22 september 2013

Kauriskjell



Arabiske kjøpmenn bruker kauriskjell som betalingsmiddel i 1845.
Én av de merkeligste gjenstandstypene i norske gravfunn fra jernalderen, er kauriskjell. De norske funnene er ikke mange, bare tre, og alle er fra Nord-Norge – fra Tjeldsund, Lurøy og Lødingen. I samtlige tilfeller er skjellene gjennomhullet og brukt som perler, og alle de tre gravene ser ut til å ha blitt anlagt i 600-årene e.Kr. Dessuten er de nord-norske skjellene av en bestemt type kauri, nemlig den som kalles pengekauri. Og den måtte man helt til Det indiske hav, til Maldivene, for å finne.

Siden det ikke er gjort funn av kauriskjell på Vestlandet eller overhodet i det sørlige Norge, er det all grunn til å tro at de nord-norske funnene har kommet via en østlig rute. Det samme viser funnfordelingen utenfor landets grenser: Det finnes kauri fra Ångermanland og fra Birka i Mälardalen, og dessuten fra Gotland og Öland – selv om noen, kanskje de fleste av disse, er av andre typer enn pengekauri. Det er gjort flere funn fra omtrent samme tid og noe tidligere såvel på angelsaksiske som på merovingiske gravplasser, men disse er av typen tigerkauri. Pengekaurien finner vi derimot igjen i gravfunn fra Latvia og Russland. Trolig har de nord-norske eksemplarene kommet via de øvre delene av Dnepr.

Men opprinnelsesstedet er altså mye lenger unna, i Det indiske hav. Maldivene var i århundrer et sentralt stoppested for sjøveis trafikk mellom India på den ene siden og Rødehavsområdet og Den arabiske halvøy på den andre. Fra Maldivene må kauriskjellene ha blitt fraktet den lange veien inn til det indiske eller arabiske fastlandet, og derfra med karavaner og på de store elvene helt til verdens nordlige utposter på kysten av Hålogaland. Det er i sannhet imponerende. Og husk at vi befinner oss i en epoke 100-200 år forut for vikingtiden.

Kauriskjell var en kjent handelsvare i eldre tid. Så langt øst som til Kina er de funnet - og altså helt nord til Troms. Arkeologen Egil Mikkelsen har arbeidet spesielt med funn av kauriskjell i tiden fra omkring 500 e.Kr. og fremover. Hans hypotese er at kauriskjellene spilte en viktig rolle innenfor den buddhistiske religionen og kulturen som rådet på Maldivene i starten av denne perioden, og at kaurieksporten fra øyriket kan ha skapt noe av det økonomiske grunnlaget for den rike monastiske kulturen der.

Mer om de nordnorske funnene av pengekauri kan man lese i Ingunn Dahlseng Håkonsens masteroppgave fra 2009, Perlehistorier (Universitetet i Tromsø).

17 september 2013

Landet vi mistet

Også landskap kan ha sin virkningshistorie. Det er ikke minst tydelig i Bohuslän, som var norsk land frem til 1658. For selv om dette forholdet er kjent stoff for arkeologer og ikke minst historikere på begge siden av svenskegrensen, resulterer begivenhetene for 350 år siden ikke bare i at man tenker på Bohuslän som utvetydig svensk i dag – men også i vikingtiden og tidligere. Sjelden eksplisitt, men altfor ofte i praksis.

Få nordmenn, og det gjelder selv innbitte østfoldinger som herværende forfatter, tenker vel på det blide Bohuslän som noe annet enn et svensk sommerparadis og handelsmekka på den andre siden av Svinesund. Og i vårt hjørne av verden finnes det vel knapt noen mer naturlig grense enn Iddefjorden. Men i århundrer frem til Roskildefreden i 1658 var altså Bohuslän et norsk kjernelandskap – med  rike jordbruksbygder, klostre som Dragsmark og Kastelle, de viktige middelalderbyene Konghelle og Oddevold og den mektige grensefestningen Båhus. Likevel er det i stor grad Jämtland og Härjedalen som huskes som tapte landskap. Bohuslän er mer som Idre og Särna.

De svenske kravene etter seieren i 1658 var knallharde: Daværende danske indrefileter som Halland, Bornholm og kornkammeret Skåne skulle tilfalle Sverige, og det samme skulle norske kjernelandskap som Trøndelag og Bohuslän. I tillegg skulle hele Norge være svensk i 30 år. Sluttresultatet i Roskilde den 26. februar var noe mildere betingelser, men såvel Bohuslän som Trøndelag skulle forbli blå-gule. Det gikk ikke lang tid før det igjen brøt ut krig, og i en ny fredsslutning i København to år senere ble Trøndelag norsk på ny. Bohuslän, derimot, skulle for all fremtid forbli svensk – gjenerobringen under Tyttebærkrigen i 1788 ble bare en episode.

