Bindingsverksbyen Christiansand

Den gamle by, Aarhus

En moderne by med «sirlige» hus oppført i mur og utmurt bindingsverk – det var tanken da Christiansand ble grunnlagt i 1641, og den var like viktig som selve byplanen med regelmessige kvartaler og snorrette gater. Og i en kort periode må byen i stor grad ha fremstått som en by med fargerike bindingsverksfasader – mer lik «Den gamle by» i Aarhus enn en hvit sørlandsby. Men idealet om en by med hus etter kontinentale forbilder måtte snart gi tapt, og Christiansand endret gradvis karakter og ble en trehusby. Det sørget den måten kjøpstaden ble fylt opp med byboere for – i kombinasjon med en langvarig økonomisk boom, en lokal økologisk katastrofe og en bybrann.

Ti år etter bygrunnleggelsen kunne forfatteren Jens Lauridsen Wolf begeistret skildre den «skiønne Kiøbsted», der den som vil bosette seg, oppfører hus «med Holland Steen imellem Tømmeret» (utmurt bindingsverk).

Det er begrenset med kilder som forteller særlig detaljert om hvordan husene i Kristiansand egentlig så ut de første tiårene etter at Christian den 4. avgjorde at «her skal byen ligge». Vi må i bunn og grunn godt ut på 1700-tallet før det er mulig å skaffe noen helhetlig oversikt over bygningsmassen i kjøpstaden.

Før den tid er vi i stor grad henvist til mer tilfeldige beskrivelser, blant annet fra reisende som var innom byen og skrev ned sine inntrykk. Jens Lauridsen Wolf var én av dem. Han var dansk, og drev bokhandel i København, men reiste mye i Norge. Han har utvilsomt sett den nye kjøpstaden på Agdesiden ved selvsyn. I sin Norgesbeskrivelse, Norrigia Illustrata, skriver han om hvordan kong Christian har «funderet» Christiansand, og at stedet nå er «af skiøn Bygning baade af Bindings verck og Steen-Huuse».

En tysk skildring av de norske byene er noen få år senere enn Wolfs, men gir det samme inntrykket av Kristiansand som en by av mur og bindingsverk. I denne nevnes de ulike byene i landet, med Bergen som den største og økonomisk viktigste, og forfatteren peker på at samtlige er trehusbyer – «bortsett fra Christiania og Christiansand, som er bygd av stein».

Det er vanskelig, kanskje umulig, å avgjøre hvor stort innslaget av særlig bindingsverk var. Men i hvert fall stort nok til at det ble lagt merke til. Tollregnskapene fra 1660- og 1670-årene viser en jevn flyt av murstein fra Holland til Christiansand, og seks ulike murmestere nevnes som borgere til Christiansand frem til 1660.

Christiansand, 1662

Byens første kirke, Trefoldighetskirken fra 1645, var utført i bindingsverk med murstein mellom bjelkene. Murverket på kirken kan ha vært dekorert på samme måte som Oddernes kirke ble da den ble forlenget omtrent samtidig som byen ble grunnlagt. Da fikk nemlig kirken en ny vestvegg i utmurt bindingsverk, og «tavlene» mellom eikebjelkene ble malt med rød farge og fugene trukket opp med hvitt. Byens hospital i den nåværende Tordenskjolds gate, som også er et bindingsverkshus, har lignende dekor bevart under bordkledningen, men med en annen fargekombinasjon.

Vi kjenner også flere privatboliger i utmurt bindingsverk – den senere stiftamtmannsgården, som ble oppført av borgermester Lauritz Christensen i 1640-årene, og oberstløytnant Michael Leons tidligere gård på hjørnet av Elvegata og Dronningens gate (før 1730), for å nevne noen.

I 1648 fortelles det at det fantes 50 «sirlige» borgerhus i den purunge kjøpstaden, og mange av disse må ha vært utført i bindingsverk. Men noen egentlig og gjennomført bindingsverks- og murby, slik som København og flere av de byene som Christian den 4. etablerte, ble Kristiansand ikke. Alt i 1648 var det også kommet til en hel del mindre, laftede bygninger som tilhørte håndverksfolk og arbeidere, og som ikke var underlagt det samme kravet til «sirlighet». En del av disse småhusene hadde antagelig eierne hatt med seg fra hjembygda, for laftehus var enkle å flytte på.

For mange av de nye borgerne må derimot bindingsverkshus ha vært et naturlig valg, ettersom en stor del av dem kom til Christiansand fra Danmark. Men ikke for alle. På et tidlig tidspunkt begynte nemlig den langvarige konflikten mellom kjøpstaden på den ene siden, og de borgerne som bodde i uthavnene og ladestedene på den andre. Kravet fra myndighetene var at alle som drev borgerlig næring, skulle bo i byen.

I 1665 heter det at lagmannen har ekspropriert husene til borgere som er bosatt i uthavnene i nærheten av Christiansand, og at husene skal transporteres til byen og settes opp igjen der. Det samme skjedde i Arendal noen år senere. Rasmus Fischer, president i Christiansand og tidligere toller i Arendal, ble tvunget til å går foran med et godt eksempel. Han fikk et flyttebidrag på 400 riksdaler og krav om å flytte huset til Christiansand og sette det opp igjen på Torvet, som også skjedde.

Idealet om «sirlige» hus etter dansk modell måtte vike for ønsket om å fylle byen med innbyggere og samle handel og håndverk der. Men fremdeles i byprivilegiene fra 1686 ble det bestemt at småhus og «hytter» skulle flyttes lenger opp i byen for å gi plass til dem som vil bygge store, «reale» hus.

Under høykonjunkturen i 1690-årene og fremover økte innbyggertallet kraftig i Christiansand, fra 1700 i 1684 til 3000 i 1720. De fleste av de nye byboerne var «Bönder og Böndersönner, der hverken havde Midler eller den behövende Fornuft» til å bygge annet enn tømmerhus som de var vant med. På det tidspunktet var det dessuten kommet til en ny faktor som gjorde det maktpåliggende å få flest mulig hus på plass: I 1685 hadde man nemlig felt det resterende av furuskogen som vokste på Sanden, og «de gemene Folk» hadde gravd opp røttene for å bruke dem til ved. Resultatet var en voldsom sandflukt.

Da storbrannen rammet byen i 1734, skjedde gjenreisningen i stort tempo, og sommeren 1736 stod et par hundre nye hus ferdig. Alle bolighus ble nå oppført i tre. «Sirligheten» var fra nå av langt på vei redusert til et spørsmål om regelmessige kvartaler og rette, brede gater.