Gå til hovedinnhold

Kauriskjell



Arabiske kjøpmenn bruker kauriskjell som betalingsmiddel i 1845.
Én av de merkeligste gjenstandstypene i norske gravfunn fra jernalderen, er kauriskjell. De norske funnene er ikke mange, bare tre, og alle er fra Nord-Norge – fra Tjeldsund, Lurøy og Lødingen. I samtlige tilfeller er skjellene gjennomhullet og brukt som perler, og alle de tre gravene ser ut til å ha blitt anlagt i 600-årene e.Kr. Dessuten er de nord-norske skjellene av en bestemt type kauri, nemlig den som kalles pengekauri. Og den måtte man helt til Det indiske hav, til Maldivene, for å finne.

Siden det ikke er gjort funn av kauriskjell på Vestlandet eller overhodet i det sørlige Norge, er det all grunn til å tro at de nord-norske funnene har kommet via en østlig rute. Det samme viser funnfordelingen utenfor landets grenser: Det finnes kauri fra Ångermanland og fra Birka i Mälardalen, og dessuten fra Gotland og Öland – selv om noen, kanskje de fleste av disse, er av andre typer enn pengekauri. Det er gjort flere funn fra omtrent samme tid og noe tidligere såvel på angelsaksiske som på merovingiske gravplasser, men disse er av typen tigerkauri. Pengekaurien finner vi derimot igjen i gravfunn fra Latvia og Russland. Trolig har de nord-norske eksemplarene kommet via de øvre delene av Dnepr.

Men opprinnelsesstedet er altså mye lenger unna, i Det indiske hav. Maldivene var i århundrer et sentralt stoppested for sjøveis trafikk mellom India på den ene siden og Rødehavsområdet og Den arabiske halvøy på den andre. Fra Maldivene må kauriskjellene ha blitt fraktet den lange veien inn til det indiske eller arabiske fastlandet, og derfra med karavaner og på de store elvene helt til verdens nordlige utposter på kysten av Hålogaland. Det er i sannhet imponerende. Og husk at vi befinner oss i en epoke 100-200 år forut for vikingtiden.

Kauriskjell var en kjent handelsvare i eldre tid. Så langt øst som til Kina er de funnet - og altså helt nord til Troms. Arkeologen Egil Mikkelsen har arbeidet spesielt med funn av kauriskjell i tiden fra omkring 500 e.Kr. og fremover. Hans hypotese er at kauriskjellene spilte en viktig rolle innenfor den buddhistiske religionen og kulturen som rådet på Maldivene i starten av denne perioden, og at kaurieksporten fra øyriket kan ha skapt noe av det økonomiske grunnlaget for den rike monastiske kulturen der.

Mer om de nordnorske funnene av pengekauri kan man lese i Ingunn Dahlseng Håkonsens masteroppgave fra 2009, Perlehistorier (Universitetet i Tromsø).

Kommentarer

Bra blogg, Frans-Arne!

Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

:-)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…