09 september 2013

Steinhoggere og kirkebyggere

Kan steintypen som ble brukt til å bygge middelalderkirkene i landsdelen fortelle oss noe om de politiske forbindelsene mellom ulike stormenn og høvdinger for 900 år siden, og om hva slags håndverksmessig spisskompetanse man rådet over? Klart det.
Sørlandet har en fin perlerad med steinkirker fra middelalderen langs kysten fra Søndeled i øst til Vanse i vest. Brorparten av dem tidfestes vanligvis til 1100-årene. Både den geografiske og tidsmessige fordelingen gir næring til fantasien – hvem var det som reiste disse mektige byggverkene som i stor utstrekning fremdeles eksisterer?
Sikkert er det at steinkirkene representerte en betydelig investering, og at vi har å gjøre med en byggemåte som var helt uten tradisjon her til lands omkring år 1100. Sagaene forteller at det var konger som Olav Kyrre som lot bygge de første steinkirkene i byene på slutten av 1000-tallet. De hentet den nødvendige ekspertisen utenlands – faglærte murere, steinhoggere og arkitekter. Men hva med høvdinger på Agder og ellers i landet – hvor fikk de håndverkere og byggematerialer fra når de skulle følge kongens skikk og reise egne kirker?
Oftest forsøker man å besvare slike spørsmål ved å vise til likheter og forskjeller i stil fra kirke til kirke og på den måten finne spor etter de ulike bygghyttenes virksomhet. Noe forenklet har konklusjonen for Sørlandets del gjerne gått i retning av at bygghytter fra Stavanger har stått for noe av aktiviteten, og bygghytter fra Tønsberg for resten. Nå har vi imidlertid gått til grunnvollene, bokstavelig talt, her i Agderfylkene. VI har rett og slett fått analysert selve steinene som kirkene er bygd av. Resultatene er til dels overraskende, og virkeligheten ser ut til å ha vært mer sammensatt enn det man har trodd.
En steinkirke av for eksempel Oddernes kirkes størrelse kunne ta mange år å bygge, og prosessen var ressurskrevende. Fra selve planleggingen til bygningen stod under tak kunne det av og til gå flere tiår. Hva byggematerialene angår, ble det i stor utstrekning brukt naturlig bruddstein. Siden steinkirkene i landsdelen i dag stort sett er hvitkalket, er ikke dette så åpenbart, men er tydelig nok de gangene man fjerner kalken for å legge på ny. Det meste av byggesteinen er også hentet i nærmiljøet, gjerne fra morener eller urer. Ta nå Spangereid kirke, for eksempel. Der er det gammel tradisjon om at steinen ble hentet i Kjerkeura et par kilometer nord for kirken og fraktet på isen vinterstid ut til eidet. I noen tilfeller har man også åpnet brudd i fast fjell. All stein må ha blitt sortert på byggeplassen, og stein som ikke var egnet ble slått i stykker og lagt som fyll inne i muren.
Kvader kalles de firkantede, fint tilhogde blokkene som finnes i hjørnene og rundt vinduer og portaler i kirkene, og til kvader trengte man særlig egnet stein. De profilerte og dekorerte blokkene som av og til ses i steinkirkene på Agder, er kvader. Det er bruken av kvader vi har sett nærmere på i det nevnte prosjektet. Det viser seg nemlig at kvaderen av og til er hentet et helt annet sted enn i kirkens nære omgivelser.
Det gjelder blant annet Tromøy kirke, der mange av kvadersteinene er av larvikitt, som må ha kommet sjøveien fra et brudd i søndre Vestfold. Den samme forbindelsen til Vestfold finner vi i Tveit kirke, der en del av kvaderen er hogd i den karakteriske, rustrøde tønsbergitten. Men ikke alle spor peker ut av landsdelen. Tveit kirke har også enkelte kvader i marmor som må være brutt i Kalkfjellet like ved kirken. Siden også disse kvaderne er rikt dekorerte, må det ha vært profesjonelle håndverkere til stede da kirken ble bygd. Det samme gjelder Fjære. Både Øyestad og Tromøy kirker har enkelte kvader av fjæregranitt, og det samme har Fjære. Sannsynligheten taler for at det har vært drevet regulær bruddvirksomhet på denne bergarten i området på 1100-tallet.
Det kanskje mest interessante resultatet er likevel knyttet til bruken av kleberstein. Øyestad, Fjære og Vanse kirker har alle kvader av kleber. Trolig er også dette bruddstedet å finne i nærheten av Fjære. Dessuten ser det ut til at de gravplatene fra middelalderen som er bevart ved kirkene i Fjære, Oddernes, Vestre Moland, Landvik og Austre Moland også er kommet fra dette området. Sannsynligheten taler for at det også gjelder den praktfulle kleberdøpefonten i Fjære, og kanskje også den i Holt. I så fall vitner det ikke bare om at kleberforekomstene i Aust-Agder ble brukt til å produsere noe mer enn gryter og kar, men kanskje også om at det i Fjære fantes et håndverkermiljø av format gjennom lengre tid – i tjeneste hos høvdingene på Bringsverd, for eksempel?

Ingen kommentarer: