"...the detritus of dead epochs" (Le Courbuiser, 1925)

Our world, like a charnel-house, lies strewn with the detritus of dead epochs.
⎯ Le Corbusier, Urbanisme

Not to find one's way around a city does not mean much. But to lose one's way in a city, as one loses one's way in a forest, requires some schooling.
⎯ Benjamin, Berlin Childhood around 1900

19 juli 2019

Bindingsverksbyen Christiansand

Den gamle by, Aarhus
En moderne by med «sirlige» hus oppført i mur og utmurt bindingsverk – det var tanken da Christiansand ble grunnlagt i 1641, og den var like viktig som selve byplanen med regelmessige kvartaler og snorrette gater. Og i en kort periode må byen i stor grad ha fremstått som en by med fargerike bindingsverksfasader – mer lik «Den gamle by» i Aarhus enn en hvit sørlandsby. Men idealet om en by med hus etter kontinentale forbilder måtte snart gi tapt, og Christiansand endret gradvis karakter og ble en trehusby. Det sørget den måten kjøpstaden ble fylt opp med byboere for – i kombinasjon med en langvarig økonomisk boom, en lokal økologisk katastrofe og en bybrann.

Ti år etter bygrunnleggelsen kunne forfatteren Jens Lauridsen Wolf begeistret skildre den «skiønne Kiøbsted», der den som vil bosette seg, oppfører hus «med Holland Steen imellem Tømmeret» (utmurt bindingsverk).

Det er begrenset med kilder som forteller særlig detaljert om hvordan husene i Kristiansand egentlig så ut de første tiårene etter at Christian den 4. avgjorde at «her skal byen ligge». Vi må i bunn og grunn godt ut på 1700-tallet før det er mulig å skaffe noen helhetlig oversikt over bygningsmassen i kjøpstaden.

Før den tid er vi i stor grad henvist til mer tilfeldige beskrivelser, blant annet fra reisende som var innom byen og skrev ned sine inntrykk. Jens Lauridsen Wolf var én av dem. Han var dansk, og drev bokhandel i København, men reiste mye i Norge. Han har utvilsomt sett den nye kjøpstaden på Agdesiden ved selvsyn. I sin Norgesbeskrivelse, Norrigia Illustrata, skriver han om hvordan kong Christian har «funderet» Christiansand, og at stedet nå er «af skiøn Bygning baade af Bindings verck og Steen-Huuse».

En tysk skildring av de norske byene er noen få år senere enn Wolfs, men gir det samme inntrykket av Kristiansand som en by av mur og bindingsverk. I denne nevnes de ulike byene i landet, med Bergen som den største og økonomisk viktigste, og forfatteren peker på at samtlige er trehusbyer – «bortsett fra Christiania og Christiansand, som er bygd av stein».

Det er vanskelig, kanskje umulig, å avgjøre hvor stort innslaget av særlig bindingsverk var. Men i hvert fall stort nok til at det ble lagt merke til. Tollregnskapene fra 1660- og 1670-årene viser en jevn flyt av murstein fra Holland til Christiansand, og seks ulike murmestere nevnes som borgere til Christiansand frem til 1660.

Christiansand, 1662
Byens første kirke, Trefoldighetskirken fra 1645, var utført i bindingsverk med murstein mellom bjelkene. Murverket på kirken kan ha vært dekorert på samme måte som Oddernes kirke ble da den ble forlenget omtrent samtidig som byen ble grunnlagt. Da fikk nemlig kirken en ny vestvegg i utmurt bindingsverk, og «tavlene» mellom eikebjelkene ble malt med rød farge og fugene trukket opp med hvitt. Byens hospital i den nåværende Tordenskjolds gate, som også er et bindingsverkshus, har lignende dekor bevart under bordkledningen, men med en annen fargekombinasjon.

Vi kjenner også flere privatboliger i utmurt bindingsverk – den senere stiftamtmannsgården, som ble oppført av borgermester Lauritz Christensen i 1640-årene, og oberstløytnant Michael Leons tidligere gård på hjørnet av Elvegata og Dronningens gate (før 1730), for å nevne noen.

I 1648 fortelles det at det fantes 50 «sirlige» borgerhus i den purunge kjøpstaden, og mange av disse må ha vært utført i bindingsverk. Men noen egentlig og gjennomført bindingsverks- og murby, slik som København og flere av de byene som Christian den 4. etablerte, ble Kristiansand ikke. Alt i 1648 var det også kommet til en hel del mindre, laftede bygninger som tilhørte håndverksfolk og arbeidere, og som ikke var underlagt det samme kravet til «sirlighet». En del av disse småhusene hadde antagelig eierne hatt med seg fra hjembygda, for laftehus var enkle å flytte på.

