'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

31 desember 2019

Kongegaven: Gullsporen fra Rød i europeisk perspektiv

Gullsporen. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0
Den filigransornerte gullsporen fra Rød under Værne kloster (Rygge, Østfold) er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til lands. Den når høyt opp også i europeisk sammenheng, som et «slaaende Vidnesbyrd om Vikingetidens Rigdom og barbariske Luxus» (Rygh 1873:358). Funnet, «herlige juvelarbeider», «forteller om kongssetet her på den tiden» (Brøgger 1937:161). Og ikke bare det. For mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens og Rygges betydning for danekongene.

«En Ridespore af Guld»

Selve sporen kom for dagen 1. mai 1872. 8. mai kunne Moss Tilskuer bringe følgende notis:
Tjenestedreng Sakarias Andersen har i disse Dage fundet i Jorden paa Gaarden Rød under Værnekloster en Ridespore af Guld, efter sigende vægtig 18 ½ Lod og 22 Karat. Det vil blive draget Omsorg for, at Fundet bliver indsendt til Universitetet, ligesom der formodentlig af Kyndige vil blive undersøgt, hvorvidt der skulde være Opfordring til paa Stedet at anstille Gravning efter flere Oldtidslevninger.
Funnstedet var en liten dalsenkning 100 alen (ca. 60 m) øst for tunet på Rød, i et dike som var blitt gravd opp i skogkanten to år tidligere. Sporen lå på kanten av diket, og hadde vært innkapslet i et stykke torv som regnet nå hadde løst opp (Rygh 1873:354f.). Finneren var svensk, og het Zacharias Andreasson. Funnet av sporen førte til den rene «gullfeber» i Rygge, og den 25. mai kom Moss Tilskuer med en oppdatering:
Omtrent pas samme Sted paa Gaarden Rød under Værnø Kloster, hvor der, som før omtalt, blev fundet en Guldspore i Jorden, har man nylig fundet en Roset af Guld, med fuldkommen samme Slags Arbeide som paa Sporen. Rosetten skal være omtrentlig 2 Lod og har antagelig været anbragt som Spænde til Sporen.
Funnstedet (gult) avmerket på kart fra 1804. På det tidspunktet var funnstedet skogsmark, avgrenset av jordene på Rød i nord og vest, Smedhusåsen i øst og et bekkefar (kalt "Jochumsrødbekken" på et annet, samtidig kart) i sør.
Gullfeberen er lett å forklare, for de funne gjenstandene representerte store pengeverdier. I 1872 ble metallverdien anslått til 180 speciedaler. Til sammenligning ble husmannsplassen Kurebingen et annet sted i bygda pantsatt for 125 speciedaler. i 1876, mens et bruk på Dyre (Dyrebråten) ble forpaktet bort for 80 speciedaler årlig i 1873 (Flood 1957:136, 577f.).

Remløperen fra Rød. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0
«Rosetten» viste seg å være en smøygestol eller remløper, utsmykket på samme måte som selve sporen, og som denne av gull. Den ble funnet 12 alen (7-8 m) fra sporen, i urørte jordmasser. Finneren var en annen svenske (Johansen 1957:104). Eieren av Værne kloster, Georg Sibbern som var norsk statsminister i Stockholm, sørget så for at begge gjenstandene ble innsendt til Universitetets oldsaksamling, som kjøpte både spore og remløper. Sibbern inviterte samtidig Fortidsminneforeningens generalsekretær, Nicolay Nicolaysen, til Rygge for å se nærmere på funnstedet. Han konkluderte med at det ikke var «rimeligt, at der havde været nogen Begravelse, og Sporen maa derfor i sin Tid enten være tabt eller sandsynligere bortgjemt» (Ab. 1872, s. 168).

Senere samme år holdt arkeologiprofessor Oluf Rygh et foredrag om gullfunnet i Vitenskapsselskapet i Christiania, og han gir noen flere opplysninger basert på Nicolaysens besøk på Rød. Selve funnstedet hadde i manns minne vært dekket av skog, og var først blitt dyrket opp i senere tid. Nicolaysens etterundersøkelse klargjorde dessuten at sporen og remløperen måtte ha ligget svært grunt (Rygh 1873:355). Tegn til noen grav var det som nevnt ikke, men hist og her, i den øverste halvmeteren, fantes spredte forekomster av trekull i jordsmonnet; kanskje fra skogbranner (ibid.). Noe nærmere husene på Rød lå det en del stein som trolig skrev seg fra en utkastet gravhaug (ibid.).

Etter Ryghs vurdering må «Pragtstykker som disse» ha vært «Sjeldenheder, som alene fandtes i de rigeste Høvdingers Eie» (1873:358). Han viste imidlertid til at sporen bar tydelig preg av faktisk å ha vært brukt til sitt egentlige formål: De mest eksponerte delene av dekoren på sporen var nemlig tydelig slitt ved bruk på begge sider av bøylen, om enn noe sterke på den ene. Sporen har altså vært brukt både på høyre og venstre fot (1873:359). Dette enkle faktum viser jo også at gullsporen naturlig nok har hatt en make, som aldri er blitt funnet.

To blir til tre

Til tross for «skattejakten» i maidagene i 1872 og Ryghs konklusjon om at det «efter den Omhu, hvormed Jorden blev undersøgt rundtomkring, er der ikke mindste Rimelighed for, at der nu er mere at finde» (1873:359), skulle det vise seg at jordet på Rød hadde flere overraskelser å by på.
Høsten 1917 kom nemlig nok en gullgjenstand for dagen da man pløyde det samme jordet på Rød der funnene var blitt gjort 45 år tidligere. Det nye funnet bestod av et tungeformet rembeslag, med dekor som tydelig viste at gjenstanden hørte sammen med sporen. Halvannet år senere, i mars 1919, havnet også beslaget i Oldsaksamlingens forvaring, gitt i gave av godseier Sundt på klosteret. Etter sigende skal A.W. Brøgger ha møtt Sundt med frue i selskapelig sammenheng, og lagt merke til at fruen bar beslaget som halssmykke. Riktig eller ikke, så besøkte Brøgger funnstedet i 1919 og fikk nærmere opplysning om funnomstendighetene av Aslak Rød (Brøgger 1922). Funnstedet lå så mye som 100 m lenger mot vest, i nærheten av bekken som frem til 1960-årene lå åpent i dagen gjennom dalsenkningen.

Remtungen. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0
Det samlede funnet består altså av en spore av gull (vekt 279 g), en remløper av gull (3,3 cm i diameter, vekt 35 g) og en remtunge av gull (4,4 cm lang, vekt 26 g). Sistnevnte har vært festet til en lærstropp med syv gullstifter (tre av dem mangler nå). Gjenstandene er håndverksmessig svært forseggjorte, og er forsynt med filigransdekorasjoner og påloddede ornamenter. På selve sporen er begge de runde endestykkene og den midterste del av bøylen dekorert med dyrehoder og slyngninger i filigransteknikk. Motivet på rembeslaget er en slags fletning med dyrehoder ut til hver side. Remløperens overside er delt inn i fire felter, hver med en ansiktsmaske vendt inn mot det koniske midfeltet.

Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet. Det kommer jeg tilbake til. Når det gjelder bakgrunnen for gullfunnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er den usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Enkelte har tenkt seg at det dreier seg om et gravfunn eller resultatet av et haugbrott (Pedersen et al. 2003:355), men sannsynligheten taler for at det er et depotfunn vi har å gjøre med. Ettersom remtungen ble funnet så langt vekk fra de andre gjenstandene, kan vi ikke se bort fra at rideutstyret er forsettelig plukket fra hverandre før nedlegningen. Selv om gull inngår i en del rene skattefunn fra vikingtiden, ser det ut til at gjenstander av gull først og fremst ble brukt som offer til høyere makter (Hårdh 1996:132ff.).

Gullet var i det hele tatt knyttet til prestisjesfæren, for eksempel når konger og høvdinger skjenket gaver. Skaldekvad kunne belønnes med gullringer, og forhandlinger og besøk stormennene imellom ble innledet med gaver som kunne være av gull. Selv om gullsporen er et unikt funn, og vi ikke kjenner noen helt tilsvarende gjenstand fra datidens Europa, nevner ulike kilder nettopp sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom et langt tidsrom.

Keiser og grever i det karolingiske Europa

Det er få spor i norrøne sagaer og kvad etter bruk av gullsporer. I Olav den helliges saga (kap. 34) hører vi riktignok om småkongen Sigurd Syr, som skiftet til stasklær da stesønnen Olav kom ridende. Til Sigurds drakt hørte ifølge sagaen, lærstøver med gylne sporer, silkeklær og en skarlagensrød kappe, et prektig sverd og en forgylt hjelm, mens hesten han steg opp på for å ri Olav i møte, hadde forgylt sal og bissel med innlagte steiner. Det kan også være grunn til å nevne den legendariske Sigurd Fåvnesbane, som med sverdet Gram i hånden og gullsporer på skoene satte seg på Grane, som raste av sted «mens ilden este, jorden skalv og luen slo opp mot himmelen» (Munch 1970:200). Men ellers er det til kontinentet vi må vende oss dersom vi skal lete etter en sannsynlig bakgrunn for gjenstandene i Rød-funnet.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas (La Rocca & Privera 2000). Eberhard kom fra en fornem familie og var greve og hertug av Friuli i det nåværende Nord-Italia, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme (d. 840) og søster av Karl den skallede (d. 877). Deres felles testament er fra 863-864. Eberhards karriere var fullstendig knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italiske delen av det karolingiske riket.

Utvalget av gjenstander i testamentet reflekterer eierens sosiale status og roller, men representerer samtidig en planlagt og ønsket status for den nye eieren (arvingen). Testamentet kan oppfattes som en «oversettelse» i skrift av et overgangsrituale som fremstiller Eberhards muligheter i det neste liv så vel som arvingenes fremtid, de som skulle eie våpen og andre gjenstander som hadde tilhørt Eberhard (La Rocca & Privera 2000).