Det er altså dette faktum, den politiske omveltningen i 1658, jeg mener har en spesifikk virkningshistorie, i den forstand at Bohuslän like ofte blir fremstilt som en svensk periferi som et norsk, østlandsk sentralområde – selv når det er tiden lenge før 1658 som er tema. I og for seg kloke perspektiver som at Bohuslän var en relativt egenrådig landsdel, et omstridt grenseområde, og at landskapet først og fremst hører hjemme i en Kattegat-Skagerrak-sammenheng, tar på sett og vis utgangspunkt i det samme forholdet.

Eksemplene er mange, men jeg skal nøye meg med et som er hentet fra den arkeologiske diskursen rundt gravfeltet i Greby ved Gre bbestad i Tanum kommune. Det er symptomatisk at denne fagdiskusjonen i all hovedsak har vært – og er – svensk. Grebyfeltet er "ett af de vackraste i Sverige", skrev arkeologen Oscar Montelius etter at han hadde undersøkt noen av gravhaugene der i 1870. Feltet består av nesten 200 gravhauger, noen runde og andre lange, foruten en serie runde og ovale steinsettinger og så mange som 40 karakteristiske, høye bautasteiner. Det monumentale gravfeltet er med rette sagnomsust. Montelius fant at inventaret i gravene – som viste seg å være fra folkevandringstid – pekte vestover, med forbindelser til Norge, De britiske øyer og Tyskland. Det i seg selv er kun påfallende i en rikssvensk sammenheng, for Greby ligger bare et steinkast eller to fra Ytre Oslofjord. Og både gravgodset og de oversjøiske forbindelsene som kan leses ut av det, er helt i tråd med hva man finner på gravplasser fra samme periode i Østfold og Vestfold og videre nedover sørlandskysten.

I ulike sammenhenger har det videre vært pekt på at Grebyfeltet er unikt i Vest-Sverige, først og fremst fordi det rommer et så stort antall gravminner, mens normalen ellers i Bohuslän er mindre gårdsgravfelt. Det er ikke direkte feil, dette. Men hvorfor begrense sammenligningsgrunnlaget til høyst moderne landegrenser? Det er tross alt bare litt over to mil i luftlinje til riksgrensen i Enningdalen. Og hva størrelse, datering og gravminnetypologi angår, slutter Grebyfeltet seg til store jernaldergravplasser som Hunn, Store-Dal, Gunnarstorp og Opstad i Østfold. Med utgangspunkt blant annet i Grebyfeltets betydelige omfang har det endatil vært foreslått at det kan ha eksistert en handelsplass i Grebbestad i jernalderen. Det finnes argumenter for at det har vært en handelsplass i nordre Bohuslän et sted, men de har først og fremst sammenheng med de rike funnene innenfor et noe større område i Kville og Tanum.

I sagamaterialet spiller Ranrike en ikke ubetydelig rolle. Man kan lese om vikingtids stormenn fra halvøya Sotenes innenfor Smögen og på Vätteland i Tanum. Om vi skal tro Landnåmsboken, var det ranrikinger selv blant nybyggerne på Island på slutten av 800-tallet. Senere, under borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet, ble flere slag utkjempet i det nåværende Bohuslän. Kong Harald Øysteinsson falt der i 1157 og ble gravlagt i Foss kirke. Kong Sverre møtte motstand blant flere av høvdingene i landsdelen, med Simon i Skredsvik som den fremste. Før den tid hadde en tredje konge, Olav Kyrre, dødd på sotteseng på Håkeby i Tanum. Det var i 1093.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Bohuslän før sagatiden neppe var mer "norsk" enn Østfold var det. Viken som sådan var antagelig en region der det fantes småkonger og stormenn som kunne stå i et eller annet lojalitetsforhold til overkonger på ulikt hold, men tendensen i kildene er likevel at vikverjene – og deriblant ranrikingene – befant seg innenfor danekongenes maktsfære.  Og en sagakjenner som Erik Lönnroth mente at flere av Snorres beretninger om de norske vikingtidskongenes forehavender i Bohuslän er oppdiktet nettopp i den hensikt å legitimere norsk overhøyhet i et landskap som i realiteten hadde en mer broket forhistorie.