For mange av de nye borgerne må derimot bindingsverkshus ha vært et naturlig valg, ettersom en stor del av dem kom til Christiansand fra Danmark. Men ikke for alle. På et tidlig tidspunkt begynte nemlig den langvarige konflikten mellom kjøpstaden på den ene siden, og de borgerne som bodde i uthavnene og ladestedene på den andre. Kravet fra myndighetene var at alle som drev borgerlig næring, skulle bo i byen.

I 1665 heter det at lagmannen har ekspropriert husene til borgere som er bosatt i uthavnene i nærheten av Christiansand, og at husene skal transporteres til byen og settes opp igjen der. Det samme skjedde i Arendal noen år senere. Rasmus Fischer, president i Christiansand og tidligere toller i Arendal, ble tvunget til å går foran med et godt eksempel. Han fikk et flyttebidrag på 400 riksdaler og krav om å flytte huset til Christiansand og sette det opp igjen på Torvet, som også skjedde.

Idealet om «sirlige» hus etter dansk modell måtte vike for ønsket om å fylle byen med innbyggere og samle handel og håndverk der. Men fremdeles i byprivilegiene fra 1686 ble det bestemt at småhus og «hytter» skulle flyttes lenger opp i byen for å gi plass til dem som vil bygge store, «reale» hus.

Under høykonjunkturen i 1690-årene og fremover økte innbyggertallet kraftig i Christiansand, fra 1700 i 1684 til 3000 i 1720. De fleste av de nye byboerne var «Bönder og Böndersönner, der hverken havde Midler eller den behövende Fornuft» til å bygge annet enn tømmerhus som de var vant med. På det tidspunktet var det dessuten kommet til en ny faktor som gjorde det maktpåliggende å få flest mulig hus på plass: I 1685 hadde man nemlig felt det resterende av furuskogen som vokste på Sanden, og «de gemene Folk» hadde gravd opp røttene for å bruke dem til ved. Resultatet var en voldsom sandflukt.

Da storbrannen rammet byen i 1734, skjedde gjenreisningen i stort tempo, og sommeren 1736 stod et par hundre nye hus ferdig. Alle bolighus ble nå oppført i tre. «Sirligheten» var fra nå av langt på vei redusert til et spørsmål om regelmessige kvartaler og rette, brede gater.

15 juli 2019

Rytterstatuen i Aachen

I 801 lot den nyslåtte keiser Karl den store en rytterstatue av bronse som forestilte goterkongen Teoderik, hente i den gamle keiserbyen Ravenna og sette opp ved sitt eget palass i Aachen. Rytterstatuen ble berømt, så berømt at ryktet om den nådde det fjerne Norden og statuen noen tiår senere ble omtalt i runeinnskriften på den gåtefulle Röksteinen ved innsjøen Vättern.

Rök-steinen
«Fordum red Thjodrik den frygtløse konge, søkjæmpers styrer over Reidhavets Strand; sidder paa gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel, mæringers ædling». Teksten på Rök-steinen fra 800-tallet, slik Sophus Bugge tolket den, inneholder skjebnetunge referanser til maktkamp og dåd, rikers vekst og rikers fall, langt der ute en gang for lenge siden. For Tjodrek er ingen ringere enn goterkongen Teoderik, som fra sin hovedstad Ravenna styrte over et stort rike på begynnelsen av 500-tallet.

Bengt Olof ÅRADSSON
[CC BY 1.0 (https://creativecommons.org/licenses/by/1.0)]
Passusen «sidder på gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel» tolket Bugge som en henvisning til den rytterstatuen av Teoderik som på 800-tallet fantes i den frankiske residensbyen Aachen. Han har fått bred støtte for sin tolkning, selv om det også har vært reist kritikk mot den, ikke minst i senere år.

Rök-steinen ble reist øst for Vättern og sør for den mindre innsjøen Tåkern på 800-tallet en gang. Den neste 4 m høye steinen fantes på 1600-tallet innmurt i en tiendebod ved middelalderkirken i Rök. Med sine 170 ord fordelt på 760 tegn er den kan verdens lengste kjente runeinnskrift, og den er dekket av runer på alle sider. Ristningen er jevnt og fint utført, og er helt tydelig utført av en ekspert.