Én gruppe av gjenstander i testamentet er tydelig knyttet til Eberhards «embedsdrakt». Eldstesønnen Unroch arvet ulikt forgylt utstyr, bestående av en gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier, en forgylt spenne og til slutt nok et sverd. Parets nesteldste sønn skulle bl.a. også ha et par sporer, men ikke av gull, mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr. I testamentet er brynjer, hjelmer og andre våpen listet opp for seg, som en egen gruppe. Dette indikerer at gullsporene og de andre forgylte gjenstandene i første gruppe tilhører en annen kategori. Tingene i denne gruppen var tydeligvis symboltunge gjenstander som skulle vise at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Og det var bare eldstesønnen Unroch, som ble greve av Friuli etter Eberhards død, som arvet sporene av gull.

Om keiser Ludvig den tyske, som var sønn av Ludvig den fromme, fortelles det at han i offisielle sammenhenger satt på en opphøyd trone og var iført silketunika med gylne broderier og sko med gullsporer, og at han ble gravlagt med det samme utstyret (Behn 1934:4f.). Hans sønner var likeledes utstyrt med sporer av gull (Goldberg 2006:189). Mechthild Schulze-Dörrlamm (2009) diskuterer og avbilder flere bevarte, forgylte sporer fra tidlig-karolingisk tid.

At praksisen heller ikke var ukjent i nord, vises klart i de samtidige beretningene om danekongen Harald Klaks dåp i Mainz i 826. Kildene forteller at Harald, hans hustru og sønner seilte opp Rhinen til Ludvig den frommes palass i Ingelheim med et stort følge, og at de alle lot seg døpe i Albanuskirken i Mainz. Keiseren selv stod gudfar for Harald og tok på ham hvite dåpsklær. Etter dåpen fikk danene rike gaver; Harald Klak fikk blant annet en purpurfarget kappe kantet med gull og edle steiner, et sverd med hjalt av gull som hadde vært keiserens eget, et praktfullt belte, en forgylt krone og et par gullsporer (Schramm & Mütherich 1962:45, jfr. Wamers 2005).

Scepter, kappe, sverd – og sporer av gull

Henrik IIs grav i Fontevraud.
Fra middelalderen kjenner vi flere eksempler på at herskere er blitt gravlagt iført gylne sporer. Da franske soldater plyndret keiser Henrik Vs (d. 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de levningene av kongen iført et par forgylte sporer (Das Reich der Salier, s. 300). Da kong Kasimir den stores (d. 1370) grav i Krakow ble renovert i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

I Fontevraudklosteret i Anjou viser gravfigurene fra 1200-tallet over Richard Løvehjerte og hans far, Henrik II, kongene iført seremoniell drakt med sporer. Bevarte fargespor avslører at de gylne sporene er festet til røde sko med sorte remmer. En lignende figur over Johan I i katedralen i Worcester har gylne sporer festet med lyseblå stropper til sorte sko (Wallem & Larsen 1947:127f.).

Da keiser Otto IV døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven med kronen sin på hodet og iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, ring på fingeren, hansker på hendene, scepteret i høyre hånd og rikseplet i venstre (Schaller 1993:63).

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto IVs kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Således nevnes gullsporer i forbindelse med Rikard Løvehjertes kroning i 1189, og Fredrik den store var iført de røde keiserstøvlene med St. Moritz’ sporer da han ble ført ut av Peterskirken av Paven selv i 1220 (Diemand 1894:94).

Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull (Håkon Håkonssons saga, kap. 254).

Både scepteret (korsstaven), som skulle holdes av kongen i høyre hånd, og staven med due gjenfinnes i den s.k. Ordo Coronationis i Cambridge, som i sin nåværende form skriver seg fra begynnelsen av 1300-årene, men hvis innhold er betydelig eldre (Wallem & Larsen 1947:127). Slike kroningsbestemmelser er bevart i stort antall, de eldste av dem fra annen halvdel av 900-tallet (Die Ordines, s. x). I en versjon fra midten av 1000-tallet nevnes keiserens gylne sporer som en integrert del av «modus coronationis imperatoris in Roma» (Die Ordines, s. 34).

Det er et spørsmål om sporene i disse tilfellene er de samme som ble benyttet av herskerne i levende live, eller om det kanskje var tale om simplere sporer, kanskje med forgylling, som var blitt fremstilt for anledningen. Otto IVs krone, for eksempel, vet vi at ble bestilt spesielt til begravelsen (Schaller 1993:63). Man har en del eksempler på at regalier benyttet ved fyrstelige begravelsesseremonier har vært utført i rimeligere materialer; Lothar IIIs (d. 1137) sarkofag i Süpplingenburg viste seg å inneholde et par nokså enkle sporer og bl.a. et rikseple av bly da den ble åpnet i 1978, mens Henrik 3. fikk med seg et rikseple laget av tre og lær da han ble gravlagt i 1056 (Ehlers 1989:45).

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold blasonert med løver og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund. Ved samme anledning ble tretti unge menn i Geoffreys følge slått til riddere, og kongen gav dem hester og våpen i gave. Så fulgte en uke med festligheter og turneringer (Historia Gaufredi, s. 179f.).

Bruk av forgylte sporer kunne likeledes brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. Den anonyme forfatteren av Henrik 4.s levnetsbeskrivelse fra begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull» (Vita, s. 438).

Hiddensee-stilen og Jellingkongenes gullsmedmestere

Samme år som gullsporen kom for dagen på Rød, gjorde man et annet, like uvanlig og oppsiktsvekkende funn på øya Hiddensee ved Rügen i Vorpommern (Armbruster & Eilbracht 2010). Funnet besto av 10 korsformede anheng, fire mindre anheng, en smykkeskive og en halsring – det hele i gull, og utført i samme avanserte gullsmedteknikker som på gjenstandene fra Rygge, med granulering og intrikate filigransmønstre. Funnet fra Vorpommern gav navn til en egen stil som kjennes fra en del eksklusive smykkegjenstander av gull og sølv fra sen vikingtid, den såkalte hiddenseestilen (Duczko 1985, 1995; Eniosova 2009; Jansson 1991; Kleingärtner 2007; Links & Hardt 1997:17, jf. Paulsen 1936). Sporen fra Rød er utført i samme stil, og er faktisk en av dens fremste representanter.

Kopier av anhengene fra Hiddensee. Zwölfhundertvierunddreißig [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]
A.W. Brøgger mente at gullsporen var sterkt preget av borrestil og tilhørte tiden omkring 900 (Brøgger 1922), mens Sigurd Grieg foreslo at funnet var fra slutten av 800-årene (1929:199). Andre forskere har ment å se innflytelse fra den noe yngre jellingstilen, og har følgelig villet trekke funnet opp i tid (Hougen 1932). Det er ikke vanskelig å kjenne igjen elementer fra begge disse stilene i gullsporen, men nettopp denne «stilblandingen» kjennetegner gjenstandene i hiddenseestil. Gullsporen tilhører dermed, som Hiddenseefunnet og andre gjenstander utført i samme stil, det sene 900-tallet.

Spennen fra Bredinge. Foto: Statens historiska museum. CC BY 2.5 SE
De fleste funn av gjenstander i hiddenseestil skriver seg fra høystatus-miljøer i Sør-Skandinavia, som Tissø på Sjælland, trelleborganleggene Fyrkat og Aggersborg og tidlige byer som Lund, Hedeby og Sigtuna, og med enkelte funn også i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev) (Duczko 1995, 2004; Kershaw 2013; Svanberg 1998). Dekoren med de fire maskene på remløperen fra Rød har f. eks. sin nærmeste parallell i en rund spenne fra Bredinge på Öland, og samme motiv, dog mer skjematisk, gjenfinnes på et smykke fra Kiev. Fra Kiev kjenner vi også det eneste bevarte hele smykkesettet utført i hiddenseestil (foruten selve Hiddensee-funnet), nærmere bestemt syv identiske filigransornerte hengekors av sølv, funnet i nærheten av Mikhailovskiklosteret (Duczko 2004:227).

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes ofte i forbindelse med det danske Jellingdynastiet, kongene Harald Blåtand (958-986) og Svend Tveskæg (986-1014) (Duczko 1995, jf. Paulsen 1936:80). Den tydelige sammenhengen mellom hiddenseestilen og lokaliter som Hedeby og trelleborgene gjør at denne koblingen nok er riktig. Smykker og andre hiddenseestil-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og i Viken, samt et fåtall i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtand og hans nærmeste støttespillere, og gjenstandene benyttet som gaver fra kongen til hans allierte (Jansson 1991:279). At stilen ble forbundet med særlig høy status, viser det faktum at den ble forsøkt kopiert en rekke steder i Skandinavia, i England og i Rus-riket.

Fremstillingsmåten, ikke minst filigransteknikken, har man trolig hentet sørfra (Eilbracht 1999:144f.), og kanskje til dels gullsmedkompetansen også. De kongelige verkstedene på Jylland – i Hedeby, på kongsgården i Jelling, i Fyrkat og i Trelleborg – produserte hengesmykker, draktspenner og perler av gull- og sølvblikk med filigransdekor, men også enkelte andre gjenstander – som sporen fra Rygge. Et stort funn fra havneområdet i Hedeby inneholdt hele 42 patriser (redskaper til å forme metallblikk), og gir et godt overblikk over ulike mønstre og motiver som disse gullsmedene brukte (Kleingärtner 2007).

