08 desember 2015

Vanskelig kulturmøte

De nederlandske kolonistene i Nord-Amerika midt på 1600-tallet regnes gjerne for å ha ha ført en "mykere" linje overor urbefolkningen enn tilfellet var med de andre europeiske kolonimaktene. Det kan det nok stilles spørsmål ved, og fra første stund - Henry Hudsons ekspedisjon med Halve Maen oppover Hudson omtrent til Albany i 1609, forteller kildene om konflikter. Det er uvisst hvorfor møtet mellom munseefolket og besetningen på Halve Maen fikk dødelig utgang, men når det gjelder den kortvarige kolonien Zwaaendael (nær dagens Lewes, Delaware), er kildetilfanget bedre.

Johannes Vingboons (1616-1670). Library of Congress.
Urbefolkningen forsøkte naturlig nok å gi mening til europeernes ankomst innenfor sin egen forståelseshorisont, der de selv stod i sentrum og var de egentlige menneskene. Deres eget territorium utgjorde verden, som var avgrenset av elver, fjellkjeder og andre naturlige barrierer. Utenfor disse grensene befant det seg områder som var behersket av andre slags mennesker, av uhyrer og av ånder, og som bare ble mer faretruende jo lenger man reiste hjemmefra. Kildene tyder dessuten på at hollendere og andre europeere i første omgang, i kontaktperioden, gjerne ble oppfattet som åndevesener av de forskjellige urbefolkningene nordøst i det som i dag er USA.

Dette er selvsagt bare en overfladisk beskrivelse av urbefolkningenes verdensoppfatning, men den gir i det minste et kjapt blikk inn i det mentale rammeverket som de første europeerne trådte inn i, og også en viss antydning om hvordan hollendere og andre kunne bli oppfattet som åndevesener. For kom de kanskje ikke fra havet, og kunne de ikke flytte hele øyer (skip)? Og var det ikke slik at de var herrer over lyn og torden (ildvåpen)? Og hva med gavene deres? – kobberkjeler og glassperler var nok billige massevarer for europeerne, men for munseefolk, mohikanere og mohawker var de rituelt ladde gjenstander med en spesiell forbindelse til åndeverdenen.

Det var  i 1629 at et trettitalls kolonister seilte til Amerika fra Nederlandene og opprettet Zwaanendael-kolonien. Bak prosjektet stod fem handelsmenn i Amsterdam, deriblant David Pietersz de Vries. Da de Vries ville besøke kolonien tre år senere, oppdaget han at nybyggerne var døde og fortet deres brent ned til grunnen.

de Vries’ beretning om det kortvarige kolonieventyret gir flere eksempler på hvordan kulturelle misforståelser bidro til bosetningens tragiske endelikt etter bare noen måneder.

Først avviste kolonistene de lokale indianernes invitt til gaveutveksling, ettersom de fryktet at indianerne hadde onde hensikter – omtrent på samme måte som Hudson & Co. gjorde med munseefolket. Senere, da ni sachem'er oppsøker nybyggerne i ens ærend for å søke vennskap og skjenke gaver, forsøkte hollenderne å gi dem jernredskaper og andre handelsvarer i bytte, men indianerne ville ikke ta imot og forklarte at de var ute etter vennskap, ikke byttehandel.

Da kolonien gikk under i en massaker i 1632, var den utløsende årsaken at hollenderne hadde satt opp en stolpe med Nederlandenes riksvåpen malt på metall, som et synlig tegn på den nye besittelsen. En sachem trodde øyensynlig ikke at han gjorde noe veldig galt da han tok skiltet med seg for å bruke metallet til å lage tobakkspiper av, men hollenderne reagerte med kraftig sinne over at noen kunne fornærme republikken på denne nedrige måten. Indianerne forsøkte å gjøre det godt igjen ved å drepe sachem’en, mens kolonistene på sin side ble like opprørte over det som over hærverket som utløste raseriet deres til å begynne med. Enden på visa – og på Zwaanendael – var at den drepte høvdingens nærmeste tok hevn over hollenderne og utslettet den unge kolonien.

Signeten fra Gullringneset



I 1808 ble Vardøhus festning forsterket med et kanonbatteri på Gullringneset, ytterst i Østervågen. Er det kanskje en sammenheng mellom denne hendelsen og et gjenstandsfunn som nylig ble levert inn til museet?

Det er ikke så kjent at Vardøhus faktisk ble nedlagt i 1793, og ikke tatt i bruk igjen før syv år senere. Nedleggelsen skyldtes først og fremst fremskredent forfall, og at det ville bli meget kostbart å sette den skikkelig i stand. Men fra og med år 1800 var det igjen aktivitet på festningen, og åtte år senere var situasjonen drastisk forandret: Høsten 1807 foregikk det såkalte «flåteranet» på Københavns red, der en engelsk krigsflåte overraskende stakk av gårde med så å si alle den dansk-norske marinenens fartøyer. Dermed var Danmark-Norge trukket med i den pågående storkrigen, Napoleonskrigen.

Kort etterpå begynte oppbyggingen av et alternativt kystvern langs norskekysten. Gullringnes batteri inngikk i dette kystforsvaret. Det var et mindre anlegg med gråsteinsmurer og brystvern av jord og torv. Bestykningen var to stykker fire-punds kanoner. Det hele var bekostet av kommandant Broch personlig.

Hva har så alt dette å gjøre med det nevnte gjenstandsfunnet?

Jo, gjenstanden ble nemlig funnet der ute på Gullringneset, like ved stedet der murene etter batteriet var synlige helt til Wehrmacht ødela dem i løpet av 2. verdenskrig. Og alderen på gjenstanden er forenlig med Napoleonskrigens tid, altså begynnelsen av 1800-tallet.

