederne for vikinghæren i 1009) for de to andre. Etter erobringen var det de tre som var Knuds jarler i de strategisk viktige grenseområdene, henholdsvis i Herefordshire, Worcestershire og Gloucestershire.

Rane i sagatradisjonen
Sagatradisjonens Rane gjør entré for siste gang da Olav Haraldsson vender hjem til Norge og vil vinne landet fra Ladejarlene. Han nevnes to ganger etter hjemkomsten, men begge ganger er det tale om rent litterære, uhistoriske «innsmett», og det er interessant at han ikke omtales i forbindelse med Nesjarslaget i 1016.
Noen år før dette hadde Olav gått i den engelske kong Æthelreds tjeneste, i dennes landflyktighet i Normandie. I sagaen fortelles det at Olav sendte Rane til England for å verve krigere, og at Rane tilbragte vinteren der i landet og vant mange for sin sak.
På det tidspunktet var Olav Haraldsson, ifølge sagatradisjonen, fremdeles bare ungdommen; han hadde knapt fylt 20 år. Men han hadde vært i viking i mange år allerede, og blant annet herjet i England sammen med Rane og den tidligere «jomsvikingen» Torkjell Høge. Hos Snorre er Rane, kalt «den vidfarne» eller «kongsfostre», Olavs fosterfar, og den som lærer ham stridskunst og idrett og tar ham med på vikingferd da den senere kongen fyller tolv år. Selv om Olav ifølge Snorre fikk kongsnavn den gangen, var det Rane som styrte flokken og satt til rors.
Etter Heimskringla var Rane fosterbror av Harald Grenske, en småkonge i Viken. Sistnevnte ble fostret opp hos lendmannen Roe den hvite i Grenland, som var Ranes far. Harald Grenske var Olav Haraldssons far. Etter at Harald ble brent inne på frierferd, var det Rane som overbragte nyheten til Olavs mor, Åsta, og Snorre forteller at det var ham som «øste vann» over den nyfødte Olav. Helt tak i Ranes rolle får vi likevel ikke gjennom Snorres fremstilling – han «forblir blek og konturløs, neppe mer enn et navn», som historikeren Claus Krag kommenterer. Snorre gjengir ikke den kjente sagatåtten om Ranes rolle i haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug.

Rane og haugbrottet
I den eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstadalv møter vi Rane for én gangs skyld i en hovedrolle. Tåtten eller kortsagaen er overlevert i flere versjoner, noen av dem eldre enn Snorres kongesagaer. Snorre brukte likevel ikke noe av dette stoffet. Tåtten er imidlertid inkorporert i flere senere manuskripter av hans «Store» eller «Særskilte» saga om Olav den hellige, blant annet i Flatøyboken.
Første del av tåtten forteller om Olav Digerbein, en småkonge i Viken. Olav drømte en gang at en stor, svart og fæl okse kom østfra til landet med en pest som rammet landet hardt. Han kalt inn til ting og bestemte at det skulle bygges en mektig gravhaug, og i den skulle kongen selv og hirden hans legges – sammen med store rikdommer. Da sotten lettet, var kongen og mange andre døde, og det var uår. Selv om Olav hadde forbudt det, begynte folk å blote til det døde kongen i haugen, og kalte ham for Olav Geirstad-alv. Da lettet uåret.
Den andre delen forteller om Rane, som lang tid etterpå bodde i nærheten av Geirstad, og som også fikk et drømmesyn. I hans drøm kom Olav Geirstadalv til ham og bad han om å bryte opp gravhaugen. Han skulle søke hjelp hos Svein Håkonsson jarl, som befant seg i området. Inne i haugen skulle han treffe på en mann (Olav) som satt i et høysete, og fra denne skikkelsen skulle Rane ta en armring av gull, et belte og et sverd. Disse gjenstandene skulle han så holde unna Svein jarl, som han skulle gi resten av rikdommene i haugen. Dessuten skulle Rane skille den dødes hode fra kroppen med sverdet. Etterpå skulle han oppsøke Åsta, Harald Grenskes kone, som han ville finne i fødselssmerter. Han skulle tilby å hjelpe henne, mot at han fikk være den som gir barnet navn.
Rane fulgte den døde kongens råd, og fikk Svein jarl med seg på ærendet. En natt brøt de seg inn haugen, og det gikk som i drømmen. Svein jarls menn våget ikke å bli med inn i gravhaugen, så Rane fikk fritt spillerom der inne. Møtet med haugbuen gikk nøyaktig som forutsagt, og jarlen var godt fornøyd med de kostbarhetene han fikk.
Rane finner deretter Åsta, som ganske riktig ligger i barnsnød. Han forløser henne så med beltet han har hentet ut av gravhaugen, og den nyfødte gutten arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Sagaens og den historiske Rane
Sagaenes skildring av Torkjell Høges første år er forvirrende og blandet med legendarisk stoff – ikke ulikt sagatradisjonens Rane. Det er de engelske samtidskildene som dokumenterer at han faktisk var en historisk skikkelse. Torkjell spilte en viktig rolle i toktene mot England på begynnelsen av 1000-tallet, og sluttet seg i en tid til Æthelred mot danekongenes erobringsforsøk, slik Olav Haraldsson gjorde. Siden, da Æthelred døde i 1016, stod Torkjell fritt til å skifte side, hvilket han også gjorde, og ble en av Knud den stores viktigste allierte.
Det er ikke urimelig å tenke seg at flere av dem som hadde sverget troskap til Æthelred og oppholdt seg hos ham i Normandie, også skiftet side etter hans død. Sagatradisjonen plasserer jo Rane nettopp i England mens kampene mellom Knud og Æthelred raser, og deretter dukker det opp en «ny» og ellers helt ukjent Rane i Knuds tjeneste. Ikke bare det, han spiller en hovedrolle i erobringen og passiviseringen av de urolige grenselandskapene mot Wales, sammen med trønderjarlen Håkon Eiriksson.
I hvilken grad det ligger historiske begivenheter bak sagaenes Rane-skikkelse, er vanskelig å si, på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om fortellingene om jomsvikingen Torkjell Høge i nordisk tradisjon er historiske. Men de angelsaksiske kildene viser jo utvetydig at Torkjell faktisk var en historisk person, og «modell» for sagatradisjonens Torkjell, og det samme kan det altså være grunn til å mene om Rane, og at den norrøne tradisjonen gjenspeiler historier som ble fortalt om hans bedrifter før erobringen av England.

13 februar 2019

Gullspore og kongegave


Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det. Mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens betydning for danekongene.
Funnet kom for dagen i en liten dalsenkning ved klosteret i Østfold i 1872. Det består av en spore, en smygestøl og et rembeslag, det hele intrikat utsmykket og fremstilt av 22 karat gull. Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet, kanskje ca. 970-980.

© 2019 Kulturhistorisk museum, UiO /CC BY-SA 4.0
Funnet ble gjort av en svensk landarbeider, Zacharias Andreasson. Det var han som fant sporen, mens de to mindre gjenstandene ble funnet senere i samme område. Bakgrunnen for funnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Det har vært foreslått at det dreier seg om et gravfunn, men også om et skattefunn. Det siste er vel mest sannsynlig.

Gullsporen er et unikt funn; ingen tilsvarende gjenstand kjennes fra datidens Europa. Ulike skriftlige kilder nevner imidlertid sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom lang tid.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas. Eberhard var hertug av Friuli, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme og søster av Karl den skallede. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket.

Sporer av gull

Parets nesteldste sønn arvet bl.a. et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Om keiser Ludvig den tyske fortelles det at han var iført silketunika med gylne broderier og bar gullsporer i offisielle sammenhenger, og at han ble gravlagt med dette utstyret. Det er mange eksempler på den samme praksisen: Da franske soldater plyndret keiser Henrik den 5.s (død 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de blant annet et par forgylte sporer. Da man renoverte kong Kasimir den stores (død 1370) grav i Krakow i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

Da keiser Otto den 4. døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, septeret i høyre hånd og rikseplet i venstre. Gravfigurene over Rikard Løvehjerte og hans far, Henrik den 2., i Fontevraud i Normandie viser kongene iført seremoniell drakt med gylne sporer festet til skoene med sorte lærstropper.

Konger og riddere

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto den 4.s kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull.

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

Daneveldet i Viken

Årsaken til at gullsporen fra Værne kloster kan dateres såpass nøyaktig, ligger altså i måten den er dekorert på. Den karakteristiske filigransorneringen er nemlig knyttet til en vikingtidsstil som har fått navn etter et berømt skattefunn fra Hiddensee i Østersjøen. Det dreier seg om eksklusive gjenstander av gull og sølv, og de fleste funn skriver seg fra høystatus-miljøer i Skandinavia, inkludert de såkalte trelleborgene og tidlige byer som Hedeby og Sigtuna, og med enkelte «slengere» i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev). Dekoren på smygestolen fra Værne kloster har f. eks. en av sine nærmeste paralleller i en draktspenne funnet i en grav i Kiev.

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes av de fleste i forbindelse med det danske jellingdynastiet, kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg. Smykker og andre Hiddensee-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og et fått i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtann og hans nærmeste støttespillere, og benyttet som gaver fra kongen til hans allierte.

Gullsporen er selvsagt ikke noe unntak; den er tvert imot en av de fremste representanter for Hiddensee-stilen, og viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte forbindelse mellom stormannsmiljøet på østsiden av Oslofjorden og Jellingkongene.

Den historiske bakgrunnen for dette er godt kjent. Om Harald Blåtann heter det jo i den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen at han «vant seg alt Danmark og Norge», og en samstemt sagatradisjon forteller at danekongen selv styrte Viken gjennom underkonger, mens ladejarlene kontrollerte resten av Norge. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekonger der, fra Viken.

Det rent arkeologiske bidraget til denne delen av historien, er at danekongens representant – hans underkonge i Viken, eventuelt én av flere – holdt til i Rygge.

Gullsporen fra Værne kloster har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som er nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

19 januar 2019

Vikingen og Nordøstpassasjen


Den nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til Kina og Det fjerne østen.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Det er uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.

Ottar fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover, før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var «sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun), og han våget ikke å gå i land.

Den angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby.

20 år tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India» og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder, te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.

For med startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en «nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje» nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig – et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.

Øverstkommanderende for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske kunnskaper fra en mann ved navn John Dee. Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.

Manuskript nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til Ottars reisebeskrivelse.

De engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom Nordøstpassasjen.'

Men utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.

Rytterstatuen i Aachen

I 801 lot den nyslåtte keiser Karl den store en rytterstatue av bronse som forestilte goterkongen Teoderik, hente i den gamle keiserbyen Rav...