Ifølge den gjengse tolkningen av innskriften, forteller den en dunkel historie om kjente og ukjente konger, og gjengir antagelig også mytologiske forestillinger som er gått tapt. Den vanlige oppfatningen er at den Varin som nevnes på steinen, viser til sagn og myter som var kjente i samtiden for å hedre sin døde sønn, Vemod.

Det er tale om en komplisert og vanskelig tolkbar tekst, mens komposisjonen er nokså klar. Den består av tre hoveddeler, som hver og en inneholder to spørsmål/gåter og tilhørende svar. Formen minner om den gåteleken som i Snorre-Edda går under navnet greppaminni.

Særlig Teoderik-strofen har vært gjenstand for mye oppmerksomhet og diskusjon, men i innskriften nevnes f. eks. også 20 konger som satt på Sjælland i fire vintre («med fire navn, født av fire brødre»), nemlig fem Rådulfssønner, fem Rugalfssøner, fem Hordssønner og fem Bjørnssønner.

Karl den store i Aachen
Karl den store var konge over frankerne fra 768 og over langobardene fra 774, og i 800 ble han formelt det verdslige overhode for den vestlige kristenheten, da han ble kronet til «romersk» keiser av pave Leo. I hans og sønnen Ludvigs regjeringstid opplevde karolingerriket en kulturell oppblomstring, en «gjenfødelse» av klassiske idealer innenfor kunst, litteratur, arkitektur og annet.

Keiser Karl var klar over sin egen betydning som kristendommens forsvarer; kroningen juledag år 800 hadde tross alt funnet sted i Peterskirken i Roma, og det var ingen ringere enn pave Leo som hadde satt St. Peters krone på Karls hode. På hjemmebane var Karl i full gang med å etablere palasskomplekset i Aachen som det «nye Rom». Kapellet i palasset var planlagt og utformet som et bilde på Det himmelske Jerusalem, med en symbolikk som tydelig spilte på parallellen mellom Kristi himmelske rike og Karls eget imperium.

Regisole i Pavia, oppr. fra Ravenna
Karls biograf, Einhard, kan imidlertid fortelle at keiseren ikke bare opptatt av den antikke, romerske arven, men også den førkristne, germanske. Han skriver at Karl elsket «gamle barbariske sanger» og gav germanske navn til vindretningene og årets måneder. Kontrasten til sønnen Ludvig kunne ikke ha vært større. Ludvigs biograf presiserer at han «foraktet de barbariske sangene han hadde lært som gutt, og ville verken lese, høre eller gjengi dem».

Palasset i Aachen ble utstyrt med gjenbrukte bygningsmaterialer og dekorasjoner fra den tidligere keiserbyen Ravenna i Nord-Italia. Det keiserlige kapellet fikk søyler av grønn porfyr og rød egyptisk granitt hentet fra goterkongen Teoderiks palass i Ravenna, etter tillatelse fra pave Hadrian. Den såkalte «Karl den stores trone» i det bevarte kapellet er også spolia fra Antikken.

Plyndringen av Ravennas senantikke bygningsarv var utbredt på 800-tallet. Andreas Agnellus forteller I sitt historieverk om Ravennas biskoper at han selv plukket ned et av Teoderiks palasser i byen og brukte materialene til å bygge sitt eget hus, og ulike biskoper hentet og gjenbrukte både bygningsmaterialer og gravminner. Karl den store var heller ikke den siste av de karolingiske keiserne som hentet spolia i Ravenna.

Rytterstatuen
Agnellus skildrer også en rytterstatue som forestilte Teoderik. Statuen var antagelig én av to rytterstatuer av Teoderik i Ravenna; den andre var den såkalte Regisole, som ble flyttet til Pavia og til slutt, i 1796, ble fullstendig ødelagt av den stedlige jakobinerklubben. Den første statuen ble – på keiser Karls ordre – hentet fra Ravenna til Aachen i 801, der den ble satt opp i parken mellom kapellet og palasset, som et håndfast bevis for det gjenskapte imperiet. I Aachen stod den forgylte Teoderik-statuen på en søyle eller pidestall, omgitt av andre, mindre statuer («følgesvenner», ifølge en samtidskilde). Rytterfiguren holdt spyd (eller lanse) i sin høyre hånd og et skjold i den venstre, mens hesten var fremstilt i galopp. En fontene inngikk også i arrangementet.