Slike gjenstander har ikke vært til hverdagsbruk. F. eks. er smykkeoppsetningen i Hiddenseefunnet så stor og tung at den vil ha vært lite praktisk å bære, mens gullhalsringen fra Tissø på Sjælland, som stil- og tidsmessig står nær våre funn, med sin vekt på bortimot 2 kg neppe heller har hatt en praktisk funksjon. Gullsporen har, som vi har sett, vært brukt, men slitasjesporene forteller i liten grad om hvor hyppig, eller hva slags bruk. Det rimeligste er at bruken av alle disse gjenstandene har vært knyttet til rituelle eller offisielle sammenhenger, slik f. eks. gullsporene var det i middelalderens kroningsritualer i Europa.

Daneveldet i Viken og gullsporens historiske bakgrunn

Wladyslaw Duczko har studert forekomsten av eksklusive hiddensee-gjenstander i Sverige, og mener at funnene i Sigtuna og andre steder i Mellom-Sverige viser den danske kongemaktens innflytelse der i andre halvdel av 900-årene (Duczko 1995). Det samme kan gjøres gjeldende for gullsporen fra Rød: Den viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte, personlig forbindelse mellom stormannsmiljøet øst i Viken og Jellingkongene.

Gullsporen er likevel en kongelig gave med et helt bestemt symbolinnhold som ikke umiddelbart gjenfinnes i de mer «ordinære» produktene i hiddenseestil. Sporen fra Rød vitner om et formalisert troskapsforhold på høyeste sosiale nivå, slik vi finner på karolingisk og senere ottonsk område. Inspirasjonen må ha kommet fra Kontinentet til Jellingkongene.

Som vi har sett, ble allerede Harald Klak utstyrt med gullsporer av keiser Ludvig den fromme, og dåpshandlingen i Mainz i 826 hadde et politisk aspekt som stod klart for samtiden. Abbed Ermoldus Nigellus forfattet et langt hyllingsdikt til ære for keiser Ludvig kort tid etter begivenheten, der han blant annet legger følgende ord i munnen på Harald Klak (fritt oversatt): «Ta nå imot meg, min keiser, og mitt kongerike; deg vil jeg adlyde fra nå av, det er min faste beslutning». Og så legger Ermoldus til: «Nå tok de hverandres hender, daners og frankers land var blitt ett».

Vikingtiden til endes var stormakten i sør en faktor som danekongene måtte forholde seg til, på godt og vondt. Anne Pedersen får det godt frem når hun setter overskriften «nabo, fiende og forbilde» på et bidrag om de danske kongenes forhold til karolingiske og ottonske herskere i denne perioden (Pedersen 2012). Danmarks kristning og rikssamling er bare to av de dyptgripende prosessene som kun kan forståes mot en bakgrunn av den mektige naboen i sør, på samme vis som forholdet til danekongene var avgjørende for politiske og ideologiske prosesser i Norge.

Jellingsteinen. Foto: Roberto Fortuna, på vegne av Nationalmuseet. CC BY-SA 3.0.
En mer konkret historisk bakgrunn for et funn som gullsporen fra Rygge, finner vi høyst sannsynlig i tiden fra ca. 970 og frem mot årtusenskiftet. I den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen forkynner Harald Blåtann at han «vant seg alt Danmark og Norge». Sammen med ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde kong Harald omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten på Vestlandet. Da keiser Otto I så døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto II, i Bayern, benyttet Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto var i 975 tvunget til å samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å presse danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde keiser Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svend Tveskæg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtand, var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Konfliktlinjene i det nordlige Europa i tiden mellom keiser Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983, førte gjentatte ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. For Jellingkongene var det maktpåliggende å søke bistand fra allierte i øst og nord for å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark» (Stylegar 2013:6).

En samstemt sagatradisjon sier at Harald Blåtand styrte Viken gjennom underkonger, og Harald Grenske er nevnt spesielt, mens ladejarlene kontrollerte Vestlandet og Trøndelag direkte. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken (Olav den helliges saga, kap. 61). Det var i 1016 eller der omkring, etter at ladejarlene Eirik Håkonsson og Håkon Eiriksson hadde sluttet seg til Svend Tveskægs sønn, Knud (den store) og deltatt i erobringen av England.

Foruten de skriftlige kildene, har en flere mulige spor etter det danske nærværet i Viken i årtiene rundt år 1000. Herredsinndeling etter dansk forbilde (Bull 1920), forekomsten av Tegneby-gårder (Löfving 1999, jf. Duczko 1995) og etableringen av nye Huseby-gårder knyttet til kongemakten (Stylegar 2016, jf. Westerdahl & Stylegar 2004) har vært trukket frem. Dessuten peker arkeologiske funn i retning av at nettopp Viken var i endring i Harald Grenskes tid. Gamle maktsentra som Borre, Gokstad og ikke minst Kaupang var for nedadgående, og tidligere tiders monumenter, maktsymboler som de store skipshaugene fra eldre vikingtid, ble brutt ned (Bill & Daly 2012).

Hiddensee-skatten har vært satt i forbindelse med Jellingkongenes alliansepolitikk (mot de ottonske keiserne) på slavisk område sør for Østersjøen. Harald Blåtand var gift med en datter av obodritenes hersker, mens Svend Tveskægs første hustru var datter av kong Mieszko i Polen (Pedersen 2012:72). En annen eksklusiv gjenstandsgruppe som kan hende representerer fyrstelige gaver fra Jellingkongene og deres krets til mulige alliansepartnere i utkanten av keiserriket, har vi blant annet i de praktfulle skrinene med paneler av elghorn og hvalrosstann som i dag befinner seg i henholdsvis Kamień i Polen og Bamberg i Tyskland, samt i et praktsverd med hjalter av hvalrosstann som beror i St. Vituskatedralen i Praha (Pedersen 2012:71, jf. Roesdahl 1998). Utskjæringene på disse gjenstandene viser at de må være laget en gang i annen halvdel av 900-årene.

Værne kloster og nærområdet ved Årefjorden. Fra Østfolds historie, b. 1 (2003).
Det er i lys av allianser som dette at også gullsporen fra Rød må ses. Som gjenstandstype skiller imidlertid sporen seg fra de nevnte gavene, ved at vi har en rekke kilder fra 800-tallet og fremover som entydig peker ut sporer av gull som symboltunge gjenstander tilhørende det ritualiserte forholdet mellom herskere av ulik rang. I den sene 900-tallskonteksten er det vanskelig å unngå konklusjonen om at giveren av gullsporen må ha vært Harald Blåtand eller Svend Tveskæg, og at den som mottok gaven, var danekongens underkonge i Viken. Kan hende var det Harald Grenske selv.

Gullsporen fra Rød har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen i Snorres Heimskringla plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som lenge har vært nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