Det dreier seg om en ring i bronse, men ikke om en hvilken som helst ring. Det er en signetring, og i stedet for en innlagt edelstein eller lignende, har den en flate med tre eller fire inngraverte bokstaver i form av et monogram. Med signetringen kunne eiermannen eller –kvinnen sette sitt avtrykk, sitt segl, på brev og andre dokumenter.

Særlig før det ble vanlig å kunne lese og skrive var det vanlig med signetringer, men de fantes også langt senere. Den fra Gullringneset ble funnet med metalldetektor, og det er stil og utforming som gjør at vi tror den er fra tiden omkring 1800. Ringen er som nevnt av bronse, og graveringen på platen er temmelig grov – nesten så man vil tro at arbeidet er utført av en som ikke selv var skrivekyndig, og kanskje heller ikke var vant til slikt arbeid.

Kan det ha vært en som tilhørte det nyopprettede kystvernet, som har eid ringen? Det er ikke umulig, men monogrammet er vanskelig å lese. Det kan se ut til at vi har en «e» lengst til venstre, en «a» eller en «m» i midten og en «f» ute i høyre kant. Men det kan også minne om et slikt speilmonogram som var så populært på 1700-tallet, og som altså leses likt begge veier. I så fall kan det være bokstavene «e», «s» og «s» som er ment, og som så er gjentatt (speilvendt) fra høyre mot venstre.

Uansett må det være snakk om forbokstaver i et personnavn, uten at vi foreløpig er i stand til å identifisere eieren av signetringen.

04 desember 2015

Multegrøten fra Petsjenga


Ellisif Wessel besøkte Petsjengaklosteret flere ganger før grensen ble stengt. Her har hun foreviget munker og geistlighet utenfor klosteret. Året er 1911, og anledningen er en visitt fra norske geistlige. Foto: Grenselandmuseet.

En hel verden forsvant så å si over natten da først verdenskrigen og så revolusjonene i Russland satte en effektiv stopper for de nære forbindelsene, kulturelt og økonomisk, som frem til da hadde bundet sammen folk og lokalsamfunn i Finnmark og Nordvest-Russland. For Vardøs del var bruddet særlig alvorlig; byen mistet det meste av sitt økonomiske oppland. Det omfattende arkivet etter firmaet A. Brodtkorb, som beror ved museet i Vardø, gir et unikt, men lite kjent innblikk i denne verdenen. Det gjelder også de tette kontaktene som fantes mellom Vardø og det ortodokse klosteret i Petsjenga – eksemplifisert f. eks. gjennom multegrøten.

Klosteret var blitt grunnlagt av den hellige Trifon i 1533, som verdens nordligste kloster, og så tidlig som i 1561 hører vi om munker fra Petsjenga som årvisst dukker opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Men klosteret i Petsjenga ble plyndret og brent av svenske tropper i 1589, og selv om det ble gjenopprettet en del år senere, var det etter hvert så få munker der at det ble nedlagt i 1764.

Først i 1886, da den russiske ekspansjonen på Kolahalvøya tiltok, valgte man å bygge et nytt kloster på det gamle Petsjengaklosterets sted. Og det er altså forbindelsene mellom dette tredje klosteret og Finnmark i tiden frem til første verdenskrig som kan studeres i detalj gjennom Brodtkorbarkivet. Arkivet inneholder en rekke protokoller og regnskapsbøker, og ikke så rent få av dem dekker det brodtkorbske handelshus’ samhandling med pomorskippere fra Kvitsjøen, med nordmenn, finlendere og samer i Petsjengaområdet – og med selve klosteret.

I en protokoll som bærer tittelen «Russiske Debitorer» kan vi følge handelsforbindelsene med Petsjengaklosteret fra 1905 til 1916. Ta nå året 1905. Da konto ble gjort opp ved årsskiftet1904/1905, var saldoen 39 rubler i Brodtkorbs favør. I januar og februar foresto klosteret nye innkjøp av uspesifiserte varer, og i slutten av mars ble alt betalt, og et nytt parti varer innkjøpt. I mai viser protokollen at det ble kjøpt varer igjen, trolig vanlige forbruksvarer. I juni var aktiviteten spesielt stor, med stadige innkjøp, blant annet av snelletråd og tomsekker. Senere på sommeren kjøpte munkene oljebukser og et større parti salt, mens de måneden etter solgte en ladning lever, samtidig som Brodtkorb tok noen angler i retur. I september tok Vardøfirmaet 31 tønner multebær i kommisjon – og et parti tørrfisk i retur. Våren etter fikk munkene så betaling for et parti spekk og skinn. Andre ganger ser vi at klosteret kjøper en hel okse eller ku; i 1910 førte de med seg et kvart tonn kjøtt fra slakter Aune, for eksempel.

Multer og multegrøt går igjen nærmest hvert eneste år, og ser ut til å ha vært en viktig inntekt for munkene i Petsjenga. I 1908 var ikke den delen av høsten som havnet i Vardø på mer enn litt over 14 tønner grøt, men prisen var likevel noe over 500 rubler.

Kun i 1910 uteble multene, kanskje fordi det var et dårlig multeår? Det behøver ikke være noen sammenheng her, men samme år lånte prioren i Boris Gleb et større pengebeløp hos Brodtkorb i Vardø. For fiskerbefolkningen i Vardø var multene selvsagt en viktig C-vitaminkilde.

Protokollen viser også hvordan varene ble flyttet mellom Petsjenga og Vardø. Flere ganger blir det nemlig betalt for frakt med dampskipene Lomonosov og Imperator Nikolai II, som fra 1896 gikk i ukentlig rute hver sommer mellom Arkhangelsk og Vardø, og med Petsjenga som et av mange anløpssteder.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...