Valget av nettopp Teoderik-statuen er likevel ikke innlysende, for arianeren Teoderik var uglesett i den katolske ettertiden. Men det er grunn til å tro at det var en bevisst handling fra keiserens side – han fikk nemlig en sønn som også ble døpt Teoderik i 807. Kan hende var det nettopp den blandingen av romersk og germansk som goterkongen representerte, som også appellerte til keiser Karl?

Et langt allegorisk dikt fra 820-årene, De imagine Tetrici (Om Tetricus-statuen), kretser rundt statuen, og gir et innblikk i hvordan Theoderik – og den da avdøde keiser Karls forhold til ham – kunne oppfattes. Dikteren, Walahfrid Strabo, oppsøker palasset i Aachen og går inn i en drømmeaktig tilstand ved synet av fontenen med statuene. Han innleder en dialog med en muse (Scintilla), som svarer på spørsmål fra dikteren om det han ser.

 «Først vil jeg gjerne vite hvorfor denne statuen og figurene som omgir den, og som vi ofte spaserer forbi, ble laget?» heter det innledningsvis. Og Scintillas respons levner ikke den gamle goterkongen mye ære:

«Theoderik, som en gang hersket I Italia, var gjerrig og holdt mye av sin store rikdom for seg selv. Men den elendige mannen vandrer nå alene langs den kullsvarte Avernus; han har ingenting igjen i verden foruten et dårlig rykte… Dersom håndverkerne gav ham statuen mens han levde, så vær sikker på at det var for å mildne en rasende løve gjennom sin kunst. Eller – og det finner jeg mer sannsynlig – bestilte den fryktelige mannen selv portrettet, slik stolthet ofte leder en til.»

Selve navnet på diktet, Tetricus, er et ordspill med Teoderiks navn og det latinske begrepet «taeter» (dyster, ond, rå). Det er liten tvil om at Walahfrid på denne måten kritiserte Karl den stores forhold til det forgangne og hans omgang med fortidens germanske helteskikkelser. I et annet arbeid fra Walahfrids hånd, visjonsdiktet Visio Wettini, plasseres for øvrig den senere helgenkårede keiser Karl i skjærsilden.

Hva som siden skjedde med statuen, er uvisst. Etter at Karls rike ble delt mellom hans sønner, mistet Aachen posisjonen som «det nye Rom», og Teoderik-statuen forsvinner ut av sagaen.

Ravenna – Aachen – Norden
Men hvordan kunne kunnskapen om keiserens rytterstatue vandre helt til Östergötland og foreviges på runesteinen fra Rök?

Karl den stores palass i Aachen, rekonstruksjon,
Pfalzmodell_1981_Leo_Hugot.tiff: Irehuro derivative work:
Hic et nunc [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]
På 700-tallet var frankernes ekspansjon nådd friserne og sakserne, og danene stod for tur. De frankiske riksannalene omtaler forhandlinger mellom frankere og daner i 777, og fra da av preges forholdet mellom Karl den stores rike og Norden av vekslende allianser og fiendtligheter.
Tidvis forteller kildene om skandinaver som oppholder seg i Karolingerriket. I 807 hører vi at en «normannisk» leder, Halfdan, kom med et stort følge til keiseren, underkastet seg ham og lot seg kristne. I 826 gjentok danekongen Harald Klak den samme bedriften, i Ingelheim. Den frankiske munken Ansgar fulgte med Harald til Jylland, og i 829 begynte han misjonsvirksomheten i Birka. Det var med andre ord nok av anledninger der fortellingen om rytterstatuen i Aachen kan ha blitt tradert.

Selve Aachen ble herjet av vikinger i 881. Den gangen var byen fremdeles et ideologisk og rituelt fikspunkt for ulike karolingiske tronpretendenter, men vikingenes angrep satte en stopper for det. De stormet byen, brente ned keiserpalasset og de keiserlige badene, brukte Mariakirken (den nåværende katedralen) som hestestall og vanæret Karl den stores gravmæle. Om ikke før, så ville grusomhetene dette året ha gitt mang en nordbo førstehåndskunnskap om forholdene i Aachen.

"Henriksen-husene" i Arkhangelsk og Vardø

"Henriksen-huset", Strandgata 40, senere O.M. Nilsens bakeri. Foto: Varanger museum. «Henriksen-husene» i henholdsvis Vardø ...