Litteratur
Ab=Aarsberetning Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.
B. Armbruster & H. Eilbracht 2010. Wikingergold auf Hiddensee. Archäologie in Mecklenburg-Vorpommern 6. Rostock: Hinstorff Verlag.
F. Behn 1934. Die karolingische Klosterkirche von Lorsch an der Bergstrasse. Berlin: de Gruyter.
J. Bill & A. Daly 2012. The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics? Antiquity 86, s. 808-824.
A.W. Brøgger 1922. Rolvsøyætten. Et arkeologisk bidrag til vikingetidens historie. Bergens Museums Aarbok 1920-21. Hist.-antikv. Række nr. 1, s. 1-42.
A.W. Brøgger 1937. Gullalder. Viking 1, s. 137-195.
E. Bull 1920. Studier over Norges administrative inddeling i middelalderen. Historisk tidsskrift 25, s. 257-282.
Das Reich der Salier, 1024-1125. Katalog zur Ausstellung des Landes Rheinland-Pfalz, veranstaltet vom Römisch-Germanischen Zentralmuseum Mainz, Forschungsinstitut für Vor- und Frühgeschichte, in Verbindung mit dem Bischöflichen Dom- und Diözesanmuseum Mainz. Sigmaringen: J. Thorbecke, 1992.
Die Ordines für die Weihe und Krönung des Kaisers und der Kaiserin. Monumenta Germaniae Historica. Fontes iuris in usum scholarum 9. Utg. R. Elze. Hannover: Hahnsche Buchhandlung, 1960.
A. Diemand 1894. Das Ceremoniell der Kaiserkrönungen von Otto I. bis Friedrich II. München: H. Lüneburg Verlag.
W. Duczko 1985. The filigree and granulation work of the Viking period. An analysis of the material from Björkö. Birka 5. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
W. Duczko 1994. Filigran. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 9, s. 29-42. Berlin – New York.
W. Duzcko 1995. Kungar, tegnar, tegnebyar, juveler och silverskatter: Om dansktinflytande i Sverige under senvikingatiden. Tor 27, 625-662.
W. Duczko 2004. Viking Rus. Studies on the Presence of Scandinavians in Eastern Europe. Leiden: Brill.
J. Ehlers 1989. Grablege und Bestattungsbrauch der deutschen Könige im Früh- und Hochmittelalter. Jahrbuch 1989 der Braunschweigischen Wissenschaftlichen Gesellschaft, s. 39-74.
H. Eilbracht 1999. Filigran- und Granulationskunst im wikingischen Norden. Untersuchungen zum Transfer frühmittelalterlicher Gold- und Silber-schmiedetechniken zwischen dem Kontinent und Nordeuropa. Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters Beiheft 11. Køln: Rheinland-Verlag.
N. Eniosova 2009. A unique 10th century AD gold-plated brooch from south-east Russia: technical and stylistic authentication. ArcheoSciences 33, s. 375-380.
I. Flood 1957. Rygge b. 1. Gårder og slekter. Rygge: Rygge sparebank.
S. Grieg 1929. Vikingetidens skattefund. Oslo: Universitetets oldsaksamling.
E.J. Goldberg 2006. Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876. Ithaca: Cornell University Press.
Historia Gaufredi Ducis Normannorum et Comitis Andegavorum (Johannes av Marmoutier). L. Halphen & R. Poupardin (red.): Chroniques des comtes d’Anjou et des seigneurs d’Amboise. Paris: A. Picard, 1913.
B. Hougen 1932. Studier i Gokstadfunnet. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1931–1932, s. 74–112.
Haakon Haakonssøns Saga. Norges Kongesa. gaer III-IV. Utg. A. Bugge. Kristiania: I.M. Stenersen, 1914.
B. Hårdh 1996. Silver in the Viking Age. A Regional-economic Study. Acta Archaeologica Lundensia 25. Lund: Almqvist & Wiksell.
I. Jansson 1991. År 970/971 och vikingatidens kronologi. M. Iversen, U. Näsman & J. Vellev (red.): Mammen: Grav, kunst og samfund i vikingetid, s. 267-284. Højbjerg: Jysk Arkæologisk Selskab.
E. Johansen 1957. Landskapet og den eldste historien. L. Opstad: Rygge b. 2. Bygdehistorien inntil 1800, s. 7-151. Rygge: Rygge sparebank.
Ø. Johansen 1978. «Praktfullast av alle sporrar i Norden». Wiwar 12, s. 4-7.
J. Kershaw 2013. Viking Identities: Scandinavian Jewellery in England. Oxford: Oxford University Press.
S. Kleingärtner 2007. Der Pressmodelfund aus dem Hafen von Haithabu. Die Ausgrabungen in Haithabu 12. Neumünster: Wachholtz.
C. La Rocca & L. Provera 2000. The dead and their gifts. The will of Eberhard, count of Friuli, and his wife Gisela, daughter of Louis the Pious (863-864). F. Theuws & J.L. Nelsom (red.): Rituals of Power from Late Antiquity to the Early Middle Ages, s. 225-280. Leiden: Brill.
C. Löfving 1999. Hur långt sträckte sig danska kungars makt omkring år 1000? In Situ Archaeologica 2, s. 75-94.
S. Marzinzik 2014. An Outstanding Hoard of Gold Objects Deposited in the Late Saxon Period. Medieval Archaeology 58, s. 256-269.
P.A. Munch 1970. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved A. Holtsmark. Oslo: Universitetsforlaget.
Olav den helliges Saga. Norges Kongesagaer I-II. Utg. G. Storm. Kristiania: J.M. Stenersen, 1900.
P. Paulsen 1936. Der Goldschatz von Hiddensee. Leipzig: C. Kabitzsch.
A. Pedersen 2012. Nabo, fjende og forbillede ‒ Danernes forhold til Tyskland i det arkæologiske fundbillede. P. Gammeltoft & N. Lund (red.): Tredivte tværfaglige vikingesymposium. Danmark og Tyskland i det 10. århundrede, s. 55-82.
E.A. Pedersen, P. Norseng & F.-A. Stylegar 2003. Øst for Folden. Østfolds historie 1. Sarpsborg: Østfold fylkeskommune.
E. Roesdahl 1998. Cammin – Bamberg – Prague – Léon. Four Scandinavian Ob-jects d’Art in Europe. A. Wesse (red.): Studien zur Archäologie des Ostsee-raumes von der Eisenzeit zum Mittelalter. Festschrift Michael Müller-Wille, s. 547-554.  Neumünster: Wachholz.
O. Rygh 1873. To norske Oldsagfund. (Foredraget i Mødet den 11te Oktbr. 1872). Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania 1872, s. 344-360. Christiania: A.W. Brøggers Bogtrykkeri.
H.M. Schaller 1993. Der Kaiser stirbt. A. Borst (red.): Tod im Mittelalter, s. 59-75. Konstanz: Universitätsverlag Konstanz.
P.E. Schramm & F. Mütherich 1962. Denkmale der deutschen Könige und Kaiser. Ein Beitrag zur Herrschergeschichte von Karl dem Großen bis Friedrich II, 768-1250. München: Prestel.
M. Schultze-Dörrlamm 2009. Zeugnisse der Selbstdarstellung von weltlichen und geistlichen Eliten der Karolingerzeit (751-911). M. Egg & D. Quast (red.): Aufstieg und Untergang. Zwischenbilanz des Forschungsschwerpunktes «Studien zur Genese und Struktur politischer Eliten in vor- und frühgeschichtlichen Gesellschaften, s. 153-215.». Mainz: Römisch-Germanisches Zentralmuseum.
W. Slomann 1954. Tre vestnorske spenner fra jernalderen. Universitetet i Bergen Årbok 1952, s. 1-25.
F.-A. Stylegar 2013. Håkon jarl. Oslo: Sagabok/Spartacus.
F.A. Stylegar 2016. Husebyer in Norway – their archaeological and topographical context. L.E. Christensen, T. Lemm & A. Pedersen (red.): Husebyer - status quo, open questions and perspectives, s. 27-40. København: Nationalmuseet.
F. Svanberg 1998. Exclusive jewellery. Borgeby and Western Scania c. AD 950-1050. Fornvännen 93:2, s. 113-124.
Vita Heinrici IV. Imperatoris. Quellen zur Geschichte Kaiser Heinrichs IV. Utg. F.-J. Schmale & I. Schmale-Ott. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2006, s. 408-467.
F.B. Wallem & B.I. Larsen 1947. Iconographia Sancti Olavi. Olavsfremstillinger i middelaldersk kunst. 1A. Skulpturfremstillinger. Trondheim: DKNVS.
E. Wamers 2005. Die Macht des Silbers. Karolingische Schätze im Norden. Regensburg: Schnell & Steiner.
C. Westerdahl & F.-A. Stylegar 2004. Husebyene i Norden. Viking 67, s. 101-138.

14 desember 2019

Gullskatten fra Laksefjord


En vaskeekte gullskatt som ble funnet og nesten mistet igjen, og gjenstander som snur opp-ned på vante arkeologiske oppfatninger. En forsmådd sjøsamisk finner og en sunnmørsk fiskeskipper som gjorde et varp av noe uvant slag, og museer som i snart hundre år har diskutert hvem som egentlig har rettighetene til funnet. Rykter og ulike versjoner av hvordan det hele egentlig gikk til. Noen historier har alt. Denne har i hvert fall mye.

Vi skal til Laksefjord i Lebesby i Øst-Finnmark. Året er 1929, og inne i fjorden bor sjøsamen Erik Johnsen, som ror fiske og driver gården Vestre Eikvika. En dag han er opptatt med å utvide potetlandet sitt, støter han på en helle nede i torva. Under hella blinker det i metall, og det går etter hvert opp for Erik at de ringene som delvis ligger hektet i hverandre der i jorda, ikke er noe gement ruststreng, men av edelt metall.

Seks delvis store gullringer, en enda større snodd ring av sølv og en gjennomhullet og sirlig dekorert skive av gull blir plukket opp, rengjort og studert. Erik prøver å skrape i metallet for å se om det er ekte saker, og det er det. Men hva skal han gjøre med funnet? Selv har han ikke bruk for gjenstandene, men forstår selvsagt at de kan ha en viss økonomisk verdi. Så han forsøker å selge dem til folk i nabolaget for en liten pengesum. Men ingen er interessert, og Erik spikrer etter hvert ringene opp på fjøsveggen.

Etter en tid får folket i Eikvika høre at en skipper sørfra har ankret opp i Ifjord, et par timers båttur unna. Eriks halvbror, Lars, får oppgaven med å kontakte skipperen, og denne gangen lykkes det: Skatten skifter eier til en pris av 10 kroner og en kasse sild, og Erik er godt fornøyd.
Dette var i 1930, og søringen var skipper Lars Ask på fiskedamperen Kverve av Ålesund, som var på hjemtur fra Bjørnøya. Året etter solgte han gjenstandene videre til Ålesund museum – for 1000 kroner.

Nyheten om det store gullfunnet i Laksefjord nådde etter hvert også Eikvika, og kanskje var det da ryktene begynte å gå om omstendighetene rundt salget, hvor gullringene egentlig var funnet osv. Til Lars Ask skal selgeren ha fortalt at gjenstandene var funnet på en holme i fjorden, mens familien og lokale informanter altså har vært like sikre på at funnstedet var i Eikvika, ikke så langt fra familiens gamme. Sistnevnte opplysning skriver seg nok fra Erik Johnsen selv. Det er også uklart om det fantes menneskebein eller ikke sammen med ringene.

Vi skal straks se nærmere på selve funnet, men er ikke helt ferdig med forholdene rundt salget. For den gangen, som nå, tilhørte jo jordfunne oldsaker staten, slik at Erik Johnsen egentlig ikke hadde anledning til å selge funnet i det hele tatt. Men det visste han neppe, og ingen var heller klar over at gjenstandene kunne være så gamle som de etter hvert viste seg å være. Siden 1905 hadde landet vært delt inn i arkeologiske museumsdistrikter, hvert av dem med et landsdelsmuseum som på statens vegne skulle ta vare på slike gjenstander. Laksefjord var en del av Tromsø museums distrikt, og normalt skulle gullskatten ha havnet der.

Men nå var altså gjenstandene blitt solgt og videresolgt, og var havnet på Sunnmøre. Ålesund museum hadde ingen formell rolle i det arkeologiske kulturminnevernet, men hadde fra gammelt av en ikke ubetydelig oldsaksamling, og museets folk forstod snart at det var oldsaker de var kommet i besittelse av. Via Oldsaksamlingen i Oslo ble det derfor nokså snart sendt en henvendelse til Tromsø museum, med spørsmål om sistnevnte ville benytte sin rett som arkeologisk landsdelsmuseum til å erverve funnet. Henvendelsen forble imidlertid ubesvart. En ny mulighet fulgte I 1938, men Tromsø museum så seg på det tidspunktet ikke i stand til å innløse funnet av økonomiske grunner.

Tidlig på 60-tallet var en byttehandel mellom museene på trappene, uten at den ble noe av, og i 1970 var Laksefjordskatten midlertidig utstilt i Tromsø. Den ble deretter returnert til Ålesund, men ikke uten komplikasjoner. Tromsø museum varslet nemlig at de ville få laget kopier av gjenstandene, og sende disse tilbake til Sunnmøre og beholde originalene. Forslaget møtte ikke særlig stor velvilje i Ålesund, som en jo kan ha en viss forståelse for. Men Tromsø-arkeologene pekte på sin side på at funnet rent faktisk og formelt burde høre hjemme i landsdelsmuseet i nord, og at det var vanskelig å se hvordan akkurat disse gjenstandene kunne være relevante i formidlings- eller forskningssammenheng på Sunnmøre. Og også det kan man godt forstå.

For en ti års tid siden var skatten og eiendomsretten til den atter et tema. Da var det lokalmuseet i Gamvik som brakte et nytt moment inn i debatten ved å be om tilbakeføring – ikke til Tromsø, men til Finnmark. Noe senere fulgte Tromsø museum opp med å be Riksantikvaren om å avgjøre saken om hvor funnet hører hjemme. Det endte til slutt med en utredning som konkluderte med at spørsmålet enten måtte løses i minnelighet eller ved å bruke bestemmelsen om ekspropriasjon av løse kulturminner i Kulturminneloven.

Det er et merkelig funn, Laksefjordskatten. Både opprinnelse og datering av gjenstandene er omdiskutert, og minst én av dem er uten gode paralleller i det arkeologiske materialet, det være seg i Norge eller utenfor.

De seks gullringene er i utgangspunktet nokså uproblematiske – det ser ut til å dreie seg om såkalte «betalingsringer» som vanligvis dateres til sen folkevandringstid, helst til 500-tallet. Dette er en vanlig gjenstandstype, og mange av skattefunnene fra folkevandringstid inneholder slike ringer. De er trolig fremstilt av omsmeltet romersk mynt, er gjerne av standardisert vekt, og kan ha vært brukt som betalingsmiddel i forbindelse med bøter osv. Men gullskatter fra folkevandringstid er svært sjeldne i Nord-Norge, og det nærmeste sikre og bevarte skattefunnet i nord er gjort helt nede i Vefsn. Fra samisk område, som Laksefjord var for 1500 år siden som i mellomkrigsårene, kjenner vi ingenting tilsvarende.

Den siste gullgjenstanden, den gjennomhullede, nærmest ovale «skiven», har stempeldekor med motiver som i og for seg er typiske for folkevandringstiden, slik at det kan være god grunn til å regne med at den er samtidig med, eller helst noe eldre, enn betalingsringene. Men gjenstanden er unik – vi kjenner ikke helt tilsvarende saker i det øvrige arkeologiske materialet, og vi vet ikke hva slags funksjon den har hatt.

Hva med sølvringen? Den er av størrelse som en stor armring, nærmest som en halsring, men mangler den lukkemekanismen som slike ringer oftest har. Som type tilhører sølvringen vikingtiden, og passer dårlig inn med de mye eldre gullringene. De som har studert funnet nærmere, har derfor kommet til to ulike konklusjoner: Enten at Laksefjordfunnet er fra vikingtid eller tidlig middelalder, men inneholder eldre «antikviteter», eller at ringen faktisk er eldre. Arkeologen Gutorm Gjessing, som forsket på og skrev om funnet fra Laksefjord, holdt det for sannsynlig at sølvringen var fra det østlige Baltikum, der tilsvarende ringer ser ut til å dukke opp i materialet allerede på 600-tallet.

Men vi har få eller ingen skattefunn fra perioden mellom 500-tallet og 800-tallet også, så spørsmålene blir ikke færre om vi omdaterer ringen (og dermed funnet som helhet) til denne perioden. Mest sannsynlig er det vel at skatten er nedlagt i sen vikingtid eller tidlig middelalder, som de øvrige skattefunnene i Finnmark. Men blandingen av gull- og sølvgjenstander og dominansen av saker som må ha vært flere hundre år gamle på det tidspunktet, representerer uløste problemer.

I dag blir det som er en av landets største gullskatter fra forhistorisk tid, trygt oppbevart i et museumsmagasin i Ålesund, men funnet er dessverre så å si «dødt» som formidlings- og forskningsobjekt. Det er kjedelig at situasjonen er slik, for Laksefjordfunnet fortjener så mye bedre, og alle gode krefter burde gå sammen for å finne en løsning.

Samtidig spør en seg om hvorfor det kunne gå slik, og om det bare er tilfeldighetenes spill som har ført frem til dagens situasjon? Ville historien og utfallet av den ha vært det samme dersom skatten var kommet for dagen i mer sentrale strøk, og ikke i Finnmark? Og hva om finneren hadde vært norsk, og ikke same? Kan hende er det symptomatisk at da A.W. Brøgger skrev om Laksefjordfunnet kort tid etter at det hadde havnet i Ålesund, var han påpasselig med opplysninger om navnet på skip og kaptein og hvor fartøyet hørte hjemme, mens Erik Johnsen ikke navngis. Professoren nøyde seg med å opplyse at «finneren var en lapp».

07 desember 2019

"Henriksen-husene" i Arkhangelsk og Vardø

"Henriksen-huset", Strandgata 40, senere O.M. Nilsens
bakeri. Foto: Varanger museum.

«Henriksen-husene» i henholdsvis Vardø og Arkhangelsk forteller om nære norsk-russiske forbindelser i nord før 1917.

Alf Hildur Henriksen var født i 1880 i Hamningberg. I 1898 kjøpte han bygården i Strandgata i Vardø (oppført 1877), som fremdeles står. Hans far, Nils Andreas Henriksen, drev som baker og kolonialhandler der.

Siden flyttet Alf H. Henriksen imidlertid til Arkhangelsk, der han slo seg opp som skipsmegler og trelasthandler. Byen var på det tidspunktet et sentrum for pomorhandelen mellom Nordvest-Russland og Norge.

Henriksen-huset i Arkhangelsk
I 1911 lot han oppføre en stor trevilla i byen. Alf H. Henriksen og familien ble værende i Nord-Russland etter revolusjonen 1917, og under NEP-perioden fortsatte han sin virksomhet som skipsmegler.

"Henriksen-huset" i Arkhangelsk i 2014. Foto: F.-A.Stylegar.
I 1925 reiste han i forretninger til Norge. På tilbakereisen ble han nektet innreise til Russland, der hans russisk-fødte kone og deres store barneflokk befant seg. Familien fikk han etter hvert ut av Sovjetunionen, men hele virksomheten og formuen ble beslaglagt.

Det staselige Henriksenhuset i Arkhangelsk eksisterer fortsatt, riktignok seksjonert ut til fire leiligheter.


06 desember 2019

Rosfjord - en gammel storgård

Et av de fineste vikingtidsfunnene fra Agder skriver seg fra Skomrag. Funnet, en kvinnegrav fra 800-tallet, inneholdt blant annet en praktfull «insulær» (irsk eller engelsk) bronsekjel – faktisk den største kjelen av denne typen som kjennes i hele Europa. Her ligger også den store bygdeborgen Berfallsåsen, og vi har opplysninger om en runestein som dessverre ble brukt som veifyll i mellomkrigsårene. Men Skomrag er en temmelig ung gård, og hørte i sin tid til Rosfjord, som fra gammelt av var en storgård og det naturlige sentrum i området.

Rosfjord grenser i dag mot Berge i nord, Myran i nordøst, indre Svenevig og Åsen i sørvest, Kvåvig i vest og nordvest og indre Skomrag og Heia i øst og sørøst. Vi skal ikke så mange århundrer tilbake i tiden før Rosfjord var atskillig større. I historisk tid var Vatne inne ved Åveslandsvannet og Åsen ødegårder under Rosfjord.

I 1774 var det utskiftning mellom Rosfjord, indre Skomrag og Heia, og disse tre gårdene må en gang ha vært én. Myranfolk mente den gangen at de også hadde gamle rettigheter i disse gårdenes felles torvmark, og det tyder på at Myran også i sin tid har tilhørt Rosfjord, slik Oddleif Lian peker på i bygdeboken. Ettersom Myran ble skilt ut fra Åvesland i 1660-årene, er det mulig at sistnevnte gård også en gang har inngått i Rosfjords vald. Indre Skomrag ble trolig skilt ut fra Rosfjord i 1640-årene sammen med Heia (som opprinnelig het Helle). Antagelig har ytre og indre Skomrag opprinnelig vært én gård, som i så fall også har vært en del av Rosfjord. Ytre Skomrag hadde dessuten fra gammelt av felles bumark med Hagestad og Skåra, som dermed også kan knyttes til det opprinnelige gårdsvaldet.

Storgården innerst i fjorden

Basert på disse kildene tegner det seg et bilde av en storgård som i realiteten omfattet det meste av området innerst i fjorden, og med en ypperlig havn i Agnefest. I vikingtid og middelalder ser det ut til at det i den sentrale delen av Lyngdal sør for Lygna bare fantes tre store gårder: Rosfjord, Kvåvig og Berge. De øvrige gårdene i dette området er skilt ut fra disse tre i senere tid, og har nok opprinnelig stått i et underordningsforhold til én av de tre. Det bør heller ikke overraske om mange av de mindre gårdene utover fjorden og innover i heiene er skilt ut fra Rosfjord.

Vikingtidens storgårder var i mange tilfeller organisert som lokale gods, med en rekke underliggende gårder. Det finnes et middelalderbrev som kanskje viser dette for Rosfjords del.

Brevet er fra 1322, og dreier seg om et skip som kannikene (prestene) ved domkirken i Stavanger hadde solgt til en viss Bård på Hauge (på Lista). Skipet, som hadde tilhørt den nylig avdøde biskop Håkon, må ha vært verdifullt. For i tillegg til betalingen, 70 mark i smør, tørrfisk og huder, måtte Bård pantsette tre av gårdene sine, og overlate landskylden av dem til kannikene.

Det dreier seg om gårdene «Rooð», Birkeland (Birkilande) og Eiga (Eik), som alle sies å ligge i Rosfjord (j Roðsfyrde). Spesielt vanskelig er det ikke å identifisere de tre, som alle ligger på halvøya som dannes av Rosfjorden, Grønsfjorden og Lenesfjorden. To av gårdene som er omtalt i brevet, er sannsynligvis Birkeland i Austad og Eiga i Spangereid. Litt problemer volder navnet «Rooð», men flere har tenkt seg at det er tale om ødegården Roen i den nåværende utmarka på Ramsjord. Kannikene i Stavanger nemlig en part i Ramsjord fremdeles på 1600-tallet.

En noe yngre påskrift bak på brevet fra 1322, peker imidlertid i en annen retning. Påskriften lyder nemlig «Breff wm iardir kanunkannar j Rozsfiordh. -Bref firir Rodz fyrde Birkelande oc Eik» - altså «Brev om kannikenes jord i Rosfjord. – Brev for Rosfjord, Birkeland og Eiga». Sannsynligheten taler for at kannikene, som krevde landskyld av disse gårdene hvert eneste år, var i stand til å skille de enkelte eiendommene fra hverandre, og at det faktisk var gården Rosfjord, og ikke Roen, som ble pantsatt sammen med Eiga og Birkeland. At kannikene i nyere tid eide en part i Ramsjord, er ikke et avgjørende argument mot denne tolkningen: Gårdene ble jo pantsatt til kannikene i 1322, ikke solgt, og betegnende nok er det ikke spor etter kirkegods i nyere tid verken i Birkeland eller Eiga. Bård på Hauge, eller en av hans etterkommere, har trolig løst ut pantet.

róðr

Man har tenkt seg at Rosfjord i 1322-brevet er brukt som bygdenavn, men det gamle navnet på halvøya er jo Rosnes, ikke Rosfjord, og Rosnes brukes i denne betydningen så tidlig som i et brev fra 1341. Det er mer sannsynlig at brevets «i Rosfjord» viser til at gårdene står i et underordningsforhold til storgården Rosfjord.

Tanken om at den vesle ødegården Roen har gitt navn til fjorden, og indirekte til storgården innerst i fjorden, virker også søkt. Fjordnavnet er trolig det primære, og så har det naturlige tyngdepunktet i fjordbunnen fått navn etter fjorden. Navnet har antagelig sammenheng med róðr, som betyr noe slikt som roflåte – altså en krigsflåte med roskip. Det er det samme begrepet som opptrer i navnet Roslagen i den østsvenske skjærgården, og der settes det gjerne i sammenheng med vikingtidens leidangsordning.

22 november 2019

De yngste stavkirkene


 Mulig rekonstruksjon av Eide kirke. Ill.: J. Jensenius
Da man skulle istandsette sognekirken i Eide ved Grimstad midt på 1970-tallet, ble det funnet betydelige deler av en eldre stavkirke under gulvet. Den nåværende kirken i Eide er fra 1795, og en tok det for gitt at stavkirkematerialene var fra en middelalderkirke (eldre enn 1350). I senere tid er materialene fra Eide blitt årringsdaterte – og har vist seg å være langt yngre, fra omkring 1590.

Kirker av tre ble til og begynne med reist over hele Nord-Europa, men fra slutten av 1000-tallet av gikk man gradvis over til å bygge steinkirker. De eldste trekirkene kjenner vi bare gjennom arkeologiske utgravninger. Men i Norge fortsatte man å bygge trekirker, og en reiste anslagsvis tre ganger så mange trekirker som steinkirker frem mot 1350. I dag er 28 trekirker bevart av de opprinnelig kanskje over tusen som fantes i landet.

Uttak av prøver til dendrokronologisk analyse av tømmer fra Eide kirke.
Foto: Nationalmuseet, København
I motsetning til det liggende tømmeret i en laftekonstruksjon, er det stående tømmer som bærer et stavbygg. Rammene i en stavvegg består av en liggende svill, stående staver (vertikale stolper) og en liggende stavlegje. Rammen har en utfylling av stående planker (tiler). Det er de bærende stavene som har gitt navn til kirketypen.

De gjenværende stavkirkene er viktige representanter for Europas middelalderske trearkitektur. Urnes stavkirke ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1979, som en av Norges to første oppføringer på den eksklusive listen.

Urneskirken er oppført i 1130-årene, men inneholder gjenbrukte materialer fra en enda eldre bygning. Den praktfulle kirken ble trolig bygd som privatkirke for den mektige Ornesslekten; i Sverres saga fortelles det om Gaut av Ornes som levde midt på 1100-tallet, og som sammen med sine to sønner var blant kong Magnus Erlingssons betrodde menn.
Grip stavkirke, Møre og Romsdal. www.kirkenorge.no cc-by-sa-2.5

Urnes stavkirke er ikonisk, men nettopp det ikoniske ved kirker som denne og Borgund, kan av og til medføre at de blir oppfattet som typiske, og at bredden i stavkirketradisjonen ikke kommer tydelig nok frem. For de bevarte stavkirkene, og de vi bare har bevart rester etter, tilhører forskjellige typer, representerer varierende ambisjonsnivå og – ikke minst – er fra ulike tider.

Urnes er blant de aller eldste, og Eide er foreløpig den yngste, og det er bortimot 500 år mellom dem. Men det finnes flere unge eksempler: Den eneste gjenværende stavkirken i Sverige, Hedareds ved Borås, er årringsdatert til like etter 1500, mens kirkene i Grip (Møre og Romsdal) og Rollag (Buskerud) ser ut til å være bygd på slutten av 1400-tallet. En har med andre ord bygd stavkirker ikke bare etter 1350, men også etter Reformasjonen i 1537.

04 november 2019

Kongens hauker

Absalon Pederssøn Beyer skriver om middelalderen i sin Om Norgis Rige (1567), at “hun (Norge) haver oc haft kundskab med de soldaner (sultaner) af Tunis oc Egypten, oc sent dennom adskillige slags falker, vildvare og andre kostelige, dyrebar oc selsom skenk (gaver)». Fangst av hauker og falker for dressur til jakt var blitt drevet i stor stil i flere hundre år før Absalons tid, og rovfugler fra Norge hadde, som han skriver, vært blant de mest fornemme gaver som rikets herskere hadde utvekslet med fyrster fra nær og fjern.

Den gammelnorske oversettelsen (1226) av den franske Tristrams saga skildrer en episode der et handelsskip kommer ut av kurs og må kaste anker i en fremmed havn. Om bord er kjøpmenn fra Norge, og forfatteren (eller oversetteren) går detaljert til verks når han skal beskrive utvalget av «alle slags norske varer»: gråverk og hermelin, skinn av bever og svart sobel, hvalrosstenner og bjørnefeller, hønsehauker, gråfalker og mange hvite falker, voks og huder og bukkeskinn, tørket torsk, tjære og tran og svovel.

At sagaens oppramsing ikke er grepet ut av løse luften, viser flere andre kilder. Ta nå f. eks. tollregnskapene fra byen Hull. For året 1304 ble det innført, på et skip der Klaus Plache var skipper, bl.a. trelast, norsk ull, og falker – de siste tilhørte en viss Moritz fra Reval (Tallinn). På et annet skip som ble fortollet i Hull og ble ført av Gunnar Bratt, bestod varene av trelast, ekornskinn, geiteskinn, smør og vadmel – samt falker.

Kildesituasjonen gjør at det er England vi vet mest om, men det er det tydelig at rovfugler fra Norge har vært en handelsvare som en kunne forvente å finne på markedet i kystbyer flest, og at Hull ikke er et særtilfelle. I en instruks fra 1243 beordrer kong Henrik den 3. sheriffen i Norfolk til å kjøpe fire geirfalker til kongen på markedet i Lynn eller Yarmouth. Noen år tidligere hadde kong Henrik instruert fogdene i åtte østengelske havnebyer om å ta beslag i alle norske fugler som legges ut for salg, inntil kongens falkonér har plukket ut dem han vil ha.

Ut fra de bevarte kildene ser det ut til at det i mange tilfeller var profesjonelle, utenlandske falkefangere som stod for selve fangsten i Norge. Slik var det i hvert fall på 1600-tallet, da falkefangsten fikk et nytt oppsving og det særlig var nederlandske falkefangere som var aktive her i landet. Et bevart reisepass fra kong Edvard den 2. til John de Walton, datert 1315, bekrefter at sistnevnte skulle på handelsferd til Norge, og at han skulle føre med seg falker, hauker og andre ting i retur.

Falkefangsten var i nyere tid en svært spesialisert virksomhet. Falkefangerne prioriterte å fange voksne fugler som hadde lært seg å fange byttet, og de brukte et sinnrikt system med lokkefugler, snorer, trinser og nett for å fange dem. Det var antagelig slik i middelalderen også, og kongen har til enhver tid profesjonelle falkefangere i sitt sold og driver selv aktiv jakt med rovfugler. Landsloven fra sent 1200-tall slår fast at kongen eier alle falker i fjellene, og at falker som skal selges, først må tilbys kongen. I de eldre landskapslovene hadde imidlertid fangsten vært grunneierens privilegium.
Kildene viser at de norske kongene stadig brukte rovfugler som gaver i sitt diplomati. Sagaene har enkelte eksempler fra før det vi kan kalles «skrifthistorisk tid», som da Håkon jarl skal ha gitt jaktfugler i årlig «skatt» til danekongen Harald Blåtand, som derfor refererte til Norge som sin «haukøy». Men ellers er det fra høymiddelalderen at vi har de tidligste dokumenterte tilfellene der norske konger gir rovfugler i gave.