09 september 2013

Steinhoggere og kirkebyggere

Kan steintypen som ble brukt til å bygge middelalderkirkene i landsdelen fortelle oss noe om de politiske forbindelsene mellom ulike stormenn og høvdinger for 900 år siden, og om hva slags håndverksmessig spisskompetanse man rådet over? Klart det.
Sørlandet har en fin perlerad med steinkirker fra middelalderen langs kysten fra Søndeled i øst til Vanse i vest. Brorparten av dem tidfestes vanligvis til 1100-årene. Både den geografiske og tidsmessige fordelingen gir næring til fantasien – hvem var det som reiste disse mektige byggverkene som i stor utstrekning fremdeles eksisterer?
Sikkert er det at steinkirkene representerte en betydelig investering, og at vi har å gjøre med en byggemåte som var helt uten tradisjon her til lands omkring år 1100. Sagaene forteller at det var konger som Olav Kyrre som lot bygge de første steinkirkene i byene på slutten av 1000-tallet. De hentet den nødvendige ekspertisen utenlands – faglærte murere, steinhoggere og arkitekter. Men hva med høvdinger på Agder og ellers i landet – hvor fikk de håndverkere og byggematerialer fra når de skulle følge kongens skikk og reise egne kirker?
Oftest forsøker man å besvare slike spørsmål ved å vise til likheter og forskjeller i stil fra kirke til kirke og på den måten finne spor etter de ulike bygghyttenes virksomhet. Noe forenklet har konklusjonen for Sørlandets del gjerne gått i retning av at bygghytter fra Stavanger har stått for noe av aktiviteten, og bygghytter fra Tønsberg for resten. Nå har vi imidlertid gått til grunnvollene, bokstavelig talt, her i Agderfylkene. VI har rett og slett fått analysert selve steinene som kirkene er bygd av. Resultatene er til dels overraskende, og virkeligheten ser ut til å ha vært mer sammensatt enn det man har trodd.
En steinkirke av for eksempel Oddernes kirkes størrelse kunne ta mange år å bygge, og prosessen var ressurskrevende. Fra selve planleggingen til bygningen stod under tak kunne det av og til gå flere tiår. Hva byggematerialene angår, ble det i stor utstrekning brukt naturlig bruddstein. Siden steinkirkene i landsdelen i dag stort sett er hvitkalket, er ikke dette så åpenbart, men er tydelig nok de gangene man fjerner kalken for å legge på ny. Det meste av byggesteinen er også hentet i nærmiljøet, gjerne fra morener eller urer. Ta nå Spangereid kirke, for eksempel. Der er det gammel tradisjon om at steinen ble hentet i Kjerkeura et par kilometer nord for kirken og fraktet på isen vinterstid ut til eidet. I noen tilfeller har man også åpnet brudd i fast fjell. All stein må ha blitt sortert på byggeplassen, og stein som ikke var egnet ble slått i stykker og lagt som fyll inne i muren.
Kvader kalles de firkantede, fint tilhogde blokkene som finnes i hjørnene og rundt vinduer og portaler i kirkene, og til kvader trengte man særlig egnet stein. De profilerte og dekorerte blokkene som av og til ses i steinkirkene på Agder, er kvader. Det er bruken av kvader vi har sett nærmere på i det nevnte prosjektet. Det viser seg nemlig at kvaderen av og til er hentet et helt annet sted enn i kirkens nære omgivelser.
Det gjelder blant annet Tromøy kirke, der mange av kvadersteinene er av larvikitt, som må ha kommet sjøveien fra et brudd i søndre Vestfold. Den samme forbindelsen til Vestfold finner vi i Tveit kirke, der en del av kvaderen er hogd i den karakteriske, rustrøde tønsbergitten. Men ikke alle spor peker ut av landsdelen. Tveit kirke har også enkelte kvader i marmor som må være brutt i Kalkfjellet like ved kirken. Siden også disse kvaderne er rikt dekorerte, må det ha vært profesjonelle håndverkere til stede da kirken ble bygd. Det samme gjelder Fjære. Både Øyestad og Tromøy kirker har enkelte kvader av fjæregranitt, og det samme har Fjære. Sannsynligheten taler for at det har vært drevet regulær bruddvirksomhet på denne bergarten i området på 1100-tallet.
Det kanskje mest interessante resultatet er likevel knyttet til bruken av kleberstein. Øyestad, Fjære og Vanse kirker har alle kvader av kleber. Trolig er også dette bruddstedet å finne i nærheten av Fjære. Dessuten ser det ut til at de gravplatene fra middelalderen som er bevart ved kirkene i Fjære, Oddernes, Vestre Moland, Landvik og Austre Moland også er kommet fra dette området. Sannsynligheten taler for at det også gjelder den praktfulle kleberdøpefonten i Fjære, og kanskje også den i Holt. I så fall vitner det ikke bare om at kleberforekomstene i Aust-Agder ble brukt til å produsere noe mer enn gryter og kar, men kanskje også om at det i Fjære fantes et håndverkermiljø av format gjennom lengre tid – i tjeneste hos høvdingene på Bringsverd, for eksempel?

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...