Sommeren 1200 hører vi at Sverre Sigurdsson hadde utvekslet gaver i form av fugler, hunder osv. med erkebiskop Hubert av Canterbury, som av den grunn på det sterkeste blir advart av paven mot å innlate seg med den «frafalne og bannlyste» kongen. I årene som følger er det igjen de engelske kildene som tydeligst dokumenterer hvordan jaktfalker skifter eier som ledd i kongenes alliansebygging: I 1215 fortelles det at kong Filippus, baglerkongen, har sendt jaktfalker til kong Johan, og i 1228 er det kong Henrik den 3. som har mottatt fugler fra Håkon Håkonsson. Om Håkons gave forteller kildene at den bestod av seks jaktfalker og fire hauker. I sistnevnte tilfelle vet vi dessuten at kong Henrik gav flere av fuglene videre til sine allierte og undergivne. To av haukene ble gitt i gave til grev Richard av Poitou, mens to av falkene havnet hos jarlene Richard og Gilbert Marshall i Pembrokeshire.

Den norske kongen var ikke helt alene om retten til å handle med jaktfugler. Allerede i 1194 hadde paven stadfestet erkebiskopens rett til å kjøpe hauker og falker, og denne retten ble bekreftet da kongemakten og kirken trakk opp grensene mellom sine respektive myndighetsområder i 1277. Andre kilder viser at kongene ikke alltid benyttet rovfuglene innenfor gavesfæren, men at de også innlot seg på kjøp og salg. I 1347 fikk f. eks. Magnus Erikssons pavens tillatelse til å selge falker til sultanen av Babylon (dvs. Kairo).

De eldste kildene sier lite eller ingenting om hvor i Norge rovfuglfangsten foregikk, eller om hvor stor del av fangsten som faktisk representerte videreeksport av fugler fra Island og Grønland. Haukene har sitt naturlige leveområde i skogsområder, mens falkeartene er spesialiserte for jakt i åpent terreng. Det meste av haukefangsten bør derfor ha foregått på den skandinaviske halvøya, mens falkefangsten også kan ha funnet sted på island, samt i fjellstrøkene i innlandet.

Kartografiske og andre kilder fra 1400- og 1500-tallet er spesielt opptatt av at det fanges hvite falker i Norge. Det gjelder bl.a. det såkalte Borgia-kartet (1453) som er utstilt i Vatikanmuseet, og Olaus Magnus «Historia om de nordiska folken» (1555). Bare Claudius Clavus (1420-tallet) er mer presis i stedsangivelsen; han skriver om Listahalvøya på Sørlandet at «her fanges hvite falker». Falkefangsten på Lista er også kjent fra senere tid. Den skilte seg fra fangsten i fjellet, fordi den ble drevet i høsttrekket helt ute ved kysten.

27 september 2019

Skipsgraver i Osebergs skygge


Gjellestadskipet fra Halden er ikke den første skipsgraven som er funnet siden Osebergskipet ble gravd ut i 1904, og det er ikke bare ved Oslofjorden at det er funnet skipsgraver, selv om en av og til kan få det inntrykket gjennom mediene i disse dager. Men at skipsgraver som den nyoppdagede i Østfold er sjeldne som tenner på høns – det er det ingen tvil om. Og Østfold og Vestfold er like utvilsomt ett av kjerneområdene for denne høyst spesielle og eksklusive gravskikken – men ikke det eneste.

Omkring 1860 var det utskiftning av fellesskap på storgården Austhassel på Lista; den store «Skibhaugen» ute i marka ble delt mellom brukerne på gården, og gravhaugen skulle kjøres bort i løpet av fem år. Haugen viste seg å inneholde et skip, og tømmeret var så godt bevart at det ble brukt til å bygge en sjøbu nede i stranden. En del år senere kom arkeologen Anders Lorange til Lista, men rakk aldri å se nærmere på funnstedet – eller på sjøbua, for den del. Likere gikk det ikke med de "skibsmateialene og skibsnaglene av jern" som ble dratt ut av Skipshaugen på Tregde i Mandal omtrent på samme tid; sammen med mynter av gull og sølv, en runestein (!) og en "båtmodell av gull", for bare å nevne noe.

Osebergskipet transporteres til Kristiania.
Foto: Ukjent/Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)
Nå var ikke Lorange ukjent med skip i gravhauger; tre år tidligere hadde han funnet et gravskip, riktignok et som var brent, i en gravhaug på Myklebust i Nordfjord. Og han skulle få sjansen igjen i 1887, da han gjøv løs på den mektige Storhaug på Karmøy og fant nok et skip.

I det vi får kalle «moderne tid», i 1852, kom den første skipsgraven fra vikingtiden for dagen på Borre i Vestfold. Og den som fikk æren av å grave ut funnet, var en annen av arkeologiens nestorer på 1800-tallet, Nicolay Nicolaysen. I likhet med Lorange skulle han få flere muligheter til å grave ut vikingskip – nemlig Gokstadskipet, i 1880. I mellomtiden rakk han å grave ut flere av de mer ordinære gravhaugene enn noen annen norsk arkeolog, det være seg før eller siden.

Men i 1852 var Nicolaysen fremdeles ikke overbevist om at utgravninger var det rette, og i forbindelse med Borrefunnet skrev han bl.a. at «allermindst vilde vor forening have bidraget til at forstyrre den» (gravhaugen). Nå kan det nok hende at den umiddelbare bakgrunnen for skipsfunnet på Borre bidro til Nicolaysens lunkenhet. Bare noen måneder tidligere var en ny veilov blitt vedtatt i Stortinget, og gjorde gjeldende fra 1. januar 1852. i denne het det at

«Oldtidslevninger maa i Anledning af Veiarbeider i intet Tilfælde tilintetgjøres eller beskadiges, uden at Eierens Samtykke og Amtmandens Bestemmelse i Forveien er indhentet».

Men det var nettopp dette man hadde gjort på Borre – gått løs på en av de store gravhaugene der for å hente veigrus. Av selve skipet var det ingenting tilbake. Nicolaysen kunne imidlertid berge et rikt gravutstyr for Oldsaksamlingen i Kristiania.

Mange år tidligere, og lenge før det fantes profesjonelle arkeologer, hadde man også støtt på skipsgraver fra tid til annen. Fra Østfold hører vi f. eks. om et «Sørøverskib» som ble funnet så tidlig som midt på 1700-tallet – om det da ikke er identisk med Tuneskipet, funnet i en gravhaug på gården Haugen i Rolvsøy i 1867 og transportert til Kristiania under stor festivitas. Fra Huseby i Lier fortelles det i 1820-årene om en «skipshaug», «hvoraf kjølen af et skib 100 aar tilforn skulde være opskudt». Kanskje var det også en skipsgrav man fant i den store Herlaugshaugen på Leka på trøndelagskysten da den ble åpnet på 1770-tallet.

Men det var utgravningen av gravene i Rolvsøy (Tuneskipet) og Sandefjord (Gokstadskipet) som for alvor avdekket vikingtidens skipsgravskikk i all sin prakt og overdådighet, og som dessuten for første gang gav sikker kunnskap om hvordan vikingskipene faktisk hadde sett ut.

Loranges skisse av skipet i Storhaug. Foto: Bergen museum.
Da Storhaug på Karmøy ble undersøkt av Lorange i 1887, var lokale krefter allerede godt i gang med utgravningen, inspirert av Gokstadfunnet noen år tidligere. Storhaug var regnet for å være Karmøys største gravminne, og lå på en terrasse der Karmsundet er på det smaleste. Selv om utstyret i Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Tune og Gokstad, vakte ikke funnet like stor oppmerksomhet.

Og da den neste skipsgraven på Karmøy, Grønhaugfunnet, ble avdekket i 1902, havnet den i skyggen av Osebergfunnet (1904). Den overdådige Oseberggraven kom raskt til å sette standarden for hva en skipsgrav kunne være. Det godt bevarte gravskipet ble selve symbolet ikke bare for skipsgravskikken, men for Norges vikingtid i stort. Oppstillingen av de tre skipene – Oseberg, Gokstad og Tune – først i Universitetshagen og etter hvert på Bygdøy, sementerte oppfatningen av den ekstraordinære gravskikken og dens utbredelse. Restene av karmøyskipene fristet tilværelsen i museumsmagasinet i Bergen, mens de eldre skipsgravene var tapt for alltid.

Målt mot Oseberg bleknet også de neste skipsgravene som kom for en dag, utenfor Norges grenser; i Normandie (1906), i Schleswig-Holstein (1908) og på Fyn (1935). Sutton Hoo-graven (1939) i Suffolk fikk riktignok stor oppmerksomhet, men ble bare i liten grad sett i lys av de yngre skipsgravene.

Mindre oppmerksomhet, også fordi disse gravene var dårlig bevart, fikk skipsgraver som ble arkeologisk undersøkt i Trøndelag senere på 1900-tallet, i Stjørdal i 1927 og i Steinkjer i 1970. I begge tilfeller var gravfartøyene virkelige skip, 15-20 meter lange.

På Vestlandet og nord i landet ble størrelsen på bruksbåtene tradisjonelt regnet etter antall årer, og sannsynligvis gikk skillet mellom båter og skip alt i vikingtiden ved tolværingen med seks par årer.
Det er dette som er grunnlaget for å skille mellom skipsgraver og de langt mer utbredte ordinære båtgravene. Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk, og vi kjenner flere enn 300 slike graver bare fra vikingtiden. Båtene i disse gravene er vanligvis fra 3 til 6 meter lange.

Likevel finnes det graver som kan være vanskelig å plassere i den eller den andre av disse «boksene». Selv når det gjelder et så karakteristisk trekk ved skipsgravene som de tømrede kamrene som er plassert oppe i skipet, er det en glidende overgang vi har med å gjøre. For i det arkeologiske materialet møter vi store båtgraver med kammer flere steder på norskekysten, blant annet på Kaupang i Vestfold.

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan som beskrev gravskikker hos nordiske folk han møtte ved nedre Volga, forklarte at de for den fattige laget en mindre båt, la ham i den og brente den, men at høvdingbegravelsene i skip var langt mer omfattende og spektakulære.

Skipsgravene representerer kulminasjonen av mer storslagne, mer omfattende og mer langvarige seremonier enn båtgravene – så som de omfattende dyreofringene; 15 hester og 4 hunder i Oseberggraven. Dette er et av argumentene for at de store skipsgravene hører hjemme på samfunnets høyeste nivå.

Tidsmessig ligger skipsgravene fra slutten av 700-tallet til litt etter år 900 (Sutton Hoo er en del eldre enn dette). Holder vi oss til Norge, og til de gravene som er presist datert ved hjelp av dendrokronologi, er Storhaug og Grønhaug på Karmøy de eldste (ca. 780), og Tune og Gokstad de yngste (900/910).

Vel så interessant er imidlertid den geografiske spredningen av skipsgravene i det nåværende Norge, med konsentrasjoner (altså flere enn én skipsgrav) ved Oslofjorden, på Karmøy og i Trøndelag. Det er nærliggende å tenke seg at disse «klyngene» representerer ulike maktområder («riker») i vikingtiden, og ulike herskerslekter.

Ser vi på sagaer og andre kilder til den politiske geografien i Norge i sen vikingtid, fremstår Trøndelag med Hålogaland og Vestlandet som to separate maktområder med forbindelser vest over havet til De britiske øyer og vesterhavsøyene – de to opptrer tidvis sammen samlet, tidvis hver for seg, og er tidvis formelt under dansk overherredømme. Oslofjordområdet, Viken, er derimot styrt mer direkte av danske underkonger, mens Opplandene har tydelige forbindelser østover.

Det er neppe en for radikal tanke å knytte skipsgravene i Trøndelag til Ladejarlene og miljøet rundt disse, gravene på Karmøy til hårfagreætten og gravene ved Oslofjorden til danenes underkonger der.


25 august 2019

Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturminne som Grinda uten å føle seg fattigere. Den vesle tømmerbygningen hadde av en eller annen grunn unndratt seg antikvarisk oppmerksomhet da området ble regulert for noen år siden, og da kommunen nylig vedtok sin kulturminneplan.

Grinda, våren 2019.
La det være sagt at Moss kommune gjennom flere tiår har hatt et bevisst forhold til bevaring og utvikling av den bygde kulturarven. Viktige miljøer som Verket, Sand, Storgata, Klostergata og Møllebyen har fått vernestatus, og gjennom kulturminneplanen er en rekke andre bygninger og miljøer blitt sikret for fremtiden. Det er vel og bra, og kommunen fortjener all mulig ros for dette arbeidet.

Men kravene til byutviklingen har også vært utfordrende for kulturminnene i Moss i den samme perioden. Tapet av Nyquistbyen veier tyngre enn at Grinda nå er borte, og mot Grinda kan det for så vidt argumenteres med at det lave og nokså anonyme trehuset ikke inngikk i noen helhetlig sammenheng. Men det kan man for så vidt ikke bebreide Grinda for – opprinnelig lå det tross alt der i ensom majestet.

Grindas historie var spesiell nok, og huset gammelt nok, til at det burde ha fått stå i fred. Det er nå min oppriktige mening. Så langt elegien.

Hva var så historien bak huset?

Tollstasjonen som ble arbeiderbolig?


Den versjonen som er overlevert i lokalhistorisk litteratur, er at det ble flyttet fra Nordre Jeløy til plasseringen det hadde inntil nylig, en gang på 1700-tallet, og deretter fikk ny bruk i tilknytning til Helgerødbommen, som stod omtrent på dette stedet. Helgerødbommen var én av flere lignende bommer ved innfartsårene til byen. Bønder som ville føre mat- eller drikkevarer til torgs i Moss, måtte betale en avgift, den såkalte konsumpsjonsskatten, før de fikk passere bommen. Ordningen vedvarte til 1828.

Moss byleksikon forteller:

«Nederst i Værftsgaten ligger Kanalområdets eldste hus, Grina, og var en gang i bruk som tollstasjon 1760-1828».

I 1970-årene ble det gjort et stort registreringsarbeid av kulturminner i Moss, av en gruppe med blant andre M.B. Landstad, Per Grytdal og Edmund Ree som medlemmer. De fikk opplyst av den daværende eieren av Grinda, Sigurd Karlsen, at huset i sin tid var blitt transportert på flåte fra Kjellandsvik til Værftsgata, og at det opprinnelig stod i delet mellom Kjellandsvik og Skallerød.

Grinda i 1870-årene (omtrent midt i bildet). 20 år tidligere var
huset blitt flyttet fra Fuglevik nord på øya og inn til Sand.
Etter J.H. Vogt: Moss som den var.
Men i sistnevnte område, altså der Renneflotveien tar av fra Nesveien, var det fra gammelt av tre gårder som møttes: Kjellandsvik, Skallerød og Fuglevik. Og det var fra Fuglevik at Grinda i sin tid ble flyttet. Men det skjedde ikke på 1700-tallet, og tradisjonen om at huset spilte en rolle i forbindelse med tollinnkrevingen ved Helgerødbommen, må bero på en misforståelse eller sammenblanding. For Grinda ble gjenoppført i Værftsgata i 1853/1854, mange år etter at konsumpsjonsskatten var en saga blott.

På månedstinget i Moss sorenskriveri i august 1855 blir det tinglyst et huskjøp på en tomt under Helgerød, og det er ingen tvil om at det dreier seg om huset vi kjenner som Grinda. Selger er Johan Peter Eriksen, og kjøper brenneriarbeideren Olaus Olsen, opprinnelig fra Bohuslän. I det tinglyste skjøtet heter det, med Johan Peter Eriksens ord, at han har solgt «det af mig ved en Fuglevigplads Høsten 1853 afholdt Auction kjøbte Hus».[i]

Altså er det Johan Peter Eriksen som har flyttet huset til Værftsgata. Han beholdt det ikke lenge, som vi skjønner. Men han hadde en viss tilknytning til huset før den tid også. Johan Peter Eriksen var nemlig gift med Birgitte Marie Johannesdatter, og det hadde vært hennes foreldre som hadde bodd i huset mens det fremdeles stod på Fuglevik.

Fra Kongsberghytta til Grinda


Kirkeboken viser at i oktober – november 1853 døde husmannsekteparet Johannes Halvorsen Kongsberghytten og Elen Mikkelsdatter med kort tids mellomrom på «Fuglevigplads». Johannes og Elen hadde bodd på plassen under Fuglevik siden 1830-årene. Før den tid brukte de en plass under Ramberg, og enda før finner vi dem på Sand. Det var der eldstedatteren Birgitte Marie ble født oppunder jul 1823.

Johannes Halvorsen hadde flyttet til Moss fra Kongsberg i 1815, sammen med moren. Familien kom fra Heddal, der Johannes ble født i 1793, til sølvverksbyen noen tid før 1800, og bodde på en plass under gården Landsverk, en stor skogeiendom som tilhørte sølvverket. Elen Mikkelsdatter var tjenestejente på Grimsrød da hun giftet seg med Johannes i 1823. Tre år tidligere hadde hun kommet dit fra Rygge.

1835 er det beste bud for Grindas byggeår. I juni dette året ble det nemlig inngått bygselkontrakt mellom eieren av Fuglevik, Christian Wulff, på den ene siden og Johannes Halvorsen og Elen Mikkelsdatter på den andre om et fem mål stort jordstykke i gårdens utmark. Johannes og Elen skulle «bruge og bebo» jordstykket i resten av sin levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler, satt ned fra 5 spesidaler «i Betragtning af at Jordstykket end ikke i det hele er opryddet». Ekteparet pliktet dessuten å gjerde inn plassen, og kunne hente materialer til dette i Fugleviks skog. Husbygninger som Johannes og Elen måtte oppføre på plassen, skulle tilbys eieren av Fuglevik først, i det tilfellet at de skulle gå ut av kontrakten.[ii]

Johannes sin oppvekst på Kongsberg må være forklaringen på at huset fikk navnet Kongsberghytta, og omstendighetene gjør det svært sannsynlig at det var Johannes selv som bygde huset. På det tidspunktet svigersønnen hans kjøpte huset og flyttet det til Sand, var Kongsberghytta – som snart fikk navnet Grinda – bare knapt 20 år gammelt, med andre ord.

Typisk verneverdig


Forstaden Sand (Værlesanden) opplevde en voldsom vekst nærmest fra ingenting gjennom første halvdel av 1800-tallet. Beboerne kom fra fjern og nær, og livnærte seg som dagarbeidere, sjøfolk, fiskere og loser. Forholdene kunne være kummerlige, med trangbodde småhus og større (men like trange) leiegårder. Først i 1840 ble Sand innlemmet i byen.

Grinda, august 2019.
Fortellingen om Johannes og Elen er en variant over et tema som utgjør en helt vesentlig del av historien om Moss’ utvikling fra småby til industriby for 150 år siden – det var mennesker som dem, oftest fra nokså små kår, som fylte byen og skapte seg et nytt liv da veksten satte inn for alvor. Det var heller ikke helt uvanlig at nye byboere hadde hus med seg på flyttelasset. Grinda var bare et av flere hus på Sand som tradisjonen forteller er blitt flyttet dit, til dels over lange avstander.

Historien om Grinda er en typisk historie om forstaden Sand, og i dette lå også husets viktigste verdi som verneobjekt. Heldigvis finnes det bevarte bygningsmiljøer fra den gamle forstaden både øst og vest for Kanalen, som kom til å dele Sand tvers over da den ble anlagt i 1855. Men vi har ikke råd til å miste mer av den nå.



[i] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 11, 1852-1859, s. 235.
[ii] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 8a, 1833-1837, s. 241.

Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010. «Den er Ormens B...